Jø Nesbø - Hodejegerne Part 78
DEL V
ÉN MÅNED SENERE.
SISTE INTERVJU
Kapittel 23
Kveldsredaksjonen
Kjenningsmelodien til aktualitetsprogrammet «Kveldsredaksjonen» var et enkelt gitarriff som brakte seeres tanker hen på bossanova, vuggende hofter og fargesterke drinker, ikke beinharde fakta, politikk og traurig samfunnsproblematikk. Eller som i kveld; kriminalitet. Kjenningsmelodien var kort for å signalisere at «Kveldsredaksjonen» var et program uten unødvendig fjas, hvor det handlet om innhold og å komme til poenget.
Det var antagelig derfor programmet startet med at kameraet som hang på kran i Studio 3, viste deltakerne i panelet rett ovenfra og så ble senket i en sveipende bevegelse som endte med et såkalt hodeskudd av programlederen Odd G. Dybwad. Og som vanlig så han i dette øyeblikk opp fra papirene og tok av seg lesebrillene. Det hadde kanskje vært produsentens idé, kanskje hun eller han mente det ga inntrykk av at nyhetssaken de skulle snakke om var rykende fersk, at G. Dybwad bare så vidt hadde rukket å lese den selv.
Odd G. Dybwad hadde tett, kortklipt hår som var grått i tinningen, og et av disse ansiktene som er førti år. Han hadde sett ut som førti da han ble tretti og førti nå da han var femti. Odd G. Dybwad hadde hovedfag i samfunnsvitenskap, var analytisk, verbal intelligent og oppriktig tabloid av legning. Det var sannsynligvis ikke det som hadde vært avgjørende for at kanalledelsen hadde gitt ham eget debattprogram, men jobben Odd G. Dybwad hadde gjort som nyhetsanker i en halv mannsalder. Jobben handlet stort sett om å lese ferdigskrevet tekst med den riktige intonasjonen og ansiktsuttrykket iført den riktige dressen og det riktige slipset, men i G. Dybwads tilfelle hadde intonasjon, ansiktsuttrykk og slips vært så riktige at det hadde gitt ham mer kredibilitet enn noen annen nålevende person i Norge. Og det var kredibilitet som trengtes for å bære et program som «Kveldsredaksjonen». Det syntes merkelig nok bare å styrke Odd G. Dybwads uangripelighet at han flere ganger hadde uttalt at han elsket seertallene sine og at det på redaksjonsmøtene var ham, og ikke kanalledelsen, som var pådriveren for å velge de mest kommersielle sakene. Odd G. Dybwad ville ha vinklingene med potensial for temperatur og følelser, ikke tvil, tvisyn og resonnementer, slikt egnet seg best som aviskronikker. Refrenget når han ble spurt om dette i media var: «Hvorfor overlate debattene om kongefamilien, homoseksuelle adoptivforeldre og trygdemisbruk til useriøse aktører når den kan tas hos oss i Kveldsredaksjonen?»
«Kveldsredaksjonen» var en ubetinget suksess og Odd G. Dybwad en stjerne. Såpass stjerne at han etter en veldig opprivende og veldig offentlig skilsmisse hadde kunnet gifte seg med en av kanalens yngre, kvinnelige stjerner.
«Vi skal i kveld ha to saker,» sa han med en stemme som allerede skalv lett av undertrykt engasjement mens han stirret inntrengende ut av TV-ruta. «I den første skal vi oppsummere en av norgeshistoriens mest dramatiske drapssaker. Etter én måned med intens etterforskning mener politiet at de nå endelig har fått samlet alle trådene i den såkalte Greve-saken. Denne involverer i alt åtte drap. En mann som ble kvalt på gården sin utenfor Elverum. Fire politimenn som ble påkjørt av en stjålet trailer. En kvinne som ble skutt i sitt hjem i Oslo. Før altså de to hovedpersonene skjøt hverandre i hjel i et hus på Tonsenhagen her i Oslo. Det siste dramaet ble som kjent festet på film i og med at huset hadde alarm med kameraovervåkning, og kopier av disse opptakene har allerede lekket ut og versert på Internett de siste ukene.»
G. Dybwad økte patosdoseringen:
«Og som om dette ikke er nok; i sentrum av denne bisarre saken står et verdensberømt maleri. Peter Paul Rubens' 'Jakten på det kalydonske villsvin' har vært savnet og fryktet tapt siden siste verdenskrig. Inntil det for fire uker siden ble funnet på en …» Her ble G. Dybwad så ivrig at han stammet lett. «… en – en norsk utedass!»
