Jø Nesbø - Hodejegerne Part 60
Jeg ble ristet av Monsen-tvillingenes rungende latter.
«Fortell den tullingen at i dag har vi for en gangs skyld ordentlig politiarbeid å gjørra,» freste kvisegutt. «Over og ut.»
Jeg ante virkelig ikke hvordan jeg skulle spille dette spillet. Det var bare et tidsspørsmål før det ville bli avslørt at identiteten min var en annen. Skulle jeg fortelle dem dette med en gang, eller var det et forhandlingskort jeg kunne bruke til noe?
«Så var det din tur, Kjikerud,» sa Sunded. «Jeg har sjekket deg litt. Du er en gammel kjenning. Og ifølge våre papirer er du ugift. Så hva mente legen med at han skulle ta seg av kona di. Diana, var det ikke det?»
Der røk det kortet. Jeg sukket og så ut av sidevinduet. Ødemark, dyrka mark. Ingen møtende biler, ingen hus, bare en støvsky fra en traktor eller en bil langt ute på jordet.
«Jeg vet ikke,» svarte jeg. Jeg måtte tenke klarere. Klarere. Måtte se brettet.
«Hva var ditt forhold til Sindre Aa, Kjikerud?»
Det begynte å føles trettende å bli tiltalt med dette fremmede navnet. Og jeg skulle til å svare da det gikk opp for meg at jeg hadde tatt feil. Igjen. Politiet trodde jo at jeg var Ove Kjikerud! Det var navnet de hadde fått beskjed om at befant seg på sykehuset. Men hvis de hadde gitt beskjeden videre til Clas Greve, hvorfor hadde Greve oppsøkt denne Kjikerud-personen på sykehuset? Han hadde aldri hørt om noen Kjikerud, ingen i hele verden visste at Ove Kjikerud hadde noe som helst med meg – Roger Brown – å gjøre! Det rimte rett og slett ikke. Han måtte ha funnet meg på en annen måte.
Jeg så støvskyen ute på jordet komme nærmere.
«Hørte du spørsmålet mitt, Kjikerud?»
Først hadde Greve funnet meg på hytta. Så på sykehuset. Selv om jeg ikke hadde med meg mobiltelefonen. Greve hadde ingen kontakter, verken i Telenor eller i politiet. Men hvordan var det da mulig?
«Kjikerud! Hallo?»
Støvskyen på sideveien hadde større fart enn det hadde sett ut på avstand. Jeg så veikrysset lenger fremme og fikk det plutselig for meg at den var peilet inn på oss, at vi var på kollisjonskurs. Forhåpentligvis var den andre bilen klar over at vi var på forkjørsveien.
Men kanskje burde kvisegutt gi ham et hint og bruke hornet. Gi ham et hint. Bruke hornet. Hva var det Greve hadde sagt på sykehuset? «Diana har rett. Du har virkelig flott hår.» Jeg lukket øynene og kjente hendene hennes gjennom håret der nede i garasjen. Lukta. Hun hadde luktet annerledes. Hun hadde luktet av ham, av Greve. Nei, ikke Greve. Av HOTE. Peilet inn på oss. Og som i sakte kino falt alt på plass. Hvorfor hadde jeg ikke skjønt det før? Jeg åpnet øynene:
«Vi er i livsfare, Sunded.»
«Den eneste som er i fare her er deg, Kjikerud. Eller hva du heter.»
«Hva?»
Sunded kikket i speilet og løftet kredittkortet han hadde vist meg på sykehuset.
«Du ligner ikke fyren som heter Kjikerud på dette bildet. Og da jeg sjekket opp Kjikerud i Saneringsarkivet, sto det at han er én syttitre. Og du er … hva? Én sekstifem?»
Det var blitt stille i bilen. Jeg stirret mot støvskyen som raskt nærmet seg. Det var ingen bil. Det var en trailer med tilhenger. Den var så nær nå at jeg kunne lese bokstavene på siden. SIGDAL KJØKKEN.
«Én sekstiåtte,» sa jeg.
«Så hvem i helvete er du?» brummet Sunded.
«Jeg er Roger Brown. Og til venstre er den stjålne traileren til Karlsen.»
Alles hoder dreide mot venstre.
«Hva i helvete er det som foregår?» brummet Sunded.
«Det som foregår,» sa jeg. «Er at den traileren kjøres av en fyr som heter Clas Greve. Og han vet at jeg sitter i denne bilen og har til hensikt å ta livet av meg.»
«Hvordan ...»
«Han har en GPS-tracker som gjør at han kan finne meg uansett hvor jeg er. Og han har gjort det helt siden min kone strøk meg gjennom håret i garasjen i dag morges. Med en hånd full av en gelé som inneholder mikroskopiske sendere og som fester seg til håret slik at det er umulig å vaske ut igjen.»
«Kutt ut det sprøytet!» snerret KRIPOS-etterforskeren.
«Sunded …,» begynte kvisegutt. «Det er traileren til Karlsen.»
«Vi må stoppe denne bilen nå og snu,» sa jeg. «Ellers vil han drepe oss alle. Stopp!»
«Kjør,» sa Sunded.
«Skjønner du ikke hva som er i ferd med å skje!» ropte jeg. «Du er snart død, Sunded.»
Sunded begynte på gressklipperlatteren, men det virket som om gresset var for høyt. For han så det han, også, nå. At det alt var for sent.
