Jø Nesbø - Snømannen Part 5 (1)
Etter å ha spurt seg fram fant de Villa Grande, en herskapelig eiendom som under den annen verdenskrig hadde tilhørt en nordmann med et navn som i motsetning til sivbåtseilerens og nordpolfarerens var alminnelig kjent også utenfor Norge: landsforræderen Quisling.
I bunnen av skråningen på sørsiden av eiendommen lå et avlangt trehus som lignet en gammel militærbrakke. Med en gang man kom innenfor døra i gangen i enden av bygningen, kunne man kjenne kulda slå mot seg. Og innenfor neste dør falt temperaturen ytterligere.
Det var fire menn på isbanen der inne. Ropene deres gjallet mellom treveggene, og ingen av dem merket at Harry og Katrine kom inn. De ropte til en glattpolert stein som gled nedover banen. De tjue kiloene granitt av typen ailsite fra den skotske øya Ailse Craig stoppet mot en guard av tre andre steiner i forkant av de to sirklene som var tegnet ved enden av banen. Mennene skled rundt på banen balanserende på én fot mens de sparket fra med den andre, diskuterte, støttet seg på kostene sine og gjorde oppstilling for en ny stein.
«Snobbesport,» hvisket Katrine. «Se de typene.»
Harry svarte ikke. Han likte curling. Det meditative ved synet av steinens langsomme seilas der den dreide i et tilsynelatende friksjonsfritt univers, som et av romskipene i Kubricks odyssé, akkompagnert ikke av Johann Strauss, men av steinens stille rumling og kostenes hissige gnissing.
Mennene hadde sett dem nå. Og Harry kjente igjen to av ansiktene fra diverse media. Den ene var Arve Støp.
Idar Vetlesen kom sklidende mot dem.
«Kommet for å spille, Hole?»
Han ropte det på lang avstand, som om det var myntet på de andre mennene, ikke Harry. Og det ble etterfulgt av en tilsynelatende jovial latter. Men musklene som tegnet seg mot huden i kjevepartiet røpet legen. Han stoppet foran dem, og pusten sto hvit ut av munnen hans.
«Spillet er nok over,» sa Harry.
«Jeg tror ikke det,» smilte Idar.
Harry kunne allerede kjenne kulda fra isen krype gjennom støvelsålene og forplante seg oppover leggene.
«Vi vil gjerne at du blir med oss på Politihuset,» sa Harry. «Nå.»
Idar Vetlesen smil fordunstet. «Hvorfor?»
«Fordi du juger for oss. Blant annet er du ikke spesialist på Fahrs sykdom.»
«Sier hvem?» sa Idar og kastet et blikk bort på de andre curlerne for å konstatere at de sto for langt unna til å kunne høre dem.
«Sier din assistent. Siden hun tydeligvis ikke har hørt om sykdommen engang.»
«Hør her,» sa Idar og en ny lyd, lyden av fortvilelse, hadde krøpet inn i stemmen hans. «Dere kan ikke bare komme og hente meg sånn. Ikke her, ikke foran …»
«Kundene dine?» spurte Harry og myste over skulderen til Idar. Han kunne se Arve Støp koste vekk is fra undersiden av en stein mens han studerte Katrine.
«Jeg vet ikke hva du er ute etter,» hørte han Idar si. «Jeg er villig til å samarbeide, men ikke hvis dere bevisst vil ydmyke meg og ødelegge for meg. Dette er mine beste venner.»
«Vi fortsetter nå, Vetlesen …,» lød en dyp baryton. Det var Arve Støp.
Harry så på den ulykkelige kirurgen. Lurte på hva han la i «beste» venner. Og tenkte at hvis det bare var en brøkdels sjanse for at de ved å innfri Vetlesens ønske kunne få noe tilbake, var det verdt det.
«OK,» sa Harry. «Vi går. Men du skal være på Politihuset på Grønland om nøyaktig en time. Hvis ikke kommer vi etter deg med sirener og basuner. Og de høres godt på Bygdøy, gjør de ikke?»
Vetlesen nikket og et øyeblikk så det ut som han av gammel vane ville til å le.
Oleg slo døra igjen så det dundret, sparket av seg støvlene og løp opp trappa til annen etasje. Det var en frisk duft av sitron og såpe i hele huset. Han stormet inn på rommet sitt, og metallrørene som hang fra taket spilte høyt i forskrekkelse mens han dro av seg olabuksene og fikk på seg treningsbuksene. Han løp ut igjen, men idet han tok tak i gelenderet for å ta trappa i to lange hopp, hørte han navnet sitt bli ropt fra bak morens åpne soveromsdør.
Han gikk inn dit og fant Rakel på kne foran senga med en langkost stikkende under.
«Jeg trodde du vasket i helgen?»
«Ja, men ikke godt nok,» sa moren, reiste seg opp og dro en hånd over pannen. «Hvor skal du?»
«Gressbanen. Gå på skøyter. Karsten venter nede på veien. Jeg er hjemme til middag.» Han sparket fra på dørterskelen og skled på sokkelesten på parketten mot trappa, tyngdepunktet lavt slik Erik V., en av skøyteveteranene på Valle Hovin, hadde lært ham.
«Vent litt unge, mann. Apropos skøyter …»
Oleg stoppet. Å nei, tenkte han. Hun har funnet skøytene.
Hun stilte seg i døråpningen, la hodet på skakke og så på ham. «Hva med lekser?»
«Ikke mye,» sa han lettet og smilte. «Jeg tar det etter middag.»
Han så at hun nølte og la fort til: «Så pen du er i den kjolen, mamma.»
Hun så nedover seg, på den gamle himmelblå kjolen med de hvite blomstene på. Og selv om hun ga ham et advarende blikk, lekte det et smil i munnvikene: «Forsiktig, Oleg, nå hørtes du ut som faren din.»
«Å? Jeg trodde han bare snakket russisk.»
Han hadde ikke ment noe med kommentaren, men et eller annet skjedde med moren, det var som det gikk et støkk gjennom henne.
Han trippet: «Kan jeg gå nå?»
«'Ja, du kan gå'?» Katrine Bratts stemme smalt mellom murveggene på treningsrommet i Politihusets kjeller. «Sa du virkelig det? At Idar Vetlesen bare kunne gå?»
Harry stirret opp på ansiktet hennes som var lent over treningsbenken han lå på. Lyskuppelen i taket ga hodet hennes en skinnende, gul glorie. Han pustet tungt på grunn av jernstanga som lå tvers over brystet hans. Han hadde vært i ferd med å skulle perse i benkpress med nittifem kilo og hadde akkurat løftet stanga av stativet da Katrine hadde kommet marsjerende inn og ødelagt forsøket.
«Jeg måtte,» sa Harry og fikk dyttet stanga litt høyere så den lå mot brystbeinet. «Han hadde med seg advokaten sin. Johan Krohn.»
«Hva så?»
«Vel. Krohn innledet med å spørre hva slags metoder vi bruker for å presse klienten hans, at kjøp og salg av sex er lovlig i Norge, og at våre arbeidsmetoder for å få en respektert lege til å bryte sin hellige taushetsplikt også vil være verdt et avisoppslag.»
«Men herregud da menneske!» ropte Katrine med en stemme som skalv av raseri. «Dette er en mordsak!»
Harry hadde ikke sett henne miste kontrollen på denne måten før og svarte med sin mildeste stemme:
«Hør, vi kan ikke knytte mordet til mordofrenes barns sykdom eller engang sannsynliggjøre noen sammenheng. Og det vet Krohn. Og da kan ikke jeg holde på dem.»
«Nei, du kan bare … ligge der og … gjøre ingenting!»
Harry kjente det verke i brystbeinet og tenkte at akkurat det hadde hun faktisk rett i.
Hun slo begge hendene for ansiktet. «Jeg … jeg … beklager. Jeg trodde bare … Det har vært en rar dag.»
«Greit,» stønnet Harry. «Kan du hjelpe meg opp med denne stanga, jeg holder på å …»
«En annen ende!» utbrøt hun og tok hendene fra ansiktet. «Vi må begynne i en annen ende. I Bergen!»
«Nei,» hvisket Harry med den siste lufta i lungene. «Bergen er ikke å betrakte som en ende. Kan du …»
Han så opp på henne. Så de mørke øynene hennes fylles opp med tårer.
«Mensen,» hvisket hun. Så smilte hun. Det skjedde så brått at det var som en annen person plutselig sto over ham, en person med et underlig skinn i blikket og en fullkomment behersket stemme: «Og du kan bare dø.»
Forbløffet hørte han skrittene hennes fjerne seg, hørte det knake i sitt eget skjelett og røde prikker begynte å danse for øynene. Han bannet, klemte hendene rundt jernstanga og med et brøl støtte han til. Stanga rikket seg ikke.
Hun hadde rett, han kunne faktisk dø slik. Han kunne velge det. Komisk, men sant.
Han vred seg, tippet stanga over til siden til han hørte vektene rutsje av og treffe gulvet med et øredøvende smell. Stanga raste i gulvet på den andre siden. Han satte seg opp og så på vektene som sjanglende trillet på høykant rundt i rommet, uten mål og mening.
Harry dusjet, skiftet og gikk trappa opp til sjette. Dumpet ned i kontorstolen og kjente alt den søte verkingen i muskulaturen som ga beskjed om at han kom til å være støl i morgen.
Han leste av telefonsvareren hvor det lå en beskjed fra Bjørn Holm om å ringe tilbake «asap».
Da Holms rør ble løftet av, hørtes hjerteskjærende hulking akkompagnert av sklitonene fra en pedalsteel.
«Hva er det?» spurte Harry.
«Dwight Yoakam,» sa Holm og skrudde ned musikken. «Sexy satan, itte sant?»
«Jeg mener; hva gjelder det?»
«Vi har fått resultatene på brevet fra Snømannen.»
«Og?»
«Itte noe spesielt når det gjeld skrifta. Standard laserprinter.»
Harry ventet. Han visste at Holm hadde noe.
«Det spesielle er arket han har brukt. Ingen her på laben har vøri borti den typen før, det er derfor det har tatt litt tid. Det er laga av mitsumata, en japansk basttype som ligner på papyrus. Du kan visstnok kjenne att mitsumata på lukta. Dom bruker barken til å håndlage papir og akkurat denne arktypen er spesielt eksklusiv. Den heter Kono.»
«Kono?»
«Du må i spesialbutikker for å få kjøpt det, slike plasser dom selger fyllepenner til ti tusen kroner, spesialblekk og skinninnbundne notatbøker. Du veit …»
«Egentlig ikke.»
«Itte je heller,» innrømmet Holm. «Men det finnes i hvert fall bare én butikk i Oslo som selger Kono brevark. Worse på Gamle Drammensveien. Je snakka med dom og fekk høre at det var sjelden dom solgte slike ting nå, så dom kom neppe til å rebestille. Folk har itte sans for kvalitet på samme måte som før, påsto han.»
«Vil det si …?»
«Ja, det vil dessverre si at han itte kunne huske åkke han sist solgte Kono-ark til.»
«Mm. Og dette er altså den eneste forhandleren?»
«Ja,» sa Holm. «Det var én i Bergen, men dom stoppa å selge det for noen år sia.»
Holm ventet på svar – eller rettere sagt på spørsmål – mens Dwight Yoakam på lavt volum jodlet sin hjertens kjær i graven. Men det kom ingen.
«Harry?»
«Ja. Jeg tenker.»
«Fint!» sa Holm.
Det var denne sakte innlandshumoren som kunne få Harry til å humre lenge etterpå, og selv da uten å vite hvorfor. Men ikke nå. Harry kremtet:
«Jeg tenker at det er jævlig rart å levere fra seg et slikt brevark til en drapsetterforsker hvis du for all del ikke vil at det skal kunne spores tilbake til deg. Du skal ikke akkurat ha sett mye krim på TV for å vite at vi vil sjekke det.»
«Kanskje han itte visste at det var sjeldent?» sa Holm. «Kanskje det itte var han som hadde kjøpt det?»
«Det er selvfølgelig en mulighet, men noe sier meg at Snømannen ikke ville gjøre en sånn tabbe.»
«Men det har han altså gjort.»
«Jeg mener at jeg tror ikke at det er en tabbe,» sa Harry.
«Du mener …»
«Ja, jeg mener at han ville at vi skulle oppdage det.»
«Åffer det?»
«Det klassiske. Den narsissistiske seriemorderen iscenesetter et spill med seg selv i hovedrollen som den uovervinnelige, den mektige, den som skal seire til slutt.»
«Seire over åkke da?»
«Vel,» sa Harry og sa det for første gang høyt: «Med fare for å lyde narsissistisk selv; meg.»
«Deg? Åffer det?»
«Jeg aner ikke. Kanskje er det fordi han veit at jeg er den eneste politimannen i Norge som har tatt en seriemorder, at han ser på meg som en utfordring. Brevet tyder på det, han henviser til Toowoomba. Jeg veit ikke, Holm. Har du forresten navnet på den butikken i Bergen?»
«Flæsk!»
Ordet ble uttalt med bergensk tonefall og pondus. Det vil si med tynn l, lang æ med knekk i midten og svak s. Mannen som frivillig uttalte etternavnet sitt som den nedrigste delen av menneskets fysiognomi – Peter Flesch – var tungpustet, høyrøstet og imøtekommende. Han fortalte villig vekk at han solgte alle typer antikviteter så lenge de var små, men at han hadde spesialisert seg på piper, lightere, penner, skinnmapper og skrivetilbehør. Noe brukt, noe nytt. De fleste kundene hans var stamkunder og med en gjennomsnittsalder som steg i takt med hans egen.
På Harrys spørsmål om Kono brevark, svarte han med beklagelse i stemmen at det førte han ikke lenger. Ja, det var faktisk flere år siden han hadde hatt det på lager.
«Det er kanskje litt mye forlangt,» sa Harry. «Men siden du har mest stamkunder; er det mulig å huske noen av dem som kjøpte disse brevarkene?»
«Nokken kanskje. Møller. Og Kikkusæn på Mølláren. Vi ha'kkje oversikt, men kjærringen har god hokommelse.»
«Kanskje dere kan skrive ned fullt navn og omtrentlig alder og adresse på dem dere husker og sende på mail …»
Harry ble avbrutt av en smattelyd. «Vi ha'kkje sånn mail, du. Kommer ikkje te' å få heller. Gje meg heller et faksnummer.»
Harry leste opp Politihusets. Han nølte. Det var en innskytelse. Men det var alltid en grunn til at man fikk innskytelser.
«Dere skulle ikke tilfeldigvis ha hatt en kunde for en del år tilbake,» sa Harry. «En viss Gert Rafto?»
«Jern-Rafto?» Peter Flesch lo.
«Du har hørt om ham?»
«Hele byen visste kæm Raftoæn va'. Nei, han va'kkje kunde her.»
Politioverbetjent Bjarne Møller pleide å si at for å isolere det eneste mulige, må man eliminere alt det umulige. Og derfor skal en etterforsker ikke fortvile, men være glad hver gang han kan stryke et spor som ikke fører til løsningen. Dessuten hadde det altså bare vært en innskytelse.
«Vel, takk i alle fall,» sa Harry. «Ha en fin dag.»
«Han va'kkje kunde,» sa Flesch. «Det va' eg som va' kunde.»
«Å?»
«Ja. Han kom med småting. Brukte lightare i sølv, gullpenner. Sånne ting. Det hendte je kjøpte av han. Ja, dette var jo før je visste kor de kom ifra …»
«Og hvor kom de fra?»
«Har du ikkje hørt det? Han stjal fra åstedene han jobbet på.»
«Men han kjøpte aldri noe?»
«Raftoæn hadde ikkje bruk for sånt så vi hadde.»
«Men ark? Alle har bruk for ark?»
«Tja. Ett øyeblikk ska' eg høre me' kjærringen.»
En hånd ble lagt over røret, men Harry kunne høre roping, så en litt lavere samtale. Så ble hånden fjernet og Flesch utbasunerte på triumferende bergensk:
«Hon mener at Raftoæn fikk resten av arkene då vi sluttet å selge de. Mot en ødelagt nederlandsk penneholder i sølv, mener hon. Jævelsk hokommelse på kjærringen.»
Harry la på og skjønte at han skulle til Bergen. Tilbake til Bergen.
Klokka ni på kvelden var det fremdeles lys i annen etasje på Brynsalléen 6 i Oslo. Utenfra så den seksetasjes bygningen ut som et hvilket som helst forretningskompleks med sin moderne fasade i rød mur og grått stål. Og for så vidt innvendig også, ettersom de fleste av de over fire hundre ansatte hadde jobber som ingeniører, IT-spesialister, samfunnsvitere, laboranter, fotografer og så videre. Men dette var like fullt «Den nasjonale enhet for bekjempelse av organisert og annen alvorlig kriminalitet», allment omtalt ved sitt gamle navn Kriminalpolitisentralen, eller rettere sagt forkortelsen KRIPOS.
Klokka var ni på kvelden, og Espen Lepsvik hadde akkurat dimittert sine menn etter gjennomgangen av mordetterforskningen. Bare én mann satt fortsatt igjen i det golde, hardt opplyste møterommet.
«Det var ikke mye,» sa Harry Hole.
«En pen omskrivning av 'ingenting',» sa Espen Lepsvik og masserte øyelokkene med tommel og pekefinger. «Skal vi gå og ta en øl mens du forteller hva dere har gravd fram?»
Harry fortalte mens Espen Lepsvik kjørte ned til sentrum og Justisen som lå på begges hjemvei. Da Harry var ferdig, satt de ved det innerste bordet i det velbrukte skjenkestedet hvor det vanket alt fra øltørste studenter til enda tørstere advokater og politifolk.
«Jeg vurderer å ta med meg Katrine Bratt i stedet for Skarre til Bergen,» sa Harry og nippet til flasken med boblevann. «Jeg sjekket ansettelsespapirene hennes rett før jeg dro opp til dere. Hun er ganske fersk, men jeg så av papirene at hun jobbet på to mordsaker i Bergen som jeg mener å huske at du dro over og ledet.»
«Bratt, ja, henne husker jeg,» sa Espen Lepsvik, gliste og løftet pekefingeren mot baren for en ny øl.
«Fornøyd med henne?»
«Jævlig fornøyd. Jævlig … flink.» Lepsvik blunket til Harry, som så at den andre alt hadde fått det sløvede blikket til en trett mann med tre øl innabords. «Og om vi ikke begge hadde vært gift, tror jeg faen meg jeg hadde prøvd meg, gitt.»
Han tømte resten av ølglasset.
«Jeg lurte mer på om du synes hun virker stabil,» sa Harry.
«Stabil?»
«Ja. Det er noe ved henne … jeg veit ikke helt hvordan jeg skal forklare det. Noe ekstremt.»
«Jeg skjønner hva du mener.» Espen Lepsvik nikket langsomt mens blikket prøvde å finne feste i Harrys ansikt. «Rullebladet hennes er prikkfritt. Men mellom meg og deg så hørte jeg en av gutta der borte si noe om henne og mannen.»
Lepsvik søkte etter en oppmuntring i Harrys ansikt, fant ingen, men fortsatte likevel:
«Noe … du vet … lakk og lær. Sadogreier. De gikk visst på sånne klubber. Litt småpervo.»
«Det er ikke min sak,» sa Harry.
«Nei, nei, ikke min heller!» utbrøt Lepsvik og slo avvergende ut med armene. «Det er jo bare et rykte. Og vet du hva?» Lepsvik klukklo, lente seg fram over bordet så Harry kunne kjenne ølånden hans: «Hun kunne godt fått satt et halsbånd på meg.»
Harry skjønte at han måtte ha hatt noe i blikket, for Lepsvik så brått ut som han angret sin åpenhjertighet og gjorde raskt retrett til sin side av bordet igjen. Og fortsatte i en mer forretningsmessig tone:
«Proff dame. Smart. Intens og engasjert. Insisterte litt vel heftig på at jeg skulle hjelpe henne med et par henlagte saker, husker jeg. Men overhodet ikke ustabil, snarere tvert om. Heller litt lukket og sær. Men det er det jo flere som er. Ja, jeg tror faktisk dere to kan bli et perfekt team.»
Harry smilte av sarkasmen og reiste seg: «Takk for tipset, Lepsvik.»
«Hva med ett tips tilbake? Har du og hun … noe på gang?»
«Mitt tips,» sa Harry og slengte en hundrelapp på bordet. «Er å la bilen stå.»
Kapittel 14
Dag 9. Bergen
Presis klokka 08.26 traff hjulene på DY604 fra Oslo den våte asfalten på Flesland flyplass. Og de traff såpass hardt at Harry plutselig var lys våken.
«Sovet godt?» spurte Katrine.
Harry nikket, gned seg i øynene og stirret ut på den regntunge grålysningen.
«Du snakket i søvne,» smilte hun.
«Mm.» Harry ville ikke spørre om hva. I stedet rekapitulerte han raskt hva han hadde drømt. Ikke om Rakel. Han hadde ikke drømt om henne i natt heller. Han hadde fordrevet henne. De hadde fordrevet henne sammen. Men han hadde drømt om Bjarne Møller, hans sjef og mentor som hadde gått innover de bergenske vidder og blitt funnet i Revurtjernet to uker senere. Det var en avgjørelse Møller hadde tatt fordi han – akkurat som Zenon med den vonde stortåen – ikke syntes livet lenger var levelig. Hadde Gert Rafto kommet fram til det samme? Eller fantes han virkelig fortsatt der ute et sted?
«Jeg har ringt ekskona til Rafto,» sa Katrine mens de gikk gjennom ankomsthallen. «Verken hun eller datteren vil snakke mer med politiet, de vil ikke rippe opp igjen i alt det vonde. Og det er greit, rapportene fra den gang er mer enn fyllestgjørende.»
De satte seg inn i en drosje utenfor terminalen.
«Deilig å være hjemme?» spurte Harry høyt over trommingen fra regnet og vindusviskernes rytmiske sveip.
Katrine trakk likegyldig på skuldrene. «Jeg hatet alltid regnet. Og jeg hatet bergensere som påsto at det ikke regner så mye her som østlendingene vil ha det til.»
De passerte Danmarksplass, og Harry så opp mot toppen av Ulriken. Den var dekket av snø, og han kunne se at gondolbanen gikk. Så kjørte de gjennom ormebolet av av- og påkjørsler ved Store Lungegårdsvann og var inne i sentrum som for besøkende alltid var en positiv overraskelse etter den trøstesløse innfarten.
De tok inn på SAS-hotellet ved Bryggen. Harry hadde lurt på om hun ville overnatte hjemme hos foreldrene sine, men Katrine hadde svart at det bare ble stress for én overnatting, at de kom til å stelle i stand altfor mye, at hun faktisk ikke engang hadde sagt fra at hun var her.
De fikk kortene til rommene sine, og i heisen ble de stille. Katrine så på Harry og smilte som om taushet i heiser var en underforstått vits. Harry så ned og håpet at kroppen ikke sendte ut falske signaler. Eller ekte.
Heisdørene gled endelig opp, og hoftene hennes svingte foran ham i korridoren.
«Om fem i resepsjonen,» sa Harry.
«Hva er timeplanen?» spurte han da de seks minutter senere satt i lobbyen.
Katrine lente seg framover i den dype lenestolen og bladde opp i den skinninnbundne kalenderen sin. Hun hadde skiftet til en elegant grå drakt som gled rett inn i hotellets klientell av forretningsfolk.
«Du møter Knut Müller-Nilsen, sjefen for Person- og voldsavsnittet på politikammeret.»
«Du blir ikke med?»
«Da må jeg bare hilse og prate med alle, og hele dagen går. Faktisk like greit at du ikke nevner meg i det hele tatt, de blir bare så sure for at jeg ikke har besøkt dem. Jeg drar til Øyjordsveien for å snakke med det siste vitnet som så Rafto.»
«Mm. Og hvor var det?»
«Ved Verftet. Vitnet så ham parkere bilen og gå inn i Nordnesparken. Bilen ble aldri hentet igjen, og det ble soknet i området uten resultat.»
«Hva gjør vi etterpå?» Harry dro tommel og langfinger langs kjevene og tenkte at han burde ha barbert seg før utenbysbesøket.
«Du går igjennom de gamle rapportene med de etterforskerne som var med den gang og som fortsatt er på kammeret. Frisker opp. Prøver å se det fra en annen vinkel.»
«Nei,» sa Harry.
Katrine så opp fra papirene.
«Etterforskerne fra den gang konkluderte og gir deg bare sitt forsvar for konklusjonene,» forklarte Harry. «Jeg foretrekker å lese rapportene i ro og fred i Oslo. Og å bruke tiden her på å bli litt mer kjent med Gert Rafto. Finnes eiendelene hans noe sted?»
Katrine ristet på hodet. «Familien hans ga alt han eide til Frelsesarmeen. Det var visstnok ikke stort. Noen møbler og klær.»
«Hva med et sted han har bodd eller holdt til?»
«Han bodde alene i en leilighet i Sandviken etter at han ble skilt, men den er solgt for lenge siden.»
«Mm. Og ikke noe barndomshjem, landsted eller hytte som fortsatt er i familien?»
Katrine nølte. «Rapportene nevnte en liten hytte på politietatens felt på Finnøy i Fedje. De hyttene går jo i arv i slike tilfeller, så det kan godt hende at det er noe der. Jeg har telefonnummeret til kona til Rafto, jeg skal ringe henne.»
«Jeg trodde ikke hun snakket med politifolk.»
Katrine blunket lurt til ham.
I resepsjonen fikk Harry låne en paraply som vrengte seg i vindkastene før han hadde kommet til Fisketorget, og lignet en rundjult flaggermus da han krumbøyd jogget mot inngangen til Bergen politikammer.
Mens Harry sto i resepsjonen og ventet på politioverbetjent Knut Müller-Nilsen, ringte Katrine ham og fortalte at familien til Rafto fortsatt disponerte hytta på Finnøy:
«Men kona har ikke satt sin fot der etter saken. Ikke datteren heller, trodde hun.»
«Vi drar dit,» sa Harry. «Jeg gjør meg ferdig her til klokka ett.»
«OK, jeg skaffer en båt. Møt meg på Zachariasbryggen.»
Knut Müller-Nilsen var en humrende bamse med smil i øynene og never store som tennisracketer. Papirbunkene var så høye at han så innesnødd ut der han satt bak skrivebordet med racketene foldet bak hodet.
«Rafto, ja,» sa Müller-Nilsen etter at han hadde forklart at det ikke regnet så mye i Bergen som østlendinger trodde.
«Virker som politimenn har en tendens til å forsvinne for dere,» sa Harry og fingret med bildet av Gert Rafto som hadde fulgt med rapportene han hadde i fanget.
«Ja vel?» Müller-Nilsen så spørrende på Harry som hadde funnet en pinnestol i et papirfritt hjørne av kontoret.
«Bjarne Møller,» sa Harry.
«Akkurat,» sa Müller-Nilsen, men det usikre tonefallet avslørte ham.
«Han som forsvant på Fløyen,» sa Harry.
«Ja visst!» Müller-Nilsen slo seg for pannen. «Tragisk sak. Han var jo her så kort tid, så jeg rakk ikke å … Man antar at han gikk seg bort, ikke sant?»
«Det var det han gjorde,» sa Harry og kikket ut av vinduet og tenkte på Bjarne Møllers vei fra idealisme til korrupsjon. På de gode intensjonene. På de tragiske feiltrinnene. Som andre aldri ville få vite om. «Hva kan du fortelle meg om Gert Rafto?»
Min mentale dobbeltgjenger i Bergen, tenkte Harry etter å ha fått Müller-Nilsens beskrivelse: usunt forhold til alkohol, vanskelig temperament, ensom ulv, upålitelig, tvilsom moral og grundig plettet vandel.
«Men han hadde utmerkede analytiske og intuitive evner,» sa Müller-Nilsen. «Og en sterk vilje. Det var som om han var drevet av … noe, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si det. Rafto var en ekstremist. Ja, det sier jo seg selv når vi vet hva som skjedde.»
«Og hva skjedde?» spurte Harry og fikk øye på et askebeger blant papirbunkene.
«Rafto var voldelig. Og vi vet at han var i Onny Hetlands leilighet like før hun ble drept, og at Hetland muligens hadde opplysninger som kunne avslørt hvem som hadde drept Laila Aasen. I tillegg forsvant han selv rett etterpå. Det er vel ikke usannsynlig at han druknet seg. Vi så i hvert fall ingen grunn til å iverksette en storstilt etterforskning.»
«Han kunne ha flyktet til utlandet?»
Müller-Nilsen ristet smilende på hodet.
«Hvorfor ikke?»
«La meg si det slik at i dette tilfellet hadde vi fordelen av å kjenne mistenkte svært godt. Selv om det i teorien hadde vært mulig for ham å stikke av fra Bergen, var han ikke typen. Så enkelt.»
«Og ingen slektninger eller venner har meldt fra om livstegn?»
Müller-Nilsen ristet på hodet. «Foreldrene hans lever ikke lenger, og han hadde ikke mange venner, Rafto. Ekskona hadde han et såpass anstrengt forhold til at henne ville han neppe kontaktet uansett.»
«Hva med datteren?»
«De hadde et godt forhold. Kjekk, flink jente. Har jo greid seg bra når man tenker på hva slags oppvekst hun har hatt.»
Harry la merke til dette innforståtte «jo greid seg bra», en typisk formulering ved små politikamre hvor man var forventet å vite det meste om de fleste.
«Rafto hadde ei hytte på Finnøy?» spurte Harry.
«Ja, og det kunne selvfølgelig vært et naturlig sted å rømme. Tenke seg om og så …» Müller-Nilsen dro en av de svære nevene over strupehodet. «Vi gikk igjennom hytta, søkte på øya med hund og soknet. Ingenting.»
«Tenkte jeg skulle ta en kikk der ute.»
«Ikke stort å se. Vi har hytta rett over Jern-Raftos, og dessverre er den i fullt forfall. Det er en skam at ikke kona hans sier den fra seg, hun er jo aldri der.» Müller-Nilsen kikket på klokka. «Jeg må i et møte, men en av overbetjentene som var med den gangen vil gå igjennom rapportene sammen med deg.»
«Behøves ikke,» sa Harry og så på bildet han holdt i fanget. Ansiktet forekom ham plutselig merkelig kjent, som om han hadde sett det nylig. Hos en forkledd person? Noen han bare hadde sett i forbifarten? Noen som opptrådte i en triviell rolle som gjorde at han ikke hadde lagt merke til ham, en av parkometervaktene som lusket rundt i Sofies gate eller en ekspeditør på Vinmonopolet? Harry ga opp.
«Ikke Gert, altså?»
«Hva behager?» sa Müller-Nilsen.
«Du sier Jern-Rafto. Så dere kalt ham ikke bare Gert?»
Müller-Nilsen så usikkert på Harry, begynte prøvende på en latter, men lot det bli med et skjevt smil. «Nei, det tror jeg aldri ville falt oss inn.»
«Vel. Takk for hjelpen.»
På vei ut hørte Harry Müller-Nilsen rope og snudde seg. Avsnittsjefen sto i døra til kontoret sitt i enden av korridoren og ordene kastet korte, dirrende ekko mellom veggene:
«Jeg tror ikke Rafto ville likt det heller.»
Utenfor politibygningen ble Harry stående og se på menneskene som tvekroket stanget seg gjennom vind og regn langs fortauene. Følelsen ga seg ikke. Følelsen av at noe eller noen var der, i nærheten, på innsiden, synlig hvis han bare så på det på riktig måte, i det riktige lyset.
Katrine plukket opp Harry på brygga som avtalt.
«Jeg fikk låne den av en kompis,» sa hun mens de kjørte den 21-fots skjærgårdsjeepen ut av den trange innseilingen. Da de rundet Nordneset, fikk en lyd Harry til å snu seg og han fikk øye på en totempæl. Treansiktene skrek hest mot ham med åpne munner. Et kaldt gufs feide innover båten.
«Det er sjøløvene på Akvariet,» sa Katrine.
Harry trakk frakken tettere rundt seg.
Finnøy var en liten øy. Bortsett fra lyng hadde ikke den regnpiskede biten av land vegetasjon, men den hadde en brygge hvor Katrine fortøyde båten på kyndig måte. Hyttefeltet besto av i alt seksti enheter i dukkehusstørrelse som mest av alt minnet Harry om gruvearbeiderboligene han hadde sett i Soweto.
Katrine ledet Harry på grusstien mellom hyttene før hun svingte inn mot en av dem. Den skilte seg ut fordi malingen flasset av på veggene. Et av vinduene var sprukket. Katrine strakte seg på tærne, tok tak i lyskuppelen over døra og skrudde den av. Det kom en skrapende lyd fra innsiden idet hun snudde kuppelen og døde insekter flagret ut. Pluss en nøkkel som hun fanget i lufta.
«Ekskona likte meg,» sa Katrine og stakk nøkkelen i døra.
Det luktet mugg og vått treverk innenfor. Harry stirret inn i halvmørket, hørte kneppet av en bryter og det kom på lys.
«Så hun får strøm selv om hun ikke bruker hytta,» sa han.
«Fellesstrøm,» sa Katrine og så seg langsomt rundt. «Etaten betaler.»
Hytta var på tjuefem kvadratmeter og besto av en kombinert stue og kjøkken og et soverom. Tomme ølflasker dekket kjøkkenbenken og stuebordet. Det hang ingenting på veggene, sto ingen pyntegjenstander i vinduskarmene eller bøker i bokhylla.
«Det er en kjeller også,» sa Katrine og pekte mot en lem i gulvet. «Dette er ditt felt. Hva gjør vi nå?»
«Vi leter,» sa Harry.
«Etter hva?»
«Det tenker vi minst mulig på.»
«Hvorfor det?»
«Fordi det er lett å overse noe viktig hvis du leter etter noe annet. Tøm hjernen. Du vil skjønne hva du leter etter når du ser det.»
«OK,» sa Katrine langsomt.
«Du leter oppe,» sa Harry, gikk bort til lemmen og dro i jernringen som var felt inn. En smal tretrapp førte ned i mørket. Han håpet at hun ikke så nølingen hans.
Tørre, døde edderkoppnett festet seg til ansiktet da han steg ned i det fuktige mørket som luktet av jord og råtne planker. Hele kjelleren lå under bakken. Han fant en lysbryter ved enden av trappa og slo den på, men uten resultat. Det eneste lyset der nede var det røde øyet øverst på et fryseskap som sto ved kortveggen. Han slo på lommelykta, og kjeglen falt på en dør inn til en bod.
Det skrek i hengslene da han åpnet. Det var en snekkerbod med verktøy. For en mann med ambisjoner om å gjøre noe meningsfylt, tenkte Harry. Ikke bare fange drapsmenn.
Men verktøyet så ikke mye brukt ut, så kanskje Rafto hadde innsett at han likevel hadde vært brukelig til noe annet, at han ikke var en som bygger, men en som rydder. En plutselig lyd fikk Harry til å virvle rundt. Og han pustet ut da han skjønte at det bare var termostaten i fryseskapet som hadde sparket i gang vifta. Harry gikk til den andre boden. Et teppe dekket over det som var der. Han dro det vekk, og lukten av fukt og jordslag slo mot ham. Lyskjeglen fanget inn en råtten parasoll, et plastbord, en stabel med plastskuffer, misfargede plaststoler og et krokketsett. Mer var det ikke i kjelleren. Han hørte Katrine romstere ovenpå og ville lukke døra til boden. Men en av plastskuffene hadde glidd ned i dørsprekken da han hadde dratt bort teppet. Han skulle til å skyve den inn med foten da han ble stående og se på den. I lyset fra lommelykta kunne han se den uthevede skriften på siden. Electrolux. Han gikk bort til kortveggen der vifta på fryseskapet fremdeles durte og gikk. Det var av merket Electrolux. Han grep håndtaket og dro til, men døra satt fast. Han oppdaget låsen rett under håndtaket og skjønte at skapet rett og slett var låst. Han gikk inn i snekkerboden og hentet kubeinet. Da han kom tilbake, var Katrine på vei ned trappa.
«Ingenting der oppe,» sa hun. «Jeg tror vi bare skal dra. Hva gjør du?»
«Bryter lovbestemmelsene for ransaking,» sa Harry som hadde satt kanten på kubeinet inn i døra på fryseskapet rett over låsen. Han la vekten på den andre enden. Ingenting skjedde. Han tok nytt tak, satte en fot mot trappa og spente fra.
«Faen til …»
Med et tørt smell føk døra opp, og Harry tumlet over ende. Han hørte lykta treffe murgulvet og kjente kulda slå mot seg, som pusten fra en isbre. Han famlet etter lykta bak seg da han hørte Katrine. Det var en lyd som gikk gjennom marg og bein, et dypt, rallende skrik som gikk over i en hiksting som lignet latter. Så ble det stille et par sekunder mens hun trakk pusten før det var der igjen; det samme skriket, langtrukkent, som en fødende kvinnes metodiske, rituelle smertesang. Men da hadde Harry alt sett det og skjønt hvorfor. Hun skrek fordi fryseskapet etter tolv år fremdeles fungerte utmerket slik at skaplyset hadde slått seg på og viste noe som sto klemt der inne med armene foran seg, bøyde knær og hodet presset opp mot innsiden av skapet. Kroppen var dekket av hvite iskrystaller, som et lag hvit sopp som hadde spist av den, og den forvridde kroppsstillingen istemte Katrines skrik. Men det var ikke det som fikk Harrys mage til å vrenge seg. Idet skapdøra ble brutt opp, hadde kroppen som antagelig hadde stått lent mot døra, falt framover og pannen truffet kanten over døra slik at snøkrystallene hadde falt fra ansiktet og drysset ned på kjellergulvet. Det var derfor Harry kunne slå fast at det var Gert Rafto som smilte mot dem. Munnen han smilte med, var ikke den som var sydd igjen med grov, hampaktig tråd som gikk i sikksakk inn og ut av leppene. Smilet gikk over haken og svingte opp mot kinnene, tegnet med en rad svarte stifter som måtte være spikret inn. Det mest iøynefallende var likevel nesa. Harry svelget ned gallen i ren trass. Nesebeinet og brusken måtte ha blitt fjernet først. Kulda hadde sugd all farge ut av gulroten. Snømannen var komplett.
DEL III
Kapittel 15
Dag 9. Åttetall
Klokka var åtte på kvelden, likevel kunne folk som gikk nedover Grønlandsleiret se at det var lys i hele sjetteetasje på Politihuset.
På K1, foran Harry, satt Holm og Skarre, Espen Lepsvik, Kriminalsjefen og Gunnar Hagen. Det var gått seks og en halv time siden de hadde funnet Gert Rafto på Finnøy, og fire siden Harry hadde ringt fra Bergen og kalt inn til møte før han selv kjørte til flyplassen.
Harry hadde gjort rede for likfunnet, og selv Kriminalsjefen hadde rykket til i stolen da Harry viste åstedsbildene som Bergen politikammer hadde mailet over.
«Obduksjonsrapporten er ikke ferdig ennå,» sa Harry. «Men dødsårsaken er rimelig klar. Et skytevåpen i munnen og en kule gjennom ganen og ut av bakhodet. Det har skjedd på stedet, Bergensgutta fant kula i veggen i boden.»
«Blod og hjernegørr?» spurte Skarre.
«Nei,» sa Harry.
«Ikke etter så mange år,» sa Lepsvik. «Rotter, insekter …»
«Det kunne nok vært rester av spor,» sa Harry.
