×

Wir verwenden Cookies, um LingQ zu verbessern. Mit dem Besuch der Seite erklärst du dich einverstanden mit unseren Cookie-Richtlinien.

image

Jø Nesbø - Hodejegerne, Jø Nesbø - Hodejegerne Part 31

Jø Nesbø - Hodejegerne Part 31

DEL III

ANDRE INTERVJU

Kapittel 9

Andre intervju

Faren min, Ian Brown, var en ivrig, men ikke særlig god sjakkspiller. Han hadde lært å spille av sin far da han var fem år, og han leste sjakkbøker og studerte klassiske partier. Likevel lærte han meg ikke å spille sjakk før jeg var fjorten år, etter at mine mest lærenemme år var over. Men jeg hadde anlegg for sjakk og da jeg var seksten, slo jeg ham for første gang. Han smilte som om han var stolt av meg, men jeg vet at han hatet det. Han stilte opp brikkene på nytt, og vi begynte på revansjeoppgjøret. Jeg spilte som vanlig med de hvite brikkene, han innbilte meg at han derved ga meg en fordel. Etter noen trekk unnskyldte han seg og gikk ut på kjøkkenet, hvor jeg visste han tok en støyt av ginflaska. Da han kom tilbake, hadde jeg byttet om på to av brikkene, men han oppdaget det ikke. Fire trekk senere satt han måpende og så på min hvite dronning som sto overfor hans svarte konge. Og han så at han ville være sjakkmatt i neste trekk. Han var så komisk å se på at jeg ikke greide holde meg, men begynte å le. Og jeg så på ansiktsuttrykket hans at han skjønte hva som hadde skjedd. Da reiste han seg og slo først alle brikkene av brettet. Så slo han meg. Knærne sviktet og jeg falt, mer av redsel enn av kraften i slaget. Han hadde aldri slått meg før.

«Du har byttet om,» freste han. «Min sønn jukser ikke.»

Jeg kjente blodsmaken i munnen. Den hvite dronningen lå på gulvet rett foran meg. Den hadde fått slått et skår av kronen. Hatet brant som galle i hals og bryst. Jeg plukket opp den ødelagte dronningen og satte den på brettet. Så de andre brikkene. Én etter én. Stilte dem akkurat der de hadde stått.

«Ditt trekk, far.»

For det er det spilleren med det kaldeste hatet gjør, når han har vært i ferd med å vinne og motstanderen uventet har slått ham i ansiktet, truffet et sted det gjør vondt, funnet redselen hans. Han mister ikke oversikten over brettet, men gjemmer redselen og holder seg til planen. Puster, rekonstruerer, fortsetter spillet, innkasserer seieren. Går derfra uten triumferende gester.

Jeg satt ved enden av bordet og så Clas Greves munn bevege seg. Så hvordan kinnene strammet og slakket seg og formet ord som tydeligvis var forståelige for Ferdinand og de to representantene for Pathfinder, de nikket i alle fall synlig fornøyde alle tre. Som jeg hatet den munnen. Hatet de grårosa gummene, de solide gravstøttetennene, ja, selve formen på denne motbydelige kroppsåpningen; et rett skår med to oppadpekende kroker på hver side som antydet et smil, det samme inngraverte smilet Bjørn Borg hadde sjarmert verden med. Og som Clas Greve nå forførte sin fremtidige arbeidsgiver Pathfinder med. Men aller mest hatet jeg leppene hans. Leppene som hadde berørt min kones lepper, min kones hud, sannsynligvis hennes blekrøde brystvorter og helt sikkert hennes dyvåte, vidåpne kjønn. Jeg innbilte meg at jeg kunne se et blondt kjønnshår i en sprekk i den kjøttfulle delen av underleppen.

Jeg hadde sittet taus i snart en halv time nå mens Ferdinand med imbesilt engasjement hadde liret av seg idiotiske spørsmål fra intervjuguiden som om de var hans egne.

Clas Greve hadde i begynnelsen av intervjuet svart henvendt til meg. Men etter hvert hadde han skjønt at jeg bare var der som en uanmeldt, passiv bisitter og at jobben hans i dag var å frelse tre andre med Greves evangelium. Men han hadde med jevne mellomrom sendt meg raske, spørrende blikk som om han ønsket et hint om hva som var min rolle.

Etter hvert hadde de to fra Pathfinder, styreformannen og informasjonssjefen, kommet med sine spørsmål som naturlig nok hadde dreid seg om tiden i HOTE. Og Greve hadde redegjort for hvordan han og HOTE hadde stått i bresjen for utviklingen av TRACE, en lakklignende væske eller gelé som inneholdt rundt hundre sendere per milliliter, og som kunne smøres på ethvert objekt. Fordelen var at den blanke lakken nesten var usynlig og akkurat som vanlig lakk så solid limt fast til objektet at det var umulig å bli kvitt uten bruk av en malingsskrape. Ulempen var at senderne var så små at de ikke greide å sende sterke nok signaler til å trenge gjennom tettere materie enn luft hvis dette omsluttet senderne, slik som for eksempel vann, is, gjørme eller ekstremt tykke støvlag som kjøretøyer i ørkenkriger kunne være utsatt for.

Men vegger, selv av tykk mur, var derimot sjelden noe problem.

Learn languages from TV shows, movies, news, articles and more! Try LingQ for FREE

Jø Nesbø - Hodejegerne Part 31 Jø Nesbø - Headhunters Part 31

DEL III |III(1)

ANDRE INTERVJU

Kapittel 9

Andre intervju

Faren min, Ian Brown, var en ivrig, men ikke særlig god sjakkspiller. ||Ian||||eager|||||chess player Han hadde lært å spille av sin far da han var fem år, og han leste sjakkbøker og studerte klassiske partier. ||||||||||||||||chess books|||classical| Likevel lærte han meg ikke å spille sjakk før jeg var fjorten år, etter at mine mest lærenemme år var over. |||||||||||||||||learning years||| Men jeg hadde anlegg for sjakk og da jeg var seksten, slo jeg ham for første gang. |||talent||||||||||||| Han smilte som om han var stolt av meg, men jeg vet at han hatet det. Han stilte opp brikkene på nytt, og vi begynte på revansjeoppgjøret. |||||||we|||the revenge match Jeg spilte som vanlig med de hvite brikkene, han innbilte meg at han derved ga meg en fordel. |||||||||imagined||||thereby||||advantage I played as usual with the white pieces, he convinced me that he was thereby giving me an advantage. Etter noen trekk unnskyldte han seg og gikk ut på kjøkkenet, hvor jeg visste han tok en støyt av ginflaska. |||||||||||||||||swig||the gin bottle After a few moves, he excused himself and went out to the kitchen, where I knew he took a swig from the gin bottle. Da han kom tilbake, hadde jeg byttet om på to av brikkene, men han oppdaget det ikke. When he returned, I had switched two of the pieces, but he didn't notice it. Fire trekk senere satt han måpende og så på min hvite dronning som sto overfor hans svarte konge. |||||gaping||||||queen|||||| Og han så at han ville være sjakkmatt i neste trekk. |||||||checkmate||| Han var så komisk å se på at jeg ikke greide holde meg, men begynte å le. Og jeg så på ansiktsuttrykket hans at han skjønte hva som hadde skjedd. Da reiste han seg og slo først alle brikkene av brettet. ||||||||||the board Så slo han meg. Knærne sviktet og jeg falt, mer av redsel enn av kraften i slaget. |||||||fear||||| Han hadde aldri slått meg før.

«Du har byttet om,» freste han. "You have swapped them," he hissed. «Min sønn jukser ikke.» ||cheats| "My son doesn't cheat."

Jeg kjente blodsmaken i munnen. ||the taste of blood|| I tasted blood in my mouth. Den hvite dronningen lå på gulvet rett foran meg. Den hadde fått slått et skår av kronen. |||||chip||the crown It had received a chip from the crown. Hatet brant som galle i hals og bryst. |||gall|||| The hatred burned like bile in the throat and chest. Jeg plukket opp den ødelagte dronningen og satte den på brettet. I picked up the broken queen and placed her on the board. Så de andre brikkene. Én etter én. Stilte dem akkurat der de hadde stått.

«Ditt trekk, far.»

For det er det spilleren med det kaldeste hatet gjør, når han har vært i ferd med å vinne og motstanderen uventet har slått ham i ansiktet, truffet et sted det gjør vondt, funnet redselen hans. |||||||coldest|||||||||||||the opponent||||||||||||||| For that is what the player with the coldest hatred does when he has been about to win, and the opponent unexpectedly hits him in the face, striking somewhere it hurts, finding his fear. Han mister ikke oversikten over brettet, men gjemmer redselen og holder seg til planen. |||the overview|||||||||| He does not lose sight of the board, but hides the fear and sticks to the plan. Puster, rekonstruerer, fortsetter spillet, innkasserer seieren. |reconstructs|||collects|the victory Breathes, reconstructs, continues the game, cashes in the victory. Går derfra uten triumferende gester. |||triumphing|

Jeg satt ved enden av bordet og så Clas Greves munn bevege seg. Så hvordan kinnene strammet og slakket seg og formet ord som tydeligvis var forståelige for Ferdinand og de to representantene for Pathfinder, de nikket i alle fall synlig fornøyde alle tre. ||the cheeks|tightened||slacked||||||||understandable||||||||||||||||| So how the cheeks tightened and relaxed and formed words that were obviously understandable to Ferdinand and the two representatives of Pathfinder, they all nodded visibly pleased, all three. Som jeg hatet den munnen. How I hated that mouth. Hatet de grårosa gummene, de solide gravstøttetennene, ja, selve formen på denne motbydelige kroppsåpningen; et rett skår med to oppadpekende kroker på hver side som antydet et smil, det samme inngraverte smilet Bjørn Borg hadde sjarmert verden med. ||gray-pink|the gums|||graveyard teeth||||||disgusting|orifice|||gash|||upward-pointing|hooks||||||||||engraved|||||charmed|| I hated the gray-pink gums, the solid grave-stone teeth, yes, the very shape of this disgusting opening; a straight cut with two upward-facing hooks on each side that suggested a smile, the same engraved smile Bjørn Borg had charmed the world with. Og som Clas Greve nå forførte sin fremtidige arbeidsgiver Pathfinder med. |||||seduced||future|employer|| Men aller mest hatet jeg leppene hans. Leppene som hadde berørt min kones lepper, min kones hud, sannsynligvis hennes blekrøde brystvorter og helt sikkert hennes dyvåte, vidåpne kjønn. ||||||||||probably||pale red|nipples|||||soaked|wide open|genitals The lips that had touched my wife's lips, my wife's skin, probably her pale red nipples and certainly her dripping, wide-open sex. Jeg innbilte meg at jeg kunne se et blondt kjønnshår i en sprekk i den kjøttfulle delen av underleppen. |convinced||||||||pubic hair||||||||| I imagined that I could see a blonde pubic hair in a crack in the fleshy part of the lower lip.

Jeg hadde sittet taus i snart en halv time nå mens Ferdinand med imbesilt engasjement hadde liret av seg idiotiske spørsmål fra intervjuguiden som om de var hans egne. |||||||||||||imbecile|||fired|||||||||||| I had sat silent for almost half an hour now while Ferdinand, with imbecilic enthusiasm, had rattled off stupid questions from the interview guide as if they were his own.

Clas Greve hadde i begynnelsen av intervjuet svart henvendt til meg. ||||||||addressed|| Men etter hvert hadde han skjønt at jeg bare var der som en uanmeldt, passiv bisitter og at jobben hans i dag var å frelse tre andre med Greves evangelium. |||||understood||||||||unannounced||bystander|||||||||save|||||gospel But gradually he had realized that I was just there as an uninvited, passive bystander and that his job today was to save the three others with Greve's gospel. Men han hadde med jevne mellomrom sendt meg raske, spørrende blikk som om han ønsket et hint om hva som var min rolle. But he had intermittently sent me quick, questioning glances as if he wanted a hint about what my role was.

Etter hvert hadde de to fra Pathfinder, styreformannen og informasjonssjefen, kommet med sine spørsmål som naturlig nok hadde dreid seg om tiden i HOTE. ||||||||||||||||||turned||||| Eventually, the two from Pathfinder, the chairman and the head of information, had come with their questions which naturally had revolved around the time in HOTE. Og Greve hadde redegjort for hvordan han og HOTE hadde stått i bresjen for utviklingen av TRACE, en lakklignende væske eller gelé som inneholdt rundt hundre sendere per milliliter, og som kunne smøres på ethvert objekt. |||explained|||||||||the forefront||||TRACE||lacquer-like|||gelé|||||||milliliter||||applied||any| And the Count had explained how he and HOTE had been at the forefront of the development of TRACE, a lacquer-like liquid or gel that contained around a hundred transmitters per milliliter, and could be applied to any object. Fordelen var at den blanke lakken nesten var usynlig og akkurat som vanlig lakk så solid limt fast til objektet at det var umulig å bli kvitt uten bruk av en malingsskrape. |||||varnish||||||||paint|||||||||||||get rid of|||||paint scraper The advantage was that the glossy lacquer was almost invisible and just like regular lacquer, it was so solidly glued to the object that it was impossible to get rid of without the use of a paint scraper. Ulempen var at senderne var så små at de ikke greide å sende sterke nok signaler til å trenge gjennom tettere materie enn luft hvis dette omsluttet senderne, slik som for eksempel vann, is, gjørme eller ekstremt tykke støvlag som kjøretøyer i ørkenkriger kunne være utsatt for. the disadvantage|||the transmitters|||||||||||||||||denser|matter|||||enveloped|the transmitters|||||||mud||||dust layer||||ørkenkriger|||exposed| The downside was that the transmitters were so small that they could not send strong enough signals to penetrate denser materials than air if those surrounded the transmitters, such as for example water, ice, mud, or extremely thick layers of dust that vehicles in desert warfare could be subjected to.

Men vegger, selv av tykk mur, var derimot sjelden noe problem.