Jø Nesbø - Hodejegerne Part 20
Jeg noterte tre ord på SELV. SELVSIKKER. SELVUTLEVERENDE. Og SELVINNSIKT.
«Jeg og han snakket lite sammen,» sa jeg. «Vi var temmelig forskjellige.»
«Var? Han er altså død?»
«Han og mor døde i en bilulykke.»
«Hva drev han med?»
«Diplomatiet. Den britiske ambassaden. Han traff mor i Oslo.»
Greve la hodet på skakke og studerte meg. «Savner du ham?»
«Nei. Lever din far?»
«Neppe.»
«Neppe?»
Clas Greve trakk pusten og presset håndflatene mot hverandre. «Han ble borte da jeg var atten. Han kom ikke hjem til middag. På jobben fortalte de at han hadde forlatt arbeidet som vanlig klokken seks. Mor ringte politiet etter bare noen timer. De tok affære med én gang siden dette var i en tid da terrorgrupper på venstresiden kidnappet rike forretningsfolk i Europa. Det hadde ikke vært noen bilulykker på motorveien, ingen innbrakt på sykehus ved navn Bernhard Greve. Han var ikke på noen passasjerlister, og bilen var ikke blitt registrert noe sted. Han ble aldri funnet.»
«Hva tror du skjedde?»
«Jeg tror ingenting. Han kan ha kjørt til Tyskland, tatt inn på et motell under falsk navn, ikke klart å skyte seg selv. Så har han i stedet kjørt videre midt på natten, funnet et svart vann midt inne i en wald og kjørt uti. Eller blitt kidnappet på parkeringsplassen utenfor Phillipskontoret, to menn med pistoler i baksetet. Satt seg til motverge, fått en kule i nakken. Bilen og far er blitt kjørt til et bilopphuggeri samme natt, blitt presset sammen til en pannekake av metall og kuttet opp i passe biter. Eller kanskje han sitter et sted med en paraplydrink i den ene hånden og en kjøpedame i andre.»
Jeg forsøkte å se noe i Greves ansikt, høre noe i stemmen. Ingenting. Enten hadde han tenkt tanken for ofte, eller så var han bare en steinhard satan. Jeg visste ikke hva jeg foretrakk.
«Du er atten år og bor i Oslo,» sa jeg. «Faren din er savnet. Du er en ung mann med problemer. Hva gjør man?»
«Jeg avsluttet videregående med toppkarakterer og søkte meg til Dutch Royal Marine Commandoes.»
«Commandoes. Høres ut som en sånn macho elitegreie?»
«Definitivt.»
«En sånn hvor én av hundre kommer inn.»
«Noe sånt. Jeg ble kalt inn til opptaksprøvene, hvor de bruker én måned på systematisk å bryte deg ned. Og etterpå – hvis du har overlevd – fire år på å bygge deg opp.»
«Høres ut som noe jeg har sett på film.»
«Tro meg, Roger, dette har du ikke sett på film.»
Jeg så på ham. Jeg trodde ham.
«Senere kom jeg meg inn i antiterrorgruppen BBE i Dorn. Jeg var der i åtte år. Fikk se hele verden. Surinam, De nederlandske Antillene, Indonesia, Afghanistan. Vinterøvelser i Harstad og på Voss. Jeg ble tatt til fange og torturert under en antidopkampanje i Surinam.»
«Høres eksotisk ut. Men du holdt tett?»
Clas Greve smilte. «Tett? Jeg snakket som en sladrekjerring. Kokainbaroner leker ikke avhør.»
Jeg lente meg frem. «Nei vel? Hva gjorde de?»
Greve så lenge og tenksomt på meg med et hevet øyebryn før han svarte. «Det tror jeg virkelig ikke du har lyst til å vite, Roger.»
Jeg var litt skuffet, men nikket og satte meg tilbake.
«Så kameratene dine ble plaffet ned eller noe sånt?»
«Nei. Da de slo til mot posisjonene jeg hadde røpet, var de selvfølgelig alt flyttet. Jeg tilbrakte to måneder i en kjeller hvor jeg levde på råtten frukt og vann fullt av moskitoegg. Da BBE bar meg ut, veide jeg førtifem kilo.»
Jeg så på ham. Prøvde å forestille meg hvordan de hadde torturert ham. Hvordan han hadde tatt det. Og hvordan førtifemkilosvarianten av Clas Greve hadde sett ut. Annerledes, selvfølgelig. Men ikke så veldig, ikke egentlig.
«Ikke rart du sluttet,» sa jeg.
«Det var ikke derfor. De åtte årene i BBE var de beste i mitt liv, Roger. For det første er det de greiene du faktisk har sett på film. Kameratskapet og samholdet. Men i tillegg var det der jeg lærte meg det som ble håndverket mitt.»
«Som er?»
