Jø Nesbø - Snømannen Part 4 (2)
«Men …,» sa han etter dem. «Men da har vi en avtale, ikke sant?»
Politimannen snudde seg med et øyebryn hevet i forundring. «Om hva?»
Børre svelget. «Om disse … inspeksjonene?»
Politimannen gned seg over haken. «Antyder du at du har noe å skjule?»
Børre blunket to ganger. Så hørte han sin egen høye, nervøse latter komme mens han sprutet ut: «Nei, nei, selvfølgelig ikke! Ha – ha! Her er alt i skjønneste orden.»
«Fint, så har du ingenting å frykte når de kommer. Inspeksjoner er ikke mitt bord.»
De gikk og Børre åpnet munnen, ville protestere, si noe, han visste bare ikke hva.
Telefonen ringte Harry velkommen da han kom inn igjen på kontoret.
Det var Rakel som ville levere tilbake en DVD hun hadde lånt av ham.
«Rules of Attraction?» gjentok Harry forbauset. «Har du den?»
«Du sa den var på den der listen din over tidenes mest undervurderte filmer.»
«Jo, men du liker jo aldri de filmene.»
«Det er ikke sant.»
«Du likte ikke Starship Troopers.»
«Det var fordi det er en macho møkkafilm.»
«Det er satire,» sa Harry.
«Over hva da?»
«Det amerikanske samfunnets iboende fascisme. Hardyguttene møter Hitlerjugend.»
«Kom igjen, Harry. Krig mot kjempeinsekter på en fjern planet?»
«Fremmedfrykt.»
«Jeg likte i hvert fall den der 70-tallsfilmen din, den med avlytting …»
«The Conversation,» sa Harry. «Coppolas beste.»
«Nemlig. Den er jeg enig i at er undervurdert.»
«Den er ikke undervurdert,» sukket Harry. «Bare glemt. Den vant Oscar for beste film.»
«Jeg skal spise med noen venninner i kveld. Jeg kan svinge innom med filmen på vei hjem. Er du oppe rundt tolv?»
«Kanskje. Hvorfor ikke svinge innom på vei til middagen i stedet?»
«Litt mer stress, men jeg kan selvsagt gjøre det.»
Svaret hennes hadde kommet fort. Men ikke fort nok til at ikke Harry hadde hørt det.
«Mm,» sa han. «Jeg greier ikke sove likevel. Jeg puster inn muggsopp som stjeler åndedrettet mitt.»
«Vet du hva, jeg legger den nede i postkassa, så slipper du å stå opp. OK?»
«OK.»
De la på. Harry så at han skalv lett på hånden. Kom fram til at det måtte skyldes nikotinmangel og gikk mot heisen.
Katrine kom ut i døråpningen til kontoret sitt som om hun hørte at det var han som kom trampende. «Jeg snakket med Espen Lepsvik. Vi får låne en av folkene hans til jobben i kveld.»
«Fint.»
«Gode nyheter?»
«Hva?»
«Du smiler sånn.»
«Gjør jeg? Gleder meg vel, da.»
«Til hva da?»
Han klappet seg på lomma. «Sigaretten.»
Eli Kvale satt ved kjøkkenbordet med en tekopp, så ut på hagen og hørte på den beroligende rumlingen fra oppvaskmaskinen. Den svarte telefonen sto på kjøkkenbenken. Røret var blitt varmt i hånden hennes, så hardt hadde hun knuget det, men det hadde bare vært en feiloppringning. Trygve hadde likt fiskegratengen, det var hans favoritt, sa han. Men det sa han om det meste. Han var en god gutt. Utenfor lå gresset brunt og livløst mot bakken, det var ingen spor etter snøen som hadde falt i natt. Og hvem vet, kanskje hadde hun bare drømt det hele?
Hun bladde planløst i et magasin. Hun hadde tatt fri fra jobben de første dagene Trygve var hjemme, så de kunne få litt tid sammen. Snakke ordentlig ut, bare de to. Men nå satt han sammen med Andreas i stua og de gjorde det hun hadde tatt seg fri for. Det var greit, de hadde mer å snakke om. De var jo så like. Og egentlig hadde hun alltid likt tanken på å snakke ut bedre enn å faktisk gjøre det. Fordi den samtalen nødvendigvis alltid måtte stoppe et sted. Ved den store, uoverstigelige veggen.
Hun hadde selvfølgelig gått med på å oppkalle gutten etter Andreas far. La gutten i alle fall få et navn fra Andreas side. Hun hadde vært nær ved å fortelle alt sammen like før hun skulle føde. Om den tomme parkeringsplassen, om mørket, om de svarte sporene i snøen. Om kniven mot halshuden og den ansiktsløse pusten mot kinnet. På vei hjem, med sæden rennende ned i trusene, hadde hun bedt til Gud om at det måtte fortsette å renne til alt var ute. Men hennes bønner var ikke blitt hørt.
Senere hadde hun ofte lurt på om hvordan ting hadde vært om ikke Andreas hadde vært prest og hans syn på abort så kompromissløst, og om hun ikke hadde vært så feig. Om ikke Trygve var blitt født. Men da var veggen alt bygd, en urokkelig mur av fortielse.
At Trygve og Andreas var så like, var som en velsignelse i forbannelsen. Det hadde til og med tent et lite håp, så hun hadde gått til et legekontor hvor ingen kjente henne, gitt dem to hårstrå som hun hadde tatt fra hodeputene deres og som hun hadde lest at skulle være nok til å finne en kode på noe som het DNA, et slags genetisk fingeravtrykk. Legekontoret hadde sendt hårene videre til Rettsmedisinsk institutt på Rikshospitalet, som brukte denne nye metoden i farskapssaker. Og etter to måneder hadde hun fått visshet. At det ikke bare hadde vært en drøm; parkeringsplassen, de svarte sporene, den hissige pusten, smerten.
Hun så bort på telefonen igjen. Selvfølgelig hadde det vært en feiloppringning. Pustingen hun hadde hørt i den andre enden, var en person som bare ble litt perpleks da han hørte en fremmed stemme og ikke visste om han skulle legge på eller si noe. Sånn var det.
Harry gikk ut i gangen og løftet opp porttelefonen.
«Hallo?» ropte han over Franz Ferdinand på stereoanlegget i stua.
Intet svar, bare suset av en bil i Sofies gate.
«Hallo?»
«Hei! Det er Rakel. Hadde du lagt deg?»
Han kunne høre på stemmen hennes at hun hadde drukket. Ikke mye, men akkurat nok til at toneleiet lå en halvtone høyere og latteren, den deilige, dype latteren hennes, nappet i ordene.
«Nei,» sa han. «Hyggelig kveld?»
«Ganske.»
«Klokka er bare elleve.»
«Jentene ville tidlig hjem. Arbeidsdag og sånn.»
«Mm.»
Harry så henne for seg. Det ertende blikket, alkoholglansen i øynene.
«Jeg har filmen,» sa hun. «Skal jeg droppe den i postkassa, må du nesten åpne.»
«Ja visst.»
Han løftet fingeren for å trykke på portåpneren. Ventet. Visste at dette var tidsvinduet. De to sekundene de hadde til rådighet. Foreløpig hadde de alle retrettmuligheter. Han likte retrettmuligheter. Og han visste godt at han ikke ville at dette skulle skje, at det var for uoversiktlig, for vondt å gå igjennom en gang til. Så hvorfor banket det i brystet som om han hadde to hjerter, hvorfor hadde ikke fingeren for lengst trykket inn den knappen som kunne sende henne ut av huset og hodet hans. Nå, tenkte han og la fingertuppen mot den harde plasten på knappen.
«Eller,» sa hun. «Jeg kan komme opp med den.»
Harry visste alt før han snakket at stemmen hans kom til å lyde rart.
«Behøver ikke det,» sa han. «Postkassa mi er den uten navn på. Natta.»
«Natta.»
Han trykket inn knappen. Gikk inn i stua, skrudde opp Franz Ferdinand, høyt, prøvde å blåse vekk tankene, glemme den idiotiske oppspiltheten, bare ta inn lyden, gitarene som flerret og rev. Sinte, spinkle, og halvgodt spilt. Engelsk. Men i den febrilske akkordrekken blandet det seg inn en annen lyd.
Harry skrudde ned musikken. Lyttet. Han skulle til å skru volumet opp igjen da han hørte en lyd. Som av sandpapir mot tre. Eller sko som subbet mot gulvet. Han gikk ut i gangen og så en skikkelse bak det ruglete glasset i døra.
Han åpnet.
«Jeg ringte på,» sa Rakel og så unnskyldende opp på ham.
«Å?»
Hun viftet med et DVD-cover. «Den gikk ikke inn i brevsprekken.»
Han skulle til å si noe, ville si noe. Men han hadde alt strukket ut armen, fanget henne, trukket henne inntil seg, hørt hikstet hennes idet han klemte henne hardt mot seg, sett munnen hennes som åpnet seg og tungen som hun alt strakte ut mot hans, hånende og rød. Og i grunnen var det ikke noe som skulle sies.
Hun lå inntil ham, myk og varm.
«Herregud,» hvisket hun.
Han kysset henne på pannen.
Svetten var et tynt lag som skilte og samtidig limte dem sammen.
Det hadde vært akkurat som han visste det ville være. Det hadde vært som første gangen, bare uten nervøsiteten, famlingen, de uuttalte spørsmålene. Det hadde vært som siste gangen, uten bedrøvelsen, uten hennes hikstende gråt etterpå. Man kan gå fra en man har bra sex med. Men Katrine hadde rett; man kommer alltid tilbake. Men Harry skjønte at dette var noe annet også. At for Rakel var det et siste og nødvendig besøk på gamle tomter, et farvel til det de begge en gang hadde kalt deres livs store kjærlighet. Før hun tok skrittet inn en ny epoke. Til en mindre kjærlighet? Kanskje, men til en utholdelig kjærlighet.
Hun laget malende lyder og strøk ham over magen. Han merket likevel den lille anspentheten i kroppen hennes. Han kunne gjøre det vanskelig eller enkelt for henne. Han bestemte seg for det siste.
«Dårlig samvittighet?» spurte han og kjente at hun rykket til.
«Jeg vil ikke snakke om det,» sa hun.
Han ville heller ikke snakke om det. Han ville ligge helt stille, lytte til pusten og kjenne hånden hennes mot magen. Men han visste hva hun måtte gjøre, og han ville ikke ha flere utsettelser. «Han venter på deg, Rakel.»
«Nei,» sa hun. «Han og preparanten klargjør et lik til forelesningene på Anatomisk i morgen tidlig. Og jeg har sagt fra at han ikke får komme rett til meg etter å ha tatt på lik. Han sover hjemme hos seg selv.»
«Hva med meg?» smilte Harry i mørket og tenkte at hun hadde planlagt dette, visst at det ville skje. «Hvordan veit du at jeg ikke har tatt på lik?»
«Har du?»
«Nei,» sa Harry og tenkte på pakken med sigaretter i nattbordskuffen. «Vi har ingen lik.»
De ble tause. Hånden hennes gikk i større sirkler på magen hans.
«Jeg har følelsen av at noen har kommet seg på innsiden,» sa han plutselig.
«Hva mener du?»
«Jeg veit ikke helt. Jeg har bare en følelse av at noen ser meg hele tiden, ser meg nå. At det er lagt en plan for meg. Skjønner du?»
«Nei.» Hun smøg seg tettere inntil ham.
«Det er denne saken jeg jobber med. Det er som min person er involvert i selve …»
«Hysj.» Hun bet ham i øret. «Du er alltid involvert, Harry, det er det som er problemet ditt. Slapp av nå.»
Hånden hennes la seg rundt hans myke lem og han lukket øynene, lyttet til hviskingen hennes og kjente ereksjonen komme.
Klokka tre på natta reiste hun seg fra senga. Han så på ryggen hennes i lyset som falt fra gatelyktene inn gjennom vinduet. Den svaie ryggen og ryggsøylens skygge. Og han kom til å tenke på noe Katrine hadde nevnt, at Sylvia Ottersen hadde det etiopiske flagget tatovert på ryggen, at han måtte huske å få inn det i etterlysningen. Og at Rakel hadde rett; han sluttet aldri å tenke på sakene, han var alltid involvert.
Han fulgte henne til døra. Hun kysset ham fort på munnen og forsvant nedover trappa. Det var ikke noe som skulle sies. Han skulle til å lukke da han oppdaget våte støvelspor rett utenfor døra. Han fulgte dem der de forsvant ned i trappeløpets mørke. De måtte være etter Rakel da hun hadde gått opp hit tidligere i kveld. Og han tenkte på berhausselen, på hunnen som paret seg ferdig med hannen i paringsperioden, og aldri kom tilbake til samme hannen i neste paringsperiode. Fordi det ikke var biologisk rasjonelt. Og at berhausselene måtte være kloke dyr.
Kapittel 13
Dag 8. Papir
Klokka var halv ti og sola skinte på en enslig bil i rundkjøringen i trafikklokket over motorveien ved Sjølyst. Den tok av utover Bygdøyveien som gikk ut til den idylliske, landlige halvøya som ligger bare fem minutters kjøring fra Rådhusplassen. Det var stille, nesten ingen trafikk, ingen kyr eller hester på jordene til Kongsgården, og tomt på de smale fortauene hvor folk valfartet til badestrendene på sommeren.
Harry styrte bilen gjennom svingene i det kuperte terrenget mens han lyttet til Katrine.
«Snø,» sa Katrine.
«Snø?»
«Jeg gjorde som du sa. Jeg tok bare de forsvinningene hvor kvinnene var gift og hadde barn. Og så begynte jeg å se på datoene. De fleste var i november og desember. Jeg isolerte dem og så på den geografiske spredningen. Flest i Oslo, noen i andre deler av landet. Så slo det meg, det brevet du fikk. Det om at Snømannen ville dukke opp igjen med den første snøen. Og at den dagen vi var i Hoffsveien, var den første dagen med snø i Oslo.»
«Ja?»
«Jeg fikk Meteorologisk institutt til å sjekke på de aktuelle datoene og stedene. Og vet du hva?»
Harry visste hva. Og at han burde ha visst det lenge før.
«Den første snøen,» sa han. «Han tar dem den dagen den første snøen faller.»
«Nettopp.»
Harry slo i rattet. «Faen, vi hadde det jo i klartekst. Hvor mange forsvinninger snakker vi om?»
«Elleve. Én hvert år.»
«Og to i år. Han har brutt mønsteret.»
«Det var et dobbeltdrap den første dagen det falt snø i Bergen i 1992. Jeg mener det er der vi må begynne.»
«Hvorfor det?»
«Fordi det ene offeret var gift kvinne med barn. Det andre var venninnen hennes. Og dessuten har vi to lik, et åsted og etterforskningsrapporter. Dessuten en mistenkt som forsvant og siden aldri er blitt sett.»
«Hvem da?»
«En politimann. Gert Rafto.»
Harry kikket fort bort på henne. «Den saken der, ja. Var det ikke han som stjal fra åstedene?»
«Det gikk i alle fall rykter om det. Vitner hadde sett Rafto gå inn i leiligheten til den ene kvinnen, Onny Hetland, noen timer før hun ble funnet drept der. I tillegg var han sporløst forsvunnet da han ble ettersøkt.»
Harry stirret på veien, på de ribbede trærne langs Huk Aveny som ledet ned mot sjøen og museer for det nordmenn betraktet som nasjonens største bragder; en tur med sivbåt over Stillehavet og et mislykket forsøk på å nå Nordpolen.
«Og nå mener du at det kan tenkes at han ikke er så forsvunnet likevel?» sa han. «At han dukker opp igjen hvert år når den første snøen faller?»
Katrine trakk på skuldrene. «Jeg synes det er verdt å bruke ressurser på å finne ut hva som skjedde der.»
«Mm. Vi får begynne med å be Bergen om bistand.»
«Det ville jeg ikke ha gjort,» sa hun kort.
«Å?»
«Rafto-saken er fortsatt ytterst pinlig for politikammeret i Bergen. De ressursene de brukte på den saken ble stort sett brukt på å begrave, ikke etterforske. De var livredde for hva de ville finne. Og så lenge fyren var blitt borte av seg selv …» Hun tegnet en stor x i luften.
«Skjønner. Hva foreslår du?»
«At du og jeg tar oss en tur til Bergen og undersøker litt på egen hånd. Det er uansett del av en drapssak i Oslo nå.»
Harry parkerte foran adressen, en fireetasjes murbygning helt nede ved vannet og med en brygge rundt. Han skrudde av motoren, men ble sittende og se utover Frognerkilen mot Filipstadkaia.
«Hvordan kom Rafto-saken med på lista di?» spurte han. «For det første er det lenger tilbake i tid enn det jeg ba deg sjekke. For det andre er det ikke savnetsaker, men drap.»
Han snudde seg og så på Katrine. Hun møtte blikket hans uten å blunke.
«Rafto-saken var temmelig kjent i Bergen,» sa hun. «Og det var et bilde.»
«Et bilde?»
«Ja. Alle nye politiaspiranter på politikammeret i Bergen ble vist det. Det var fra åstedet på toppen av Ulriken og var en slags ilddåp. Jeg tror de fleste ble så forskrekket av detaljene i forgrunnen at de aldri så på bakgrunnen. Eller kanskje de aldri hadde vært oppe på Ulriken. I alle fall var det noe der som ikke stemmer, en forhøyning lenger bak i terrenget. Når du forstørrer det opp, ser du ganske tydelig hva det er.»
«Å?»
«En snømann.»
Harry nikket langsomt.
«Apropos bilder,» sa Katrine, tok en A4-konvolutt ut av vesken og slengte i fanget til Harry.
Klinikken lå i tredje etasje, og venterommet var nøye og svindyrt designet med italiensk sittegruppe, et salongbord med bakkehøyde som en Ferrari, glasskulpturer av Nico Widerberg og et originaltrykk av Roy Lichtenstein som forestilte en rykende pistol.
I stedet for legekontorenes obligatoriske resepsjon med glassvegg, satt en kvinne ved et vakkert, gammelt skrivebord midt i rommet. Hun hadde en åpen, hvit frakk over den blå forretningsdrakten og smilte velkommen. Et smil som ikke stivnet nevneverdig da Harry presenterte seg og sa ærendet deres og at han antok at hun var Borghild.
«Hvis dere har anledning til å vente litt?» sa hun og pekte mot sittegruppa med samme innøvde eleganse som flyvertinner peker mot nødutgangene. Harry takket nei til tilbudet om både espresso, te og vann, og de satte seg.
Harry merket seg at bladene som var lagt ut var ferske, åpnet et Liberal og rakk å se lederen hvor Arve Støp hevdet at politikernes villighet til å stille opp i underholdningsprogrammer for å «by på seg selv» og innta klovnerollen, var den endelige seieren for det folkelige styret – med folket på tronen og politikeren som hoffnarr.
Så gikk døra med skiltet til dr. Idar Vetlesen opp, og en kvinne skred ut og fort gjennom rommet, ga Borghild et kort «ha det» og forsvant uten å se seg verken til høyre eller venstre.
Katrine stirret etter henne. «Var ikke det hun i TV 2-nyhetene?»
I det samme annonserte Borghild at Vetlesen var klar til å ta imot dem, gikk bort til døra og holdt den åpen for dem.
Idar Vetlesens kontor var i direktørstørrelse og med utsikt over Oslofjorden. På kortveggen bak skrivebordet hang innrammede diplomer.
«Ett øyeblikk,» sa Vetlesen og tastet på en PC uten å se opp fra skjermen. Så gjorde han et siste, liksom triumferende trykk og svingte seg rundt i stolen samtidig som han rev av seg brillene:
«Ansiktsløftning, Hole? Penisforlengelse? Fettsuging?»
«Takk som byr,» sa Harry. «Dette er betjent Bratt. Vi er kommet for å henstille deg en gang til om å hjelpe oss med opplysninger om Ottersen og Becker.»
Idar Vetlesen sukket og begynte å pusse brillene med et lommetørkle:
«Hvordan skal jeg forklare dette så du skjønner det, Hole? Selv for en som meg, som har et oppriktig og brennende ønske om å hjelpe politiet og som på mange måter driter i prinsipper, er det noen få ting som er hellige.» Han hevet en pekefinger. «I alle de årene jeg har jobbet som lege har jeg aldri, aldri …» Pekefingeren begynte å slå takten til ordene: «… forbrutt meg mot taushetsplikten jeg som lege er pålagt. Og jeg har ikke tenkt å begynne med det nå.»
En lang taushet fulgte hvor Vetlesen bare så på dem, tydelig fornøyd med virkningen.
Harry kremtet:
«Kanskje vi likevel kan oppfylle ditt brennende ønske om å hjelpe, Vetlesen. Vi holder på å etterforske mulig barneprostitusjon på et såkalt hotell i Oslo, kalt Leon. I går kveld satt to av folkene våre utenfor i en bil og tok bilder av dem som gikk inn og ut.»
Harry åpnet den brune A4-konvolutten han hadde fått av Katrine, bøyde seg fram og la bildene foran doktoren.
«Det der er deg, ikke sant?»
Vetlesen så ut som noe hadde satt seg fast i spiserøret; øynene bulet og blodårene på halsen trådte fram.
«Jeg …,» stotret han. «Jeg … har ikke gjort noe galt eller ulovlig.»
«Nei, for all del,» sa Harry. «Vi vurderer bare å kalle deg inn som vitne. Et vitne som kan fortelle hva som foregår der inne. Det er jo alminnelig kjent at Leon er et sted for prostituerte og kundene deres, det nye er at det er sett barn der inne. Og i motsetning til annen prostitusjon er barneprostitusjon som du vil vite, ulovlig. Tenkte bare vi skulle informere deg før vi går til pressen med hele saken.»
Vetlesen stirret på bildet. Gned seg hardt i ansiktet.
«Vi så forresten hun dama i TV 2-nyhetene komme ut,» sa Harry. «Hva er det hun heter igjen?»
Vetlesen svarte ikke. Det var som all den glatte ungdommeligheten ble sugd ut av ham foran øynene på dem, som om ansiktet eldet fra sekund til sekund.
«Ring oss hvis du skulle komme på noe smutthull i taushetsplikten,» sa Harry.
Harry og Katrine var ikke halvveis til døra før Vetlesen stoppet dem.
«De var her for å undersøkes,» sa han. «Det er alt.»
«Undersøkes for hva?» spurte Harry.
«En sykdom.»
«Samme sykdom? Hvilken?»
«Det er ikke viktig.»
«Vel,» sa Harry og gikk mot døra. «Se det slik at når du innkalles som vitne, er det heller ikke viktig. Vi har jo ikke funnet noe ulovlig.»
«Vent!»
Harry snudde seg. Vetlesen støttet seg på albuene og hadde lagt ansiktet i hendene.
«Fahrs sykdom.»
«Fars sykdom?»
«Fahrs. Med h. En sjelden, arvelig sykdom som ligner litt på Alzheimers. Man mister ferdigheter, spesielt på kognitive områder og blir stiv i bevegelsene. De fleste får lidelsen etter at de har fylt tretti, men man kan få den allerede som barn.»
«Mm. Og Birte og Sylvia visste altså at deres barn hadde denne sykdommen?»
«De hadde bare mistanke da de kom hit. Fahrs er vanskelig å diagnostisere, og Birte Becker og Sylvia Ottersen hadde vært hos flere leger uten at noen hadde funnet noe hos barna deres. Jeg mener å huske at begge hadde søkt på Internett, lagt inn symptomene og kommet over Fahrs som stemte skremmende godt.»
«Og så kontaktet de deg? En plastisk kirurg?»
«Jeg er tilfeldigvis spesialist på Fahrs.»
«Tilfeldigvis?»
«Det er bare rundt atten tusen leger i Norge. Vet du hvor mange kjente sykdommer det finnes i verden?» Vetlesen nikket mot veggen med diplomene. «Fahrs sykdom inngikk tilfeldigvis i et kurs i Sveits som handlet om nervebaner. Det lille jeg lærte var nok til å gjøre meg til spesialist i Norge.»
«Hva kan du fortelle oss om Birte Becker og Sylvia Ottersen?»
Vetlesen trakk på skuldrene. «De var her med barna sine én gang i året. Jeg har undersøkt dem, ikke funnet noen forsterkninger av symptomene, og utover det vet jeg ikke noe om deres liv. Eller for så vidt …» Han kastet luggen tilbake. «… deres død.»
«Tror du på ham?» spurte Harry mens de styrte forbi de tomme jordene.
«Ikke helt,» sa Katrine.
«Ikke jeg heller,» sa Harry. «Jeg tror vi skal konsentrere oss om dette og la Bergen ligge foreløpig.»
«Nei,» sa Katrine.
«Nei?»
«Det er en link her et sted.»
«Få høre.»
«Jeg vet ikke. Det høres vilt ut, men kanskje det er en link mellom Rafto og Vetlesen. Kanskje det er slik Rafto har greid å gjemme seg i alle disse årene.»
«Hva mener du?»
«At han ganske enkelt har skaffet seg en maske. En ekte maske. En ansiktsoperasjon.»
«Hos Vetlesen?»
«Det kan forklare sammentreffet med at to av ofrene har hatt barn hos samme lege. Det kan ha vært der på klinikken at Rafto så Birte og Sylvia og bestemte seg for at de skulle bli hans ofre.»
«Du er for tidlig ute,» sa Harry.
«For tidlig?»
«Denne typen drapsetterforskning er som å legge puslespill. I den innledende fasen samler vi inn brikkene, snur og vender på dem, er tålmodige. Det du gjør nå, er at du for tidlig prøver å tvinge brikkene sammen.»
«Jeg prøver bare å si det høyt til noen. For å høre om det høres idiotisk ut.»
«Og det høres idiotisk ut.»
«Dette er ikke veien til Politihuset,» sa hun.
Harry hørte en merkelig dirring i stemmen hennes og kikket bort på henne, men ansiktet røpet ingenting.
«Jeg har lyst til å sjekke noen av de tingene Vetlesen sa med en jeg kjenner,» sa han. «Og som kjenner Vetlesen.»
Mathias var iført hvit frakk og vanlige, gule oppvaskhansker da han tok imot Harry og Katrine i garasjen under Preklinisk, som var den gjengse benevnelsen på det brune bygget på den delen av Gaustad sykehus som vendte mot motorveien Ring 3.
Han dirigerte bilen deres inn på det som viste seg å være hans egen, ubrukte parkeringsplass.
«Jeg prøver å sykle så ofte jeg kan,» forklarte Mathias og brukte nøkkelkortet til å åpne døra som førte rett fra garasjen og inn i en kjellerkorridor på Anatomisk institutt. «Det er praktisk med en slik adgang når vi skal frakte lik inn og ut. Skulle gjerne bydd dere på kaffe, men jeg er akkurat ferdig med en gruppe studenter og den neste kommer snart.»
«Beklager maset, du er vel sliten i dag.»
Mathias så spørrende på ham.
«Rakel og jeg snakket på telefonen, hun sa du måtte jobbe seint i går,» føyde Harry til mens han bannet inni seg og håpet at ansiktet ikke røpet noe.
«Rakel, ja.» Mathias ristet på hodet. «Hun holdt på til sent selv. Var ute med jentene og måtte ta seg fri fra jobben i dag. Men da jeg ringte henne i sted, var hun i gang med storrengjøring i huset. Damer. Hva gir du meg?»
Harry smilte stivt og lurte på om det fantes noe standard svar på det spørsmålet.
En mann i grønne sykehusklær trillet en metallseng mot døra til garasjen.
«Ny sending til universitetet i Tromsø?» spurte Mathias.
«Si farvel til Kjeldsen,» smilte den grønnkledde. Han hadde en tett rad av små ringer i det ene øret, omtrent som en masaikvinne bærer halsringer, men med den forskjell at disse ringene ga ansiktet en irriterende asymmetri.
«Kjeldsen?» utbrøt Mathias og stoppet. «Er det sant?»
«Tretten år i tjenesten. Nå er det Tromsøs tur til å skjære i ham.»
Mathias løftet på teppet. Harry fikk øye på ansiktet til liket. Kraniet strammet mot huden, glattet ut den gamles rynker i et kjønnsløst ansikt, hvitt som gipsmaske. Harry visste at det kom av at liket var blitt fiksert, det vil si at blodårene var pumpet fulle av en blanding av formalin, glyserol og sprit som gjorde at liket ikke råtnet innenfra. I øret var det festet et rundt metallmerke med et tresifret tall preget inn. Mathias ble stående og se etter preparanten som trillet Kjeldsen mot garasjedøra. Så våknet han liksom til igjen.
«Beklager. Det er bare det at Kjeldsen har vært med oss så lenge. Han var professor på Anatomisk da avdelingen holdt til nede i byen. En glimrende anatom. Med veldig definerte muskler. Vi kommer til å savne ham.»
«Vi skal ikke oppholde deg lenge,» sa Harry. «Vi lurer på om du kan fortelle oss noe om Idars forhold til kvinnelige pasienter. Og barna deres.»
Mathias løftet hodet og så forbauset på Harry, på Katrine og tilbake igjen.
«Spør du om det jeg tror du spør om?»
Harry nikket.
Mathias låste dem inn gjennom en annen dør. De kom inn i et rom med åtte metallbenker og en tavle i den ene enden. Benkene var utstyrt med lampe og vask. På hver av benkene var det plassert noe avlangt pakket inn i hvite håndklær. Ut ifra form og størrelse tippet Harry at dagens tema befant seg et sted mellom hoftebein og fotsåle. Det var en svak lukt av klorkalk, men på langt nær så fremtredende som Harry var vant til fra obduksjonsrommet på Rettsmedisinsk. Mathias sank ned i en av stolene og Harry satte seg på kanten av kateteret. Katrine gikk bort til et bord og så på tre hjerner, som det var umulig å si var modeller eller ekte.
Mathias tenkte seg lenge om før han svarte: «Jeg har aldri selv merket eller hørt noen andre antyde at det skulle være noe sånt mellom Idar og noen av hans pasienter.»
Noe med aksentueringen av «pasienter» fikk Harry til å stusse. «Hva med ikke-pasienter?»
«Jeg kjenner ikke Idar så godt at jeg kan uttale meg om det. Men såpass godt at jeg uansett helst vil slippe.» Han smilte usikkert. «Hvis det er greit?»
«Selvfølgelig. Det var noe annet jeg lurte på. Fahrs sykdom, kjenner du til den?»
«Bare overfladisk. En forferdelig sykdom. Og dessverre sterkt arvelig.»
«Kjenner du noen norske spesialister på sykdommen?»
Mathias tenkte seg om. «Ingen jeg kommer på i farten.»
Harry klødde seg i nakken. «Vel, takk for hjelpen, Mathias.»
«For all del, det var ikke stort. Vil du vite mer om Fahrs sykdom, kan du ringe meg i kveld, da har jeg noen bøker i nærheten.»
Harry reiste seg. Gikk bort til Katrine som hadde løftet på lokket til en av de fire, store metallkassene ved veggen, og kikket over skulderen hennes. Det prikket mot tungen hans og hele systemet reagerte. Ikke på kroppsdelene som lå nedsenket i den klare spriten og så ut som kjøttstykkene hos en slakter. Men på lukten av sprit. Førti prosent.
«De begynner som noenlunde hele,» sa Mathias. «Så kutter vi dem opp etter hvert som vi har bruk for isolerte kroppsdeler.»
Harry så på Katrines ansikt. Det virket helt uanfektet. Det gikk i døra bak dem. De første studentene kom inn og begynte å iføre seg blå frakker og hvite latekshansker.
Mathias fulgte dem tilbake til garasjen. Ved utgangsdøra grep Mathias Harry lett i armen og holdt ham igjen.
«Bare en liten ting jeg burde nevne for deg, Harry. Eller ikke nevne. Jeg vet ikke helt.»
«Kom igjen,» sa Harry og tenkte at nå kom det, at han hadde skjønt det på Rakel.
«Jeg har et lite moralsk dilemma her. Det er om Idar.»
«Ja vel?» sa Harry og kjente til sin forbauselse mer skuffelse enn lettelse.
«Det betyr sikkert ingenting, men jeg kom til å tenke på at det kanskje ikke er opp til meg å avgjøre. Og at man ikke kan la lojalitet gå foran i en så forferdelig sak. Uansett. I fjor, da jeg fremdeles jobbet på Legevakten, stakk jeg og en kollega som også kjenner Idar innom Postkafeen for å spise frokost etter en nattevakt. Det er et sted som åpner tidlig og har ølservering, så mange tørste morgenfugler samles der. Og andre stakkarer.»
«Jeg kjenner stedet,» sa Harry.
«Der fant vi til vår overraskelse Idar. Han satt ved et bord sammen med en skitten guttunge som spiste suppe. Da Idar oppdaget oss, spratt han forskrekket opp fra bordet og kom med en eller annen unnskyldning for å være der. Jeg tenkte ikke mer over det. Det vil si, jeg trodde ikke jeg hadde tenkt mer over det. Helt til du sa det du sa i sted. Og jeg husket hva jeg hadde tenkt den gangen. At kanskje … ja, du skjønner.»
«Jeg skjønner,» sa Harry. Og føyde til da han så den andres plagede ansiktsuttrykk: «Du gjorde det rette.»
«Takk.» Mathias prøvde å smile. «Men jeg føler meg som en Judas.»
Harry prøvde å komme på noe fornuftig å si, men alt han greide var å rekke fram hånden og mumle et «takk for hjelpen». Og grøsset da han trykket Mathias' kalde oppvaskhanske.
Judas. Judaskysset. De kjørte nedover Slemdalsveien mens Harry tenkte på Rakels sultne tunge i hans egen munn, hennes myke sukk og høylytte stønn, smertene i hoftekammen som slo og slo mot Rakels, hennes rop i frustrasjon når han brått stoppet fordi han ville at det skulle vare lenger. For hun var ikke der for at det skulle vare lenger. Hun var der for å fordrive demoner, å rense kroppen så hun kunne gå hjem og rense sjelen. Og vaske huset. Jo før, jo heller.
«Slå nummeret til klinikken,» sa Harry.
Han hørte Katrines raske fingre og små blipp. Så rakte hun ham mobiltelefonen.
Borghild svarte med en utstudert blanding av mykhet og effektivitet.
«Det er Harry Hole. Si meg, hvem burde jeg gå til hvis jeg har Fahrs sykdom?»
Pause.
«Det kommer jo an på,» svarte Borghild nølende.
«An på hva?»
«På hvilken sykdom din far har, vel.»
«Akkurat. Er Idar Vetlesen inne?»
«Han har gått for dagen.»
«Allerede?»
«De spiller curling. Prøv igjen en annen dag.»
Hun hørtes utålmodig ut, Harry antok at hun var i ferd med å gå for helgen selv.
«Bygdøy Curlingklubb?»
«Nei, den private. Den nedenfor Gimle.»
«Takk. God helg.»
Harry ga Katrine telefonen tilbake.
«Vi tauer ham inn,» sa han.
«Hvem?»
«Spesialisten som har en assistent som ikke har hørt om sykdommen han er spesialist på.»
