Jø Nesbø - Hodejegerne Part 17
Jeg tok ned bildet og la det på bordet med baksiden opp. Brukte stanleykniven til å skjære. Litografiet var trykket på beige papir og rammen var moderne, altså uten stifter eller gamle nellikspikere som måtte fjernes. Kort sagt en jobb av enkleste sort.
Uten forvarsel ble stillheten brutt. En alarm. En insisterende puls som svingte i frekvens fra under tusen hertz til åtte tusen, en lyd som skjærer så effektivt gjennom luft og bakgrunnsstøy at man kan høre den på flere hundre meters avstand. Jeg stivnet til. Det varte bare noen sekunder, så ble alarmen ute fra gata avbrutt. Bileieren hadde antagelig bare vært uforsiktig.
Jeg fortsatte arbeidet. Åpnet mappen, la litografiet nedi og tok ut A2-arket med frøken Mudocci som jeg hadde printet ut hjemme. I løpet av fire minutter var det på plass i rammen og hang på veggen. Jeg la hodet på skakke og kikket på det. Det kunne gå ukevis før ofrene våre oppdaget selv de mest komisk enkle forfalskningene. I vår hadde jeg erstattet et oljemaleri, «Hest med liten rytter» av Knut Rose, med et bilde jeg hadde scannet fra en kunstbok og forstørret opp. Det gikk fire uker før det ble meldt stjålet. Frøken Mudocci kom antagelig til å bli avslørt på grunn av hvitheten i A5-arket, men det kunne ta sin tid. Og innen da ville tyveriet være umulig å tidfeste og huset rengjort nok ganger til at de aldri ville finne noe DNA. For jeg visste at de lette etter DNA. I fjor, da Kjikerud og jeg hadde gjort fire brekk på under fire måneder, hadde denne mediakåte, lysluggede giraffen av en politispradebasse, førstebetjent Brede Sperre, stått fram i Aftenposten og slått fast at en gjeng profesjonelle kunsttyver var på ferde. Og at selv om det ikke dreide seg om de store verdiene, ville Ransavsnittet – for å kvele utviklingen i starten – ta i bruk etterforskningsmetoder som ellers var forbeholdt drap og store narkotikasaker. Det kunne hele Oslos befolkning stole på, hadde Sperre sagt, latt den gutteaktige luggen blafre i vinden og sett i linsen med faste, stålgrå øyne mens fotografen knipset. Han hadde naturligvis ikke sagt det som det var; at prioriteringen var pushet på dem av folkene som bodde i disse villastrøkene, bemidlede personer med politisk innflytelse og vilje til å trygge seg og sitt. Og jeg måtte innrømme at jeg kvapp til da Diana tidligere i høst hadde fortalt at den kjekke politimannen fra avisene hadde vært innom galleriet, at han ville vite om det var noen som hadde frittet henne ut om kundene hennes, om hvem som hadde hvilke verker hjemme hos seg. Det virket nemlig som kunsttyvene var fullt orientert om hva som hang hvor. Da Diana hadde spurt hva min bekymrede rynke i pannen skyldtes, hadde jeg gitt henne det skjeve smilet og svart at jeg likte dårlig å ha en rival på nærmere to meter. Til min overraskelse hadde Diana rødmet før hun lo.
Jeg gikk raskt tilbake til utgangsdøra, tok forsiktig av badehette og hansker og tørket dørhåndtaket på begge sider før jeg lukket meg ut. Gata lå like formiddagsstille og sprakende høsttørr i det uforstyrrelige solskinnet.
På vei til bilen så jeg på klokka. Tolv fjorten. Det var rekord. Og pulsen var høy, men under kontroll. Om førtiseks minutter ville Ove aktivere alarmen igjen fra driftsrommet. Og omtrent samtidig tippet jeg at Jeremias Lander ville reise seg på et av våre intervjurom, ta styreformannen i hånden med en siste beklagelse og forlate lokalene våre og dermed være utenfor min kontroll. Men altså i min stall av kandidater. Ferdinand ville – som jeg hadde instruert ham om – måtte forklare kunden at det var synd at denne glapp, men at om de skulle få fast fisk på så gode kandidater som Lander, burde de vurdere å jekke opp lønnstilbudet tjue prosent. En tredjedel av mer er som kjent mer.
Og dette var bare starten. Om to timer og førtiseks minutter skulle jeg på storviltjakt. Grevejakt. Jeg var underbetalt, hva så? Føkk Stockholm og føkk Brede Sperre; jeg var konge på haugen.
Jeg plystret. Løvet knaste under skoene mine.
