Jø Nesbø - Hodejegerne Part 11
Det kom til å bli champagne, så jeg bestilte en drosje. Da jeg satte meg inn, sa jeg som vanlig bare navnet på galleriet, det var en slags test på markedsføringsjobben vi gjorde. Men – også som vanlig – så drosjesjåføren bare spørrende på meg i speilet.
«Erling Skjalgssons gate,» sukket jeg.
Diana og jeg hadde diskutert beliggenheten lenge før hun bestemte seg for lokaler. Jeg hadde vært mest opptatt av at det lå på aksen Skillebekk–Frogner siden det er der man finner både de betalingsdyktige kundene og de andre galleriene med et visst nivå. Å plassere seg utenfor klyngen kan bety en tidlig død for et nytt galleri. Dianas forbilde hadde vært Serpentine Gallery ved Hyde Park i London, og hun hadde vært bestemt på at galleriet ikke skulle vende mot en av de store, travle gatene som Bygdøy allé eller Gamle Drammensvei, men ligge i en stille gate som ga rom for kontemplasjon. Tilbaketrukket beliggenhet understreket dessuten det eksklusive, signaliserte at det var for de innvidde, kjennerne.
Jeg hadde sagt meg enig og tenkt at husleien kanskje ikke behøvde å bli ruinerende likevel.
Helt til hun hadde føyd til at hun da kunne spandere på seg ekstra kvadratmetre til en salong hvor nachspielene etter vernissasjene kunne foregå. Hun hadde nemlig alt sett på et ledig lokale i Erling Skjalgssons gate som var perfekt, bare i største laget. Det var jeg som hadde kommet opp med navnet; Galleri E. E for Erling Skjalgssons gate. Det var dessuten samme navneform som det best drevne galleriet i byen, Galleri K, og viste forhåpentligvis at vi henvendte oss til de pengesterke, kvalitetsbevisste og passe hippe.
Jeg hadde ikke argumentert med at uttalen av navnet også antydet at dette var galleriet. Diana likte ikke den slags billig effektmakeri.
Leiekontrakt var blitt inngått, det omfattende oppussingsarbeidet satt i gang, og ruinen påbegynt.
Da taxien stoppet utenfor galleriet, la jeg merke til at det sto parkert flere Jaguarer og Lexuser enn vanlig langs fortauene. Et godt tegn, selv om det selvfølgelig kunne skyldes mottagelse i en av de omkringliggende ambassadene, eller at Celina Midelfart hadde party i DDR-festningen sin.
Bassdominert, åttitalls ambientmusikk strømmet over høyttaleranlegget på behagelig lavt nivå da jeg steg inn i lokalet. Det ville bli fulgt av Goldbergvariasjoner. Det var jeg som hadde brent CD-en for Diana.
Det var allerede halvfullt til tross for at klokka bare var halv ni. Et godt tegn, vanligvis dukker ikke Galleri Es klientell opp før halv ti. Diana hadde forklart meg at fullstappede vernissasjer ble ansett for vulgært, at halvfullt fremhevet det eksklusive. Min erfaring var nå likevel at jo mer folk, desto flere solgte bilder. Jeg nikket til høyre og venstre uten at noen nikket tilbake og styrte mot den flyttbare baren. Dianas faste bartender, Nick, rakte meg en champagnefløyte.
«Dyr?» spurte jeg og smakte på de bitre boblene.
«Seks hundre,» sa Nick.
«Det bør selges en del bilder,» sa jeg. «Hvem er kunstneren?»
«Atle Nørum.»
«Jeg vet hva han heter, Nick, bare ikke hvordan han ser ut.»
«Der borte.» Nick bikket sitt store, ibenholtsorte hode mot høyre. «Ved siden av din kone.»
Jeg rakk bare å notere meg at kunstneren var en kraftig plugg med skjegg. For der sto hun.
Et par hvite skinnbukser som klynget seg til lange, slanke ben og som fikk henne til å virke enda høyere enn hun var. Håret hang rett ned på hver side av luggen, som var klippet rett, og den rettvinklede innrammingen forsterket inntrykket av japansk tegneseriekunst. Den løse silkeblusen skinte nesten blåhvit under spotlysene der den hvilte mot hennes smale, muskuløse skuldrer, og brystene som i profil var to perfekt formede bølger. Herregud, hun hadde virkelig kledd de diamantøredobbene!
Blikket mitt slapp henne motvillig og sveipet over resten av lokalet. Publikummet sto og konverserte høflig foran bildene. Det var de vanlige. Rike, vellykkede finansmenn (dress med slips) og kjendiser (dress med design-T-skjorte) av den riktige sorten, den som faktisk har prestert noe. Kvinnene (designerklær) var skuespillere, forfattere eller politikere. Og så var det selvfølgelig buketten med unge, såkalt lovende og påstått ubemidlede, opprørske kunstnere (olabukser med hull, T-skjorter med meldinger), de jeg i mitt stille sinn kalte QPR. Da jeg i begynnelsen hadde rynket på nesen til disse elementene på invitasjonslistene, hadde Diana argumentert med at vi trengte «krydder», liv, noe litt farligere enn kunstmesenene, de kalkulerende investorene og de som bare var her for å pleie sitt kulturelle image. Greit nok, men jeg visste at subben var her fordi de hadde bedt Diana pent om en innbydelse. Og selv om også Diana skjønte at de var her for å fiske etter kjøpere til seg selv, var det en kjent sak at Diana aldri greide å si nei hvis noen ba henne om en tjeneste. Jeg la merke til at flere – mest menn – med jevne mellomrom kastet stjålne blikk i Dianas retning. Skulle bare mangle. Hun var finere enn noen de noensinne kom til å få. Det var ikke en antagelse, men et urokkelig, logisk faktum i og med at hun var den fineste. Og hun var min. Hvor urokkelig det faktumet var, var en tanke jeg prøvde å ikke plage meg selv med. Inntil videre slo jeg meg til ro med at hun syntes å være permanent blind.
