Jø Nesbø - Snømannen Part 2 (2)
Han tenkte på brevet. Og på telefonen han akkurat hadde fått fra Skarre om signalene fra Birtes forsvunne mobiltelefon. Hjertet slo saktere nå, pumpet blod og sendte rolige, regelmessige signaler til hjernen om at det fortsatt var liv. Som en mobiltelefon til en basestasjon. Hjerte, tenkte Harry. Signal. Brevet. Det var en syk tanke. Så hvorfor hadde han ikke alt slått den fra seg? Hvorfor satt han alt og beregnet hvor lang tid det ville ta å løpe opp til bilen, kjøre til Hoff og sjekke hvem av dem som var sykest.
Rakel sto ved kjøkkenvinduet og så over eiendommen mot grantrærne som dekket utsikten til naboene. På et møte i områdets vel hadde hun foreslått at man burde hugge ned noen av trærne for å slippe inn mer lys, men blitt møtt med en taus motvilje som likevel var såpass tydelig at hun ikke engang hadde bedt om votering. Grantrærne hindret innsikt og det var slik man ville ha det i Holmenkollåsen. Snøen lå fortsatt her oppe over byen hvor BMW-ene og Volvoene forsiktig trædde seg gjennom de svingete bakkene på vei hjem til elektriske garasjedører, ferdig middag laget av treningssenterslanke hustruer med hvileår fra jobben og bare litt hjelp fra praktikantene.
Selv gjennom de solide etasjeskillene i tømmervillaen hun hadde arvet etter sin far, kunne Rakel høre musikken fra Olegs rom i annen etasje. Led Zeppelin og The Who. Da hun selv hadde vært tolv år, ville det vært utenkelig å høre på musikk som var like gammel som foreldrene. Men Oleg hadde fått disse platene av Harry og spilte dem med ekte hengivenhet.
Hun tenkte på hvor tynn Harry var blitt, at han hadde skrumpet inn. Akkurat som minnet om ham. Det var nesten skremmende hvor fort et menneske man hadde vært så intim med, kunne blekne og forsvinne. Eller kanskje var det nettopp derfor; man hadde vært så nær hverandre at det etterpå, når de ikke lenger var det, fortonte seg uvirkelig, som en drøm man raskt glemmer fordi det jo bare har skjedd i ens eget hode. Kanskje var det derfor det hadde vært et sjokk å se ham igjen. Å omfavne ham, kjenne lukten, høre stemmen uten at den bare kom ut av en telefon, men fra en munn med de underlig myke leppene i det harde og stadig mer furete ansiktet hans. Å se inn i de blå øynene med skinnet som kom og gikk i intensitet mens han fortalte. Akkurat som før.
Men likevel var hun glad det var over, at det var noe hun hadde lagt bak seg. At denne mannen var blitt en person hun ikke skulle dele fremtiden med, en person som ikke skulle dra med seg sin skitne virkelighet inn i livet deres.
Hun hadde det bedre nå. Mye bedre. Hun så på klokka. Han ville snart være her. For i motsetning til Harry pleide han å være presis.
Mathias hadde plutselig stått der en dag i fjor sommer. I et hageselskap i regi av Holmenkollen Vel. Han bodde ikke engang i området, han var blitt invitert av venner, og han og Rakel var blitt sittende og snakke sammen hele kvelden. Mest om henne, egentlig. Og han hadde lyttet oppmerksomt og litt sånn legeinteressert, hadde hun syntes. Men så hadde han ringt henne to dager senere og spurt om hun ville bli med på en utstilling på Henie-Onstad-senteret på Høvikodden. Og at Oleg gjerne kunne bli med, for det var en utstilling for barn der også. Været hadde vært dårlig, kunsten middelmådig og Oleg tverr. Men Mathias hadde greid å løfte stemningen noe med sitt gode humør og syrlige replikker om kunstnerens talent. Og etterpå hadde han kjørt dem hjem, bedt om unnskyldning for ideen og med et smil lovet å aldri ta dem med ut på noe som helst igjen. Med mindre de ba ham om det, selvfølgelig. Etter det hadde Mathias reist en uke til Botswana. Og hadde ringt henne samme kvelden som han kom hjem, og spurt om han kunne få treffe henne igjen.
Hun hørte lyden av en bil som giret ned for å komme opp den bratte oppkjørselen. Han kjørte en Honda Accord av eldre årgang. Hun visste ikke hvorfor, men hun likte det. Han parkerte foran garasjen, aldri inni. Og hun likte det også. Likte at han hadde med seg undertøyskift og toalettveske i en bag som han så tok med seg hjem igjen neste morgen, at han spurte henne når hun ville se ham igjen, at han ikke tok noe for gitt. Det kunne selvfølgelig komme til å endre seg nå, men hun var klar for det.
Han steg ut av bilen. Han var høy, nesten like høy som Harry, og smilte mot kjøkkenvinduet med sitt gutteaktige, åpne ansikt, selv om han måtte være dødssliten etter den umenneskelig lange vakten. Jo, hun var klar for det. For en mann som var til stede, som elsket henne og prioriterte deres lille treenighet foran alt annet. Hun hørte en nøkkel bli vridd om i entrédøra. Nøkkelen som hun hadde overrakt ham i forrige uke. Mathias hadde først sett ut som et spørsmålstegn, som et barn som akkurat hadde fått inngangsbillett til sjokoladefabrikken.
Døra gikk opp, han var innenfor og hun i armene hans. Hun syntes til og med ullfrakken hans luktet godt. Den var høstkald og deilig mot kinnet hennes, men den trygge varmen innenfor slo allerede ut mot kroppen hennes.
«Hva er det?» lo han i håret hennes.
«Jeg har ventet sånn på deg,» hvisket hun.
Hun lukket øynene, og de sto slik en stund.
Hun slapp ham og så opp i det smilende ansiktet hans. Han var en pen mann. Penere enn Harry.
Han frigjorde seg, kneppet opp frakken, hengte den fra seg og gikk foran henne bort til utslagsvasken hvor han vasket hendene. Han pleide alltid å gjøre det når han kom fra Anatomisk avdeling, hvor de berørte virkelige lik under forelesningene. Slik Harry hadde pleid å vaske hendene når han kom rett fra en drapssak. Mathias åpnet skapet under utslagsvasken, helte poteter fra posen ned i oppvaskkummen og skrudde opp vannkranen: «Hvordan har dagen din vært, kjære?»
Hun tenkte at mange andre menn heller ville spurt om kvelden i går, han visste tross alt at hun hadde truffet Harry. Og hun likte ham for det også. Hun fortalte mens hun så ut av vinduet. Blikket hennes gled over grantrærne, mot byen der nede under dem hvor lysene alt hadde begynt å komme på. Han var der nede et sted nå. På håpløs jakt etter noe han aldri hadde og aldri ville finne. Hun syntes synd på ham. Medfølelse var alt som var igjen. Riktignok hadde det vært et øyeblikk i går kveld da de begge var blitt tause og blikkene hadde hektet seg inn i hverandre og ikke kommet løs med én gang. Det hadde kjentes som et elektrisk støt, men hadde vært over på et øyeblikk. Helt over. Ingen vedvarende magi. Hun hadde bestemt seg for det. Hun stilte seg bak Mathias, la armene rundt ham og hvilte hodet mot den brede ryggen hans.
Hun kunne kjenne muskler og sener jobbe under skjorta mens han skrellet og la potetene over i kasserollen.
«Vi kunne trengt et par til,» sa han.
Hun ble oppmerksom på en bevegelse ved kjøkkendøra og snudde seg.
Oleg sto der og så på de to.
«Kan ikke du hente noen flere poteter i kjelleren?» sa hun og så Olegs mørke øyne bli enda mørkere.
Mathias snudde seg. Oleg sto fortsatt stille.
«Jeg kan gå,» sa Mathias og tok den tomme bøtta ut av oppvaskbenken.
«Nei,» sa Oleg og tok to skritt fram. «Jeg går.»
Han tok bøtta fra Mathias, snudde seg og forsvant ut døra.
«Hva var det?» spurte Mathias.
«Han er litt mørkredd, bare,» sukket Rakel.
«Jeg skjønte jo det, men hvorfor gikk han likevel?»
«Fordi Harry har sagt at han skal gjøre det.»
«Gjøre hva?»
Rakel ristet på hodet. «De tingene han er redd for. Og ikke har lyst til å være redd for. Da Harry var her, pleide han å sende Oleg ned i kjelleren hele tiden.»
Mathias rynket pannen.
Rakel smilte trist. «Harry er ikke akkurat noen barnepsykolog. Og Oleg hørte ikke på meg hvis Harry først hadde sagt noe. På den annen side er det jo ingen monstre der nede.»
Mathias dreide på en bryter på komfyren og sa lavt: «Hvordan kan dere være så sikre på det?»
«Du?» lo Rakel. «Var du mørkredd?»
«Hvem snakker om var?» smilte Mathias skjevt.
Jo, hun likte ham. Dette var bedre. Et bedre liv. Likte ham, likte ham.
Harry stoppet bilen på gata foran huset til Becker. Han ble sittende i bilen og stirre mot vinduenes gule lys som falt ut i hagen. Snømannen var skrumpet til en dverg. Men skyggen av den strakte seg likevel mellom trærne og helt bort til stakittgjerdet.
Harry steg ut av bilen. Det jamrende jernet i porten fikk ham til å skjære en grimase. Han visste at han burde ringe på, at en hage var like mye privat eiendom som et hus. Men han hadde verken tålmodighet eller lyst til å diskutere med professor Becker.
Det våte underlaget fjæret lett. Han satte seg på huk. Lyset ble reflektert i snømannen som om den var av matt glass. Smeltingen på dagen hadde fått de små snøkrystallene til å hekte seg sammen til større krystaller, men nå som temperaturen hadde falt igjen, hadde dampen kondensert og frosset fast på andre krystaller. Resultatet var at snøen som hadde vært så fin, hvit og lett i morges, nå var gråhvit, pakket og grovkornet.
Harry løftet høyre hånd. Knyttet neven. Og slo.
Snømannens knuste hode trillet av skuldrene og ned på det brune gresset.
Harry slo en gang til, denne gangen ovenfra og ned gjennom halsåpningen. Fingrene var formet til en klo, boret seg gjennom snøen og fant det de søkte.
Han dro til seg hånden igjen og holdt den triumferende opp foran snømannen, slik Bruce Lee pleide å vise motstanderen hjertet han akkurat hadde revet ut av brystet hans.
Det var en rød og sølvfarget Nokia mobiltelefon. Den lyste fremdeles.
Men følelsen av triumf hadde sluknet. For han visste allerede at dette ikke var noe gjennombrudd i etterforskningen, bare en mellomakt i et dukkespill hvor det ble trukket i usynlige tråder. Det hadde vært for enkelt. Det hadde vært meningen at de skulle finne den.
Harry gikk bort til inngangsdøra og ringte på. Filip Becker åpnet. Håret var bustet og slipset hang skjevt. Han blunket hardt flere ganger som om han akkurat hadde sovet.
«Ja,» svarte han på Harrys spørsmål. «Det er en slik mobiltelefon hun har.»
«Kan jeg be deg ringe nummeret hennes?»
Filip Becker forsvant inn i huset og Harry ventet. Plutselig dukket ansiktet til Jonas opp i døråpningen innenfor vindfanget. Harry ville si hei, men i det samme begynte den røde mobiltelefonen å spille en melodi. «Blåmann, blåmann, bukken min.» Og Harry husket resten av linjen fra skolesangboka: «Tenk på vesle guten din.»
Og han så ansiktet til Jonas lyse opp. Så guttens hjerne ubønnhørlig resonnere, den umiddelbare, forvirrede gleden over å kjenne igjen morens ringelyd forsvinne og bli erstattet med hvit, naken frykt. Harry svelget. Det var en frykt han kjente så altfor godt.
Da Harry låste seg inn i leiligheten, kjente han lukten av gipsstøv og sagflis. Panelbordene på veggen i gangen var tatt ned og lå i stabler på gulvet. Muren under hadde noen lyse flekker. Harry dro en finger over det hvite belegget som drysset ned på parketten. Han stakk fingertuppen i munnen. Det smakte salt. Smakte muggsopp slik? Eller var det bare saltutslag, fundamentets svette? Harry slo på en lighter og lente seg helt inntil veggen. Ingen lukt, ingenting å se.
Da han hadde lagt seg og lå og stirret inn i soverommets hermetiserte svarthet, tenkte han på Jonas. Og på mor. På lukten av sykdom og ansiktet hennes som langsomt hadde forsvunnet inn i putens hvithet. De dagene og ukene han hadde lekt med Søs, og far var blitt taus og alle hadde prøvd å late som ingenting. Og han syntes at han kunne høre en svak knitring der ute i gangen. Som av usynlige dukketråder som vokste, som strakte seg ut, listet seg rundt mens de fortærte mørket og laget et svakt, skimrende lys som dirret og skalv.
Kapittel 7
Dag 3. Mørketall
Det kraftløse morgenlyset sivet inn mellom persiennene på politioverbetjentens kontor og la seg som grått belegg på de to mennenes ansikter. Politioverbetjent Hagen lyttet til Harry med en tenksom rynke over de svarte, viltvoksende øyebrynene som hadde grodd sammen til ett langt, sammenhengende. På en liten sokkel på det veldige skrivebordet hans sto en hvit lillefingerknokkel som ifølge inskripsjonen hadde tilhørt den japanske bataljonsjefen Yoshito Yasuda. Under sine år på Hærens Krigsskole hadde Hagen forelest om denne lillefingeren som Yasuda i fortvilelse hadde kuttet av seg foran sine menn under tilbaketrekningen fra Burma i 1944. Det var bare ett år siden Hagen var blitt hentet tilbake til sin gamle arbeidsgiver politiet for å lede Voldsavsnittet, og ettersom det hadde rent mye vann i havet siden den gang, lyttet han relativt tålmodig mens hans erfarne førstebetjent fortalte om temaet «savnede personer».
«Bare i Oslo meldes over seks hundre mennesker savnet hvert år. Etter et par timer er det bare en håndfull av disse som ikke er funnet. Så godt som ingen forblir savnet mer enn et par døgn.»
Hagen strøk en finger over de avgjørende hårene ved neseroten som bandt brynene sammen. Han måtte forberede budsjettmøtet på politimesterens kontor. Temaet var de pålagte kostnadskuttene.
«De fleste savnede er fra mentalinstitusjoner eller demente eldre,» fortsatte Harry. «Men selv de relativt åndsfriske som har stukket av til København eller tatt livet av seg, blir funnet. De dukker opp på en passasjerliste, tar ut cash i en minibank eller flyter opp på en strand.»
«Hva er poenget ditt?» sa Gunnar Hagen og kikket på klokka.
«Dette,» sa Harry og slengte en gul mappe som landet med et klask på POB-ens skrivebord.
Hagen lente seg fram og bladde i de sammenstiftede arkene. «Det må jeg si, Harry. Du er jo vanligvis ikke den rapportskrivende typen.»
«Det er Skarres produkt,» sa Harry kort. «Men konklusjonen er min, og den skal du få muntlig her og nå.»
«I korthet, takk.»
Harry stirret ned på sine egne hender som han hadde lagt i fanget. De lange beina var strakt ut foran stolen. Han trakk pusten. Han visste at når han først hadde sagt dette høyt, var det ingen vei tilbake.
«Det har forsvunnet for mange,» sa Harry.
Høyre halvdel av Hagens øyebryn skjøt i været. «Forklar?»
«Du finner det på side seks. Oversikten over savnede kvinner i alderen tjuefem til femti fra 1995 og fram til i dag. Kvinner som de siste ti åra aldri er blitt funnet igjen. Jeg har snakket med Savnetgruppa på Krimvakta, og de er enige. Det er rett og slett for mange.»
«For mange i forhold til hva da?»
«I forhold til tidligere. I forhold til Danmark og Sverige. Og i forhold til andre demografiske grupper. Gifte og samboende kvinner er sterkt overrepresentert.»
«Kvinner er mer selvstendige enn før,» sa Hagen. «Noen drar sin vei, bryter med familien, blir med en mann til utlandet, kanskje. Det gir seg litt utslag på en statistikk. Hva så?»
«De er blitt mer selvstendige i Danmark og Sverige også. Der finner de dem igjen.»
Hagen sukket. «Hvis tallene skulle være så avvikende fra normalen som du påstår, hvorfor har ingen da oppdaget det før nå?»
«Fordi Skarres tall gjelder hele landet og vanligvis ser politiet bare på savnede i sitt eget distrikt. Du har riktignok et landsomfattende register over savnede hos KRIPOS med atten hundre navn, men det omfatter de siste femti åra, også savnede mennesker fra forlis og store ulykker som Alexander Kielland. Poenget er at ingen har sett etter noe mønster for hele landet. Ikke før nå.»
«Greit, men vårt ansvar er ikke landet, Harry, det er Oslo politidistrikt.» Hagen slo begge håndflatene i bordet for å markere at audiensen var over.
«Problemet,» sa Harry og gned seg på haken, «er at det har kommet til Oslo.»
«Hva 'det'?»
«I går kveld fant jeg mobiltelefonen til Birte Becker inni en snømann. Jeg veit ikke helt hva det er, sjef. Men jeg tror det er viktig å finne det ut. Fort.»
«Statistikk er interessant,» sa Hagen mens han fraværende grep lillefingerknokkelen til bataljonsjef Yasuda og presset tommelfingerneglen mot den: «Og jeg skjønner også at denne siste forsvinningen gir grunn til bekymring. Men det er ikke nok. Så si meg; hva var det egentlig som fikk deg til å sette Skarre til å lage denne rapporten?»
Harry så på Hagen. Så dro han en krøllete konvolutt opp av innerlomma og rakte den til Hagen.
«Det lå i postkassen min rett etter at jeg hadde vært på det TV-showet i begynnelsen av september. Jeg har inntil nå tenkt at det bare var en gærning.»
Hagen dro ut brevarket og etter å ha lest de seks setningene så han hoderistende på Harry: «Snømann? Og hva er The Murri?»
«Det er akkurat derfor,» sa Harry. «At jeg er redd for at dette er 'det'.»
POB-en så uforstående på ham.
«Jeg håper jeg tar feil,» sa Harry. «Men jeg tror at vi står foran en helvetes mørketid.»
Hagen sukket. «Hva er det du vil, Harry?»
«Jeg vil ha en etterforskningsgruppe.»
Hagen så på Harry. Som de fleste andre på Politihuset betraktet han Harry Hole som egenrådig, arrogant, kranglevoren, ustabil og alkoholisert. Likevel var han glad for at de var på samme lag, og at det ikke var han som skulle ha denne mannen glefsende i hælene.
«Hvor mange?» spurte han til slutt. «Og hvor lenge?»
«Ti personer. To måneder.»
«To uker?» sa Magnus Skarre. «Og fire personer? Skal det liksom være en drapsetterforskning?»
Han så misbilligende rundt seg på de andre tre som hadde trengt seg sammen på Harrys kontor; Katrine Bratt, Harry Hole og Bjørn Holm fra Kriminalteknisk.
«Det er det jeg har fått av Hagen,» sa Harry og vippet bakover på kontorstolen sin. «Og dette er ikke noen drapssak. Foreløpig.»
«Hva er det egentlig?» spurte Katrine Bratt. «Foreløpig?»
«Et forsvinningsnummer,» sa Harry. «Men som altså har en viss likhet med andre forsvinningsnumre de siste årene.»
«At dom er familiekvinner som en dag på seinhøsten plutselig blir borte?» spurte Bjørn Holm med rester av Toten-dialekten han hadde tatt med på flyttelasset fra Skreia sammen med vinylplatesamlingen med Elvis, hardcore hillbillymusikk, Sex Pistols, Jason & The Scorchers, tre håndsydde dresser fra Nashville, en amerikansk bibel, en litt for kort sovesofa og et spisestuemøblement som hadde overlevd tre generasjoner Holm. Alt stablet inn i en tilhenger og trukket til hovedstaden av den siste Amazon-modellen som hadde rullet ut av Volvo-fabrikken i 1970. Bjørn Holm hadde kjøpt Amazonen for tolv tusen, men selv den gangen visste ingen hvor langt den hadde gått ettersom kilometertelleren bare gikk til hundre tusen. Bilen uttrykte imidlertid alt Bjørn Holm var og trodde på og luktet dessuten bedre enn noe han visste, en blanding av skai, blikk, motorolje, solfalmet hattehylle, Volvo-fabrikk og seterygg innsatt med personlighetssvette som Bjørn Holm kunne forklare ikke var vanlig kroppssvette, men et edelt ferniss av alle tidligere eieres sjel, karma, spisevaner og livsstil. Terningene som hang fra speilet var originale Fuzzy Dice-flossterninger som uttalte akkurat den rette blandingen av ekte kjærlighet og ironisk distanse til en forgangen amerikansk kultur og estetikk som passet som hånd i hanske for en norsk bondesønn som hadde fått Jim Reeves inn det ene øret, Ramones inn det andre og elsket begge deler. Nå satt han på kontoret til Harry med en rastalue som fikk ham til å ligne mer på en narkospaner enn en kriminaltekniker. Ut av luen stakk to enorme, illrøde og kotelettformede kinnskjegg som rammet inn Bjørn Holms runde, trivelige ansikt og et par lett utstående øyne som ga ham et fiskeaktig og konstant forundret uttrykk. Han var den eneste Harry hadde insistert på å få med i sin lille etterforskningsgruppe.
«Det er én ting til,» sa Harry, strakte ut hånden og slo på projektoren som sto mellom papirstablene på pulten hans. Magnus Skarre bannet og skygget for øynene da ufokusert skrift plutselig sto preget inn i ansiktshuden hans. Han flyttet seg og Harrys stemme lød fra bak projektoren:
«Dette brevet lå i min postkasse for nøyaktig to måneder siden. Ingen avsender, poststemplet Oslo. Utskrift fra en standard blekkskriver.»
Før Harry rakk å be om det, hadde Katrine Bratt trykket på lysbryteren ved døra slik at rommet lå i mørke og firkanten av lys trådte tydelig fram på den hvite veggen.
De leste i taushet.
Snart kommer den første snøen. Og da vil han dukke opp igjen. Snømannen. Og når snøen er borte, vil han igjen ha tatt noen med seg. Det du skal spørre deg om er: «Hvem laget snømannen? Hvem lager snømenn? Hvem fødte The Murri?» For snømannen selv vet det ikke.
«Lyrisk,» mumlet Bjørn Holm.
«Hva er The Murri?» spurte Skarre.
Projektorviften suste monotont til svar.
«Det mest interessante er hvem Snømannen er,» sa Katrine Bratt.
«Åpenbart en som treng justering av huggu,» sa Bjørn Holm.
Skarres enslige latter ble klippet av.
«The Murri var kallenavnet til en person som nå er død,» sa Harry fra mørket. «En murri er en aboriginer fra Queensland i Australia. Mens denne murrien levde, tok han livet av kvinner rundt om i Australia. Ingen vet sikkert hvor mange. Hans egentlige navn var Robin Toowoomba.»
Viften tisket og hvisket.
«Seriemorderen,» sa Bjørn Holm. «Han du drepte.»
Harry nikket.
«Betyr det at du tror vi står overfor en nå?»
«Med dette brevet kan vi ikke utelukke det.»
«Hei, hei, hold hestene!» Skarre løftet hendene. «Hvor mange ganger har du ropt ulv siden du ble kjendis på den Australia-greia, Harry?»
«Tre,» sa Harry. «Minst.»
«Og ennå har vi ikke sett en eneste seriemorder i Norge.» Skarre kastet et kort blikk på Bratt som for å forsikre seg om at hun fulgte med: «Er det dette 'serial killers'-kurset hos FBI? Er det det som gjør at du ser dem overalt?»
«Kanskje,» sa Harry.
«La meg da minne deg om at bortsett fra han pleiertypen som satte sprøyter i et par gamlinger som likevel snart skulle daue, har vi ikke hatt en eneste seriemorder i Norge. Aldri. De typene der eksisterer i USA, og selv der stort sett på film.»
«Feil,» sa Katrine Bratt.
De andre snudde seg mot henne. Hun kvalte en gjesp.
«Sverige, Frankrike, Belgia, Tyskland, England, Italia, Nederland, Danmark, Russland og Finland. Og da snakker vi kun om oppklarte saker. Ingen snakker høyt om mørketallene.»
Harry kunne ikke se rødfargen på Skarres ansikt i mørket, bare profilen av haken som var skutt aggressivt fram i retning Katrine Bratt.
«Vi har ikke så mye som et lik, og jeg kan vise deg en skuff full av sånne brev som det der. Folk som er mye sprøere enn den her … den her … snøtypen.»
«Forskjellen,» sa Harry, reiste seg og gikk bort til vinduet, «er at denne gærningen har gjort grundig arbeid. Navnet The Murri var ikke nevnt i noen aviser den gang. Men det var det kallenavnet Robin Toowoomba brukte da han bokset på et omreisende tivoli.»
Det siste dagslyset lekket ut gjennom en sprekk i skydekket. Han så på klokka. Oleg hadde insistert på å dra tidsnok til at de fikk med seg Slayer også.
«Å er det vi begynner hen?» spurte Bjørn Holm.
«Hæ?» sa Skarre.
«Hvor er det vi begynner?» gjentok Holm med overdreven diksjon.
Harry gikk bort til pulten igjen.
«Holm går over leiligheten og hagen til Becker som om det er et drapsåsted. Sjekk spesielt mobiltelefonen og det skjerfet. Skarre, du lager en liste over tidligere drapsdømte, voldtektsmenn, mistenkte i …»
«… tilsvarende saker og annet søppel som er på frifot,» fullførte Skarre.
«Bratt, du setter deg ned med rapportene over savnede og begynner å se etter mønster.»
Harry ventet på det uunngåelige spørsmålet: Hva slags mønster? Men det uteble, Katrine Bratt nikket bare kort.
«OK,» sa Harry. «Sett i gang.»
«Og du?» spurte Bratt.
«Jeg skal på konsert,» sa Harry.
Da de andre hadde gått ut av kontoret, kikket han ned i blokka si. På det eneste ordet han hadde notert. Mørketall.
Sylvia løp det forteste hun kunne. Hun løp mot trærne der de sto tettest, inn i den begynnende skumringen. Hun løp for livet.
Hun hadde ikke snørt støvlene, og nå var de fulle av snø. Hun holdt hånden med den lille øksa foran seg da hun braste gjennom lag av lave, bladløse greiner. Øksebladet var rødt og glatt av blod.
Hun visste at snøen som kom i går alt hadde smeltet inne i byen, men selv om Sollihøgda bare var en knapp halvtimes kjøretur unna, kunne snøen komme til å bli liggende til våren her oppe. Og akkurat nå skulle hun ønske at de aldri hadde flyttet opp til dette gudsforlatte stedet, til denne lille biten av ødemark like ved byen. At hun løp på svart asfalt hvor hun ikke satte spor, i en by hvor støyen overdøvet lydene av flukt og hun kunne gjemme seg i den store, trygge menneskemengden. Men her var hun helt alene.
Nei.
Ikke helt.
Kapittel 8
Dag 3. Svanehals
Sylvia løp innover i skogen. Mørket var på vei. Vanligvis hatet hun det tidlige novembermørket, men i dag syntes hun ikke at det kunne komme fort nok. Og det var mørket hun søkte inne der skogen var tettest, mørket som kunne viske ut sporene i snøen og gjemme henne. Hun var lommekjent her, hun kunne orientere seg så hun ikke løp rett tilbake til gården, rett i favnen på … på det. Problemet var at snøen hadde forandret landskapet over natten, dekket stiene, de kjente steinene og glattet ut alle konturene. Og skumringen … alt ble forvrengt og fordreid av tussmørket. Og av hennes egen panikk.
Hun stoppet og lyttet. Den hivende, raspende pusten hennes laget revner i stillheten, lød som når hun rev over papiret som skulle rundt jentenes skolematpakker. Hun greide å stagge pusten. Alt hun hørte var blodet som banket i ørene og den lave klukkingen av en bekk. Bekken! De pleide å følge bekken når de skulle plukke bær, sette feller eller lete etter høner som de egentlig visste at reven hadde tatt. Bekken førte ned til grusveien, og på grusveien ville det før eller siden passere en bil.
Hun hørte ikke lenger andre skritt. Ingen kvister som brakk, ingen knasing i snøen. Kanskje hadde hun kommet seg unna? Sammenbøyd beveget hun seg hurtig i retning klukkelydene.
Bekken som så ut som den rant på et hvitt laken gjennom en fordypning i skogbunnen.
Sylvia tråkket uti. Vannet som rakk henne til midt på anklene trengte straks gjennom støvletne. Det var så kaldt at det lammet leggmuskulaturen. Så begynte hun å løpe igjen. I samme retning som vannet rant. Det plasket høyt mens hun løftet beina til lange, terrengvinnende steg. Ingen spor, tenkte hun triumferende. Og pulsen sank selv om hun løp.
Det måtte skyldes timene på tredemøllen på treningssenteret det siste året. Hun hadde tatt av seks kilo og torde påstå at kroppen hennes var i bedre forfatning enn de fleste trettifemåringers. Det sa i hvert fall Yngve, som hun første gang hadde truffet på det såkalte inspirasjonsseminaret i fjor. Hvor hun var blitt så altfor inspirert. Herregud, om hun bare hadde kunnet skru klokka tilbake. Tilbake åtte år. Alt hun skulle gjort annerledes! Hun skulle ikke ha giftet seg med Rolf. Og hun skulle tatt abort. Ja da, det var en umulig tanke nå som tvillingene hadde kommet til verden. Men før de var født, før hun hadde sett lille Emma og Olga, hadde det vært mulig, og hun ville ikke vært i dette fengselet hun så omhyggelig hadde bygget seg.
Hun feide unna greiner som hang over bekken og ut av øyekroken så hun noe, et dyr, skvette opp og forsvinne inn i skogens grå mørke.
Hun tenkte at hun måtte være forsiktig når hun svingte armene så hun ikke hogg øksa i foten. Det hadde gått minutter, men det føltes som en evighet siden hun hadde stått i fjøset og slaktet. To høner hadde hun hogd hodet av og skulle til å ta den tredje da hun hadde hørt knirkingen i fjøsdøra bak seg. Naturligvis skvatt hun, hun var jo alene hjemme og hadde verken hørt skritt eller bil ute på tunet. Det første hun hadde lagt merke til var det merkelige redskapet, en tynn metalløkke festet i et håndtak. Det lignet snarene de brukte til å fange rev. Og da den som holdt dette redskapet begynte å snakke, gikk det sakte opp for henne at det var hun som var byttet, hun som skulle dø.
Hun var blitt forklart hvorfor.
Og hadde lyttet til den syke, men klare logikken mens blodet hakket seg gjennom årene som om det allerede var i ferd med å koagulere. Og så var hun blitt forklart hvordan. I detalj hvordan. Og løkken hadde begynt å gløde, først rødt og så hvitt. Og det var da hun i panikk hadde slengt ut armen, kjent det nyslipte øksebladet fange stoffet rett under den andres hevede arm, sett jakka og genseren åpne seg som om hun dro opp en glidelås og stålet sette en rød strek i naken hud. Og mens den andre hadde ravet bakover og gått over ende på gulvbord sleipe av høneblod, hadde hun stormet mot døra på baksiden av fjøset. Den som vendte mot skogen. Mot mørket.
Lammelsen hadde krøpet opp over knærne, og klærne var gjennomvåte helt opp til navlen. Men hun visste at hun snart ville være ved grusveien. Og derfra var det ikke mer enn et kvarters løping til nærmeste gård. Bekken gjorde en sving. Venstrefoten sparket til noe som stakk så vidt over vannflaten. Det lød et smell, det kjentes som noen grep tak i foten hennes og i neste øyeblikk stupte Sylvia Ottersen framover. Hun landet på magen, svelget vann som smakte av jord og råtne blader, fikk armene under seg og kom seg opp i knestående. Da hun skjønte at hun fremdeles var alene og den første panikken ga seg, oppdaget hun at venstrefoten fortsatt satt fast. Hun kjente med hånden under vannet og ventet å kjenne sammenfiltrede trerøtter rundt leggen, men i stedet strøk fingrene over noe glatt og hardt. Metall. En bøyle av metall. Sylvias blikk lette etter det hun hadde sparket til. Og der, i snøen på bredden foran seg, så hun det. Det hadde øyne, fjær og en blekrød kam. Hun kjente panikken komme igjen. Det var det avhogde hodet til en høne. Ikke et av hodene hun nettopp hadde hugget av, men et av dem Rolf brukte. Til åte. Etter at de hadde dokumentert at reven hadde tatt seksten høner i fjor, hadde kommunen innvilget at de fikk sette opp et begrenset antall revefeller – såkalte svanehalser – i en viss omkrets rundt gården og langt unna stiene der folk kunne tenkes å ferdes. Det beste stedet å gjemme fellene var under vann med åtet stikkende over. Når reven fjernet åtet, klappet fellen igjen og knekket nakken på dyret som døde momentant. I alle fall i teorien. Hun kjente etter med hånden. Da de hadde kjøpt fellene på Jaktdepotet i Drammen, hadde de sagt at fjærene var spent så hardt at bøylene kunne brekke leggbeinet på en voksen person, men hun kjente ingen smerter i den nedkjølte foten. Fingrene hennes fant den tynne stålwiren som var festet til svanehalsen. Hun ville ikke greie å bende opp fellen uten spennjernet som lå i redskapsskjulet på gården, og de pleide dessuten å binde svanehalsen til et tre med en stålwire så ikke en halvdød rev eller andre skulle stikke av med det kostbare utstyret. Hånden fulgte wiren gjennom vannet og opp på bredden. Der var metallskiltet med navnet deres slik merkebestemmelsene sa.
Hun stivnet til. Var det en kvist hun hadde hørt knekke langt borte et sted? Hun kjente hjertet begynne å banke igjen mens hun stirret inn i den lodne skumringen.
Valne fingre fulgte wiren gjennom snøen mens hun krøp opp på kanten av bekken. Wiren var festet rundt stammen på et ungt, men solid bjørketre. Hun lette og fant knuten under snøen. Metallet var frosset til en stiv, ubendelig klump. Hun måtte få den opp, komme seg videre.