Jø Nesbø - Snømannen Part 3 (2)
«Ikke? Husk at jeg har undervist på Krigsskolen, Harry. Hva tror du generalspirene som sitter der drømmer om når jeg forteller dem om feltherrer som personlig har forandret verdenshistoriens løp? Om å sitte stille og håpe på fred, om å fortelle sine barnebarn at de bare var der, at ingen noensinne fikk vite hva de ville dugd til i krigstid? De sier kanskje det, men inni seg drømmer de, Harry. Om bare én anledning. Det handler om et sterkt sosialt behov hos mennesket om å være behøvd, Harry. Det er derfor generalene i Pentagon maler djevelen på veggen så fort det går av en kinaputt et sted i verden. Jeg tror du vil at denne saken skal være spesiell, Harry. Vil det så hardt at du ser djevelen.»
«Snømannen, sjef. Du husker brevet jeg viste deg?»
Hagen sukket. «Jeg husker en gal mann, Harry.»
Harry visste at han burde gi seg nå. Legge fram kompromissforslaget han alt hadde tenkt på. Gi Hagen denne lille seieren. I stedet trakk han på skuldrene: «Jeg vil ha gruppa mi slik den er, sjef.»
Hagens ansikt lukket seg, ble hardt. «Jeg kan ikke la deg gjøre det, Harry.»
«Kan ikke?»
Hagen holdt Harrys blikk, men så skjedde det. Det glapp, skled unna. Bare brøkdelen av et sekund, men det var nok.
«Det er hensyn å ta,» sa Hagen.
Harry prøvde å holde ansiktet i uskyldige folder mens han vred kniven om: «Hva slags hensyn, sjef?»
Hagen så ned på hendene sine.
«Hva tror du? Sjefer. Presse. Politikere. Når det er gått tre måneder og vi fremdeles ikke har morderen, hvem tror du da må svare på spørsmål om avsnittets prioriteringer? Hvem er det som skal forklare at vi satte fire mennesker på denne saken fordi små grupper er bedre egnet for …» Hagen spyttet ordene ut som bedervede reker: «… fri tenking og sjakkspill? Har du tenkt på det, Harry?»
«Nei,» sa Harry og la armene i kors over brystet. «Jeg har tenkt på hvordan vi skal ta denne fyren, ikke hvordan jeg skal forklare at vi ikke tok ham.»
Harry visste det var et billig poeng, men ordene rammet. Hagen blunket to ganger. Åpnet munnen og lukket den igjen, og Harry kjente seg med ett skamfull. Hvorfor måtte han alltid yppe til disse barnslige pissekonkurransene som ikke betydde noe, bare for den tilfredsstillelsen av å få gitt noen – hvem som helst – inn? Rakel hadde en gang påstått at han ønsket han var født med en ekstra langfinger som sto rett opp hele tiden.
«Det er en mann på KRIPOS som heter Espen Lepsvik,» sa Harry. «Han er god på å lede store etterforskninger. Jeg kan snakke med ham, få ham til å sette opp en gruppe som rapporterer til meg. Gruppene jobber parallelt og uavhengig. Du og Krimsjefen tar dere av pressekonferansene. Hvordan høres det ut, sjef?»
Harry behøvde ikke vente på svaret. Han så takknemligheten i Hagens øyne. Og visste at han hadde vunnet pissekonkurransen.
Det første Harry gjorde da han var tilbake på sitt eget kontor, var å ringe Bjørn Holm: «Hagen sa ja, det blir som jeg sa. Møte på mitt kontor om en halv time, ringer du Skarre og Bratt?»
Han la på. Tenkte på det Hagen hadde sagt om hauker som ville ha krigen sin. Og dro ut skuffen i fåfengt jakt på en Dispril.
«Bortsett fra fotavtrykkene har vi ikke funnet spor etter gjerningsmannen på det antatte åstedet,» sa Magnus Skarre. «Det som er vanskeligere å begripe er at vi ikke har funnet spor etter liket heller. Han har tross alt kappet hodet av kvinnen, det burde etterlatt masse spor. Men det var ingenting der. Bikkjene reagerte ikke engang! Det er et mysterium.»
«Han drepte og kappet hodet av henne i bekken,» sa Katrine. «Sporene hennes forsvant i bekken lenger opp, ikke sant? Hun løp i vannet for ikke å sette spor, men han tok henne igjen.»
«Hva brukte han?» spurte Harry.
«Øks eller sag, hva ellers?»
«Hva med brennmerkene rundt kuttstedet?»
Katrine så på Skarre og de trakk begge på skuldrene.
«OK, Holm sjekker det,» sa Harry. «Og deretter?»
«Deretter har han kanskje båret henne i bekken ned til veien,» sa Skarre. Han hadde sovet to timer og genseren var bak fram, men ingen hadde hatt hjerte til å fortelle ham det. «Jeg sier kanskje fordi vi ikke fant en dritt der heller. Og vi burde funnet noe. En stripe blod på en trestamme, en kjøttslintre på en grein eller et avrevet tøystykke. Men vi fant fotsporene hans der bekken går under veien. Og ved siden av veien var det merker i snøen etter det som kan ha vært en kropp. Men gudene vet, for bikkjene markerte ikke der heller. Ikke engang den jævla likbikkja! Det er et …»
«Mysterium,» gjentok Harry og gned seg på haken. «Er det ikke veldig upraktisk å kappe hodet hennes stående i den bekken? Den er jo bare en trang grøft, du får ikke ordentlig albuerom. Hvorfor?»
«Innlysende,» sa Skarre. «Sporene renner bort med vannet.»
«Ikke innlysende,» repliserte Harry. «Han la igjen hodet hennes, han er ikke bekymret for spor etter henne. Hvorfor det ikke er spor etter henne på vei ned til veien …»
«Bodybag!» sa Katrine. «Jeg satt akkurat og tenkte på hvordan han har greid å bære henne så langt i det terrenget. I Irak brukte de sånne bodybager med seler, så du kan bære dem som en ryggsekk.»
«Mm,» sa Harry. «Det forklarer i tilfelle at likbikkja ikke markerte ved veien.»
«Og at han har kunnet ta sjansen på å la henne ligge der,» sa Katrine.
«Ligge der?» sa Skarre.
«Merkene etter en kropp i snøen. Han har lagt henne der mens han har hentet bilen sin. Som sannsynligvis var parkert et eller annet sted i nærheten av gården til Ottersen. Det ville tatt en halv time, enig?»
Skarre mumlet et motvillig «noe sånt».
«De bagene er svarte, ser ut som en vanlig søppelsekk for en som eventuelt har kjørt forbi.»
«Ingen kjørte forbi,» sa Skarre surt og kvalte et gjesp. «Vi har snakket med alle oppi den jævla skauen.»
Harry nikket. «Hva skal vi tro om historien til Rolf Ottersen om at han var i butikken mellom fem og sju?»
«Det alibiet er ikke verdt en dritt så lenge ingen kunder har vært innom,» sa Skarre.
«Han kan ha rukket frem og tilbake mens tvillingene hadde fiolintime,» sa Katrine.
«Men han er ikke typen,» sa Skarre, lente seg tilbake i stolen og nikket som for å bekrefte sin egen konklusjon.
Harry hadde lyst til å si noe generelt om politifolks oppfattelse av egen evne til å peke ut drapsmenn, men dette var fasen hvor alle skulle få si hva de tenkte uten for mye motforestillinger. Erfaringsmessig sprang de beste ideene ut av tankespinn, lite gjennomtenkte gjetninger og direkte feilslutninger.
Døra gikk opp.
«Howdy!» sang Bjørn Holm. «Ekstremt lei meg, men je fekk los på drapsvåpenet.»
Han dro av seg wetskin-frakken og hengte den på Harrys stumtjener som krenget stygt. Under hadde han en lilla skjorte med gule broderinger og en tekst på ryggen som proklamerte at Hank Williams – på tross av dødsattesten fra vinteren 1953 – var i live. Så slengte han seg ned i den siste ledige stolen og så på de andres ansikter som alle var vendt mot ham.
«Å er det?» smilte han, og Harry ventet på Holms favorittvits. Som kom. «Har noen dødd?»
«Drapsvåpen,» sa Harry. «Kom igjen.»
Holm gliste og gned hendene. «Je lurte selvfølgelig på å brennmerka på halsen til Sylvia Ottersen kunne kommå fra. Rettsmedisineren hadde itte peiling. Hu sa bare at dom små blodarteriene var svidd att, slik en gjør ved amputasjoner for å stoppe blødninger. Før beinet blir saga over. Og da hu sa det med saging, kom je til å tenke på noe. Je har jo vokst opp på gård …»
Bjørn Holm lente seg fram med lysende øyne og fikk Harry til å tenke på en far som skal til å åpne julegaven med den svære modelltogbanen som han har kjøpt til sin nyfødte sønn.
«Når ei ku skulle kalve, og kalven alt var død, hendte det at kadaveret var for stort til at kua greide å presse det ut ved egen hjelp. Og hvis det i tillegg lå gær'nt, fekk vi itte dratt den ut uten å risikere å skade kua. Og da måtte veterinæren kommå med saga.»
Skarre skar en grimase.
«Det er en sånn sak med et syltynt, bøyelig sagblad som du plasserer inni kua og liksom rundt kalven, som ei løkke. Og så vrikker og drar du sagbladet att og fram og gnager det gjennom kadaveret.»
Holm beskrev med hendene.
«… Til det er delt i to, og du kan ta ut halve skrotten. Og da er som regel problemet løst. Som regel. For det hender at sagbladet kutter opp mora også når det går att og fram inni der, og mora blør i hjel. Så for noen år sia kom bønda i Frankrike opp med en praktisk sak som løste det problemet. En glødetrådbrenner med løkke. Den består av et enkelt håndtak i plast med en syltynn og supersterk metalltråd som er festa i hver ende av håndtaket og laga ei løkke som du kan legge rundt det du vil kutte av. Så skrur du på varmen. På femten sekunder er metalltråden kvitglødende, og du trykker på en knapp på håndtaket og løkka begynner å stramme seg og skjærer gjennom kadaveret. Det er ingen sidelengs bevegelse og derfor mye mindre sjanse for at mora skal bli kutta i. Og hvis hu likevel skulle bli det, er det to fordeler til …»
«Prøver du å selge oss detta verktøyet, eller?» spurte Skarre flirende mens blikket søkte Harry etter respons.
«På grunn av temperaturen er metalltråden helt steril,» fortsatte Holm. «Den overfører itte bakterier eller forgifta blod fra kadaveret. Og varmen gjør at små blodårer svis att og begrenser blødning.»
«OK,» sa Harry. «Veit du sikkert at det er et sånt redskap han har brukt?»
«Nei,» sa Holm. «Je kunne ha testa det hvis je hadde fått tak i én, men veterinæren je snakka med sa at løkkebrennere itte er godkjent av Landbruksdepartementet i Norge.» Han så på Harry med et uttrykk av dyp og ekte beklagelse.
«Vel,» sa Harry. «Om det ikke er drapsvåpenet, ville det i hvert fall forklart hvordan han kunne kappet av hodet hennes stående i den bekken. Hva sier dere andre?»
«Frankrike,» sa Katrine Bratt. «Først giljotinen og nå dette.»
Skarre snurpet munnen og ristet på hodet. «Høres for sært ut. Hvor har han fått tak i en sånn løkkegreie, for eksempel? Hvis den ikke er godkjent, mener jeg.»
«Vi kan begynne der,» sa Harry. «Sjekker du det, Skarre?»
«Jeg tror ikke på den greia, sa jeg.»
«Beklager formuleringen,» sa Harry. «Jeg mente: 'Det sjekker du, Skarre.' Noe mer, Holm?»
«Nei. Det må ha vøri masse blod på åstedet, men det eneste blodet vi fant var på låven etter hønene som var slakta. Apropos hønene, så viste kroppstemperaturen og romtemperaturen at dom ble slakta cirka klokka halv sju. Litt usikkert fordi den eine høna var varmere enn dom andre to.»
«Hadde sikkert feber,» lo Skarre.
«Og snømannen?» spurte Harry.
«På en haug med snøkrystaller som skifter form fra time til time finn du itte fingeravtrykk, men du burde finne rester av hud fra henda sida snøkrystaller er skarpe. Eventuelt fibrer fra hansker eller votter, hvis han har brukt det. Men vi fant ingen av delene.»
«Gummihansker,» sa Katrine.
«Ellers var det nichts,» sa Holm.
«Vel. Vi har i hvert fall et hode. Har dere sjekket tennene …»
Harry ble avbrutt av Holm som hadde satt opp et bebreidende ansiktsuttrykk: «Etter ting hu kan ha bitt i og som har festa seg? Håret hennes? Fingermerker på halsen? Andre ting teknikere itte tenker på?»
Harry nikket et «beklager» og så på klokka: «Skarre, selv om du mener Rolf Ottersen ikke er typen, finner du ut hvor han befant seg og hva han gjorde i tidsrommet Birte Becker forsvant. Jeg tar en prat med Filip Becker. Katrine, du setter deg ned med alle savnetsakene inkludert disse to og ser etter likheter.»
«OK,» sa hun.
«Du sjekker alt,» sa Harry. «Drapstidspunkt, månefase, hva som gikk på TV, hårfarge på ofrene, om noen av dem hadde lånt samme boka på biblioteket, deltatt på samme seminar, tverrsummen på telefonnumrene. Vi må vite hvordan han velger dem ut.»
«Vent litt,» sa Skarre. «Har vi alt bestemt oss for at det er en sammenheng nå? Burde vi ikke være åpne for alle muligheter.»
«Du kan være så føkking åpen du vil,» sa Harry, reiste seg og sjekket at han hadde bilnøklene i lomma. «Så lenge du gjør som sjefen din sier. Sistemann slukker lyset.»
Harry sto og ventet på heisen da han hørte noen komme. Skrittene stoppet rett bak ham.
«Jeg snakket med en av tvillingene i friminuttet på skolen i morges.»
«Ja vel?» Harry snudde seg og så på Katrine Bratt.
«Jeg spurte hva de hadde gjort i forgårs.»
«I forgårs?»
«Den dagen Birte Becker forsvant.»
«Nettopp.»
«Hun og søsteren og moren var i byen hele dagen. Hun husket det fordi de var på Kon-Tiki-museet etter en legesjekk. Og overnattet hos tante mens moren var på besøk hos en venninne. Far var hjemme og passet huset. Alene.»
Hun sto så nær at Harry kunne kjenne parfymen hennes. Den duftet ikke som noe han hadde kjent hos en kvinne. Sterkt krydret og helt uten sødme.
«Mm. Hvem av tvillingene var det du snakket med?»
Katrine Bratt holdt blikket hans. «Aner ikke. Har det noe si?»
Et pling fortalte Harry at heisen hans var kommet.
Jonas tegnet en snømann. Meningen var at den skulle smile og synge, at det skulle være en glad snømann. Men han fikk det ikke til, den stirret bare uttrykksløst tilbake på ham fra det store, hvite arket. Rundt ham i det store auditoriet var det nesten stille, bare lyden av farens kritt som skrapet og av og til slo mot tavlen der fremme, og studentenes penner som hvisket mot arkene. Han likte ikke penn. Brukte man penn, kunne man ikke viske ut, kunne ikke forandre, da ble det som var tegnet værende slik for bestandig. Han hadde våknet i dag og tenkt at mamma var tilbake, at alt var i orden og hadde løpt inn på soverommet hennes. Men der hadde bare far stått og kledd på seg og sagt at Jonas også måtte få på seg klærne, at han skulle bli med på Universitetet i dag. Penn.
Rommet skrånet nedover mot der faren sto, og lignet en teatersal. Faren hadde ikke sagt et ord til studentene, ikke engang da han og Jonas kom inn. Bare nikket til dem, pekt på plassen Jonas skulle sitte på og så gått rett bort til tavlen og begynt å skrive. Og studentene var visst vant til det, for de hadde sittet klare og begynt å notere med én gang. Tavlene ble fulle av tall og små bokstaver og noen underlige kruseduller som Jonas ikke visste hva betydde. Faren hadde en gang forklart ham at det var et eget språk som het fysikk, som han brukte til å lage fortellinger. Da Jonas hadde spurt om det var eventyr, hadde faren ledd og sagt at fysikk bare kunne brukes til å fortelle sånt som var sant, det var et språk som ikke greide å skrøne selv om man prøvde.
Noen av krusedullene var morsomme. Og ganske fine.
Det drysset kritt ned på farens skuldre. Et fint, hvitt lag som la seg som snø på jakkestoffet. Jonas så på farens rygg og prøvde å tegne ham. Men det ble heller ingen glad snømann. Og plutselig ble det helt stille i rommet. Alle pennene hadde sluttet å hviske. Fordi krittstykket hadde stoppet. Det sto stille øverst på tavlen, så høyt oppe at faren måtte strekke armen over hodet for å nå opp dit. Og nå så det ut som krittstykket hadde satt seg fast og at faren hang fra tavlen, som Per Ulv når han henger etter en liten gren i fjellveggen og det er veldig, veldig langt ned. Så begynte farens skuldre å riste, og Jonas tenkte at han prøvde å få løs krittet, få det til å gå igjen, men at det ikke ville. Det gikk et sus gjennom rommet, som om alle åpnet munnen på likt og trakk pusten. Så fikk faren endelig krittet løs, gikk til utgangsdøra uten å snu seg og forsvant. Han skal hente et nytt kritt, tenkte Jonas. Det steg en gradvis høyere summing av stemmer opp fra studentene rundt ham. Han oppfattet to ord. «Kona» og «forsvunnet». Han så på den nesten fullskrevne tavlen. Far hadde prøvd å skrive at hun var død, men krittet kunne bare skrive sånt som var sant, så det hadde satt seg fast. Jonas brukte viskelæret på snømannen sin. Rundt ham pakket de sammen sakene sine, og det slo i klappseter da de reiste seg og gikk.
En skygge la seg over den mislykkede snømannen på arket, og Jonas så opp.
Det var politimannen, han store med det stygge ansiktet og de snille øynene.
«Skal du bli med meg, så ser vi om vi finner faren din?» spurte han.
Harry banket forsiktig på kontordøra med skiltet som sa prof. Filip Becker.
Da det ikke kom noe svar, åpnet han.
Mannen bak skrivebordet løftet hodet fra hendene: «Sa jeg vær så god …»
Han holdt inne da han fikk øye på Harry. Og flyttet blikket ned til gutten som sto ved siden av.
«Jonas!» sa Filip Becker med en blanding av forvirring og irettesettelse. Øynene hans var rødkantete. «Sa jeg ikke at du skulle sitte i ro?»
«Det var jeg som tok ham med,» sa Harry.
«Å?» Becker så på klokka og reiste seg.
«Studentene dine har gått,» sa Harry.
«Har de?» Becker dumpet ned i stolen igjen. «Jeg … jeg mente bare å gi dem en pause.»
«Jeg var der,» sa Harry.
«Var du? Hvorfor …»
«Vi trenger alle en pause iblant. Kan vi ta en prat?»
«Jeg vil ikke at han skal være på skolen,» forklarte Becker etter å ha sendt Jonas inn på kafferommet med beskjed om å vente der. «Alle spørsmålene, spekulasjonene, jeg vil ganske enkelt ikke ha det. Ja, det skjønner du sikkert.»
«Vel.» Harry tok ut en sigarettpakke, så spørrende på Becker og stakk den tilbake da professoren ristet bestemt på hodet. «Det er i hvert fall lettere å skjønne enn det som sto på tavla.»
«Det er kvantefysikk.»
«Høres skummelt ut.»
«Atomenes verden er skummel.»
«På hvilken måte da?»
«De bryter våre mest grunnleggende fysiske lover. Som den om at en ting ikke kan befinne seg to steder på en gang. Niels Bohr sa en gang at om du ikke blir skremt av kvantefysikk, så har du ikke skjønt det.»
«Men du skjønner det?»
«Nei, er du gal, det er jo bare kaos. Men jeg foretrekker det kaoset fremfor dette kaoset.»
«Hvilket?»
Becker sukket. «Vår generasjon voksne har gjort seg til tjenere og sekretærer for barna sine. Så også Birte, dessverre. Det er så mange avtaler og bursdager og favorittpålegg og fotballtreninger at jeg blir gal. I dag ringte de fra et eller annet legekontor ute på Bygdøy fordi Jonas ikke hadde kommet til time. Og i ettermiddag skal han på en fotballtrening jeg ikke aner hvor er, og hans generasjon har jo aldri hørt om at det går an å ta bussen.»
«Hva feiler det Jonas?» Harry tok fram notatblokka han aldri skrev på, men som av erfaring virket skjerpende på folk.
«Ingenting. Vanlig legesjekk, går jeg ut fra.» Becker viftet det irritert vekk. «Og jeg går ut fra at ditt besøk gjelder noe annet?»
«Ja,» sa Harry. «Jeg vil vite hvor du var i går ettermiddag og kveld.»
«Hva?»
«Bare rutine, Becker.»
«Har dette noen sammenheng med … med …» Becker nikket i retning av Dagbladet som lå øverst på en av papirbunkene.
«Det veit vi ikke,» sa Harry. «Bare svar, er du snill.»
«Si meg, er dere sinnssyke?»
Harry så på klokka uten å svare.
Becker stønnet høyt. «La gå, jeg vil jo hjelpe til. I går kveld satt jeg her og jobbet med en artikkel om bølgelengder i hydrogen som jeg håper å få publisert.»
«Kolleger som kan bekrefte at du var her?»
«Grunnen til at norsk forsknings bidrag til verdenssamfunnet er så marginalt, er at norske akademikeres selvtilfredshet bare overgås av deres latskap. Jeg var som vanlig mutters alene.»
«Og Jonas?»
«Han ordnet seg mat og satt og så på TV til jeg kom hjem.»
«Som var når?»
«Rett etter ni, mener jeg.»
«Mm.» Harry lot som han noterte. «Har du gått igjennom Birtes saker?»
«Ja.»
«Funnet noe?»
Filip Becker strøk en finger over munnviken og ristet på hodet. Harry holdt blikket hans. Brukte tausheten som vektstang. Men Becker hadde stengt.
«Takk for hjelpen,» sa Harry, stakk notatblokka i jakkelomma og reiste seg. «Jeg sier til Jonas at han kan komme inn.»
«Vent med det, er du snill.»
Harry fant kafferommet hvor Jonas satt og tegnet med tungespissen stikkende ut av munnviken. Han stilte seg ved siden av gutten og kikket ned på arket som foreløpig bare hadde to ujevnt tegnete sirkler.
«En snømann.»
«Ja,» sa Jonas og kikket opp. «Hvordan så du det?»
«Hvorfor skulle mamma ta deg med til lege, Jonas?»
«Vet ikke.» Jonas tegnet et hode på snømannen.
«Hva het legen?»
«Vet ikke.»
«Hvor var det?»
«Jeg fikk ikke si det til noen. Ikke til far engang.» Jonas lente seg over arket og tegnet hår på snømannens hode. Langt hår.
«Jeg er politimann, Jonas. Jeg prøver å finne moren din.»
Blyanten skrapet hardere og hardere, og håret ble svartere og svartere.
«Jeg vet ikke hva det heter der.»
«Husker du noe som var i nærheten?»
«Kuene til kongen.»
«Kuene til kongen?»
Jonas nikket. «Hun som sitter bak vinduet heter Borghild. Jeg fikk kjærlighet fordi hun fikk suge blod på sånn sprøyte.»
«Er det noen spesiell du tegner?» spurte Harry.
«Nei,» sa Jonas og konsentrerte seg om øyevippene.
Filip Becker sto ved vinduet og så at Harry Hole krysset parkeringsplassen. Tankefull slo han den lille, svarte notisboka mot håndflaten. Han lurte på om førstebetjenten hadde trodd ham da han hadde gitt inntrykk av at han ikke hadde visst at politimannen var til stede under forelesningen. Eller at han hadde jobbet med en artikkel kvelden før. Eller at han ikke hadde funnet noe blant Birtes saker. Den svarte notisboka hadde ligget i skriverbordsskuffen hennes, hun hadde ikke engang gjort noe forsøk på å gjemme den. Og det som sto der …
Han måtte nesten le. Det enfoldige kvinnemennesket hadde trodd hun kunne lure ham.
Kapittel 11
Dag 4. Dødsmaske
Katrine Bratt satt bøyd over PC-en da Harry stakk hodet inn.
«Finner du noen likheter?»
«Ikke noe særlig,» sa Katrine. «Alle kvinnene hadde blå øyne, bortsett fra det er de helt ulike utseendemessig. Alle hadde mann og barn.»
«Jeg har et sted vi kan begynne,» sa Harry. «Birte Becker har tatt med Jonas til en lege et sted i nærheten av kyrne til kongen. Det må være kongsgården på Bygdøy. Og du sa at tvillingene var på Kon-Tiki-museet etter et legebesøk. Også Bygdøy. Filip Becker kjente ikke til legen, men kanskje Rolf Ottersen gjør det.»
«Jeg ringer.»
«Og så kommer du inn til meg.»
På kontoret tok Harry opp håndjernene, festet den ene mansjetten rundt sitt eget håndledd og slo den andre mot bordbeinet mens han spilte av telefonsvareren. Rakel sa at Oleg kom til å ta med en kompis til skøyteavtalen deres på Valle Hovin. Det var en overflødig beskjed, og han visste at det var en kamuflert påminnelse i tilfelle Harry skulle ha glemt hele greia. Harry hadde til dags dato aldri glemt en avtale med Oleg, men han aksepterte disse små meldingene andre kanskje ville tatt som mistillitserklæringer. Ja, mer, han likte dem. Fordi det fortalte noe om hva slags mor hun var. Og fordi hun kamuflerte påminnelsen for ikke å fornærme ham.
Katrine kom inn uten å banke på.
«Kinky,» sa hun og nikket mot bordbeinet Harry satt lenket fast til. «Men jeg liker det.»
«Énhånds speedcuffing,» smilte Harry. «Noe tull jeg plukka opp i Statene.»
«Du burde prøve de nye speedcuffjernene til Hiatts. Du behøver ikke tenke på om du slår fra høyre eller venstre, mansjettarmen vil uansett svinge rundt håndleddet hvis du treffer rent. Og så burde du øve med to sett håndjern, ett rundt hvert håndledd, så har du to forsøk på å treffe.»
«Mm.» Harry åpnet håndjernene. «Hva gjaldt det?»
«Rolf Ottersen har ikke hørt om noe legebesøk eller noen lege på Bygdøy. Tvert om, de har en fastlege i Bærum. Jeg kan snakke med tvillingene om noen av dem husker legen, eller vi kan ringe legekontorene på Bygdøy og sjekke selv. Det er bare fire av dem. Her.»
Hun la en gul lapp på pulten hans.
«De har ikke lov til å oppgi navn på pasienter,» sa han.
«Jeg snakker med tvillingene etter skoletid.»
«Vent,» sa Harry, løftet telefonrøret og slo det første nummeret.
En nasal stemme svarte med legekontorets navn.
«Er Borghild der?» spurte Harry.
Ingen Borghild.
På det andre nummeret opplyste en like nasal telefonsvarer at legekontoret kun tok telefonen i et tidsvindu som var to timer trangt og for lengst for sent.
På det fjerde svarte en kvitrende, nesten lattermild stemme endelig det han håpet:
«Ja. Det er meg.»
«Hei, Borghild, dette er førstebetjent Harry Hole, Oslo politidistrikt.»
«Fødselsdato?»
«En gang på vårparten, men dette gjelder en drapssak. Jeg går ut fra at du har lest avisa i dag. Det jeg vil vite er om du har sett Sylvia Ottersen den siste uka?»
Det ble stille i andre enden av røret.
«Et øyeblikk,» sa hun.
Harry hørte at hun reiste seg og ventet. Så var hun tilbake:
«Beklager, herr Hole. Pasientopplysninger er belagt med taushetsplikt. Og det tror jeg politiet vet.»
«Det veit vi. Men tar jeg ikke feil, er det døtrene hennes som er pasienter, ikke Sylvia.»
«Like fullt. De ber om informasjon som indirekte kan avsløre hvem som er pasienter her.»
«Jeg minner om at dette er en drapssak.»
«Jeg minner om at De kan komme tilbake med en rettskjennelse. Vi er muligens mer enn gjennomsnittlig påholdne når det gjelder pasientopplysninger, men det ligger i sakens natur.»
«Natur?»
«Våre spesialområder.»
«Som er?»
«Plastisk kirurgi og spesialoperasjoner. Se vår nettside. Kirklinikk dått no.»
«Takk, men jeg tror jeg har fått vite nok foreløpig.»
«Hvis De føler det, så.»
Hun la på.
«Nå?» spurte Katrine.
«Jonas og tvillingene har vært hos samme lege,» sa Harry og la seg bakover i stolen. «Og det betyr at vi er i gang.»
Harry kjente rushet, sitringen som alltid kom når han for første gang kjente teften av beistet. Og etter rushet kom Den Store Besettelsen. Som var alt på én gang; forelskelse og dop, blindhet og klarsyn, mening og galskap. Kollegene snakket av og til om spenningen, men dette var noe annet, noe mer. Han hadde aldri fortalt noen om Besettelsen eller gjort noe forsøk på å analysere den. Han hadde ikke tort. Alt han visste var at den hjalp ham, drev ham, var bensinen i jobben han var satt til. Mer hadde han ikke lyst til å vite. Virkelig ikke.
«Og nå?» sa Katrine.
Harry åpnet øynene og bykset opp fra stolen. «Nå drar vi på shopping.»
Butikken Taste of Africa lå rett ved den travleste handlegata på Majorstua, Bogstadveien. Men dessverre de fjorten meterne inn i sidegata som gjorde at beliggenheten likevel var perifer.
Det ringte i en dørbjelle da Harry og Katrine kom inn. I den dempede belysningen – eller mer presist; manglende belysningen – så han grovt vevde tepper i sterke farger, saronglignende stoffer, store puter med vestafrikanske mønstre, små salongbord som så ut som de var hogd rett ut av regnskogen, og høye, tynne trefigurer som forestilte masaier og et utvalg av savannens mest kjente dyr. Alt virket nøye planlagt og gjennomført; det var ingen synlige prislapper, fargene var tilpasset hverandre og produktene plassert i par som i Noas ark. Det så kort sagt mer ut som en utstilling enn en butikk. En lett nedstøvet utstilling. Inntrykket ble forsterket av den nesten unaturlige stillheten da døra smekket igjen og bjella sluttet å ringe.
«Hallo?» ropte en stemme fra et stykke inn i butikken.
Harry gikk etter lyden. I mørket innerst i lokalet, bak en enorm tresjiraff og bare opplyst av en enkelt spot, så han ryggen på en kvinne som sto på en stol. Hun holdt på å henge opp en svart, grinende ansiktsmaske av tre på veggen.
«Hva gjelder det?» sa hun uten å snu seg.
Det lød som hun antok at de kunne være hva som helst, bare ikke kunder.
«Vi kommer fra politiet.»
«Å ja.» Kvinnen snudde seg, spotlyset falt på ansiktet og Harry kjente hjertet stoppe og trådte automatisk et skritt bakover. Det var Sylvia Ottersen.
«Noe galt?» spurte hun og fikk en rynke mellom brilleglassene.
«Hvem … er du?»
«Ane Pedersen,» sa hun, og i det samme skjønte hun tydeligvis grunnen til Harrys perplekse ansiktsuttrykk: «Jeg er søsteren til Sylvia. Vi er tvillinger.»
Harry begynte å hoste.
«Dette er førstebetjent Harry Hole,» hørte han Katrine si bak seg. «Og jeg er Katrine Bratt. Vi håpet å finne Rolf her.»
«Han er hos begravelsesbyrået.» Ane Pedersen holdt inne, og i samme øyeblikk visste alle tre hva de andre tenkte: Hvordan begraver man egentlig et hode?
«Og du har steppet inn?» hjalp Katrine til.
Ane Pedersen smilte fort. «Ja.» Hun steg forsiktig ned fra stolen, fremdeles med tremasken i hånden.
«Festmaske eller åndemaske?» spurte Katrine.
«Festmaske,» sa hun. «Hutu. Øst-Kongo.»
Harry så på klokka. «Når er han tilbake?»
«Jeg vet ikke.»
«Ingen idé?»
«Som sagt, jeg vet …»
«Det der er virkelig en fin maske,» avbrøt Katrine. «Du har vært i Kongo og kjøpt den selv, ikke sant?»
Ane så forbløffet på henne. «Hvordan vet du det?»
«Jeg ser at du holder den slik at du ikke dekker øynene eller munnen. Du respekterer åndene.»
«Du er interessert i masker?»
«Litt,» sa Katrine og pekte på en svart maske med små armer på siden og bein som hang fra undersiden. Ansiktet var halvt menneske, halvt dyr. «Det må være en Kpeliemaske?»
«Ja. Fra Elfenbenskysten. Senufo.»
«En dommermaske?» Katrine strøk en hånd over de fettete, stive dyrehårene som hang fra kokosnøttskallet øverst på masken.
«Oi, du kan jo mye,» smilte Ane.
«Hva er en dommermaske?» spurte Harry.
«Akkurat det det høres ut som,» sa Ane. «I Afrika er ikke slike masker bare tomme symboler. En person som bærer en slik maske i Lo-samfunnet får automatisk all utøvende og dømmende makt. Det er ingen som setter spørsmålstegn ved autoriteten til bæreren, masken gir makt i seg selv.»
«Jeg så det hang to dødsmasker ved døra,» sa Katrine. «Virkelig flotte.»
Ane smilte til svar. «Jeg har flere. De er fra Lesotho.»
«Kan jeg få se?»
«Ja visst. Vent her litt.»
Hun forsvant, og Harry så på Katrine.
«Jeg tror bare det kan være verdt å ta en prat med henne,» besvarte hun hans uuttalte spørsmål. «Sjekke om det er noen familiehemmeligheter, skjønner?»
«Skjønner. Og det gjør du best alene.»
«Du måtte rekke noe.»
«Jeg er på kontoret. Om Rolf Ottersen dukker opp, så husk å få den erklæringen om å sette til side legens taushetsplikt.»
Harry kastet et blikk på de læraktige, krympede og skrikende menneskeansiktene ved døra før han gikk ut. Han gikk ut fra at de var etterligninger.
Eli Kvale trillet handlevognen mellom reolene på ICA-butikken ved Ullevaal Stadion. Det var en stor butikk. Litt dyrere enn andre butikker, men med mye bedre utvalg. Hun gikk ikke her hver dag, bare når hun skulle lage noe godt. Og i kveld skulle eldstemann, Trygve, komme hjem fra USA. Han studerte økonomi i Montana på tredje året, men hadde ingen eksamener denne høsten og skulle lese hjemme til januar. Andreas skulle kjøre rett fra prestekontoret og hente ham på Gardermoen. Og hun visste at når de kom hjem, ville de allerede være langt inne i diskusjoner om fluefiske og padleturer.
Hun lente seg over kjøledisken og kjente kulden som slo opp idet en skygge passerte henne. Og uten å se visste hun at det var den samme. Den samme skyggen som hadde passert henne da hun sto i ferskvaredisken og på parkeringsplassen da hun låste bilen. Det betydde ingenting. Det var bare det gamle som kom til overflaten. Hun hadde avfunnet seg med at frykten aldri helt kom til å slippe taket, selv om det var en halv mannsalder siden nå. Ved kassene valgte hun den lengste køen, hennes erfaring var at den som regel gikk fortest. Hun trodde i hvert fall det var hennes erfaring. Andreas mente hun tok feil. En person stilte seg bak henne. Så var de flere som tok feil, tenkte hun. Hun snudde seg ikke, tenkte bare at personen måtte ha en masse frossenvarer, hun kunne kjenne kulda mot ryggen.
Men da hun likevel snudde seg, var det ikke lenger noen bak henne. Blikket hennes ville søke de andre køene. Ikke begynn, tenkte hun. Ikke begynn nå igjen.
Da hun kom utenfor, tvang hun seg til å gå sakte bort til bilen, ikke se seg om, bare låse opp, legge inn varene, sette seg inn og starte bilen. Og da Toyotaen krabbet oppover de lange bakkene mot tomannsboligen på Nordberg, tenkte hun bare på Trygve og på middagen som skulle stå klar når de kom inn døra.
