Jø Nesbø - Snømannen Part 7 (1)
Harry trådte til høyre, inn i Katrines skuddlinje.
Han hørte et oljet, glatt klikk bak seg. Lyden av hanen på en revolver som blir senket igjen, av fingeren som letter presset på avtrekkeren.
Beckers hånd som var presset mot gulvet like ved pistolen. Fingrene var hvite ved knokene og overgangen til hånden. Som betydde at Becker lente kroppstyngden på dem. Den andre hånden – høyre hånd – holdt rundt en fjernkontroll. Hvis Becker grep etter pistolen med den høyre slik han satt nå, ville han miste balansen.
«Ikke rør deg,» sa Harry høyt.
Den eneste bevegelsen hos Becker var øynene som blunket to ganger, som om han ville at synet av Harry og Katrine skulle gå bort. Harry gikk fram, gjorde bevegelsene rolige, men effektive. Bøyde seg og plukket opp pistolen som var overraskende lett. Så lett at det slo ham at det umulig kunne være patroner i magasinet. Han stakk pistolen i jakkelomma, ved siden av sin egen revolver og ble sittende på huk. I TV-skjermen kunne han se at Katrine fremdeles siktet på dem, at hun skiftet tyngden urolig fra den ene til den andre foten. Han strakte ut en hånd mot Becker som trakk seg bakover som et sky dyr, fikk tak i den ene øreklokka og trakk av ham hodetelefonene.
«Hvor er Jonas?» spurte Harry.
Becker så på Harry som om han verken begrep situasjonen eller språket.
«Jonas?» gjentok Harry. Så ropte han: «Jonas! Jonas, er du her?»
«Hysj,» sa Becker. «Han sover.» Stemmen hans var søvngjengeraktig, som om han hadde tatt noe beroligende.
Becker pekte på hodetelefonene. «Han må ikke våkne.»
Harry svelget. «Hvor er han?»
«Hvor?» Becker la det bulkete hodet på skakke og så på Harry som om han først nå kjente ham igjen. «I sengen sin, selvfølgelig. Alle gutter må sove i sengen sin.» Tonefallet steg og sank som om han siterte fra en sang.
Harry grep ned i den andre jakkelomma og tok ut håndjernene. «Rekk fram hendene,» sa han.
Becker blunket igjen.
«Det er for din egen sikkerhet,» sa Harry.
Det var en innøvd replikk, en de drillet inn allerede på Politihøyskolen, og var først og fremst ment for å roe ned arrestanter. Men da Harry hørte seg selv si det, skjønte han plutselig hvorfor han hadde trådt inn i skuddlinjen. Og det var ikke på grunn av spøkelser.
Becker løftet hendene mot Harry som til bønn, og stålet smekket sammen rundt de smale, hårete håndleddene hans.
«Sitt,» sa Harry. «Hun passer på deg.»
Harry reiste seg og gikk mot døråpningen og Katrine. Hun hadde senket revolveren og smilte til ham med et underlig skinn i øynene. Som om det ulmet i glør langt der inne.
«Er du OK?» spurte Harry lavt. «Katrine?»
«Selvfølgelig,» lo hun.
Harry nølte. Så fortsatte han opp trappa. Han husket hvor gutterommet til Jonas var, men åpnet de andre dørene først. Som om han ville utsette det. På Beckers soverom var lyset slukket, men han kunne se dobbeltsenga. Sengetøyet var fjernet på den ene siden. Som om han alt visste at hun aldri ville komme tilbake.
Så sto Harry utenfor Jonas' rom. Han tømte hodet for tanker og bilder før han åpnet. En skakk samling toner klang sprøtt i mørket, og selv om han ikke så noe, visste han at lufttrykket fra døra hadde satt bevegelse i et lite arrangement av tynne metallrør. Fordi Oleg også hadde et slikt klokkespill hengende fra taket på rommet sitt. Harry gikk inn og skimtet noen eller noe under dyna i senga. Han lyttet etter pust. Men alt han hørte var tonene som fortsatte å vibrere, som ikke ville dø. Han la hånden på dyna. Og et øyeblikk lammet redselen ham. Selv om ingenting her inne utgjorde noen fysisk fare for ham, visste han hva han var redd for. Fordi en annen person, hans tidligere sjef Bjarne Møller, en gang hadde formulert det for ham. Han var redd for sin menneskelighet.
Han dro dyna forsiktig av kroppen som lå der. Det var Jonas. I mørket så han virkelig ut som han sov. Bortsett fra øynene som var åpne og stirret i taket. Harry la merke til et plaster på underarmen hans. Han lente seg ned mot guttens halvåpne munn samtidig som han la en hånd på pannen hans. Og skvatt da han kjente at huden var varm og en strøm av luft mot øret sitt. Og hørte en søvndrukken stemme mumle: «Mamma?»
Harry var helt uforberedt på sin egen reaksjon. Kanskje var det fordi han tenkte på Oleg. Eller kanskje fordi han tenkte på seg selv en gang da han var en liten gutt som våknet og trodde at hun fortsatt levde, og stormet inn på foreldrenes soverom på Oppsal og så dobbeltsenga hvor sengetøyet var fjernet på den ene siden.
Harry greide i alle fall ikke å stoppe tårene som plutselig skjøt opp i øynene hans, fylte dem til Jonas' ansikt svømte foran ham og så rant nedover kinnet hvor de trakk varme striper før de fant furer som ledet dem til munnvikene og Harry kunne kjenne den salte smaken av seg selv.
DEL IV
Kapittel 20
Dag 17. Solbrillene
Klokka var sju om morgenen da Harry låste seg inn på celle 23 på Arresten. Becker satt fullt påkledd på brisken og så uttrykksløst på ham. Harry satte stolen han hadde tatt med fra vaktrommet i midten av de fem kvadratmeterne som ble tildelt overnattingsgjester på glattceller og varetektsfanger på Politihuset. Satte seg overskrevs og bød Becker en sigarett fra sin krøllete Camel-pakke.
«Det er neppe lovlig å røke her,» sa Becker.
«Hadde jeg sittet her med utsikt til livsvarig,» sa Harry, «tror jeg at jeg hadde tatt den sjansen.»
Becker bare så på ham.
«Kom igjen,» sa Harry. «Du finner ikke noe bedre sted for smugrøyking.»
Professoren smilte skjevt og dro ut sigaretten Harry hadde vippet fram.
«Jonas har det etter forholdene bra,» sa Harry og tok fram lighteren. «Jeg har snakket med Bendiksen, og de har sagt ja til å ha ham hos seg noen dager. Jeg måtte krangle litt med barnevernet, men de gikk med på det. Og vi har ikke gått ut til pressen med arrestasjonen ennå.»
«Hvorfor ikke?» sa Becker og inhalerte forsiktig over lighterflammen.
«Jeg kommer tilbake til det. Men du skjønner sikkert at om du ikke samarbeider, kan jeg ikke fortsette å holde nyheten tilbake.»
«Aha, du er den snille purken. Og han som avhørte meg i går var den slemme, ikke sant?»
«Det er riktig, Becker, jeg er den snille purken. Og jeg vil gjerne stille deg noen spørsmål 'Off the record'. Det du forteller, verken kan eller vil bli brukt mot deg. Er du med på det?»
Becker trakk på skuldrene.
«Espen Lepsvik som avhørte deg i går, mener du juger,» sa Harry og blåste blå sigarettrøyk mot røykvarsleren i taket.
«Om hva?»
«Om at du bare snakket med Camilla Lossius i garasjen og så gikk derfra.»
«Det er sant. Hva tror han?»
«Det han sa til deg i går natt. At du har bortført, drept og skjult henne.»
«Det er jo sinnssvakt!» utbrøt Becker. «Vi bare snakket, det er sant!»
«Hvorfor nekter du da å fortelle oss om hva dere snakket om?»
«Det er en privatsak, har jeg sagt.»
«Og du innrømmer at du ringte Idar Vetlesen den dagen han ble funnet død, men hva dere snakket om, betrakter du også som en privatsak, skjønner jeg?»
Becker så seg rundt som om han mente det skulle være et askebeger her et sted. «Hør her. Jeg har ikke gjort noe ulovlig, men jeg ønsket ikke å besvare flere spørsmål uten min advokat til stede. Og han kommer først senere i dag.»
«I går kveld tilbød vi deg en advokat som kunne komme med en gang.»
«Jeg vil ha en ordentlig advokat, ikke en av de der … kommuneansatte. Er det ikke på tide dere forteller meg hvorfor dere tror jeg har gjort noe med denne kona til Lossius?»
Harry stusset på formuleringen. Eller nærmere bestemt; på tituleringen. Kona til Lossius.
«Hvis hun er borte, burde dere vel arrestere Erik Lossius,» fortsatte Becker. «Er det ikke slik at det alltid er ektemannen?»
«Jo,» sa Harry. «Men han har alibi, han var på jobb i tidsrommet hun forsvant. Grunnen til at du sitter her, er at vi tror du er Snømannen.»
Beckers munn gled halvt opp, og han blunket slik han hadde gjort i stua i Hoffsveien kvelden i forveien. Harry pekte på sigaretten som hang osende mellom fingertuppene hans. «Du må inhalere litt av det der så vi ikke setter i gang røykvarsleren.»
«Snømannen?» utbrøt Becker. «Det var jo Vetlesen.»
«Nei,» sa Harry. «Det vet vi at det ikke er.»
Becker blunket to ganger til før han brast ut i en latter så tørr og bitter at den lød som hoste. «Så det er derfor dere ikke har lekket noe til pressen. De skal ikke få vite at dere har tabbet dere ut. Og imens er dere desperate etter å finne den riktige. Eller en potensiell riktig.»
«Korrekt,» sa Harry og sugde på sin egen sigarett. «Og i øyeblikket er det deg.»
«I øyeblikket? Jeg trodde din rolle var å overbevise meg om at du er sikker i din sak, at jeg like godt kan tilstå først som sist.»
«Men jeg er ikke sikker,» sa Harry.
Becker knep et øye sammen. «Er dette et knep?»
Harry trakk på skuldrene. «Det er bare en magefølelse. Jeg trenger at du overbeviser meg om at du er uskyldig. Det korte avhøret styrket bare inntrykket av at du er en mann som har mye å skjule.»
«Jeg hadde ingenting å skjule. Jeg mener, jeg har ingenting å skjule. Jeg ser bare ikke noen grunn til at jeg skal fortelle dere om private ting så lenge jeg ikke har gjort noe galt.»
«Hør nøye etter nå, Becker. Jeg tror du verken er Snømannen eller har tatt livet av Camilla Lossius. Og jeg tror du er en rasjonelt tenkende person. Som skjønner at det vil volde deg mindre skade å avsløre de private tingene for meg her og nå enn å få presseoppslagene i morgen om at professor Filip Becker er arrestert, mistenkt for å være tidenes seriemorder i Norge. Fordi du veit at selv om du blir reinvaska og løslatt i overmorgen, vil de presseoppslagene alltid hefte ved ditt navn. Og din sønns.»
Harry så Beckers adamseple stige og synke på den ubarberte halsen. Så hjernen gjøre de logiske slutningene. De enkle slutningene. Og så kom det, med en forpint stemme som Harry først trodde skyldtes den uvante sigaretten:
«Birte, min kone, var en hore.»
«Ja vel?» Harry prøvde å skjule overraskelsen.
Becker la fra seg sigaretten på sementgulvet, lente seg fram og fra baklomma dro han opp en svart notisbok. «Jeg fant denne dagen etter at hun forsvant. Den lå i skrivebordsskuffen hennes, var ikke engang gjemt. Ved første øyeblikk så den da også helt uskyldig ut. Dagligdagse huskebeskjeder til seg selv og telefonnumre. Det var bare det at da jeg sjekket telefonnumrene hos opplysningen, så fantes de ikke. Det var koder. Men min kone var ingen stor kodemaker, er jeg redd. Jeg brukte knapt en dag på å løse dem alle.»
Erik Lossius eide og drev Rydd & Flytt, et flyttebyrå som hadde posisjonert seg i den ellers lite lukrative bransjen ved hjelp av standardiserte priser, aggressiv markedsføring, billig, utenlandsk arbeidskraft og kontrakter hvor han forlangte kontant oppgjør etter at flyttelasset var i bilene, men før de kjørte til bestemmelsesstedet. Han hadde aldri tapt penger på en kunde, blant annet fordi kontraktens mindre skrift sa at klage på eventuelle skader og tyveri måtte gjøres innen to dager, noe som i praksis gjorde at nitti prosent av de relativt mange klagene kom for sent og dermed kunne avvises. Når det gjaldt de siste ti prosentene, hadde Erik Lossius utviklet rutiner for å gjøre seg utilgjengelig eller trenere vanlig saksgang som var så utmattende at selv folk som hadde fått vraket pianoet og mistet plasma-TV-en under flyttingen, til slutt ga opp.
Erik Lossius hadde startet i bransjen i ung alder hos den tidligere eieren av Rydd & Flytt. Eieren var en venn av Eriks far, og det var faren som hadde fått ham inn der.
«Gutten er for rastløs til å gå på skole og for smart til å bli kjeltring,» hadde faren sagt til eieren. «Kan du ta ham?»
Som selger på provisjonsbasis hadde Erik fort utmerket seg med sin sjarme, effektivitet og brutalitet. Han hadde arvet morens brune øyne og farens tette, krøllete hår, var atletisk bygget og det var særlig kvinnene som droppet planene om å innhente anbud fra andre flyttebyråer og signerte på stedet. Og han var gløgg og flink med tall og taktikk når de en sjelden gang ble bedt om å legge inn anbud på større jobber. Prisen ble lagt lavt og kundens egenandel på skader og tap høyt. Etter fem år gikk firmaet med solid overskudd, og Erik var blitt eierens høyre hånd i det meste som angikk driften. Men under en relativt enkel flytteoperasjon like før jul – å flytte et bord opp til Eriks nye kontor ved siden av sjefens i annen etasje – fikk eieren et hjerteinfarkt og falt om, aldeles død. I dagene som kom, trøstet Erik eierens hustru så godt han kunne – og han kunne ganske godt – og en uke etter begravelsen var de blitt enige om en nærmest symbolsk overdragelsessum som reflekterte det Erik hadde understreket var «en liten butikk i en lite lukrativ bransje med høy risiko og ikke-eksisterende marginer». Men han bedyret at det viktigste for ham var at hennes manns livsverk likevel ble drevet videre av noen. Det hadde blinket en tåre i hans brune øyne da han sa det, og hun hadde lagt en sitrende hånd oppå hans og sagt at han i tilfelle personlig måtte komme til henne for å holde henne underrettet. Dermed var Erik Lossius eier av Rydd & Flytt, og det første han gjorde var å kaste alle skade- og tapsklager i søpla, skrive om kontraktene, sende direktebrev til alle husstander på Oslos rike vestkant, hvor man både flyttet mest og var mest opptatt av pris.
Ved fylte tretti hadde Erik Lossius fått råd til to BMW-er, et sommersted rett nord for Cannes og et halvt tusen kvadratmeter villa et sted på Tveita, hvor blokkene han hadde vokst opp i ikke skygget for sola. Kort sagt; han hadde fått råd til Camilla Sandén.
Camilla kom fra fallert konfeksjonsadel på vestkanten, fra Blommenholm, et miljø som var arbeidersønnen like fremmed som den franske vinen han nå hadde stablet meterhøyt i kjelleren på Tveita. Men da han kom inn i det store huset og så alle tingene som skulle flyttes, oppdaget han det han ennå ikke hadde og derfor måtte ha; klasse, stil, fordums prakt og en uanstrengt overlegenhet som høfligheten og smilene bare understreket. Og alt dette var personifisert i datteren Camilla, som satt på balkongen og så utover Oslofjorden gjennom et par store solbriller som for alt Erik visste kunne være kjøpt på nærmeste bensinstasjon, men som på henne uansett ble Gucci, Dolce & Gabbana og hva nå alle de merkene het.
Nå visste han hva alle de merkene het.
Han hadde flyttet alle tingene deres minus et par malerier som skulle selges, til et mindre hus på en mindre fasjonabel adresse, og hadde aldri mottatt noen tapsmelding på den ene tingen han rappet fra lasset. Selv ikke da Camilla Lossius sto brud utenfor Tveita kirke med blokkene som tause vitner, røpet hennes foreldre med så mye som en mine at de misbilliget datterens valg. Kanskje fordi de så at Erik og Camilla på sett og vis utfylte hverandre; han manglet stil og hun penger.
Erik behandlet Camilla som en prinsesse, og hun lot ham gjøre det. Han ga henne det hun ville ha, lot henne i fred på soverommet når hun ønsket det og forlangte ikke annet enn at hun skulle ta seg ut når de gikk ut eller inviterte såkalte vennepar – det vil si hans venner fra oppveksten – over på middag. Hun lurte av og til på om han rett og slett elsket henne, og begynte etter hvert å utvikle en dyp affeksjon for den målbevisste, hardt arbeidende østkantgutten.
Erik på sin side var såre fornøyd. Han hadde skjønt fra starten av at Camilla ikke var av den varmblodige typen, det var faktisk en av de tingene som i hans øyne plasserte henne i en annen og høyere sfære enn de jentene han var vant til. De fysiske behovene fikk han uansett dekket gjennom nær kundekontakt. Erik hadde kommet fram til at det måtte være noe i flyttingens og oppbruddets natur som gjør mennesker sentimentale, opprevne og åpne for nye erfaringer. I alle fall knullet han single damer, separerte damer, samboende og gifte damer på spisebord, på trappeavsatser, på madrasser pakket inn i plast og nyvaskede parkettgulv blant teipete pappkartonger og nakne vegger som kastet ekko, mens han lurte på hva han skulle kjøpe til Camilla neste gang.
Det geniale var at det lå i sakens natur at dette var kvinner han ikke skulle se igjen. De skulle flytte og bli borte. Og det gjorde de. Bortsett fra én.
Birte Olsen var mørk, søt og hadde penthousekropp. Hun var yngre enn han, og den lyse stemmen og setningene de formulerte fikk henne til å virke enda yngre. Hun var gravid i andre måned, skulle flytte innenfor byen, fra hans eget nabolag på Tveita til Hoffsveien sammen med barnets vordende far, en vestkantfyr hun skulle gifte seg med. Det var en flytting Erik Lossius kunne identifisere seg med. Og – skjønte han etter å ha hatt henne på en enkel pinnestol midt i den ribbede stua – sex han ikke kunne være foruten.
Erik Lossius hadde kort sagt møtt sin likemann.
Ja, for han tenkte på henne som mann, en som ikke lot som hun ville noe annet enn det han ville; å knulle vettet av den andre. Og på sett og vis greide de det. I alle fall begynte de å møtes i folketomme leiligheter som skulle flyttes fra eller til, minst én gang i måneden og alltid med en viss risiko for å bli oppdaget. De var raske, effektive og ritualene deres var faste og uten variasjon. Likevel gledet Erik Lossius seg til disse møtene som et barn til julaften, det vil si med en uforstilt, ukomplisert forventning som bare ble forsterket av vissheten om at alt skulle være likt, at forventningene ville bli innfridd. De levde parallelle liv, hadde parallelle virkeligheter, og det syntes å passe henne like godt som ham. Og slik fortsatte de å treffes, bare avbrutt av fødselen som heldigvis ble foretatt med keisersnitt, noen lengre ferier og en uskyldig kjønnssykdom han verken kunne eller prøvde å finne kilden til. Og nå var det gått ti år, og foran Erik Lossius, sittende på en pappkasse i en halvtømt leilighet på Torshov, spurte en høy, snauklipt fyr med gressklipperstemme om han hadde kjent Birte Becker.
Erik Lossius svelget.
Fyren hadde presentert seg som Harry Hole, førstebetjent ved Voldsavsnittet, men så mer ut som en av flyttekarene hans enn første-noe-som-helst. De politifolkene Erik hadde hatt kontakt med etter at han hadde meldt fra om Camillas forsvinning, var fra Savnetgruppa. Men da fyren hadde vist fram ID-skiltet sitt, hadde Eriks første tanke likevel vært at han kom med nyheter om Camilla. Og – siden politimannen foran ham ikke hadde ringt, men lett ham opp her – fryktet han at det var dårlige nyheter. Derfor hadde han sendt flyttefolkene ut og bedt førstebetjenten sette seg mens han tok fram en sigarett og prøvde å forberede seg på det som måtte komme.
«Nå?» sa førstebetjenten.
«Birte Becker?» gjentok Erik Lossius og prøvde å få fyr på sigaretten og samtidig tenke fort. Han greide ikke noen av delene. Herregud, han greide ikke engang å tenke sakte.
«Jeg skjønner at du må summe deg,» sa førstebetjenten og tok fram sin egen sigarettpakke. «Så gjør det.»
Erik så på mens førstebetjenten fyrte opp en Camel og rykket til da han strakk hånden ut mot Erik med lighteren fortsatt tent.
«Takk,» mumlet Erik og sugde inn så hardt at det spraket i tobakken. Røyken fylte lungene hans, og det var som om nikotinen ble injisert i blodstrømmen og løste opp blokkeringen. Han hadde jo tenkt at dette før eller siden kunne komme til å skje; at politiet på en eller annen måte ville finne en link mellom ham og Birte og komme og spørre. Men da hadde han bare tenkt på hvordan han skulle greie å holde det skjult for Camilla. Nå var alt annerledes. Fra og med akkurat nå, faktisk. For det var ikke før i dette øyeblikk at det gikk opp for ham at politiet tenkte at det kunne være en sammenheng mellom de to forsvinningene.
«Birtes ektemann, Filip Becker, fant en notisbok hvor Birte hadde laget et slags kodespråk,» sa politimannen. «Som var relativt enkelt å dechiffrere. Det var telefonnumre, datoer og små beskjeder. Som etterlot relativt liten tvil om at Birte har hatt jevnlig kontakt med andre menn.»
«Menn?» datt det ut av Erik.
«Hvis det kan være noen trøst, mente Becker at du var den hun traff oftest. På svært ulike adresser, skjønte jeg?»
Erik svarte ikke, kjente bare at han satt i en båt og så på en flodbølge som vokste ut av horisonten.
«Så Becker fant adressen din, tok med seg sønnens lekepistol, en svært naturtro etterligning av en Glock 21, og dro opp til Tveita for å vente på at du kom hjem. Han ville se frykten i øynene dine, sa han. True deg til å fortelle hva du visste, før han ga navnet ditt videre til oss. Han fulgte etter bilen som kom inn i garasjen, men det viste seg å være din kone.»
«Og han … han …»
«Fortalte henne alt, ja.»
Erik reiste seg fra sin pappkasse og gikk bort til vinduet. Leiligheten hadde utsikt over Torshovparken og et Oslo badet i blek formiddagssol. Han likte ikke leiligheter med utsikt i gamle bygårder, det betydde trapper. Jo mer utsikt, desto flere trapper og dyrere leiligheter, ergo dyrere, tyngre ting, høyere skadebeløp og hyppigere sykemeldinger på karene. Men sånn var det når man utsatte seg for risikoen ved å ha faste, lave priser, man vant alltid i konkurransen om de kjipeste flytteoppdragene. Over tid har all risiko sin pris. Erik inhalerte og hørte politimannen subbe beina mot parketten. Og han visste at denne politimannen ikke kom til å la seg utmatte av noen uthalingsstrategi, at dette var en skademelding han ikke kunne kaste i søpla. At Birte Olsen, nå Becker, kom til å bli den første kunden hvor han ville ryke på et tap.
«Så han fortalte at han hadde hatt et forhold til Birte Becker i ti år,» sa Harry. «Og at første gangen de traff hverandre og lå sammen, var hun gravid med mannen sin.»
«Man er gravid med et jentebarn eller guttebarn,» sa Rakel og banket ned puta så hun kunne se ham bedre. «Ikke mannen sin.»
«Mm,» sa Harry, heiste seg opp på armen, strakte seg over henne og fikk tak i sigarettpakken på nattbordet. «Ikke mer enn åtte av ti ganger.»
«Hva?»
«De sa på radioen at et sted mellom femten og tjue prosent av alle barn i Skandinavia har en annen far enn de tror.» Han ristet en sigarett ut av pakken og holdt den opp mot ettermiddagslyset som sivet inn under rullegardinen. «Dele?»
Rakel nikket stumt. Hun røykte ikke, men da de var kjærester, var dette noe de hadde pleid å gjøre etter at de hadde elsket; å dele denne ene sigaretten. Første gangen Rakel hadde bedt om å få smake på sigaretten hans, hadde hun sagt at det var fordi hun ville føle det samme som ham, bli forgiftet og stimulert som ham, komme ham så nærme som hun kunne. Og han hadde tenkt på alle junkiejentene han hadde møtt som hadde satt sin første sprøyte av samme idiotiske grunn, og nektet. Men hun hadde overtalt ham og etter hvert var det blitt et ritual. Når de hadde elsket langsomt, dovent og lenge, var sigaretten som en forlengelse av elskoven. Andre ganger var det som å røyke fredspipe etter et slagsmål.
«Men han hadde alibi for hele den kvelden Birte forsvant,» sa Harry. «Guttefest på Tveita som startet klokka seks og varte hele natta. Minst ti vitner, de fleste riktignok dritings, men ingen hadde fått gå før klokka seks om morgenen.»
«Hvorfor må dere holde det hemmelig at Snømannen ikke er tatt?»
«Så lenge han tror at vi tror at vi har gjerningsmannen, vil han forhåpentligvis ligge lavt og ikke begå flere drap. Og han vil ikke være så på vakt om han tror jakten er avblåst. Og imens kan vi i ro og fred jobbe oss innpå ham …»
«Hører jeg ironi?»
«Kanskje,» sa Harry og rakte henne sigaretten.
«Du tror altså ikke helt på det der?»
«Jeg tror at ledelsen har flere grunner for ikke å avsløre at vi ikke har rett mann. Det var Kriminalsjefen og Hagen som holdt pressekonferansen hvor de gratulerte seg selv med at saken var løst …»
Rakel sukket. «Og likevel savner jeg av og til Politihuset.»
«Mm.»
Rakel så på sigaretten. «Har du noen gang vært utro, Harry?»
«Definer utro.»
«Å ha sex med en annen enn den du er kjæreste med.»
«Ja.»
«Mens du var sammen med meg, mener jeg.»
«Det veit du at jeg ikke kan vite helt sikkert.»
«OK, men i edru tilstand, da?»
«Nei, aldri.»
«Så hva får det deg til å tenke om meg at jeg er her nå?»
«Er dette et lurespørsmål?»
«Jeg mener det alvorlig, Harry.»
«Jeg veit det. Jeg veit bare ikke om jeg har lyst til å svare.»
«Da får du ikke mer av sigaretten.»
«Oi. OK. Jeg tenker at du tror du vil ha meg, men du skulle ønske at du ville ha ham.»
Ordene ble hengende over dem som om de var preget inn i soveromsmørket.
«Du er så jævlig … instrumentell,» utbrøt Rakel, rakte Harry sigaretten og la armene i kors.
«Kanskje vi ikke skal snakke om det?» foreslo Harry.
«Men jeg må snakke om det! Skjønner du ikke det? Ellers blir jeg gal. Herregud, jeg er jo gal allerede, være her når …» Hun trakk dyna opp til haken.
Harry snudde seg og gled inntil henne. Allerede før han hadde berørt henne, hadde hun lukket øynene, presset hodet bakover og fra mellom de halvt skilte leppene hennes kunne han høre pusten hennes raske på. Og han tenkte; hvordan greier hun det? Fra skam til kåtskap så fort? Hvordan kan hun være så … instrumentell?
«Tror du,» sa han og så at hun åpnet øynene og stirret i taket i forbauselse og frustrasjon over berøringen som ikke hadde kommet. «At dårlig samvittighet gjør oss kåte? At vi er utro ikke på tross av skam, men på grunn av?»
Hun blunket et par ganger.
«Det er noe,» sa hun til slutt. «Men ikke alt. Ikke denne gangen.»
«Denne gangen?»
«Ja.»
«Jeg spurte deg en gang og da sa du …»
«Jeg løy,» sa hun. «Jeg har vært utro før.»
«Mm.»
De lå i stillhet og lyttet til det fjerne suset av ettermiddagsrushet fra Pilestredet. Hun hadde kommet til ham rett fra jobb, han kjente rutinene til henne og Oleg og visste at hun snart måtte gå nå.
«Vet du hva jeg hater ved deg?» sa hun til slutt og dro ham hardt i øret. «At du er så fordømt stolt og sta at du ikke kan spørre om det var mot deg.»
«Vel,» sa Harry, tok imot den nedrøykte sigaretten og så på den nakne kroppen hennes idet hun svingte seg ut av senga. «Hvorfor skulle jeg ville vite det?»
«Av samme grunn som mannen til Birte. Å avsløre løgnen. Få sannheten på bordet.»
«Tror du sannheten gjør Filip Becker mindre ulykkelig?»
Hun dro genseren over hodet, en svart, tettsittende i hard ull som lå rett mot den myke huden hennes. Harry tenkte at hvis han var sjalu på noen, var det på genseren.
«Vet du hva, herr Hole? Til å være en som har som jobb å finne den ubehagelige sannheten, er du sannelig glad i livsløgner.»
«OK,» sa Harry og knuste sigaretten i askebegeret. «Få høre.»
«Det var i Moskva, mens jeg var sammen med Fjodor. Det begynte en norsk attaché på ambassaden som jeg hadde gått på aspirantkurset sammen med. Vi ble svært forelsket.»
«Og?»
«Han hadde også en kjæreste. Da vi skulle gjøre det slutt med våre respektive, kom hun ham i forkjøpet og fortalte at hun var gravid. Og ettersom jeg stort sett har bra smak når det gjelder menn …» Hun vrengte overleppen mens hun dro på seg støvlene. «Hadde jeg selvfølgelig valgt en som ikke løp fra sitt ansvar. Han søkte seg tilbake til Oslo, og vi så hverandre aldri igjen. Og Fjodor og jeg giftet oss.»
«Og like etterpå ble du gravid?»
«Ja.» Hun kneppet kåpen og så ned på ham. «Og av og til har jeg tenkt at det var for å komme over ham. At Oleg ikke er et resultat av kjærlighet, men av kjærlighetssorg. Tror du det?»
«Jeg veit ikke,» sa Harry. «Jeg veit bare at resultatet ble bra.»
Hun smilte takknemlig ned til ham, bøyde seg og ga ham et kyss på pannen: «Vi kommer aldri til å sees igjen, Hole.»
«Selvfølgelig ikke,» sa han og ble sittende i senga og stirre på den nakne murveggen til han hørte den tunge porten mot gata gå igjen bak henne med et dumpt drønn. Så gikk han inn på kjøkkenet, skrudde opp kranen og tok ned et rent glass fra overskapet. Og mens han ventet på at vannet skulle bli kaldt, gled blikket hans fra kalenderen med bildet av Oleg og Rakel i den himmelblå kjolen og ned på gulvet. Det var to våte støvelavtrykk på linoleumen. De måtte være Rakels.
Han dro på seg jakke og boots og skulle til å gå ut, snudde, hentet sin Smith & Wesson tjenesterevolver fra toppen av klesskapet og stakk den i frakkelomma.
Elskoven satt fortsatt i kroppen som et sitrende velvære, en mild beruselse. Han hadde kommet til porten da en lyd, et knepp, fikk ham til å snu seg og se inn i bakgården hvor mørket lå tettere enn ute på gata. Og han skulle til å gå videre, og ville ha gjort det. Om det ikke hadde vært for avtrykkene. Støvelavtrykkene på linoleumen. Så han gikk inn i bakgården. Det gule lyset fra vinduene over ham ble reflektert av restene av snø som fortsatt lå der sola ikke nådde. Den sto ved nedgangen til kjellerbodene. En skjev figur med hodet på skakke, med steinøyne og et glis av grus som lo av ham, en stum latter som runget mellom murveggene og gikk over i et hysterisk hvin som han skjønte var hans eget da han grep snøskuffen som sto ved siden av trappa og svingte den i vilt raseri. Den skarpe metallkanten på skuffen traff under hodet, løftet det rett av kroppen og sendte den våte snøen mot muren. Det neste hugget delte snømannens torso i to og det tredje sendte de siste restene utover den svarte asfalten i midten av gårdsplassen. Harry sto der med hivende pust da han hørte et nytt knepp bak seg. Som lyden av en revolverhane som løftes. Han kastet seg rundt, slapp snøskuffen og dro opp den svarte revolveren i én glidende bevegelse.
Ved plankegjerdet, under den gamle bjørka, sto Muhammed og Salma helt stille og stirret på naboen sin med store, redde barneøyne. I hendene holdt de hver sin tørre grein. Greinene så ut som de kunne blitt fine armer på en snømann om ikke Salma i ren forskrekkelse akkurat hadde knekket sin i to.
«Snø… snømannen vår …,» stammet Muhammed.
Harry stakk revolveren i frakkelommen og lukket øynene. Bannet inni seg mens han svelget og instruerte hjernen om å løsne grepet på skjeftet. Så åpnet han øynene igjen. Tårene sto alt i Salmas brune.
«Unnskyld,» hvisket han. «Jeg skal hjelpe dere å lage en ny.»
«Jeg vil hjem,» hvisket Salma gråtkvalt.
Muhammed tok lillesøsteren i hånden og leide henne i en bue rundt Harry.
Harry ble stående og kjenne revolverskjeftet mot hånden. Kneppet. Han hadde trodd det var lyden av en revolverhane som løftes. Men det var jo feil, den delen av avtrekket skjer lydløst. Det man hører er lyden av revolverhanen når den slippes ned, lyden av skuddet som ikke ble avfyrt, lyden av å være i live. Han tok opp tjenesterevolveren igjen. Rettet den mot bakken og presset inn avtrekket. Hanen hvilte mot revolvertønnens bakside. Presset avtrekkeren videre. Hanen rørte seg fortsatt ikke. Først da han hadde presset avtrekkeren en tredjedels vei tilbake og han tenkte at skuddet kunne gå av når som helst, begynte hanen å løfte seg. Han slapp avtrekkeren. Hanen falt ned igjen med et metallisk klikk. Og han kjente igjen lyden. Og skjønte at en som presser avtrekkeren så lang tilbake at hanen løfter seg, har til hensikt å skyte.
Harry så opp mot sine egne vinduer i tredje. De var mørke, og en tanke slo ham; at han ikke ante hva som foregikk bak dem når han ikke var der.
Erik Lossius satt virkesløs og så ut av vinduet på kontoret sitt og undret seg. Over hvor lite han hadde visst om hva som hadde foregått bak Birtes brune blikk. Over at det kjentes verre at hun hadde hatt andre menn enn at hun var forsvunnet og muligens død. Og over at han heller ville ha mistet Camilla til en morder enn på denne måten. Men mest tenkte Erik Lossius på at han må ha elsket Camilla. Og fortsatt gjorde det. Han hadde ringt foreldrene hennes, men de hadde heller ikke hørt noe fra henne. Kanskje bodde hun hos en av disse vestkantvenninnene han bare kjente av omtale.
Han så på ettermiddagsmørket som sakte skled nedover Groruddalen, fylte det og visket ut detaljene. Det var ikke mer å gjøre her i dag, men han ville ikke dra hjem til det altfor store og altfor tomme huset. Ikke ennå. Det sto en kasse assortert sprit i skapet bak ham, såkalt svinn fra diverse barskap i transitt. Men ikke noe blandevann. Han skjenket gin i kaffekruset og rakk en liten slurk før telefonen foran ham ringte. Han kjente igjen landskoden fra Frankrike på displayet. Nummeret sto ikke på listen over klagere, altså tok han den.
Han kjente henne igjen på pusten før hun hadde sagt et ord.
«Hvor er du?» spurte han.
«Hva tror du?» Stemmen hennes hørtes langt borte ut.
«Og hvor ringer du fra?»
«Fra Casper.»
Det var kafeen tre kilometer fra landstedet deres.
«Camilla, du er ettersøkt.»
«Er jeg?»
Hun hørtes ut som om hun lå og døste i en solseng. Kjedet seg og bare spilte interessert, med den høflige, distanserte kjøligheten som han hadde forelsket seg i den gangen på terrassen på Blommenholm.
«Jeg …,» begynte han. Men stoppet. Hva skulle han egentlig si?
«Jeg syntes det var riktig å ringe deg før advokaten vår gjør det,» sa hun.
«Advokaten vår?»
«Min families,» sa hun. «En av de dyktigste i sånne saker, er jeg redd. Han vil gå inn for en deling langs midten når det gjelder alle eiendeler og pengemidler. Vi kommer til å forlange huset og vi kommer til å få det, selv om jeg ikke skal legge skjul på at jeg har til hensikt å selge det.»
Selvfølgelig, tenkte han.
«Jeg kommer hjem om fem dager. Da regner jeg med at du har flyttet ut.»
«Det var kort varsel,» sa han.
«Du får det nok til. Jeg har hørt at ingen gjør jobben raskere og billigere enn Rydd & Flytt.»
Det siste sa hun med en forakt som fikk ham til å krympe seg. Slik han hadde krympet helt siden samtalen med førstebetjent Hole. Han var et plagg vasket på for høy varme, han var blitt for liten for henne, blitt ubrukelig. Og med samme sikkerhet som han visste at han nå, i denne stund, elsket henne høyere enn noensinne, visste han at han ugjenkallelig hadde mistet henne, at det aldri kom til å bli noen forsoning.
