Jø Nesbø - Hodejegerne Part 24
Ingenting Ove Kjikerud fortalte om seg selv, overrasket meg lenger. Han hadde fortalt at når han hadde fri, så han for det meste på TV i det lille huset sitt i skogkanten øverst i Tonsenhagen. Og at han likte å skyte på skjermen hvis det var noe han virkelig ikke likte. Han hadde skrytt av sine østerrikske Glock-pistoler, eller «damer» som han kalte dem, fordi de ikke hadde noen hane som løftet seg før ejakulasjonen. Til TV-skytingen brukte Ove løspatroner, men det var en gang han hadde glemt at han hadde satt i et magasin med skarpt, og hadde skutt i filler en splitter ny Pioneer plasmaskjerm til tretti tusen spenn. Når han ikke skjøt på TV-en, plaffet han ut av vinduet på et fuglehus for ugler som han selv hadde satt opp på en stamme i skogen rett bak huset. Og en kveld han hadde sittet foran TV-en, hadde han hørt det brake i trærne utenfor, åpnet vinduet, lagt an med en Remington-rifle og fyrt av. Kula hadde truffet dyret midt i pannebrasken og Ove hadde måttet tømme fryseren for stablene med Grandiosa pizza. I de neste seks månedene hadde det vært elgbiff, elgkarbonader, elgstuing, elgkaker og elgkoteletter til han til slutt ikke hadde orket mer, hadde tømt fryseren for andre gang og fylt den opp igjen med Grandiosa. Alle disse historiene fant jeg fullt ut troverdige. Men dette …
«Full kameraovervåkning?»
«Det er visse frynsegoder ved å jobbe i Tripolis også, ikke sant?»
«Og de kameraene kan du bare sette i gang uten at hun merker det?»
«Jepp. Jeg henter henne, vi går inn i leiligheten. Hvis det går femten sekunder uten at jeg har deaktivert alarmen med kodeordet, begynner kameraene å gå oppe på Tripolis.»
«Og alarmen begynner å ule i leiligheten din?»
«Niks. Stille alarm.»
Jeg kjente selvfølgelig konseptet. Alarmen gikk bare oppe på Tripolis. Poenget var å ikke skremme bort tyvene mens Tripolis ringte politiet og selv var på pletten i løpet av femten minutter. Målet var pågripelse på fersk gjerning før tyvene forsvant med tyvegodset, om ikke kunne de forhåpentligvis identifiseres på filmopptaket.
«Jeg har sagt fra til gutta som er på vakt at de skal droppe utrykning, ikke sant? At de bare kan benke seg til og nyte synet på monitorene der oppe.»
«Mener du at gutta skal sitte og se på deg og russ… Natasja?»
«Må jo spre gleden. Men jeg har sørga for at kameraet ikke dekker senga, det er privat område. Men jeg får henne til å kle av seg foran fotenden av senga, i stolen ved siden av TV-en, ikke sant? Hu tar regi, det er det som er det fine. Får henne til å sitte der og fingre seg sjøl. Perfekt kameravinkel, har jobba litt med lyssettinga. Så kan jeg runke off-camera, ikke sant?»
Grensen for hvor mye informasjon jeg ville ha, var passert. Jeg kremtet: «Da kommer du og henter Munch i natt. Og så Rubens i overmorgen natt, greit?»
«Klart. Er alt OK med deg, Roger? Du høres stressa ut.»
«Alt er OK,» sa jeg og strøk håndbaken over pannen. «Alt er veldig OK.»
Jeg la på og gikk fra telefonautomaten. Det var i ferd med å skye over, men jeg merket det knapt. For alt var jo OK. Jeg skulle bli mangemillionær. Kjøpe meg fri, fri fra alt. Verden og alt i den – inkludert Diana – skulle bli min. Det buldret i det fjerne, det lød som dyp latter. Så kom de første regndråpene, og skosålene mine klapret lystig mot brosteinene der jeg løp.
