Paulo Coelho - Alkymisten, ALKYMISTEN - Part (16)

— Vil hjertet alltid hjelpe mennesket? spurte han alkymisten.

— Bare den som lever sin egen historie. Og fremfor alt barna, drukkenboltene og de gamle.

— Vil det si at det ikke kan hende meg noe?

— Det vil bare si at hjertet gjør så godt det kan, svarte alkymisten.

En ettermiddag dro de gjennom leiren til en av stammene.

Overalt var det våpen å se, og araberne, som var kledd i vakre, hvite gevanter, satt og røkte vannpipe og diskuterte kampene. Ingen tok notis av de to reisende.

— Det er jo ingenting å være redd for her, sa gutten da de hadde ridd et stykke.

Alkymisten ble med ett rasende.

- Stol på hjertet ditt, sa han, — og glem ikke at du befinner deg i ørkenen. Når menneskene går til krig mot hverandre, hører også verdenssjelen krigs-ropene. Ingen slipper unna følgene av det som skjer under solen, og det gjelder alle ting.

«Alle ting er én,» sa gutten til seg selv.

Og som om ørkenen ville demonstrere at den gamle alkymisten hadde rett, kom to krigere ridende opp til dem bakfra.

- Dere kan ikke fortsette, sa den ene. — Dere er midt i krigssonen.

- Jeg skal ikke langt, svarte alkymisten og så krigerne dypt inn i øynene. De fremmede ble sittende i taushet noe minutter, så lot de dem reise videre.

Gutten var fascinert av det han hadde sett.

— Du tvang krigerne i kne med blikket ditt, sa han.

— Øynene speiler sjelens krefter, svarte alkymisten.

Gutten visste at det var sant. Da de var i leiren, hadde en av krigerne i mengden stirret på dem.

Han hadde stått så langt unna at det ikke var mulig å se ansiktet hans tydelig, men gutten var sikker på at han så dem.

Da de red over en fjellrygg, sa alkymisten at de ville være fremme ved pyramidene om to dager.

- Vil du lære meg alkymiens kunst nå som vi snart skal skille lag? spurte gutten.

— Den kan du allerede. Det handler om å trenge ned i verdens sjel og finne skatten som er bestemt for deg.

— Det er ikke det jeg vil vite. Jeg snakker om å forvandle bly til gull.

Alkymisten var taus som ørkenen var taus. Han svarte først da de stanset for å spise.

- Alt i universet er et resultat av utvikling, sa han. — Og ifølge de vise er gullet det metallet som har utviklet seg lengst. Spør meg ikke hvorfor, det vet jeg ikke. Jeg vet bare at tradisjonen alltid har rett. Menneskene har ikke klart å tolke de vises ord riktig. I stedet for å være et symbol på utvikling og foredling, er gullet blitt det som mennesekene dreper hverandre for — det er blitt krigens symbol.

— Tingene snakker mange språk, sa gutten. — En gang var et kamelvrinsk bare et kamelvrinsk, så ble det et faresignal — og til slutt et alminnelig vrinsk igjen.

— Jeg har kjent ekte alkymister, fortsatte den andre.

— De stengte seg inne i laboratoriene sine og forsøkte å bli en del av den samme prosessen som utviklet gullet. De fant De vises sten, for de forstod at når noe utvikler seg, utvikles også alt omkring det. Andre fant steinen ved en tilfeldighet. De hadde allerede evnen til det fordi sjelen deres var våknere enn andres. Men den er det ikke mange av. Andre igjen søkte bare gullet, og de oppdaget aldri hemmeligheten. De skjønte ikke at bly, kobber og jern også har sin egen historie å oppfylle. Og den som blander seg inn i andres historie, vil aldri finne sin egen.

Alkymistens ord lød nærmest som en forbannelse. Han bøyde seg ned og plukket opp et skjell fra bakken.

- Alt dette var en gang hav, sa han.

— Det har jeg skjønt, sa gutten.

Alkymisten ba ham om å legge skjellet inntil øret. Han gjorde det, akkurat som han hadde gjort mange ganger da han var liten, og der inne hørte han havet bruse.

- Havet finnes fortsatt i dette skjellet, for det tilhører skjellets egen historie. Og slik vil det være til ørkenen på ny fylles av vann.

Så steg de til hest igjen og fortsatte mot pyramidene i Egypt.

***

Solen var i ferd med å gå ned da guttens hjerte plutselig varslet fare. De befant seg midt i noen enorme sanddyner. Gutten kastet et blikk på alkymisten, som ikke syntes å ha lagt merke til noe som helst. Like etter fikk gutten øye på to krigere som kom ridende mot dem. Silhuettene tegnet seg skarpt mot solen. Før han rakk å si noe til alkymisten ble de to rytterne til ti, så hundre, helt til de enorme sanddynene var dekket av krigere.

De var kledd i blått, med et svart bånd rundt turbanene. Ansiktene deres var skjult av et svart sjal, slik at bare øynene syntes.

Avstanden var stor, men sjelens krefter speilet seg i øynene deres. Og det de så, var døden.

***

De ble ført til en militærleir i nærheten. En soldat skubbet gutten og alkymisten inn i et telt der generalen og hans nestkommanderende satt.

— Her har vi altså spionene, sa den ene av dem.

— Vi er bare reisende, svarte alkymisten.

— Dere ble sett i fiendens leir for tre dager siden. Dere har snakket med en av krigerne.

- Jeg er bare en som drar gjennom ørkenen og som kjenner stjernene, sa alkymisten.

— Jeg vet ingenting om tropper eller stammenes bevegelser. Jeg har bare fulgt vennen min hit.

- Og hvem er vennen din? spurte generalen.

- En alkymist, svarte alkymisten. - Han kjenner naturkreftene, og han gir deg gjerne et eksempel på sine mektige evner.

Gutten ble stum av redsel.

- Hva gjør en fremmed i et fremmed land? spurte den andre.

- Han har penger med til stammen deres, svarte alkymisten før gutten fikk sagt et ord. Dermed grep han guttens pung og ga gullmyntene til generalen.

Araberen tok imot pengene uten å si et ord. Det var nok til å kjøpe mange våpen.

- Hva er en alkymist? spurte han omsider.

- En som kjenner naturen og verden. Hvis han ville, kunne han blåse hele denne leiren overende med vinden.

Mennene lo. De var vant til krigens krefter, og ingen vind hadde noensinne hindret et dødelig slag i å treffe. Men hjertene deres begynte allikevel å slå litt raskere i brystet på dem. De var menn av ørkenen, og som menn av ørkenen var de redde for trollmenn.

— Det vil jeg gjerne se, sa generalen.

— Vi trenger tre dager, sa alkymisten. - Og gutten vil ikke rasere leiren, bare forvandle seg til vind for å demonstrere kreftene sine.

Hvis han ikke klarer det, vil vi ydmykt gi deg våre liv til ære for stammen din.

— Du kan ikke gi meg noe som allerede er mitt, sa generalen hovmodig.

Men han lot de reisende få tre dager.

***

Gutten var lamslått av skrekk og alkymisten måtte støtte ham ut av teltet.

- Ikke la dem få se at du er redd, sa han. — Dette er modige menn. De forakter feiginger.

Men gutten var ute av stand til å få fram et ord. Først etter en stund fikk han talens bruk tilbake.

— Du ga bort alt jeg eide og hadde! sa han. — Alt jeg hadde lagt meg opp!

- Hvilken glede har vel du av penger hvis du skal dø? spurte alkymisten. — Pengene dine har gitt deg en frist på tre dager, og det er ikke ofte at penger forlenger livet.

Men gutten var altfor redd og nervøs til å høre på kloke ord. Han visste ikke hvordan han skulle forvandle seg til vind. Han var ingen alkymist.

De fikk gå fritt omkring i leiren. Det var ikke nødvendig å sperre dem inne; alt araberne trengte å gjøre, var å ta fra dem hestene deres.

Nok en gang viste verden sine mange språk: ørkenen, som før var åpen og uten grenser, var nå en uoverstigelig mur.

Alkymisten ba en kriger om litt te og helte den over guttens håndledd. Kroppen hans ble med ett rolig. Samtidig sa alkymisten, med en ømhet i stemmen som han ikke hadde hørt før, noe han ikke helt forstod.

— Ikke gi etter for fortvilelsen. Da vil du ikke klare å snakke med hjertet ditt.

— Men jeg kan jo ikke forvandle meg til vind!

— Den som lever sin egen historie, vet alt som vites skal. Det er bare én ting som gjør en drøm uoppnåelig: frykten for å feile.

- Jeg er ikke redd for å feile. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal forvandle meg til vind.

- Så får du lære deg det. Livet ditt avhenger av det.

- Og hvis jeg ikke klarer det?

— Da vil du dø. Men du vil dø idet du lever din egen historie, og det er langt bedre enn å dø som millioner av andre, de som aldri skjønte at de hadde en egen historie å leve. Men tenk ikke på det. Døden gjør livet mer levende.

***

Den første dagen gikk. Et stort slag ble utkjempet i nærheten, og mange sårede ble brakt til leiren.

«Døden forandrer ingenting,» tenkte gutten. De døde krigerne ble erstattet av levende, og livet gikk videre.

- Du kunne kanskje ha dødd senere, min venn, sa en kriger til sin falne kamerat. - Du kunne ha dødd etter at krigen var slutt, men dødd ville du ha gjort uansett.

Det ble kveld, og gutten gikk for å finne alkymisten. Han hadde tatt falken med seg ut i ørkenen.

- Jeg klarer ikke å forvandle meg til vind, sa gutten igjen.

— Husk hva jeg har sagt: Verden er bare Guds synlige del. Alkymien handler om å bringe den åndelige fullkommenhet i kontakt med det materielle planet.

— Hva driver du med?

- Jeg mater falken.

— Vi vil dø hvis jeg ikke klarer å forvandle meg til vind, sa gutten. — Hvorfor bry seg med å mate en falk?

— Det er du som skal dø, sa alkymisten. — Jeg vet allerede hvordan jeg skal forvandle meg til vind.

***

Den andre dagen klatret gutten opp på en klippe som lå i nærheten av leiren. Vaktene lot ham passere; de hadde allerede hørt snakk om trollmannen som kunne forvandle seg til vind, og de hadde liten lyst til å komme ham for nær.

Dessuten var ørkenen en uoverstigelig mur.

Resten av den andre dagen ble han sittende og se ut over ørkenen. Han lyttet til hjertet sitt. Og ørkenen lyttet til frykten hans.

De snakket samme språk.

***

Den tredje dagen samlet generalen de høyeste offiserene rundt seg.

— La oss nå se denne guttungen forvandle seg til vind, sa han til alkymisten.

— Ja, sa han.

Gutten tok dem med til stedet der han hadde vært dagen før. Så ba han alle om å sette seg.

— Det vil ta litt tid, sa han.

— Vi har ikke hastverk, svarte generalen. — Vi er ørkenfolk.

***

Gutten så ut over ørkenen, ut mot fjellene i det fjerne, sanddynene, klippene og plantene som krevde å leve der ingenting kunne leve.

Dette var ørkenen som han hadde reist gjennom i så mange måneder og som han allikevel bare kjente en bitte liten del av. I denne lille delen hadde han truffet en engelskmann, reist med en karavane, opplevd stammekriger og levd i en oase med femti tusen daddelpalmer og tre hundre brønner.

- Er du her i dag igjen? spurte ørkenen. — Pratet vi ikke nok sammen i går?

— Du holder det mennesket som jeg har gitt min kjærlighet, sa gutten. — Når jeg ser ut over sand- dynene dine, ser jeg også henne. Jeg ønsker å dra tilbake til henne, og derfor trenger jeg din hjelp til å forvandle meg til vind.

— Hva er kjærlighet? spurte ørkenen.

- Kjærlighet er falken som flyr over sanddynene dine. For den er du en grønn eng, og den har aldri vendt hjem uten mat. Den kjenner klippene dine og fjellene dine, og du er gavmild mot den.

— Falkens nebb river biter av meg, sa ørkenen. — Så lite vann som jeg har, bruker jeg mange år på å få noe til å leve og vokse, og en dag, når jeg endelig kjenner livet kjæle med sanddynene mine, stuper den ned fra himmelen. Den høster der jeg sår.

— Men det er jo derfor du skaper liv, svarte gutten. — Så falken skal få mat. Og falken gir mar til mennesket, og mennesket vil en dag gi næring til deg, slik at nye dyr og planter kan bli til. Slik går jorden rundt.

— Bare den som lever sin egen historie. Only|the|who|lives|his/her|own|story — Only those who live their own story. Og fremfor alt barna, drukkenboltene og de gamle. And|above|all|the children|the drunks|and|the|old ones ||||i ragazzini||| And above all the children, the drunks, and the old.

Overalt var det våpen å se, og araberne, som var kledd i vakre, hvite gevanter, satt og røkte vannpipe og diskuterte kampene. Everywhere|was|it|weapons|to|see|and|the Arabs|who|were|dressed|in|beautiful|white|robes|sat|and|smoked|hookah|and|discussed|the battles Everywhere there were weapons to be seen, and the Arabs, dressed in beautiful white robes, sat smoking hookah and discussing the battles. Ingen tok notis av de to reisende. No one|took|notice|of|the|two|travelers No one took notice of the two travelers.

Alkymisten ble med ett rasende. The alchemist|became|with|one|furious The alchemist suddenly became furious.

- Dere kan ikke fortsette, sa den ene. You (plural)|can|not|continue|said|the|one - You cannot continue, said one. — Dere er midt i krigssonen. You|are|in the middle|in|war zone — You are in the middle of the war zone.

Gutten var fascinert av det han hadde sett. The boy|was|fascinated|by|what|he|had|seen The boy was fascinated by what he had seen.

Gutten visste at det var sant. The boy|knew|that|it|was|true The boy knew it was true. Da de var i leiren, hadde en av krigerne i mengden stirret på dem. When|they|were|in|the camp|had|one|of|the warriors|in|the crowd|stared|at|them When they were in the camp, one of the warriors in the crowd had stared at them.

Han hadde stått så langt unna at det ikke var mulig å se ansiktet hans tydelig, men gutten var sikker på at han så dem. He|had|stood|so|far|away|that|it|not|was|possible|to|see|face|his|clearly|but|the boy|was|sure|of|that|he|saw|them He had stood so far away that it was not possible to see his face clearly, but the boy was sure that he saw them.

— Den kan du allerede. That|can|you|already — You already know it. Det handler om å trenge ned i verdens sjel og finne skatten som er bestemt for deg. It|is about|to||delve|deep|into|world's|soul|and|find|treasure|that|is|destined|for|you It is about digging into the soul of the world and finding the treasure that is meant for you.

Alkymisten var taus som ørkenen var taus. The alchemist|was|silent|as|the desert|was|silent The alchemist was silent as the desert was silent. Han svarte først da de stanset for å spise. He|answered|first|when|they|stopped|to||eat He only answered when they stopped to eat.

- Alt i universet er et resultat av utvikling, sa han. Everything|in|universe|is|a|result|of|development|said|he - Everything in the universe is a result of evolution, he said. — Og ifølge de vise er gullet det metallet som har utviklet seg lengst. And|according to|the|wise|is|gold|the|metal|that|has|developed|itself|furthest — And according to the wise, gold is the metal that has evolved the most. Spør meg ikke hvorfor, det vet jeg ikke. Ask|me|not|why|it|knows|I|not Don't ask me why, I don't know. Jeg vet bare at tradisjonen alltid har rett. I|know|only|that|the tradition|always|has|right I only know that tradition is always right. Menneskene har ikke klart å tolke de vises ord riktig. The people|have|not|managed|to|interpret|the|wise|words|correctly People have not been able to interpret the wise men's words correctly. I stedet for å være et symbol på utvikling og foredling, er gullet blitt det som mennesekene dreper hverandre for — det er blitt krigens symbol. I|instead|for|to|be|a|symbol|of|development|and|refinement|is|gold|become|that|what||kill|each other|for|it|is|become|war's|symbol Instead of being a symbol of development and refinement, gold has become what people kill each other for — it has become the symbol of war.

— De stengte seg inne i laboratoriene sine og forsøkte å bli en del av den samme prosessen som utviklet gullet. They|locked|themselves|inside|in|their laboratories|their|and|tried|to|become|a|part|of|the|same|process|that|developed|the gold ||||||||||||||||||sviluppava| — They locked themselves in their laboratories and tried to become part of the same process that developed gold. De fant De vises sten, for de forstod at når noe utvikler seg, utvikles også alt omkring det. They|found|the wise man's|wisdom|stone|because|they|understood|that|when|something|develops|itself|develops|also|everything|around|it They found the Philosopher's Stone, for they understood that when something evolves, everything around it evolves as well. Andre fant steinen ved en tilfeldighet. Andre|found|the stone|by|a|coincidence Others found the stone by chance. De hadde allerede evnen til det fordi sjelen deres var våknere enn andres. They|had|already|ability|to|it|because|soul|their|was|more awake|than|others |||l'abilità||||||||| They already had the ability to do so because their souls were more awake than others. Men den er det ikke mange av. But|it|is|there|not|many|of But there are not many of them. Andre igjen søkte bare gullet, og de oppdaget aldri hemmeligheten. Andre|again|searched|only|the gold|and|they|discovered|never|the secret Others, on the other hand, only sought the gold, and they never discovered the secret. De skjønte ikke at bly, kobber og jern også har sin egen historie å oppfylle. They|understood|not|that|lead|copper|and|iron|also|have|their|own|history|to|fulfill They did not understand that lead, copper, and iron also have their own story to fulfill. Og den som blander seg inn i andres historie, vil aldri finne sin egen. And|the|who|mixes|himself|in|into|others'|story|will|never|find|his|own And he who interferes in others' stories will never find his own.

Alkymisten ba ham om å legge skjellet inntil øret. The alchemist|asked|him|to|infinitive marker|place|shell|against|ear ||||||scheletro|| The alchemist asked him to hold the shell to his ear. Han gjorde det, akkurat som han hadde gjort mange ganger da han var liten, og der inne hørte han havet bruse. He|did|it|just|as|he|had|done|many|times|when|he|was|little|and|there|inside|heard|he|the sea|roar He did so, just as he had done many times when he was little, and inside he heard the sea roar.

\*\*\* ***

\*\*\* ***

Gutten ble stum av redsel. The boy|became|mute|from|fear The boy was rendered speechless with fear.

Araberen tok imot pengene uten å si et ord. The Arab|took|received|the money|without|to|say|a|word The Arab accepted the money without saying a word. Det var nok til å kjøpe mange våpen. It|was|enough|to|to|buy|many|weapons That was enough to buy many weapons.

- Hva er en alkymist? spurte han omsider. What|is|an|alchemist|asked|he|finally - What is an alchemist? he finally asked.

— Vi trenger tre dager, sa alkymisten. We|need|three|days|said|the alchemist — We need three days, said the alchemist. - Og gutten vil ikke rasere leiren, bare forvandle seg til vind for å demonstrere kreftene sine. And|the boy|will|not|destroy|the camp|only|transform|himself|into|wind|in order to||demonstrate|his powers|his - And the boy will not destroy the camp, just transform into wind to demonstrate his powers.

\*\*\* ***

Gutten var lamslått av skrekk og alkymisten måtte støtte ham ut av teltet. The boy|was|stunned|by|fear|and|the alchemist|had to|support|him|out|of|the tent The boy was paralyzed with fear and the alchemist had to support him out of the tent.

Men gutten var ute av stand til å få fram et ord. But|the boy|was|out|of|ability|to||get|out|a|word But the boy was unable to utter a word. Først etter en stund fikk han talens bruk tilbake. First|after|a|while|he got|he|speech's|use|back Only after a while did he regain the use of speech.

- Hvilken glede har vel du av penger hvis du skal dø? spurte alkymisten. What|joy|has|really|you|of|money|if|you|will|die|asked|the alchemist - What joy do you have from money if you are going to die? asked the alchemist. — Pengene dine har gitt deg en frist på tre dager, og det er ikke ofte at penger forlenger livet. The money|your|have|given|you|a|deadline|of|three|days|and|it|is|not|often|that|money|extends|life — Your money has given you a deadline of three days, and it is not often that money extends life.

Men gutten var altfor redd og nervøs til å høre på kloke ord. But|the boy|was|too|scared|and|nervous|to|to|listen|to|wise|words But the boy was far too scared and nervous to listen to wise words. Han visste ikke hvordan han skulle forvandle seg til vind. He|knew|not|how|he|would|transform|himself|into|wind He did not know how to transform himself into the wind. Han var ingen alkymist. He|was|no|alchemist He was no alchemist.

- Jeg er ikke redd for å feile. I|am|not|afraid|of|to|fail - I am not afraid of failing. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal forvandle meg til vind. I|know|just|not|how|I|shall|transform|myself|into|wind I just don't know how to transform into wind.

- Og hvis jeg ikke klarer det? And|if|I|not|succeed|it - And what if I can't do it?

\*\*\* ***

— Hva driver du med? What|do|you|with — What are you doing?

- Jeg mater falken. I|feed|the falcon - I am feeding the falcon.

\*\*\* ***

Den andre dagen klatret gutten opp på en klippe som lå i nærheten av leiren. The|second|day|climbed|boy|up|on|a|rock|that|was lying|in|the vicinity|of|the camp The next day, the boy climbed up a cliff that was near the camp. Vaktene lot ham passere; de hadde allerede hørt snakk om trollmannen som kunne forvandle seg til vind, og de hadde liten lyst til å komme ham for nær. The guards|let|him|pass|they|had|already|heard|talk|about|the wizard|who|could|transform|himself|into|wind|and|they|had|little|desire|to||come|him|too|close The guards let him pass; they had already heard talk of the wizard who could transform into wind, and they had little desire to come too close to him.

Resten av den andre dagen ble han sittende og se ut over ørkenen. The rest|of|the|second|day|was|he|sitting|and|looking|out|over|the desert He spent the rest of the second day sitting and looking out over the desert. Han lyttet til hjertet sitt. He|listened|to|heart|his He listened to his heart. Og ørkenen lyttet til frykten hans. And|the desert|listened|to|his fear|his And the desert listened to his fear.

De snakket samme språk. They|spoke|same|language They spoke the same language.

\*\*\* ***

— Ja, sa han. Yes|said|he — Yes, he said.

Gutten tok dem med til stedet der han hadde vært dagen før. The boy|took|them|with|to|the place|where|he|had|been|day|before The boy took them to the place where he had been the day before. Så ba han alle om å sette seg. Then|asked|he|everyone|to|to|sit|down Then he asked everyone to sit down.

\*\*\* \*\*\*

— Du holder det mennesket som jeg har gitt min kjærlighet, sa gutten. You|hold|that|person|whom|I|have|given|my|love|said|the boy — You hold the person to whom I have given my love, said the boy. — Når jeg ser ut over sand- dynene dine, ser jeg også henne. When|I|see|out|over||dunes|your|see|I|also|her — When I look out over your sand dunes, I also see her. Jeg ønsker å dra tilbake til henne, og derfor trenger jeg din hjelp til å forvandle meg til vind. I|want|to|go|back|to|her|and|therefore|need|I|your|help|to||transform|myself|into|wind I want to go back to her, and therefore I need your help to transform into the wind.

— Hva er kjærlighet? spurte ørkenen. What|is|love|asked|the desert — What is love? asked the desert.

— Falkens nebb river biter av meg, sa ørkenen. The falcon's|beak|river|bites|off|me|said|the desert — The falcon's beak takes bites out of me, said the desert. — Så lite vann som jeg har, bruker jeg mange år på å få noe til å leve og vokse, og en dag, når jeg endelig kjenner livet kjæle med sanddynene mine, stuper den ned fra himmelen. So|little|water|as|I|have||I|||||||||||||||||finally|feel|life|play|with|sand dunes|my|dives|it|down|from|the sky |||||||||||||||||||||||||||å kedere||||cade|||| — With so little water that I have, I spend many years trying to make something live and grow, and one day, when I finally feel life caressing my sand dunes, it dives down from the sky. Den høster der jeg sår. He|harvests|where|I|sow It harvests where I sow.

SENT_CWT:AFkKFwvL=4.86 PAR_TRANS:gpt-4o-mini=3.01 en:AFkKFwvL openai.2025-02-07 ai_request(all=238 err=0.00%) translation(all=190 err=0.00%) cwt(all=2030 err=1.33%)