Jø Nesbø - Hodejegerne Part 35
Etter at Ferdinand hadde avrundet intervjuet, påtok jeg meg å følge Clas Greve ut mens de tre andre tok en pause før oppsummeringen.
Jeg tok med Greve til heisdørene og trykket.
«Overbevisende,» sa jeg, foldet hendene foran dressbuksene og så opp mot etasjedisplayet. «Du gjør stor lykke med dine forføringskunster.»
«Forføring og forføring. Jeg antar at du ikke oppfatter det som uredelig å selge inn seg selv, Roger.»
«Overhodet ikke. Jeg ville gjort det på akkurat samme måte om jeg var deg.»
«Takk. Når skriver du innstillingen?»
«I kveld.»
«Godt.»
Heisdørene åpnet seg, vi steg inn, stilte oss opp og ventet.
«Jeg bare lurte på,» sa jeg. «Den personen dere forfulgte …»
«Ja?»
«Det var ikke tilfeldigvis den samme personen som hadde torturert deg i kjelleren?»
Greve smilte. «Hvordan skjønte du det?»
«Ren gjetning.» Heisdørene gled igjen. «Og du nøyde deg med å bare pågripe?»
Greve hevet et øyebryn. «Finner du det vanskelig å tro?»
Jeg trakk på skuldrene. Heisen satte seg i bevegelse.
«Planen var å ta livet av ham,» sa Greve.
«Hadde du så mye å hevne?»
«Ja.»
«Og hvordan svarer man for mord i det nederlandske forsvaret?»
«Man sørger for at det ikke oppdages. Curacit.»
«Gift? Som i giftpiler?»
«Det er det hodejegere i vår del av verden bruker.»
Jeg antok at tvetydigheten var tilsiktet.
«En curacitoppløsning i en gummiball på størrelse med en drue med en sylspiss, nesten usynlig sprøytespiss. Den gjemmes i madrassen til objektet. Når han legger seg, vil sprøytespissen trenge gjennom huden samtidig som kroppstyngden presser giften som er i gummiballen ut i objektets kropp.»
«Men han var altså hjemme,» sa jeg. «Og hadde i tillegg et vitne i denne jenta.»
«Nettopp.»
«Så hvordan fikk du ham til å angi kompisene sine?»
«Jeg tilbød ham en deal. Jeg fikk kollegaen min til å holde ham mens jeg kjørte hånda hans ned i kjøttkverna og sa at vi kom til å male den opp og la ham se på at bikkja vår spiste opp kjøttdeigen. Da snakket han.»
Jeg nikket mens jeg så for meg scenen. Heisdørene gled opp, og vi gikk bort til inngangsdøra. Jeg holdt den åpen for ham. «Og hva med etter at han hadde snakket?»
«Hva med det?» Greve myste opp mot himmelen.
«Holdt du din del av dealen?»
«Jeg …,» sa Greve, fisket et par Maui Jim Titanium-solbriller ut av brystlomma og satte dem på. «Holder alltid min del av dealen.»
«En skarve arrestasjon, altså? Var det verdt to måneders jakt og risikoen for å dø selv?»
Greve lo lavt. «Du forstår ikke, Roger. Å oppgi en jakt er aldri noen opsjon for en sånn som meg. Jeg er som bikkja mi, et resultat av gener og dressur. Risiko eksisterer ikke. Når jeg først er avfyrt, er jeg en varmesøkende rakett som ikke lar seg stoppe av noe, som dypest sett søker sin egen destruksjon. Test grunnfaget ditt i psykologi på den.» Han la en hånd på armen min, smilte tynt og hvisket: «Men hold diagnosen for deg selv.»
Jeg ble stående og holde i døra. «Og jenta? Hvordan fikk du henne til å snakke?»
«Hun var fjorten år.»
«Og?»
«Hva tror du?»
«Jeg vet ikke.»
Greve sukket dypt. «Jeg skjønner ikke hvordan du har fått et slikt inntrykk av meg, Roger. Jeg avhører ikke mindreårige jentunger. Jeg tok henne personlig med til Paramaribo, kjøpte flybillett for soldatlønnen min og satte henne på første fly hjem til foreldrene før det surinamske politiet fikk kloa i henne.»
Jeg så etter ham mens han gikk med raske skritt mot en sølvgrå Lexus GS 430 på parkeringsplassen.
Høstværet var blendende vakkert. Det hadde regnet på bryllupsdagen min.