Jø Nesbø - Hodejegerne Part 44
Jeg hadde som nevnt aldri vært hjemme hos Ove, men jeg hadde adressen hans. Jeg åpnet hanskerommet, tok frem den svarte GPS-en og tastet inn gatenavn og nummer mens jeg så vidt unngikk en møtende bil. GPS-en kalkulerte, resonnerte og minimerte kjørelengden. Analytisk og uten følelsesmessig engasjement. Til og med den milde, beherskede kvinnestemmen som begynte å guide meg, lød helt upåvirket av omstendighetene. Jeg måtte også bli slik nå, sa jeg til meg selv. Handle korrekt, maskinmessig, ikke gjøre dumme feil.
En halv time senere var jeg på adressen. Det var en smal, stille gate. Kjikeruds knøttlille, gamle hus lå øverst mot en grønn vegg av mørk granskog. Jeg stoppet bilen foran trappa, ga huset et overblikk og slo igjen fast at stygg arkitektur ikke er en moderne oppfinnelse.
Ove satt i setet ved siden av meg, stygg som nøkken han også, hvitblek og så våt at det surklet i klærne hans da jeg lette gjennom lommene og til slutt fant et sett med nøkler.
Jeg fikk ristet litt liv i ham og han stirret på meg med et sløret blikk.
«Kan du gå?» spurte jeg.
Han stirret på meg som om jeg var en fremmed skapning. Kjevepartiet var skutt enda lenger frem enn vanlig og fikk ham til å ligne en krysning mellom steinfigurene på Påskeøya og Bruce Springsteen.
Jeg gikk rundt bilen, slepte ham ut og støttet ham opp til døra. Låste opp med det første nøkkelvalget, tenkte at hellet kanskje endelig var i ferd med å snu og dro ham innenfor.
Jeg var på vei videre innover i leiligheten da jeg kom på det. Alarmen. Jeg ville definitivt ikke ha vakter fra Tripolis svermende inn her nå, ei heller live kameraoverføring av meg sammen med en halvdød Ove Kjikerud.
«Hva er passordet?» skrek jeg inn i øret på Ove.
Han rykket til og holdt på å gli ut av grepet mitt.
«Ove! Passordet?»
«Hæ?»
«Jeg må få deaktivert alarmen før den går av!»
«Natasja …,» mumlet han med lukkede øyne.
«Ove! Ta deg sammen!»
«Natasja …»
«Passordet!» Jeg fiket hardt til ham, og brått hadde han sperret øynene opp:
«Det er jo det jeg sier, din kødd. NATASJA!»
Jeg slapp ham, hørte ham deise i gulvet mens jeg styrte mot utgangen. Jeg fant alarmboksen gjemt bak døra, jeg hadde etter hvert lært meg hvor montørene i Tripolis liker å sette dem opp. Et lite, rødt lys blinket og viste at det telte ned til utløsning av alarmen. Tastet inn navnet til russerhora. Og kom på idet jeg skulle taste inn den siste a-en at Ove var dyslektiker. Faen vet hvordan han stavet navnet hennes! Men mine femten sekunder var snart ute, det var for sent å spørre ham. Jeg trykket inn a-en og lukket øynene, stålsatte meg mot lyden. Ventet. Det kom ingen lyd. Jeg åpnet øynene igjen. Det røde lyset hadde sluttet å blinke. Jeg pustet ut og lot være å tenke på hvor mange sekunders margin jeg hadde hatt.
Da jeg gikk innover i huset igjen, var Ove borte. Jeg fulgte de våte sporene inn i en stue. Det tjente tydeligvis både til opphold, arbeid, spising og soving. I alle fall sto det en dobbeltseng under et vindu i den ene enden, en veggmontert plasma-TV i den andre og midt mellom et salongbord med pizzarester i en kartongeske. På langveggen var det en skrubenk med en avsagd hagle han tydeligvis jobbet med å modifisere. Ove hadde krabbet seg opp i senga, og der lå han nå og stønnet. Av smerte, gikk jeg ut fra. Jeg vet ikke en døyt om hva curacit gjør med en menneskekropp, men jeg skjønner jo at det ikke er bra.
«Hvordan går det?» spurte jeg og gikk nærmere. Jeg sparket til noe som rullet bortover den slitte parketten, kikket ned og så at gulvet rundt senga var overstrødd med tomhylser.
«Jeg dauer,» stønnet han. «Hva skjedde?»
«Du satte deg på en sprøyte med curacit i bilsetet.»
«CURACIT!» Han løftet hodet og stirret på meg. «Mener du giften curacit? At jeg har føkkings curacit i kroppen?»
«Ja. Men ikke nok tydeligvis.»
«Ikke nok?»
«Til å ta livet av deg. Han må ha bommet på dosen.»
