Jø Nesbø - Hodejegerne Part 7
Jeg ruslet nedover den brolagte gata mot Sushi & Coffee. Grunnen til at de har valgt et veidekke som både bråker mer, forurenser mer og dessuten er dyrere enn vanlig asfalt, er antagelig behovet for idyll, lengselen etter noe opprinnelig, noe bestandig og ekte. Mer ekte enn dette i alle fall, denne kulissen av en bydel hvor det en gang var blitt skapt ting i ansikts sved, produkter født av fresende ild og tunge hammerslag. Ekkoet var espressomaskinenes during og treningssentrenes klang av jern mot jern. For dette var tertiærnæringens triumf over industriarbeideren, designets triumf over bolignøden, fiksjonens triumf over virkeligheten. Og jeg liker det.
Jeg kikket på diamantøredobbene jeg hadde sett i vinduet hos gullsmeden vis-à-vis Sushi & Coffee. De ville være perfekte for Dianas ører. Og de ville være katastrofe for min økonomi. Jeg slo det fra meg, krysset gata og gikk inn gjennom døra til stedet som i navnet tilbereder sushi, men i gavnet serverer død fisk. Kaffen deres var det imidlertid ikke noe å si på. Det var halvfullt der inne. Slanke, nymosjonerte og platinablonde kvinner, fortsatt i treningstøyet fordi det ikke kunne falle dem inn å dusje på et treningssenter i påsyn av andre. Merkelig i grunnen siden de hadde brukt en formue på disse kroppene som også feiret fiksjonens triumf. De tilhørte også tertiærnæringen, nærmere bestemt tjenerstaben som tjente rike ektemenn. Hadde disse kvinnene enda vært uintelligente, men de hadde studert jus, informatikk og kunsthistorie som en del av skjønnhetspleien, hadde latt samfunnet finansiere år på universitetet bare for å ende som overkvalifiserte, hjemmeværende lekesaker som satt her og utvekslet betroelser om hvordan man holder sine sugardaddies passe fornøyd, passe sjalu og passe på tuppa. Til de endelig får lenket ham fast med barn. Og etter barn er alt selvfølgelig forandret, maktbalansen snudd opp ned og mannen kastrert og i sjakk matt. Barn ...
«Dobbel cortado,» sa jeg og satte meg opp på en av stolene ved bardisken.
Jeg betraktet kvinnene fornøyd i speilet. Jeg var en heldig mann. Så annerledes Diana var enn disse smarte, tanketomme parasittene. Hun hadde alt jeg ikke hadde. Omsorg. Empati. Lojalitet. Høyde. Kort sagt; hun var en skjønn sjel i et skjønt legeme. Men skjønnheten hennes var ikke av det perfekte slaget, til det var proporsjonene for spesielle. Diana var tegnet i mangastil, som disse japanske, dukkeaktige tegneseriefigurene. Hun hadde et lite ansikt med bitte liten, smal munn, liten nese og store, litt forundrede øyne som kunne ha en tendens til å bule når hun var trett. Men i mine øyne var det nettopp avvikene fra normen som fikk skjønnheten til å stå frem, gjorde den slående. Så hva var det som hadde fått henne til å velge meg? En sjåførsønn, en litt over middels begavet økonomistudent med litt under middels utsikter og godt under middels høyde. For femti år siden ville ikke én sekstiåtte kvalifisert meg for betegnelsen kort, i hvert fall ikke i Europa generelt. Og leser en litt antropometrisk historie, vil en finne at for bare hundre år siden var nettopp én sekstiåtte gjennomsnittshøyden i Norge. Men utviklingen hadde gått i min disfavør.
Én ting var at hun i et øyeblikks sinnsforvirring hadde valgt meg, det ubegripelige var at en kvinne som Diana – som kunne få absolutt hvem hun ville – hver dag våknet opp og ville ha meg en dag til. Hva slags mystisk blindhet var det som gjorde det umulig for henne å se min ynkelighet, min svikefulle natur, min veikhet når jeg møtte motstand, min stupide ondskap når jeg møtte stupid ondskap? Ville hun ikke se? Eller var det bare slu dyktighet fra min side som gjorde at mitt egentlige jeg hadde havnet i denne kjærlighetens velsignede dødvinkel? Og så var det selvfølgelig barnet jeg inntil videre hadde nektet henne. Hva slags makt var det jeg egentlig hadde over denne engelen i menneskeform? Ifølge Diana hadde jeg fortryllet henne fra første gang vi møttes med min selvmotsigende blanding av arroganse og selvironi. Det var under en nordisk studentaften i London, og mitt førsteinntrykk av Diana hadde vært at hun var nettopp som en av disse som satt her; en blond, nordisk skjønnhet fra Oslo vest som studerte kunsthistorie i en verdensmetropol, som gjorde noen modelloppdrag innimellom, var mot krig og fattigdom, og likte fest og alt som var gøy. Det hadde tatt tre timer og et halvt dusin Guinness før jeg skjønte at jeg hadde tatt feil. For det første var hun oppriktig interessert i kunst, nesten inntil det nerdete. For det andre greide hun å artikulere sin frustrasjon over å være del av et system som iverksatte kriger mot folk som ikke ønsket å være del av den vestlige kapitalismen. Det var Diana som hadde forklart meg det faktum at I-lands utbytting av U-land minus U-hjelp, gikk og alltid hadde gått i pluss. For det tredje hadde hun sans for humor, min humor, noe som er en forutsetning for at fyrer som meg skal få seg damer på over én sytti. Og for det fjerde – og dette var utvilsomt det som avgjorde saken for meg – hun var dårlig i språk og god i logisk tenkning. Hun snakket et mildt sagt klønete engelsk, og hun hadde leende fortalt at det ikke engang hadde falt henne inn å prøve seg på fransk eller spansk. Så jeg hadde spurt om hun kanskje hadde en maskulin hjerne og likte matte. Hun hadde bare trukket på skuldrene, men jeg hadde ikke gitt meg og fortalt om jobbintervjutestene på Microsoft, hvor kandidatene ble gitt en bestemt logisk problemstilling over bordet.
«Poenget er like mye å se hvordan kandidaten tar utfordringen, som å se om de greier å løse den.»
«Kom igjen,» sa hun.
«Primtall …»
«Vent! Hva er primtall igjen?»
«Tall som ikke kan deles på andre tall enn seg selv og én.»
«Å ja.» Hun hadde fremdeles ikke fått det fjerne blikket som kvinner gjerne får når tall introduseres i samtalen, og jeg fortsatte:
«Primtall er ofte to påfølgende oddetall. Som elleve og tretten. Sytten og nitten. Tjueni og trettién. Skjønner?»
«Skjønner.»