Jø Nesbø - Snømannen Part 1 (1)
DEL 1
Kapittel 1
Onsdag 5. november 1980. Snømannen
Det var den dagen snøen kom. Klokka var elleve på formiddagen da digre snøflak uten forvarsel kom ut av en fargeløs himmel og som en armada fra det ytre rom underla seg jordene, hagene og plenene på Romerike. Klokka to var brøytebilene i aksjon på Lillestrøm, og da Sara Kvinesland klokka halv tre sakte og forsiktig styrte sin Toyota Corolla SR5 mellom villaene i Kolloveien, lå novembersnøen som en dundyne over det bølgende landskapet.
Hun syntes husene så annerledes ut i dagslys. Så annerledes at hun holdt på å kjøre forbi oppkjørselen til garasjen hans. Bilen skled da hun bremset ned, og hun hørte et stønn fra baksetet. I speilet så hun sønnens misfornøyde mine.
«Det tar ikke lang tid, vennen,» sa hun.
Foran garasjen var det et stort, svart felt asfalt i alt det hvite, og hun skjønte at det var der flyttebilen hadde stått parkert. Det snørte seg i halsen hennes. Bare hun ikke hadde kommet for sent.
«Hvem er det som bor her?» lød det fra baksetet.
«Bare noen jeg kjenner,» sa Sara og sjekket automatisk håret i speilet. «Ti minutter, vennen. Jeg lar tenningsnøkkelen stå i så du kan høre på radioen.»
Hun gikk uten å vente på svar, trippet på de glatte skoene opp mot døra som hun så mange ganger hadde gått inn og ut av, men aldri slik, ikke midt på dagen, fullt synlig for alle villastrøkets nysgjerrige øyne. Ikke at sene kveldsbesøk virket mer uskyldig, men det kjentes av en eller annen grunn riktigere at slike gjerninger ble lagt til etter mørkets frembrudd.
Hun hørte ringeklokka dure der inne, som en humle i et syltetøyglass. Mens hun ventet og kjente den gryende desperasjonen, kikket hun mot nabohusenes vinduer. De røpet ingenting, sendte henne bare speilbilder av svarte, nakne epletrær, grå himmel og melkehvitt landskap. Så hørte hun endelig skritt bak døra og slapp pusten lettet. I neste øyeblikk var hun innenfor og i armene hans.
«Ikke dra, elskede,» sa hun og hørte gråten allerede rykke i stemmebåndene.
«Jeg må,» sa han med et tonefall som om det var et refreng han hadde gått lei av. Hendene hans søkte de kjente veiene, veiene de aldri gikk lei av.
«Nei, det må du ikke,» hvisket hun mot øret hans. «Men du vil. Du tør ikke lenger.»
«Dette har ikke noe med deg og meg å gjøre.»
Hun kunne høre irritasjonen krype inn i stemmen hans samtidig som hånden, den sterke, men myke hånden, gled ned over huden i korsryggen og innenfor linningen på skjørtet og strømpebuksene. De var som et innøvd dansepar som kjente den andres minste bevegelse, trinnene, pusten, rytmen. Først den hvite elskoven. Den gode. Så den svarte. Smerten.
Hånden hans strøk over kåpen, lette etter brystvorten under det tykke stoffet. Han var evig fascinert av brystvortene hennes, vendte alltid tilbake til dem. Kanskje var det fordi han ikke hadde noen selv.
«Parkerte du foran garasjen?» spurte han og kløp hardt.
Hun nikket og kjente smerten skyte som en pil av lyst opp i hodet. Skjødet hadde alt åpnet seg for fingrene hans som snart ville være der. «Guttungen venter i bilen.»
Hånden hans stoppet brått.
«Han vet ingenting,» stønnet hun og kjente hånden hans nøle.
«Og mannen din? Hvor er han nå?»
«Hva tror du? På jobb. Selvfølgelig.»
Nå var det hun som lød irritert. Både fordi han hadde brakt ektemannen inn i samtalen og det var vanskelig for henne å si noe som helst om ham uten å bli irritert. Og fordi kroppen hennes krevde å få ham nå, fort. Sara Kvinesland åpnet smekken hans.
«Ikke …,» begynte han og grep henne rundt håndleddet. Hun fiket hardt til ham med den andre hånden. Han så forbløffet på henne mens en rød flekk bredte seg over kinnbeinet. Hun smilte, tok tak i det tykke, svarte håret og dro ansiktet hans ned til sitt.
«Du skal få dra,» hveste hun. «Men først skal du pule meg. Er det forstått?»
Hun kjente pusten hans mot ansiktet sitt. Den kom i harde støt nå. Hun slo en gang til med den ledige hånden, og pikken hans vokste i hånden hennes.
Han støtte til, litt hardere for hver gang, men det var over nå. Hun var nummen, magien var borte, spenningen hadde løst seg opp og alt som var tilbake var fortvilelsen. Hun mistet ham. Nå mens hun lå her, mistet hun ham. Alle årene som hun hadde lengtet, alle tårene hun hadde grått, de desperate tingene han hadde fått henne til å gjøre. Uten å gi noe tilbake. Uten den ene tingen.
Han stilte seg ved enden av senga og tok henne med lukkede øyne. Sara stirret på brystet hans. Til å begynne med hadde hun syntes det var merkelig, men etter hvert hadde hun begynt å like synet av den ubrutte, hvite huden over brystmuskulaturen. Det minnet henne om de gamle statuene hvor brystvortene var utelatt av hensyn til den alminnelige bluferdighet.
Stønningen hans ble høyere. Hun visste at snart ville han komme med et rasende brøl. Hun hadde elsket det brølet. Det alltid overraskede, ekstatiske, nesten smertefylte ansiktsuttrykket som om orgasmen hver eneste gang overgikk hans villeste forventning. Nå ventet hun bare på det siste brølet, en rautende avskjed i hans kalde boks av et soverom ribbet for bilder, gardiner og tepper. Så skulle han kle på seg og reise til en annen del av landet hvor han sa han hadde fått en stilling han ikke kunne si nei til. Men dette kunne han si nei til. Dette. Og likevel ville han brøle av nytelse.
Hun lukket øynene. Men det kom ikke noe brøl. Han hadde stoppet.
«Hva er det?» spurte hun og åpnet øynene. Ansiktet hans var ganske riktig forvridd. Men ikke av nytelse.
«Et fjes,» hvisket han.
Hun fór sammen. «Hvor?»
«Utenfor vinduet.»
Vinduet var ved enden av senga, rett over hodet hennes. Hun hev seg rundt, kjente ham gli ut, allerede slapp. Vinduet over hodet hennes var for høyt på veggen til at hun kunne se ut der hun lå. Og for høyt til at noen kunne stå på utsiden og se inn. På grunn av det allerede svinnende dagslyset, var alt hun så det dobbelteksponerte speilbildet av lampen i taket.
«Du så deg selv,» sa hun, nærmest bedende.
«Det var det jeg først trodde,» sa han og stirret fortsatt mot vinduet.
Sara dro seg opp på knærne. Reiste seg og så ut i hagen. Og der, der var ansiktet.
Hun lo høyt av lettelse. Ansiktet var hvitt med øyne og munn av sorte singelstein, sannsynligvis fra oppkjørselen. Og armer av kvister fra epletrærne.
«Men herregud,» hikstet hun. «Det er bare en snømann.»
Så gikk latteren over i gråt, hun hulket hjelpeløst til hun kjente armene hans rundt seg.
«Jeg må gå nå,» hikstet hun.
«Bli litt til,» sa han.
Hun ble litt til.
Da Sara gikk ned mot garasjen, så hun at det hadde gått nesten førti minutter.
Han hadde lovet å ringe fra tid til annen. Han hadde alltid vært flink til å lyve, og for en gangs skyld var hun glad for det. Allerede før hun kom fram til bilen, så hun det bleke ansiktet til guttungen som stirret ut på henne fra baksetet. Hun dro i bildøra og kjente til sin forbauselse at den var låst. Hun så inn på ham gjennom duggete ruter. Først da hun banket på glasset, åpnet han.
Hun satte seg i førersetet. Radioen var stum og det var iskaldt i bilkupeen. Tenningsnøkkelen lå i passasjersetet. Hun snudde seg mot ham. Gutten hennes var blek, og underleppen hans skalv.
«Er det noe galt?» spurte hun.
«Ja,» sa han. «Jeg så ham.»
Det var en tynn, skingrende tone av skrekk i stemmen hans som hun ikke kunne huske å ha hørt siden han var liten og satt klemt mellom dem i sofaen foran TV-en med hendene for øynene. Og nå var han i stemmeskiftet, hadde sluttet å klemme henne godnatt og begynt å interessere seg for bilmotorer og jenter. Og en dag ville han sette seg i en bil med en av dem og kjøre fra henne, han også.
«Hva mener du?» sa hun, stakk nøkkelen i tenningen og vred om.
«Snømannen …»
Det kom ingen respons fra motoren og panikken grep henne uten forvarsel. Akkurat hva hun var redd for, visste hun ikke. Hun stirret ut av frontruta og vred om en gang til. Hadde batteriet rukket å dø?
«Og hvordan så snømannen ut?» spurte hun, trykket gassen i bånn og vred i desperasjon nøkkelen så hardt om at det kjentes som hun skulle brekke den. Han svarte, men svaret ble overdøvet av brølet fra motoren som startet.
Sara fikk bilen i gir og slapp clutchen som om det plutselig hastet med å komme derfra. Hjulene spant i den myke, kramme nysnøen. Hun ga mer gass, men de sto stille mens bakenden av bilen gled sidelengs. Så hadde dekkene spist seg ned til asfalten og de fór framover og sladdet ut i veien.
«Pappa venter på oss,» sa hun. «Vi får raske på.»
Hun slo på radioen, skrudde opp volumet for å fylle den kalde kupeen med andre lyder enn sin egen stemme. En nyhetsoppleser sa for hundrede gang i dag at Ronald Reagan i natt hadde slått Jimmy Carter i det amerikanske presidentvalget.
Gutten sa noe igjen, og hun kikket i speilet.
«Hva sa du?» spurte hun høyt.
Han gjentok det, men hun hørte fremdeles ikke. Hun dempet volumet på radioen mens hun styrte nedover mot hovedveien og elva som gikk som to svarte sørgerender i landskapet. Og skvatt da hun skjønte at han hadde lent seg fram mellom setene. Stemmen hans lød som en tørr hvisken like ved øret hennes. Som om det var viktig at ingen andre hørte dem:
«Vi kommer til å dø.»
Kapittel 2
2. november 2004. Dag 1. Grusøynene
Harry Hole rykket til og sperret opp øynene. Det var iskaldt, og fra mørket lød stemmen som hadde vekket ham. Den forkynte at det amerikanske folket i dag skulle avgjøre om deres president også de neste fire årene skulle hete George Walker Bush. November. Harry tenkte at de definitivt var på vei inn i mørketida. Han slengte av seg dyna og satte føttene mot gulvet. Linoleumen var så kald at den sved. Han lot klokkeradioen og nyhetene stå på og gikk ut på badet. Så seg i speilet. November der også; dratt, gråblekt og overskyet. Øynene var som vanlig blodskutte, og porene i huden på nesen store og svarte krater. Posene under øynene med de lyseblå, alkoholvaskede irisene ville forsvinne etter at ansiktet hadde fått varmt vann, et håndkle og frokost. Antok han da. Harry var usikker på nøyaktig hvordan ansiktet hans ville te seg utover dagen nå da han var blitt førti. Om rynkene ble glattet ut og om det falt fred over det jagede ansiktsuttrykket han våknet opp med etter netter da marene hadde ridd ham. Som var de fleste nettene. For han unngikk speil når han først hadde gått fra den lille, spartansk møblerte leiligheten sin i Sofies gate for å bli førstebetjent Hole ved Voldsavsnittet på Politihuset i Oslo. Da stirret han inn i andres ansikter for å finne deres smerte og deres akilleshæl, deres marer, motiver og grunner til selvbedrag mens han lyttet til deres trettende løgner og prøvde å finne en mening i det han gjorde: å sperre inne mennesker som for lengst var innesperret i seg selv. I fengsler av hat og en selvforakt han kjente så altfor godt igjen. Han dro en hånd over den stive, kortklipte børsten av blondt hår som vokste nøyaktig 193 centimeter over de nedkjølte fotbladene. Kragebeinet sto ut som en kleshenger under huden. Han hadde trent mye siden den siste saken. Frenetisk, påsto noen. I tillegg til å sykle hadde han begynt å løfte vekter i trimrommet i kjelleren på Politihuset. Han likte smerten, hvordan den brant og fortrengte tankene. Likevel ble han bare magrere. Fettet forsvant og musklene la seg som lag med striper mellom skjelettet og huden. Og mens han før hadde vært bredskuldret og det Rakel kalte naturlig atletisk, hadde han nå begynt å ligne bildet han hadde sett av en flådd isbjørn; et muskuløst, men sjokkerende magert rovdyr. Han holdt ganske enkelt på å forsvinne. Uten at det egentlig gjorde noe. Harry sukket. November. Det skulle bli enda mørkere.
Han gikk ut på kjøkkenet, drakk et glass vann mot hodepinen og myste forbauset mot vinduet. Taket på gården på den andre siden av Sofies gate var hvitt og det reflekterte, skarpe lyset stakk i øynene. Den første snøen hadde kommet i natt. Han tenkte på brevet. Det hendte han fikk slike brev, men dette hadde vært spesielt. Det hadde nevnt Toowoomba.
På radioen hadde et naturprogram startet og en oppglødd stemme snakket om seler. «Hver sommer samles berhausseler i Beringstredet for å pare seg. Siden hannene er i flertall, er konkurransen om hunner så hard at de hannene som har greid å skaffe seg en hunn, vil holde seg til bare henne i hele paringsperioden. Hannen vil passe på sin make helt til selungen har kommet til verden og klarer seg selv. Ikke av kjærlighet til hunnen, men av kjærlighet til sine egne gener og arvestoff. I darwinismens teori vil det si at det er den naturlige utvelgelsen i kampen for å overleve som gjør berhausselen monogam, ikke moralen.»
Mon det, tenkte Harry.
Stemmen på radio var nesten i fistel av begeistring: «Men før selene skal dra fra Beringstredet for å lete etter mat i åpent hav, vil hannen prøve å drepe hunnen. Hvorfor? Fordi en berhausselhunn aldri vil pare seg to ganger med samme hann! Dette handler for henne om biologisk risikospredning av arvematerialet, akkurat som i aksjemarkedet. For henne er det biologisk rasjonelt å være promiskuøs, og dette vet hannen. Ved å ta livet av henne vil han hindre at andres selunger vil konkurrere med hans eget avkom om den samme maten.»
«Vi inngår vel også i en darwinistisk forklaring, så hvorfor tenker ikke mennesket slik som selen?» sa en annen stemme.
«Men det gjør vi, jo! Vårt samfunn er slett ikke så monogamt som det ser ut, og har aldri vært det. En svensk undersøkelse viste nylig at mellom femten og tjue prosent av alle barn har en annen far enn de – og for så vidt også den antatte faren deres – tror. Tjue prosent! Det er hvert femte barn det! Som lever på en løgn. Og sørger for biologisk mangfold.»
Harry skrudde på frekvensknappen i søken etter musikk som kunne utstås. Han stoppet på Johnny Cash' gammelmannsversjon av «Desperado».
Det banket hardt på døra i gangen.
Harry gikk ut på soverommet, trakk på seg olabuksene, returnerte til gangen og åpnet.
«Harry Hole?» Mannen utenfor hadde på seg blå kjeledress og så på Harry fra tykke brilleglass. Øynene var klare som hos et barn.
Harry nikket.
«Har du sopp?» Mannen stilte spørsmålet med glatt ansikt. En lang tjafs med hår lå på tvers og klistret seg til pannen. Under armen holdt han et skriveunderlag i plast med klips over et tettskrevet ark.
Harry ventet på en forklarende fortsettelse, men det kom ingen. Bare dette klare, åpne blikket.
«Det,» sa Harry, «er vel strengt tatt en privatsak.»
Mannen antydet et smil som til en vits han var grundig lei av. «Sopp i leiligheten. Muggsopp.»
«Jeg har ingen grunn til å tro det,» sa Harry.
«Det er det som er med muggsopp. Den gir deg sjelden noen grunn til å tro at den er der.» Mannen sugde seg i tennene og vippet på hælene.
«Men?» sa Harry til slutt.
«Men det er den.»
«Hva får deg til å tro det?»
«Naboen din har det.»
«Jaså? Og du mener at den kan ha spredd seg?»
«Muggsopp sprer seg ikke. Hussopp sprer seg.»
«Så da …?»
«Det er en konstruksjonsfeil ved ventilasjonen langs veggene i gården. Gir muggsoppen vekstvilkår. Kan jeg få ta en kikk på kjøkkenet?»
Harry trådte til side. Mannen styrte inn på kjøkkenet hvor han straks presset et hårfønerlignende, oransje apparat mot veggen. Det pep to ganger.
«Fuktighetsmåler,» sa mannen og så på noe som tydeligvis var en indikator. «Akkurat som jeg trodde. Sikker på at du ikke har sett eller luktet noe mistenkelig?»
Harry hadde ikke noen klar formening om hva det skulle være.
«Belegg som på gammelt brød,» sa mannen. «Råtten lukt.»
Harry ristet på hodet.
«Har du hatt såre øyne?» spurte mannen. «Vært trøtt? Hatt hodepine?»
Harry trakk på skuldrene. «Selvfølgelig. Så lenge jeg kan huske.»
«Mener du så lenge du har bodd her?»
«Kanskje. Hør …»
Men mannen hørte ikke, han hadde dratt fram en kniv fra beltet. Harry holdt inne og stirret på knivhånden som ble hevet og så hugg til med stor kraft. Det lød som et stønn da den gikk gjennom gipsplata bak tapetet. Mannen dro kniven ut, kjørte den inn igjen og bendet ut en halvt pulverisert gipsbit som etterlot et svart hull i veggen. Så vippet han fram en liten pennelykt og lyste inn i hullet. Han fikk en dyp rynke mellom de overdimensjonerte brilleglassene. Så stakk han nesa helt inntil hullet og snuste.
«Akkurat,» sa han. «Hei på dere.»
«Hei på hvem?» spurte Harry og nærmet seg.
«Aspergillus,» sa mannen. «En familie av muggsoppen. Vi har tre–fire hundre arter å velge mellom og det er vanskelig å si sikkert hvilken denne er, for den vokser så tynt på disse harde flatene at den er usynlig. Men lukta er ikke til å ta feil av.»
«Og dette er trøbbel?» spurte Harry og prøvde å huske hva han hadde igjen på bankkontoen etter at han sammen med faren hadde sponset tur til Spania for Søs, lillesøsteren som hadde det hun selv kalte «et snev av Downs syndrom».
«Det er ikke som ekte hussopp, gården kommer ikke til å falle sammen,» sa mannen. «Men du gjør kanskje det.»
«Jeg?»
«Hvis du er disponert for det. Noen blir syke av å puste i samme lufta som muggsopp. De går og hangler i årevis og blir selvfølgelig beskyldt for å være hypokondere siden ingen finner noe og de andre som bor der er friske. Og så spiser jo uvesenet opp tapet og gipsplater da.»
«Mm. Hva foreslår du?»
«At jeg tar knekken på råttenskapen, selvfølgelig.»
«Og min personlige økonomi i samme slengen?»
«Dekkes av forsikringa på gården, så det koster deg ikke en krone. Alt jeg trenger er adgang til leiligheten de neste dagene.»
Harry fant settet med ekstranøkler i kjøkkenskuffen og rakte den andre.
«Det blir bare meg,» sa mannen. «Nevner det bare. Det er mye rart der ute.»
«Er det?» Harry smilte trist og stirret ut av vinduet.
«Hæ?»
«Ingenting,» sa Harry. «Det finnes ikke noe å stjæle her likevel. Jeg må stikke nå.»
Den lave morgensola funklet i alt glasset på Politihuset, hovedkvarteret til Oslo Politidistrikt, som lå der det hadde ligget i nesten tretti år, på toppen av høydedraget ved Grønlandsleiret. Derfra hadde politiet – uten at det hadde vært uttalt tilsiktet – nærhet til de kriminelt mest belastede sentrumsområdene på østsiden, samtidig som det hadde «Bayern», Oslo fengsel, som nærmeste nabo. Politihuset var omgitt av plen med brunt, visnende gress og lønn og lindetrær som i løpet av natta var blitt dekket av et tynt lag med gråhvit snø som fikk parken til å ligne et drapert dødsbo.
Harry gikk opp den svarte stripen av asfalt mot hovedinngangen og steg inn i sentralhallen hvor Kari Christensens veggdekorasjon av porselen med rennende vann hvisket sine evinnelige hemmeligheter. Han nikket til securitasvakten i resepsjonen og tok heisen opp til Voldsavsnittet i sjette etasje. Selv om det var nesten et halvt år siden han hadde fått sitt nye kontor på rød sone, holdt han på å gå inn på det trange, vindusløse han hadde delt med betjent Jack Halvorsen. Nå var det betjent Magnus Skarre som satt der inne. Og Jack Halvorsen lå i jorda på Vestre Aker kirkegård. Foreldrene hadde først villet ha sønnen gravlagt på hjemstedet i Steinkjer, siden Jack og Beate Lønn, leder for Kriminalteknisk avdeling, jo ikke hadde vært gift, ikke engang samboere. Men da de fikk vite at Beate var gravid og skulle føde Jacks barn til sommeren, var de blitt enige om at Jacks grav burde være i Oslo.
Harry gikk inn på det nye kontoret. Som han visste at for alltid kom til å være det, slik den femti år gamle hjemmebanen til fotballklubben Barcelona på katalansk fremdeles ble kalt Camp Nou, den nye stadion. Han dumpet ned i stolen og skrudde på radioen mens han nikket godmorgen til bildene som sto oppå bokhylla, lent mot veggen, og som en dag i en ukjent fremtid, når han husket å kjøpe murstifter, skulle opp på veggen. Ellen Gjelten og Jack Halvorsen og Bjarne Møller. Slik sto de, i kronologisk rekkefølge. Dead Policemen's Society.
På radioen uttalte norske politikere og samfunnsvitere seg om det amerikanske presidentvalget. Harry dro kjensel på stemmen til Arve Støp, eieren av suksessmagasinet Liberal og kjent som en av landets mest kunnskapsrike, arrogante og underholdende meningsleverandører. Harry skrudde opp lyden så stemmene gjallet mellom murveggene, og grep sine Peerless håndjern som lå på det nye skrivebordet. Øvde speedcuffing på bordbeinet som allerede var fliset opp av denne uvanen han hadde plukket opp under FBI-kurset i Chicago, og som han hadde perfeksjonert i løpet av de ensomme kveldene på en råtten hybel i Cabrini Green med hylene fra kranglende naboer og Jim Beam som eneste selskap. Poenget var å slå det åpne håndjernet mot arrestantens håndledd slik at den fjærbelastede armen svingte rundt håndleddet og klikket i låsen på den andre siden. Med presisjon og riktig kraft kunne man med en enkel håndbevegelse lenke seg fast til en arrestant før han rakk å reagere. Harry hadde aldri fått bruk for det i jobben og bare én gang det andre han hadde lært der borte; hvordan fange en seriemorder. Håndjernet slo i lås rundt bordbeinet, og radiostemmene surret:
«Hva tror du denne norske skepsisen til George Bush bunner i, Arve Støp?»
«At vi er et overbeskyttet land som aldri egentlig har slåss i noen kriger, men har vært hæppy med å la andre gjøre det for oss. England, Sovjetunionen og USA, ja, helt siden Napoleonskrigene har vi gjemt oss bak ryggen på storebrødre. Norge har basert sin trygghet på at andre tar ansvar når det røyner på. Det har pågått så lenge at vi har mistet vår realitetsorientering og tror at jorda i bunn og grunn er befolket av mennesker som vil oss – verdens mest styrtrike land – vel. Norge, en bablende, stupdum blondine som har gått seg vill i en bakgate i Bronx og nå er indignert over at livvakten hennes er så brutal mot overfallsmennene.»
Harry slo nummeret til Rakel. Ved siden av Søs' var Rakels det eneste telefonnummeret Harry kunne utenat. Da han var ung og uerfaren, trodde han at dårlig hukommelse var et handikap for en etterforsker. Nå visste han bedre.
«Og livvakten er altså Bush og USA?» spurte programlederen.
«Ja. Lyndon B. Johnson sa en gang at USA ikke hadde valgt å være det, men innsett at det ikke fantes noen andre, og han hadde rett. Vår livvakt er en nykristen fyr med farskompleks, drikkeproblem og begrenset intellekt og uten ryggrad til så mye som å gjøre militærtjenesten sin på hederlig vis. Kort sagt en fyr vi bør være glade for at kommer til å bli gjenvalgt til amerikansk president i dag.»
«Jeg går ut fra at det er ironisk ment?»
«Overhodet ikke. En så svak president lytter til sine rådgivere, og Det hvite hus har de beste, tro meg. Selv om man på denne latterlige TV-serien om det ovale kontoret kan få inntrykk av at demokratene har monopol på intelligens, er det forbausende nok på ytterste høyre fløy hos republikanerne du finner de skarpeste hjernene. Norges trygghet er i de beste hender.»
«En venninne av en venninne har hatt sex med deg.»
«Virkelig?» sa Harry.
«Ikke deg,» sa Rakel. «Jeg snakker til han andre. Støp.»
«Sorry,» sa Harry og skrudde ned volumet på radioen.
«Etter et foredrag i Trondheim. Han inviterte henne opp på rommet sitt. Hun var interessert, men gjorde ham oppmerksom på at det ene brystet hennes var fjernet. Han sa han ville tenke seg om og gikk i baren. Og kom tilbake og tok henne med.»
«Mm. Jeg håper det svarte til forventningene.»
«Ingenting svarer til forventningene.»
«Nei,» sa Harry og lurte på hva de nå snakket om.
«Hva blir det til i kveld?» spurte Rakel.
«Klokka åtte på Palace Grill er fint. Men hva er det tullet med at man ikke kan reservere bord på forhånd?»
«Det gir det hele et mer eksklusivt preg, går jeg ut fra.»
De ble enige om å møtes i baren ved siden av. Etter at de hadde lagt på, ble Harry sittende og tenke. Hun hadde hørtes glad ut. Eller lett. Lett til sinns. Han prøvde å kjenne etter om han greide å være glad på hennes vegne, glad for at kvinnen han hadde elsket så høyt, var lykkelig med en annen mann. Rakel og han hadde hatt sin tid, og han hadde fått sine sjanser. Og brukt dem opp. Så hvorfor ikke glede seg over at hun hadde det bra, hvorfor ikke slippe tanken på at ting kunne vært annerledes og komme seg videre med sitt eget liv? Han lovet seg selv å forsøke enda litt hardere.
Morgenmøtet var raskt overstått. Gunnar Hagen – POB og sjef for Voldsavsnittet – gikk igjennom sakene de jobbet med. Som ikke var stort siden det for tiden ikke var noen ferske drapssaker under etterforskning, og drap var det eneste som fikk pulsen opp på avsnittet. Thomas Helle, en betjent fra Savnetgruppa til Krimvakta, var til stede og redegjorde for en kvinne som hadde vært savnet fra sitt hjem i ett år. Ingen spor etter vold, ingen spor etter gjerningsmann og ingen spor etter henne. Hun var hjemmeværende og var sist sett i barnehagen hvor hun hadde levert sin sønn og datter om morgenen. Ektemannen og alle i hennes nære omgangskrets hadde alibi og var sjekket ut av saken. De ble enige om at Voldsavsnittet skulle se på saken.
Magnus Skarre overbrakte en hilsen fra Ståle Aune – Voldsavsnittets faste psykolog – som han hadde besøkt på Ullevål sykehus. Harry kjente et stikk av dårlig samvittighet. Ståle Aune var ikke bare hans rådgiver i kriminalsaker, men hans personlige støttespiller i kampen mot alkoholen og det nærmeste han hadde en betrodd venn. Det var over en uke siden Aune var blitt lagt inn med en uklar diagnose, men Harry hadde ennå ikke klart å overvinne sin motvilje mot sykehus. På onsdag, tenkte Harry. Eller torsdag.
«Vi har fått en ny betjent,» sa Gunnar Hagen. «Katrine Bratt.»
En ung kvinne på første rad reiste seg uoppfordret, men uten å by dem noe smil. Hun var svært pen. Pen uten å prøve, tenkte Harry. Tynt, nesten pistrete hår hang livløst rett ned på hver side av ansiktet som var renskåret, blekt og hadde det alvorlige, nesten trette uttrykket Harry hadde sett hos andre billedskjønne kvinner som var blitt så vant til å bli betraktet at de hadde sluttet å mislike eller like det. Katrine Bratt var kledd i en blå drakt som understreket hennes femininum, men de tykke, svarte strømpene under skjørtekanten og de praktiske støvlettene avkreftet eventuelle mistanker om at hun spilte på det. Hun ble stående og lot blikket gli over forsamlingen, som om hun hadde reist seg for å se på dem og ikke omvendt. Harry tippet at hun hadde planlagt både antrekket og denne lille opptredenen på sin første arbeidsdag på Politihuset.
«Katrine har vært fire år ved politikammeret i Bergen hvor hun hovedsakelig jobbet med sedelighet, men også hadde en periode på Volds- og personavsnittet,» fortsatte Hagen som kikket ned på et ark som Harry antok var hennes CV. «Juridikum fra Universitetet i Bergen 1999, Politihøyskolen og nå altså betjent her. Hun har foreløpig ikke barn, men er gift.»
Katrine Bratts ene smale øyebryn hevet seg nesten umerkelig, og enten så Hagen dette eller så syntes han selv at den siste biten av informasjon var overflødig og la til:
«For de som måtte være interessert i det …»
I den trykkende og megetsigende pausen som fulgte, skjønte Hagen åpenbart at han hadde gjort vondt verre, kremtet hardt to ganger og sa at de som ennå ikke hadde meldt seg på julebordet, måtte gjøre det innen onsdag.
Det skrapet i stoler og Harry hadde allerede kommet ut i korridoren da han hørte en stemme bak seg:
«Jeg er visst din.»
Harry snudde seg og så inn i Katrine Bratts ansikt. Og lurte på hvor pen hun ville ha vært om hun hadde gått inn for det.
«Eller du min,» sa hun og viste en rad jevne tenner uten at smilet nådde øynene. «Det er vel som man ser det.» Hun snakket bergensk riksmål med en moderat skarring som fikk Harry til å vedde med seg selv at hun var fra Fana eller Kalfaret eller et annet solid borgerlig strøk.
Han fortsatte å gå, og hun skyndte seg opp på siden av ham: «Det ser ut som politioverbetjenten har glemt å informere deg.»
Hun sa det med lett overdrevent trykk på alle stavelsene i Gunnar Hagens grad.
«Men du skal altså vise meg rundt og ta deg av meg de neste dagene. Til jeg er oppe og går på egen hånd. Klarer du det, tror du?»
Harry dro på smilebåndet. Han likte henne så langt, men var selvfølgelig åpen for å skifte mening. Harry var alltid villig til å gi folk en ny sjanse til å havne på svartelista.
«Jeg veit ikke,» sa han og stoppet ved kaffemaskinen. «La oss begynne med denne.»
«Jeg drikker ikke kaffe.»
«Uansett. Den er selvforklarende. Som det meste annet her. Hva tror du om den forsvinningssaken?»
Harry trykket på knotten for «americano» som i dette tilfellet var like amerikansk som norsk fergekaffe.
«Hva med den?» spurte Bratt.
«Tror du hun lever?» Harry prøvde å si det på en tilforlatelig måte, så hun ikke skulle skjønne at det var en test.
«Tror du jeg er dum?» sa hun og så med utilslørt vemmelse på at maskinen harket og spyttet svart i et hvitt plastbeger. «Hørte du ikke politioverbetjenten sa at jeg har jobbet på sedelighet i fire år?»
«Mm,» sa Harry. «Død?»
«Som en sild,» sa Katrine Bratt.
Harry løftet det hvite begeret. Han øynet muligheten for at han akkurat hadde fått en kollega han kunne komme til å sette pris på.
Da Harry gikk hjemover på ettermiddagen, var snøen borte fra fortau og gater, og de tynne, lette snøfillene som virvlet i lufta ble spist av den våte asfalten med en gang de traff bakken. Han gikk inn i sin faste platebutikk i Akersgata og kjøpte den siste plata til Neil Young selv om han hadde en mistanke om at den stinket.
Da han låste seg inn i leiligheten, merket han at noe var annerledes. Noe med lyden. Eller kanskje det var lukten. Han bråstoppet på terskelen til kjøkkenet. Hele den ene veggen var borte. Det vil si at der det i dag tidlig hadde vært en lys, blomstret tapet og gipsplater, så han nå rustrød murstein, grå mørtel og grågult reisverk med spikerhull i. På gulvet var soppmannens verktøykasse og på kjøkkenbordet en lapp med beskjed om at han ville komme tilbake i morgen.
Han gikk inn i stua, satte Neil Young-CD-en i spilleren, tok den deprimert ut igjen etter et kvarter og satte på Ryan Adams. Tanken på en drink kom ingenstedsfra. Harry lukket øynene og stirret på det dansende mønsteret av blod og svart blindhet. Han tenkte på brevet igjen. Den første snøen. Toowoomba.
Telefonsignalet skar Ryan Adams «Shakedown On 9th Street» i to.
En kvinnestemme presenterte seg som Oda og sa hun ringte fra redaksjonen til «Bosse» og takket for sist. Harry husket henne ikke, men han husket TV-programmet. Det var i vår, og de hadde villet ha ham der for å snakke om seriemordere. Siden han var den eneste norske politimannen som hadde vært hos FBI og studert dette spesielt, og i tillegg hadde jaktet på en ekte seriemorder. Og Harry hadde vært dum nok til å si ja. Han hadde fortalt seg selv at han gjorde det for å si noe viktig og noenlunde kvalifisert om mennesker som dreper, ikke for selv å bli sett på landets mest populære talkshow. I ettertid var han ikke så sikker på det. Men det var ikke det verste. Det verste var at han hadde tatt en drink før sending. Harry mente bestemt at det bare hadde vært én. Men på sendingen så det ut som han hadde tatt fem. Han hadde snakket med klar diksjon, det gjorde han alltid. Men blikket hadde vært sløret, analysen sløv og konklusjonene hadde han aldri rukket å komme til for programlederen hadde måttet få inn en gjest som var nybakt europamester i blomsterdekorasjon. Harry hadde ikke sagt noe, men kroppsspråket hadde klart vist hva han syntes om blomsterdebatten. Da programlederen med et halvsmil hadde spurt om hva slags forhold en mordetterforsker hadde til norsk blomsterdekorasjon, hadde Harry sagt at kransene i norske begravelser i alle fall holdt høy internasjonal standard. Kanskje var det Harrys lett beduggede, nonchalante stil som hadde høstet latteren fra publikum i studio og de fornøyde skulderklappene fra programfolkene etter sending. Han hadde «levert varene», sa de. Og han hadde vært med en liten gruppe av dem på Kunstnernes Hus, blitt påspandert og hadde våknet neste dag med en kropp som med hver fiber skrek etter, krevde, måtte ha mer. Det var lørdag og han fortsatte å drikke til søndag kveld. Da hadde han sittet på Schrøder Restaurant og ropt på øl mens de blinket med lysene, og Rita, servitrisen, hadde kommet bort til ham og sagt at Harry ville bli nektet igjen om han ikke kom seg ut og helst i seng. Neste morgen hadde Harry stilt på jobb presis klokka åtte. Han hadde vært et ubrukelig stykke politietterforsker som hadde spydd i vasken etter morgenmøtet, klamret seg til kontorstolen, drukket kaffe, røkt og spydd igjen, men denne gang i en dass. Og det var den siste sprekken, han hadde ikke smakt en dråpe alkohol siden april.
Og nå ville de altså ha ham tilbake på skjermen.
Kvinnen forklarte at temaet var terrorisme i arabiske land og hva som skal til for å gjøre velutdannede mennesker fra middelklassen til drapsmaskiner. Harry avbrøt henne før hun var ferdig:
«Nei.»
«Men vi har så lyst til å ha deg, du er så … så … rock'n'roll!» Hun lo med en begeistring han ikke kunne avgjøre om var ekte eller ikke, men han kjente igjen stemmen hennes nå. Hun hadde vært med på Kunstnernes Hus den kvelden. Hun hadde vært pen på en ung, kjedelig måte, snakket på en ung, kjedelig måte og sett på Harry med glupsk appetitt som om han var en eksotisk matrett hun ikke kunne bestemme seg for om var for eksotisk.
«Ring en annen,» sa Harry og la på. Så lukket han øynene og hørte Ryan Adams spørre «oh, baby, why do I miss you like I do?».
Gutten så opp på den mannen som sto ved siden av ham ved kjøkkenbenken. Lyset fra den snødekte hagen skinte i den hårløse huden som var trukket stramt rundt farens massive skalle. Mamma hadde sagt at far hadde så stort hode fordi han var så mye hjerne. Han hadde spurt hvorfor hun sa var hjerne og ikke hadde hjerne, og da hadde hun ledd, strøket ham over pannen og sagt at det gjerne var slik med professorer i fysikk. Akkurat nå skylte hjernen poteter under springen og puttet dem rett opp i en kasserolle.
«Skal du ikke skrelle potetene, far? Mamma pleier …»
«Moren din er ikke her, Jonas. Så da får vi gjøre det på min måte.»
Han hadde ikke hevet stemmen, men likevel var det en irritasjon der som fikk Jonas til å krympe seg. Han skjønte aldri helt hva som gjorde far så sint. Og av og til ikke engang om han var sint.
