Jø Nesbø - Hodejegerne Part 28
Kapittel 8
G11sus4
Jeg våknet med en forferdelig hodepine.
Jeg heiste meg opp på albuene og så Dianas delikate, trusekledte bakende stikke opp i været mens hun rotet gjennom veska og lommene på klærne hun hadde hatt på seg i går.
«Leter du etter noe?» spurte jeg.
«God morgen, elskede,» sa hun, men jeg hørte at det ikke var det. Og jeg var enig.
Jeg karet meg ut av senga og ut på badet. Så meg i speilet og visste at resten av dagen helst burde bli bedre. Måtte bli bedre. Kom til å bli bedre. Jeg skrudde på dusjen og steg inn under de iskalde strålene idet jeg hørte Diana banne lavt inne på soverommet.
«And it's gonna be …,» syngegaulet jeg i ren trass: «PERFECT!»
«Jeg stikker nå,» ropte Diana. «Jeg elsker deg.»
«Og jeg elsker deg,» ropte jeg, men vet ikke om hun rakk å høre det før døra smalt igjen bak henne.
Klokka ti satt jeg på kontoret og forsøkte å konsentrere meg. Hodet mitt føltes som et gjennomsiktig, pulserende rumpetroll. Jeg hadde registrert at Ferdinand i flere minutter hadde åpnet munnen og formet den til det jeg antok var ord av varierende interesse. Og selv om munnen fortsatt var åpen, hadde han sluttet å bevege den og stirret i stedet på meg med det jeg tolket som en avventende mine.
«Gjenta spørsmålet,» sa jeg.
«Jeg sier at det er greit at jeg tar andreintervjuet med Greve og kunden, men da må du fortelle meg litt om Pathfinder først. Jeg har jo fått nåtting, jeg kommer til å fremstå som en bimbo!» Her gikk stemmen hans opp i den skrulleobligatoriske falsetten.
Jeg sukket. «De lager ørsmå, nesten usynlige sendere som kan festes på personer slik at man kan finne dem via en mottager koblet til verdens mest avanserte GPS-system. Prioritert service fra satellitter de er medeiere i og så videre. Banebrytende teknologi, ergo oppkjøpskandidat. Les årsrapporten. Noe annet?»
«Jeg har lest den! Alt om produktene er hemmeligstemplet. Og hva med at Clas Greve er utlending, hvordan skal jeg få denne tydeligvis nasjonalistiske kunden til å svelge det?»
«Det skal ikke du gjøre, det skal jeg. Ikke bekymre deg sånn, Ferdy.»
«Ferdy?»
«Ja, jeg har tenkt litt på det. Ferdinand blir for langt. Er det greit?»
Han stirret vantro på meg. «Ferdy?»
«Ikke med kunder til stede, naturligvis.» Jeg smilte bredt og kjente allerede hodepinen lette. «Er vi ferdige, Ferdy?»
Det var vi.
Frem til lunsj tygde jeg Paralgin og stirret på klokka.
I lunsjen gikk jeg til gullsmeden vis-à-vis Sushi & Coffee.
«De,» sa jeg og pekte på diamantøredobbene i vinduet.
Det var dekning på kortet. Så vidt det var. Og den dyprøde eskens semskete overflate var myk som valpehud.
Etter lunsj fortsatte jeg å tygge Paralgin og stirre på klokka.
Nøyaktig klokka fem parkerte jeg ved fortauet i Inkognitogata. Det var greit å finne en plass; både de som arbeidet her og de som bodde her, befant seg tydeligvis på vei hjem. Det hadde akkurat regnet, og skosålene mine smattet mot asfalten. Mappen kjentes lett. Reproduksjonen hadde vært av middels kvalitet og selvfølgelig grovt overpriset på femten tusen svenske kroner, men det betydde lite akkurat nå.
I den grad det finnes en fasjonabel gate i Oslo, er det Oscars gate. Bygårdene er et virvar av arkitektoniske uttrykk, mest nyrenessanse. Fasader med nygotiske mønstre, beplantede forhager, det var her direktørene og de høyere funksjonærene hadde fått sine gårder på slutten av attenhundretallet.
En mann med puddel i bånd kom mot meg. Ingen harebikkjer her nede i sentrum. Han så gjennom meg. Sentrum.
Jeg svingte inn til nummer 35, ifølge adressesøket på Internett en gård med «en hannoveriansk variant av middelalderpåvirket arkitektur». Mer interessant var det at det også sto at den spanske ambassaden ikke lenger holdt til her, ergo slapp jeg forhåpentligvis plagsomme overvåkningskameraer. Det var ingen å se foran gården som hilste meg taust med svarte vinduer. Nøkkelen jeg hadde fått av Ove, skulle gå til både gårdsporten og døra til leiligheten. Det med porten stemte i alle fall. Jeg gikk fort i trappene. Bestemt. Ikke tungt, ikke lett. En person som vet hvor han skal og ikke har noe å skjule. Jeg hadde nøkkelen klar så jeg ikke skulle bli stående og fikle ved døra til leiligheten, sånt høres lett i en gammel, lytt bygård.
