Jø Nesbø - Snømannen Part 9 (2)
«Vel. Tidenes skandale. Mistillit til hele politietaten. Slaktetid på sjefsnivå.»
Hagen åpnet en glipe mellom fingrene hvor han kikket ut på Harry. «Takk for den presise oppsummeringen.»
«For all del.»
«Jeg kommer til å innkalle Kriminalsjefen og Politimesteren. Imens vil jeg at du og Bjørn Holm holder pottetett. Hva med Arve Støp, vil han gå ut med dette?»
«Neppe, sjef.» Harry smilte skjevt. «Han er gått tom.»
«Tom for hva?»
«For integritet.»
Klokka var blitt ti og fra sitt kontorvindu så Harry det bleke, nesten nølende dagslyset legge seg på hustakene og et søndagsstille Grønland. Det hadde gått over seks timer siden Katrine Bratt var forsvunnet fra Støps leilighet, og letingen var foreløpig resultatløs. Hun kunne selvfølgelig fortsatt være i Oslo, men hvis hun hadde vært forberedt på en retrett, kunne hun ha kommet langt. Og Harry tvilte ikke på at hun hadde vært forberedt.
Like lite som han nå tvilte på at Katrine var Snømannen.
For det første var det selvfølgelig bevisene; brevet og drapsforsøkene. Men like mye at med Katrine Bratt ble det hele bekreftet: Følelsen av å bli observert på kloss hold, at noen hadde kommet seg på innsiden av livet hans. Avisutklippene på veggen, rapportene. Hun hadde lært ham å kjenne så godt at hun kunne forutsi hans neste trekk, kunne bruke ham i spillet sitt. Og nå var hun et virus i blodstrømmen hans, en spion på innsiden av hodet.
Han hørte noen komme inn døra, men snudde seg ikke.
«Vi har sporet mobiltelefonen hennes,» lød Skarres stemme. «Hun har kommet seg til Sverige.»
«Ja vel?»
«Driftssentralen til Telenor sier at signalene flytter seg sørover. Lokalisering og fart stemmer med toget til København som gikk fra Oslo S fem over sju. Jeg har snakket med politiet i Helsingborg, de trenger en formell henstilling om pågripelse. Det er en halv time til toget er der. Hva gjør vi?»
Harry nikket langsomt som til seg selv. En måke seilte forbi på stive vinger før den plutselig endret retning og skar nedover mot trærne i parken. Den hadde kanskje fått øye på noe. Eller bare ombestemt seg. Slik mennesker gjør. Oslo S klokka sju om morgenen.
«Harry? Hun kan greie å komme seg til Danmark om vi ikke snart …»
«Be Hagen snakke med Helsingborg,» sa Harry, snudde seg brått og grep jakka på stumtjeneren.
Skarre ble stående og se forbauset etter førstebetjenten som strenet nedover korridoren med lange, seige skritt.
Betjent Orø på Våpendepotet på Politihuset så oppriktig forbauset på den snauklipte førstebetjenten og gjentok:
«CS? Gass, altså?»
«To bokser,» sa Harry. «Og en eske ammo til revolveren.»
Betjenten haltet bannende mot lageret. Hole-fyren var klin gær'n, det var noe alle visste, men tåregass? Hadde det vært noen andre på Politihuset, hadde han tippet på at det skulle være til et utdrikningslag med kompiser. Men så vidt han hadde hørt, hadde ikke Hole kompiser, i hvert fall ikke blant kolleger i korpset.
Førstebetjenten kremtet da Orø kom tilbake: «Har Katrine Bratt på Voldsavsnittet fått noe våpen her?»
«Dama fra Bergen politikammer? Bare det hun skal ha i henhold til instruksen.»
«Og hva sier instruksen?»
«At du leverer inn alle våpen og ubrukt ammo på politikammeret du forlater og får ny revolver og to esker med patroner på kammeret du kommer til.»
«Så hun har altså ikke noe tyngre våpen enn en revolver?»
Orø ristet forbauset på hodet.
«Takk,» sa Hole og la patroneskene ned i den svarte bagen ved siden av de grønne, sylinderformede boksene med den pepperstinkende tåregassen som Corso og Stoughton kokte sammen i 1928.
Betjenten svarte ikke, først da han hadde fått Holes signatur på utleveringen, mumlet han et «ha en fredelig søndag».
Harry satt på venterommet på Ullevål sykehus med den svarte bagen ved siden av seg. Det luktet søtt av sprit, gamle mennesker og langsom død. En kvinnelig pasient hadde satt seg i stolen overfor ham og stirret på ham som om hun prøvde å finne noe som ikke var der; en person hun hadde kjent, en kjær som aldri kom, en sønn hun mente å dra kjensel på.
Harry sukket, kikket på klokka og så for seg stormingen av toget i Helsingborg. Togføreren som fikk beskjed fra stasjonsmesteren om å stoppe en kilometer før stasjonen. De væpnede politimennene som sto klare med hunder, spredt langs skinnegangen på begge sider. Det effektive søket gjennom vognene, kupeene, toalettene. De forskrekkede passasjerene som fór sammen ved synet av politi med våpen som fortsatt var så uvanlig her i de skandinaviske lykkeland. De skjelvende, letende hendene til kvinnene som ble bedt om å fremvise legitimasjon. Politiets høye skuldre, nervøsitet, men også forventning. Deres utålmodighet, tvil, irritasjon og til slutt resignerte skuffelse da de ikke fant det de lette etter. Og til slutt, om de var heldige og dyktige, de bannende ropene da de fant kilden til signalene som basestasjonene hadde fanget opp; Katrine Bratts mobiltelefon i en søppelbøtte på toalettet.
Et smilende ansikt dukket opp foran ham: «Du kan treffe ham nå.»
Harry fulgte etter klaprende tresko og brede, energiske hofter i hvite bukser. Hun skjøv opp døra for ham: «Men ikke bli for lenge, han trenger hvile.»
Ståle Aune lå på enerom. Hans runde, rødmussede ansikt var innsunket og så blekt at det nesten gikk i ett med putetrekket. Tynne hårstrå, som et barns, lå på den trinne sekstiåringens panne. Om det ikke hadde vært for at blikket var det samme skarpe, dansende, ville Harry trodd at han så på liket av Voldsavsnittets faste psykolog og Harrys personlige sjelesørger.
«Gud bedre, Harry,» sa Ståle Aune. «Du ser jo ut som et skjelett. Er du ikke frisk?»
Harry måtte smile. Aune satte seg opp med en grimase.
«Beklager at jeg ikke har besøkt deg før,» sa Harry og trakk en stol skrapende inntil senga. «Det er bare det at sykehus … det … jeg veit ikke.»
«Sykehus minner deg om moren din da du var liten. Det er greit.»
Harry nikket og så ned på hendene sine. «Behandler de deg bra?»
«Det spør man om når man besøker folk i fengsel, Harry, ikke på sykehus.»
Harry nikket igjen.
Ståle Aune sukket. «Jeg kjenner deg for godt, Harry, så jeg vet at dette ikke er en høflighetsvisitt. Og jeg vet at du bryr deg likevel. Så bare kom med det, du.»
«Det kan vente. De sa at du ikke var i form.»
«Form er relativt. Og relativt er jeg i kjempeform. Du skulle sett meg i går. Det vil si, du skulle ikke sett meg i går.»
Harry smilte til hendene sine.
«Er det Snømannen?» spurte Aune.
Harry nikket.
«Endelig,» sa Aune. «Jeg holder på å kjede meg i hjel her. Få høre.»
Harry trakk pusten. Så ga han et resymé av det som hadde skjedd i saken. Prøvde å kutte ut unødvendig, trettende informasjon uten å miste de vesentlige detaljene. Aune avbrøt ham bare et par ganger med korte spørsmål, ellers lyttet han i taushet med en konsentrert, nesten henført mine. Og da Harry var ferdig, så det nesten ut som den syke mannen hadde kviknet til; han hadde fått farge i kinnene og hadde satt seg høyere opp i senga.
«Interessant,» sa han. «Men du vet jo alt hvem den skyldige er, så hvorfor komme til meg?»
«Denne kvinnen er gal, ikke sant?»
«Personer som begår slike forbrytelser er uten unntak gale. Men ikke nødvendigvis i strafferettslig forstand.»
«Likevel er det et par ting jeg ikke forstår ved henne,» sa Harry.
«Jøss. Selv er det bare et par ting jeg faktisk forstår ved folk, så da er du en bedre psykolog enn meg.»
«Hun var bare nitten år da hun drepte de to kvinnene i Bergen og Gert Rafto. Hvordan kan en person som er så gal komme seg igjennom de psykologiske testene til Politihøyskolen og fungere i en jobb i alle disse årene uten at noen oppdager noe?»
«Godt spørsmål. Kanskje er hun et cocktail-tilfelle.»
«Cocktail?»
«En person med litt av alt. Schizofren nok til at hun hører stemmer, men klarer å skjule sykdommen for omgivelsene. Tvangspreget personlighetsforstyrrelse paret med en dæsj paranoia som skaper vrangforestillinger om hvilken situasjon hun er i og hva hun må gjøre for å slippe unna, men som for omverdenen bare oppleves som en viss innesluttethet. Det bestialske og raseriet som kommer fram ved drapene du beskriver, stemmer med en borderline-personlighet, men altså en som kan kontrollere raseriet sitt.»
«Mm. Du aner ikke, altså?»
Aune lo. Latteren gikk over i hoste.
«Jeg beklager, Harry,» rallet han. «De fleste tilfeller er sånn. Vi har laget oss et sett med båser i psykologien som kyrne våre ikke vil stå i. De er rett og slett noen uforskammede, utakknemlige vriompeiser. Tenk all den forskningen vi har gjort på dem!»
«Det er noe annet også. Da vi fant liket av Gert Rafto, var hun oppriktig forskrekket. Jeg mener, hun spilte ikke. Jeg kunne se sjokket, pupillene hennes fortsatte å være store og svarte selv om jeg satte lommelykta rett i ansiktet hennes.»
«Hei sann! Det er interessant.» Aune satte seg høyere opp i senga. «Hvorfor satte du lommelykta i ansiktet hennes? Mistenkte du henne allerede da?»
Harry svarte ikke.
«Du kan ha rett,» sa Aune. «Hun kan ha fortrengt drapene, det er slett ikke uvanlig. Du forteller jo også at hun faktisk har vært til stor hjelp i etterforskningen, og ikke sabotert den. Det kan tyde på at hun har hatt mistanke til seg selv og et oppriktig ønske om å finne ut av det. Hva vet du om noktambulisme, altså søvngjengeri?»
«Jeg veit at folk kan gå i søvne. Snakke i søvne. Spise, kle på seg og til og med gå ut og kjøre bil i søvne.»
«Korrekt. Dirigenten Harry Rosenthal dirigerte og sang instrumentene til hele symfonier i søvne. Og det har vært minst fem drapssaker hvor drapsmannen er blitt frikjent fordi retten mener han eller hun er en parasomniac, altså en som lider av søvnforstyrrelser. Det var en mann i Canada som for noen år siden sto opp, kjørte over to mil, parkerte, drepte svigermoren sin som han ellers hadde et utmerket forhold til, holdt på å kvele svigerfaren sin, kjørte tilbake og la seg til å sove igjen. Han ble frikjent.»
«Du mener at hun kan ha drept i søvne? At hun er en slik parasomniac?»
«Det er en kontroversiell diagnose. Men forestill deg en person som med jevne mellomrom går inn i en slags dvaletilstand og etterpå ikke kan huske klart hva de har gjort. En som har et uklart, fragmentarisk bilde av det som har hendt, som en drøm.»
«Mm.»
«Og anta at denne kvinnen i løpet av etterforskningen har begynt å skjønne hva hun har gjort.»
Harry nikket langsomt: «Og skjønner at for å slippe unna må hun skaffe en syndebukk.»
«Det kan tenkes.» Ståle Aune skar en grimase. «Men nå er det slik at det meste kan tenkes når det gjelder den menneskelige psyke. Problemet er at vi kan ikke se de sykdommene vi snakker om, vi må bare anta at de er der ut fra symptomene.»
«Som muggsopp.»
«Hva?»
«Hva er det som gjør et menneske så psykisk syk som denne kvinnen?»
Aune stønnet. «Alt mulig! Ingenting! Gener og oppvekst.»
«En alkoholisert, voldelig far?»
«Ja, ja! Nitti poeng for det. Legg til en mor med en psykiatrisk historie, en traumatisk opplevelse eller to i oppveksten og du har full score.»
«Høres det sannsynlig ut at hun når hun er blitt sterkere enn sin alkoholiserte, voldelige far, vil hun prøve å skade ham? Drepe ham?»
«Absolutt ikke umulig. Jeg husker ett tilfel…» Ståle Aune holdt brått inne. Stirret på Harry. Så bøyde han seg fram og hvisket med et lys vilt dansende i øynene: «Sier du det jeg tror du sier, Harry?»
Harry Hole studerte neglene sine. «Jeg fikk se et bilde av en mann på politikammeret i Bergen. Jeg syntes det var noe merkelig kjent ved ham, som om jeg hadde møtt ham. Først nå skjønner jeg hvorfor. Det var familielikheten. Før Katrine Bratt giftet seg, het hun Rafto. Gert Rafto var hennes far.»
Harry fikk telefonen fra Skarre på vei til flytoget. Han hadde tatt feil, de hadde ikke funnet mobiltelefonen hennes på toalettet. Den lå på bagasjehylla i en av kupeene.
Åtti minutter senere var han innhyllet i grått. Kapteinen meldte om lavt skydekke og regn i Bergen. Null sikt, tenkte Harry. De fløy kun på instrumenter nå.
Døra til villaen ble revet opp bare sekunder etter at Thomas Helle, betjent i Savnetgruppa, hadde trykket på ringeapparatet over dørskiltet hvor det sto Andreas, Eli og Trygve Kvale.
«Takk Herren for at dere kom så fort.» Mannen som sto foran Helle så over skulderen hans. «Hvor er de andre?»
«Det er bare meg. Du har fremdeles ikke hørt noe fra din kone?»
Mannen, som Helle antok måtte være den Andreas Kvale som hadde ringt til Krimvakta, stirret vantro på ham: «Hun er borte, sa jeg jo.»
«Vi vet det, men de pleier å komme tilbake.»
«Hvem 'de'?»
Thomas Helle sukket: «Kan jeg komme inn, Kvale? Dette regnet …»
«Å, unnskyld! Vær så god.» Mannen i femtiårene steg til side og i halvmørket bak ham fikk betjent Helle øye på en mørkhåret gutt i tjueårene.
Thomas Helle bestemte seg for å ta det slik, stående i gangen. De hadde knapt folk til å bemanne telefonen i dag, det var søndag og de som var på vakt lette etter Katrine Bratt. En fra deres egne rekker. Alt var hemmelig, men ryktene gikk om at hun kunne være innblandet i Snømannen-saken.
«Hvordan oppdaget dere at hun var borte?» spurte Helle og gjorde seg klar til å notere.
«Trygve og jeg kom tilbake fra telttur i Nordmarka i dag. Vi har vært borte i to dager. Uten mobiltelefon, bare fiskestang. Hun var ikke her, ingen beskjed, og som jeg sa på telefonen var døra ulåst. Den er alltid låst, selv når hun er hjemme. Min kone er en svært engstelig kvinne. Og ingen av ytterklærne hennes er borte. Ingen sko heller. Bare tøflene. I dette været …»
«Har dere ringt alle hun kjenner? Inklusive naboene?»
«Selvfølgelig. Ingen har hørt noe fra henne.»
Thomas Helle noterte. En følelse hadde allerede kommet krypende; en følelse av gjenkjennelse. Forsvunnet hustru og mor.
«Du sa din kone var en fryktsom kvinne,» sa han lett. «Så hvem ville hun eventuelt åpnet for? Og eventuelt sluppet inn?»
Han så far og sønn veksle blikk.
«Ikke mange,» sa faren bestemt. «Det måtte være noen hun kjente.»
«Eller noen hun ikke har følt seg truet av, kanskje,» sa Helle. «Som et barn eller en kvinne?»
Andreas Kvale nikket.
«Eller noen som har hatt en plausibel forklaring for å komme inn. En fra strømleverandøren som skal lese av strømmåleren, for eksempel.»
Ektemannen trakk på det. «Kanskje.»
«Har dere sett noe uvanlig rundt huset i det siste?»
«Uvanlig? Hva mener du?»
Helle bet seg i underleppen. Tok sats. «Noe som kan ligne en … snømann?»
Andreas Kvale så på sønnen som ristet energisk, nesten vettskremt på hodet.
«Bare så vi fikk utelukket det,» sa Helle lett.
Sønnen sa noe. Lavt og mumlende.
«Hva?» sa Helle.
«Han sier at det ikke er noe snø lenger,» sa faren.
«Nei visst.» Helle stakk notisblokka i jakkelomma. «Vi sender ut en etterlysning til patruljebilene. Hvis hun ikke har dukket opp til i kveld, vil vi trappe opp letingen. I nittini prosent av tilfellene vil hun da allerede ha kommet til rette. Så her er mitt visittkort med …»
Helle kjente Andreas Kvales hånd legge seg på overarmen hans.
«Det er noe jeg må vise deg, betjent.»
Thomas Helle fulgte etter Kvale gjennom en dør innerst i gangen, ned en kjellertrapp. Han åpnet en dør til et rom hvor det luktet av såpe og klær som hang til tørk. I hjørnet sto en gammeldags klesrulle ved siden av en Electrolux vaskemaskin av eldre årgang. Murgulvet skrånet ned mot en kum i midten. Gulvet var vått og det var vann borte ved veggen som om gulvet nylig var blitt spylt med den grønne vannslangen som lå der. Men det var ikke først og fremst det som fanget Thomas Helles oppmerksomhet. Det var kjolen som hang på tørkesnoren, festet med hver sin klesklype i skulderen. Eller rettere sagt; det som var igjen av kjolen. Den var kuttet av rett under brystet. Kuttkanten var skjev og svart på grunn av de krøllete, brente bomullstrådene.
Kapittel 29
Dag 20. Tåregass
Regnet lekket gjennom himmelen og ned på Bergen som lå i blå ettermiddagsskumring. Båten som Harry hadde bestilt lå klar ved kaia ved foten av Puddefjordsbroen da Harrys drosje stoppet utenfor båtutleiefirmaet.
Båten var en velbrukt, tjuesju fots, finsk cabincruiser.
«Jeg skal fiske,» svarte Harry og pekte på det nautiske kartet. «Noen skjær eller noe jeg burde vite hvis jeg skal hit?»
«Finnøy?» sa utleiekaren. «Du skal få med en stang med søkke og sluk, men det er dårlig med fisk der ute.»
«Vi får se. Hvordan starter man denne greia?»
Da Harry tøffet forbi Nordneset, kunne han skimte totempælen i skumringen inne blant de nakne trærne i parken. Sjøen hadde lagt seg flat under regnet som pisket overflaten så den skummet. Harry skjøv spaken ved siden av rattet framover, baugen løftet seg så han måtte ta et støtteskritt, og båten skjøt fart.
Et kvarter senere dro Harry spaken tilbake og svingte inn mot en brygge på utsiden av Finnøy, hvor han var ute av syne fra Raftos hytte. Han fortøyde, dro fram fiskestanga og lyttet til regnet. Fiske var ikke hans greie. Sluken var tung, kroken satte seg fast i bånn og Harry dro opp tang som snurret seg rundt stanga da han vippet den opp. Han løsnet kroken og renset den. Så prøvde han å slippe sluken ned i vannet igjen, men noe i snella hadde låst seg og sluken ble hengende tjue centimeter under tuppen av stanga og ville verken opp eller ned. Harry kikket på klokka. Hvis noen var blitt skremt opp av motorduren, burde de ha falt til ro igjen nå og han måtte få gjort dette før det ble for mørkt. Han la fra seg stanga i setet, åpnet bagen, dro opp revolveren, åpnet esken med patroner og trædde dem inn i revolvertønna. Stakk de termoslignende CS-boksene i hver sin lomme og gikk i land.
Det tok ham fem minutter å gå opp til toppen av den mennesketomme øya og ned til de vinterstengte hyttene på den andre siden. Hytta til Rafto lå mørk og utilnærmelig foran ham. Han fant et sted på et svaberg tjue meter fra hytta hvor han hadde full oversikt over alle dører og vinduer. Regnet hadde for lengst trengt gjennom skuldrene på den grønne militærjakka. Så dro han opp en av CS-boksene og dro ut splinten. Om fem sekunder ville det fjærbelastede håndtaket sprette opp og gassen begynne å frese ut. Han løp mot hytta med boksen på strak arm og kylte den mot vinduet. Glasset knuste med en tynn, spinkel lyd. Harry trakk seg tilbake til svaberget og løftet revolveren. Over regnet kunne han høre hissingen fra tåregassboksen der inne, og han kunne se innsiden av vinduene farges grå.
Hvis hun var der inne, ville hun ikke holde ut mer enn noen sekunder.
Han siktet. Ventet og siktet.
Etter to minutter hadde fremdeles ingenting skjedd.
Harry ventet i to til.
Så gjorde han klar den andre boksen, gikk mot døra med revolveren hevet og kjente på døra. Låst. Men spinkel. Han tok fire skritts fart.
Døra revnet langs hengslene, og han falt inn i det røykfylte rommet med høyre skulder først. Gassen angrep straks øyene. Harry holdt pusten mens han famlet seg fram til kjellerlemmen, vippet den til side, dro ut splinten på den andre boksen og slapp den innenfor. Så løp han ut igjen. Fant en vannpytt og sank på kne med rennende nese og øyne, stakk hodet under med øynene åpne, så dypt han kom, til nesa skuret mot grus. To ganger gjentok han det grunne dykket. Det svidde fortsatt som helvete i nese og gane, men synet hadde klarnet. Han pekte revolveren mot huset igjen. Ventet. Og ventet.
«Kom igjen! Kom igjen, jævla fitte!»
Men ingen kom.
Etter et kvarter hadde det sluttet å ryke fra hullet i glassruta.
Harry gikk bort til huset og sparket opp døra. Hostet og kastet et siste blikk innenfor. Tåkelagt ødeland. Instrumentflyging. Faen, faen!
Da han gikk tilbake til båten, var det blitt så mørkt at han visste at han ville få problemer med sikten. Han løsnet fortøyningen, gikk om bord og grep rundt starteren. En tanke fór gjennom hodet hans; han hadde ikke sovet på halvannet døgn, hadde ikke spist siden i morges, var våt til skinnet og hadde reist bomtur til føkking Bergen. Om ikke denne motoren startet på første forsøk, kom han til å pepre skroget med seks 38 millimeters blybiter og svømme til land. Motoren startet med et brøl. Harry syntes nesten det var synd. Han skulle til å skyve spaken framover da han fikk øye på henne.
Hun sto rett foran ham, i trappa som ledet ned under dekk. Nonchalant lent mot karmen, iført en grå genser over en svart kjole.
«Hendene i været,» sa hun.
Det hørtes så barnslig ut at det nesten virket som en spøk. Det gjorde ikke den svarte revolveren som pekte opp på ham. Eller løftet som fulgte: «Hvis du ikke gjør som jeg sier, skyter jeg deg i magen, Harry. Som tar seg av nervene i ryggen og paralyserer deg. Så ett i hodet. Men vi begynner altså med magen …»
Revolverløpet pekte lavere.
Harry slapp rattet og spaken og rakte armene over hodet.
«Rygg, er du snill,» sa hun.
Hun kom opp fra trappa og først nå så Harry skinnet i øynene hennes, det samme han hadde sett da de arresterte Becker, det samme han hadde sett i baren på Fenris. Men det føk gnister over linsen som rykket og skalv. Harry rygget til han kjente setet bakerst i båten mot knehasene.
«Sett deg,» sa Katrine og slo av motoren.
Harry dumpet ned, satte seg på fiskestanga og kjente vannet på plastsetet trekke gjennom buksene.
«Hvordan fant du meg?» spurte hun.
Harry trakk på skuldrene.
«Få høre,» sa hun og løftet pistolen. «Still nysgjerrigheten min, Harry.»
«Vel,» sa Harry og prøvde å lese hennes bleke, dratte ansikt. Men dette var ukjent terreng, ansiktet til denne kvinnen tilhørte ikke den Katrine Bratt han kjente. Trodde han kjente.
«Alle har et mønster,» hørte Harry seg selv si. «En måte å spille på.»
«Ja vel. Og hva er min måte?»
«Å peke en vei og løpe den motsatte.»
«Å?»
Harry kjente tyngden av revolveren i høyre jakkelomme. Han reiste seg litt opp, flyttet bort fiskestanga og lot høyrehånden bli liggende på setet:
«Du skriver et brev som du undertegner med Snømannen, sender til meg, og rusler noen uker seinere inn på Politihuset. Det første du gjør er å fortelle meg at Hagen har sagt at jeg skal ta meg av deg. Hagen sa aldri det.»
«Alt korrekt så langt. Annet?»
«Du hev frakken i vannet foran Støps leilighet og flyktet motsatt vei, over taket. Mønsteret er derfor at når du planter mobiltelefonen din på et tog mot øst, flykter du selv mot vest.»
«Bravo. Og hvordan flyktet jeg?»
«Ikke med fly, selvfølgelig, du visste at Gardermoen ville være under overvåkning. Jeg tipper at du plantet telefonen på Oslo S i god tid før toget skulle gå, gikk over til bussterminalen og tok en tidlig buss vestover. Jeg tipper du delte opp reisen i etapper. Skiftet busser.»
«Timeekspressen til Notodden,» sa Katrine. «Bergensbussen derfra. Gikk av på Voss og kjøpte klær. Buss til Ytre Arna. Lokalbuss derfra til Bergen. Betalte en fisker på Zachariasbryggen for å svinge meg ut hit. Ikke dårlig tippet, Harry.»
«Det var ikke så vanskelig. Vi er ganske like, du og jeg.»
Katrine la hodet på skakke: «Hvis du var så sikker, hvorfor kom du alene?»
«Jeg er ikke aleine. Müller-Nilsen og folka hans er på vei hit med båt nå.»
Katrine lo. Harry flyttet hånden nærmere jakkelomma.
«Jeg er enig i at vi er like, Harry. Men når det gjelder å juge, er jeg bedre enn deg.»
Harry svelget. Hånden var kald. Fingrene måtte lystre. «Ja, det faller visst lettere for deg,» sa Harry. «Akkurat som å drepe.»
«Å? Du ser ut som du har lyst til å drepe meg nå. Den hånden din nærmer seg jakkelomma faretruende. Reis deg opp og ta av jakka. Langsomt. Og hiv den hit.»
Harry bannet innvendig, men gjorde som hun sa. Jakka landet på dekket foran Katrine med et dunk. Uten å ta blikket fra Harry grep hun den og slengte den over bord.
«Det var på tide du skaffet deg en ny uansett,» sa hun.
«Mm, « sa Harry. «Du mener en som vil matche gulroten midt i trynet mitt?»
Katrine blunket to ganger og Harry så noe som lignet forvirring i blikket hennes.
«Hør, Katrine. Jeg har kommet for å hjelpe deg. Du trenger hjelp. Du er syk, Katrine. Det var sykdommen som fikk deg til å drepe dem.»
Katrine hadde begynt å riste langsomt på hodet. Hun pekte mot land.
«Jeg har sittet i det naustet der i to timer og ventet på deg, Harry. For jeg visste du ville komme. Jeg har studert deg, Harry. Du finner alltid det du leter etter. Det var jo derfor jeg valgte deg.»
«Valgte meg?»
«Valgte deg til å finne Snømannen for meg. Det var derfor du fikk det brevet.»
«Hvorfor kunne du ikke finne Snømannen selv? Du hadde jo ikke akkurat behøvd å lete langt unna.»
Hun ristet på hodet. «Jeg har prøvd, Harry. Jeg har prøvd i mange år. Jeg visste at jeg ikke ville klare det alene. Det måtte bli deg, du er den eneste som har greid å fange en seriemorder. Jeg trengte Harry Hole.» Hun smilte trist. «Et siste spørsmål, Harry. Hvordan kom du på tanken at jeg hadde lurt deg?»
Harry lurte på hvordan det ville skje. En kule i pannen? Glødetråden? En tur ut på sjøen og så drukning? Han svelget. Han burde være redd. Så redd at han ikke greide å tenke, så redd at han falt klynkende om på dekk og tryglet henne om å få leve. Hvorfor gjorde han ikke det? Det kunne ikke være stoltheten, den hadde han svelget med whisky og spydd ut igjen for mange ganger. Det kunne selvfølgelig være at det var hans rasjonelle hjerne, at han visste at det ikke ville hjelpe, men tvert om forkorte livet hans ytterligere. Men han kom fram til at det var trettheten. En altomfattende, dyp tretthet som gjorde at han bare ønsket å få det overstått.
«Jeg har hele tiden visst inni meg at alt dette startet for lenge siden,» sa Harry og noterte at han ikke lenger kjente kulda. «At alt var planlagt og at den som sto bak hadde greid å komme seg på innsiden av mitt liv. Det er ikke så mange å velge mellom der, Katrine. Og da jeg så avisutklippene i leiligheten din, visste jeg at det var deg.»
Harry så at hun blunket, desorientert. Og han kjente en kile av tvil drive inn i tankerekkene, inn i logikken han hadde sett så klart. Eller hadde han det? Hadde ikke tvilen vært der hele tiden? En regnbyge avløste den jevne sildringen, vannet hamret mot dekket. Han så munnen hennes åpne seg og fingeren som krøket seg rundt avtrekkeren. Han grep rundt fiskestanga ved siden av seg og stirret inn i revolvermunningen. Så det var slik det skulle slutte, i en båt på Vestlandet, uten vitner, uten spor. Et bilde dukket opp. Av Oleg. Alene.
Han svingte fiskestanga fram foran seg, mot Katrine. Det var et siste desperat utfall, et patetisk forsøk på å vippe spillet, på å avlede skjebnen. Den myke tuppen traff Katrine bløtt på kinnet, hun kunne knapt ha kjent det og slaget verken skadet eller fikk henne ut av balanse. I ettertid kunne ikke Harry huske om det som skjedde var planlagt, bare halvt tenkt eller ren, skjær flaks: Farten på sluken fikk den tjue centimeter lange slakken av snøret til å legge seg rundt bakhodet hennes slik at sluken svingte rundt hodet og traff fortennene i den åpne munnen hennes. Og da Harry rykket stangen hardt til seg, gjorde spissen på kroken jobben den var konstruert for; den fant kjøtt. Den bet seg fast i Katrine Bratts høyre munnvik. Og Harrys desperate rykk var så voldsomt at Katrine Bratts hode følgelig ble vridd bakover og rundt mot høyre med en slik kraft at han et øyeblikk hadde følelsen av å skru hodet rett av kroppen hennes. Med en forsinkelse fulgte kroppen hodets rotasjon, først rundt mot høyre og så rett mot Harry. Kroppen hennes var fortsatt i spinn da hun stupte i dørken foran ham.
Harry reiste seg og slapp seg ned på henne med knærne først. De traff henne på hver side av halsen i høyde med kravebeinet, og han visste at det paralyserte armene hennes.
Han vred revolveren ut av den kraftløse hånden hennes og presset munningen mot et av de vidåpne øynene. Våpenet kjentes lett og han kunne se jernet presse mot det myke øyeeplet hennes, men hun blunket ikke. Tvert om. Hun gliste. Bredt. Med en munnvik som var revnet og tenner som regnet prøvde å vaske rene for blod.