Jø Nesbø - Hodejegerne Part 6
Kapittel 2
Tertiærnæring
Den friske saltsmaken av eksos i høstluften ga meg assosiasjoner til hav, oljeutvinning og brutto nasjonalprodukt. Det skrå sollyset blinket i glass på kontorbygningene, som kastet skarpe og rektangulære skygger på det som en gang hadde vært en industritomt. Nå var det en slags bydel med altfor dyre butikker, altfor dyre leiligheter og altfor dyre kontorer for altfor dyre konsulenter. Jeg kunne se tre treningssentra fra der jeg sto, alle fullbooket fra morgen til kveld. En ung fyr i Corneliani-dress og nerdekule briller hilste ærbødig på meg idet vi passerte hverandre, og jeg nikket nådig tilbake. Jeg ante ikke hvem han var, visste bare at han nødvendigvis måtte være fra et annet rekrutteringsbyrå. Edward W. Kelley, kanskje? Ingen andre enn hodejegere hilser med ærbødighet på en hodejeger. Eller for å si det kort: Ingen andre hilser, de vet ikke hvem jeg er. For det første har jeg begrenset sosial omgang utenom med min kone Diana. For det andre jobber jeg i et firma som – akkurat som Kelley – tilhører de eksklusive, de som unngår medias søkelys, de du tror du aldri har hørt om før du er kvalifisert for en av toppstillingene i dette landet, og en dag får en telefon fra oss og det ringer en klokke et sted, Alfa, hvor er det du har hørt det navnet? Var det på et ledermøte i konsernet, i forbindelse med utnevnelsen av en ny divisjonsdirektør? Så du har hørt om oss likevel. Men du vet ingenting. For diskresjon er vår viktigste dyd. Og vår eneste. For det meste er selvfølgelig ljug fra nederste hylle, som for eksempel når du hører meg runde av det andre intervjuet med mitt faste mantra: «Du er mannen jeg har vært på utkikk etter til denne jobben. En jobb som jeg ikke bare tror, men vet at du er perfekt til. Og det betyr at jobben er perfekt til deg. Tro meg.»
Vel. Ikke tro meg.
Jo, jeg tippet på Kelley. Eller Amrop. Med den dressen var han i hvert fall ikke fra en av de store, ukule, ikke-eksklusive som Manpower eller Adecco. Men heller ikke fra en av de mikrosmå, kule som Hopeland, da hadde jeg visst hvem han var. Kunne selvfølgelig være fra en av de store, mellomkule som Mercuri Urval eller Delphi eller små, ukule, navnløse, de som rekrutterer til mellomledersjiktet og bare av og til får lov til å konkurrere med oss store gutta. Og taper og vender tilbake til å finne butikksjefer og økonomisjefer. Og som hilser ærbødig på sånne som meg og håper at vi en dag vil huske dem og tilby dem jobb hos oss.
Det finnes ingen offisielle rankinglister for hodejegere, ingen omdømmeundersøkelser som i meglerbransjen eller bransjefester med priser til årets guruer som i TV- og reklamebransjen. Men vi vet. Vet hvem som er konge på haugen, hvem som er utfordrere, hvem som står for fall. Bragder skjer i det stille, begravelser i det dødsstille. Men fyren som akkurat hadde hilst på meg, visste at jeg var Roger Brown, hodejegeren som aldri har innstilt en kandidat til en jobb han ikke har fått, som om nødvendig manipulerer, tvinger, brekker og stanger kandidaten inn, som har kunder som blindt stoler på hans vurderingsevne, som uten å nøle legger selskapets skjebne i hans – og bare hans – hender. For å si det sånn: Det var ikke Oslo Havnevesen som ansatte ny trafikksjef i fjor, det var ikke AVIS som ansatte Skandinavia-sjefen og det var definitivt ikke kommunestyret som ansatte ledere for kraftverket i Sirdal. Det var meg.
Jeg bestemte meg for å notere meg fyren. BRA DRESS. VET HVEM HAN SKAL VISE RESPEKT.
Jeg ringte Ove fra en telefonautomat ved siden av Narvesenkiosken mens jeg sjekket mobiltelefonen. Åtte beskjeder. Jeg slettet dem.
«Vi har en kandidat,» sa jeg da Ove endelig svarte. «Jeremias Lander, Monolitveien.»
«Skal jeg sjekke om vi har ham?»
«Nei, jeg vet dere har ham. Han er innkalt til andreintervju i morgen. Tolv til to. Tolv null null. Gi meg én time. Notert?»
«Jepp. Noe mer?»
«Nøkler. Sushi & Coffee om tjue minutter?»
«En halv time.»
