Jø Nesbø - Hodejegerne Part 76
«Hva faen er det du rører om nå, Brown?»
«Jeg har sett dine organer for reproduksjon på nærere hold enn jeg frivillig ville valgt.»
Jeg så munnen hans langsomt åpne seg, og fortsatte:
«På en utedass utenfor Elverum.»
Greves munn så ut til å formulere noe, men det kom ingenting ut.
«Var det slik de fikk deg til å snakke når du satt i kjelleren i Surinam? Vold mot testiklene? Slag? Kniv? De tok ikke lysten, bare forplantningsevnen, ikke sant? Det som var igjen av ballene, så ut som var sydd igjen med grov tråd.»
Greves munn var lukket nå. En rett strek i et forstenet ansikt.
«Det forklarer den fanatiske jakten på det du selv fortalte var en ganske betydningsløs dopsmugler i jungelen, Clas. Sekstifem dager, var det ikke? For det var han, ikke sant? Det var han som hadde skjært i manndommen din. Tatt fra deg evnen til å lage kopier av deg selv. Han hadde tatt fra deg alt. Nesten. Så du tok livet hans. Og det forstår jeg.»
Jo da, det var Inbaud, Reid og Buckleys underpunkt tre i trinn to: Foreslå et moralsk akseptabelt motiv for forbrytelsen. Men jeg trengte ikke lenger hans tilståelse. I stedet fikk han min. På forhånd: «Jeg forstår, Clas, fordi jeg har tenkt å drepe deg av samme grunn. Du tok fra meg alt. Nesten.»
Greves munn lagde en lyd som jeg skjønte skulle være en latter. «Hvem er det som sitter med pistolen her, Roger?»
«Jeg skal drepe deg slik jeg drepte den fordømte bikkja di.»
Jeg så kjevemusklene hans strammes da han bet sammen, så knokene hvitne.
«Du fikk aldri sett den, gjorde du vel? Den endte sine dager som kråkemat. Spiddet på svansen av Aas traktor.»
«Du gjør meg kvalm, Roger Brown. Du sitter der og moraliserer mens du selv er en dyredreper og barnemorder.»
«Du har rett. Men feil i det du sa til meg på sykehuset. At barnet vårt hadde Downs syndrom. Tvert om, alle prøver viste at det var friskt. Jeg overtalte Diana til abort rett og slett fordi jeg ikke ville dele henne med noen. Har du hørt noe så barnslig? Ren, skjær sjalusi mot et ufødt barn. Jeg antar at jeg ikke fikk nok kjærlighet i oppveksten, hva tror du? Du hadde det kanskje på samme måte, Clas? Eller var du ond fra fødselen av?»
Jeg tror ikke Clas fikk med seg spørsmålene for han stirret på meg med dette måpende uttrykket som viste at hjernen igjen jobbet på spreng. Rekonstruerte, fulgte beslutningstreets forgreininger baklengs mot stammen, mot sannheten, mot dit det hele hadde startet. Og fant det. En enkelt setning på sykehuset. Noe han selv hadde sagt: «… ta abort fordi ungen har Downs syndrom.»
«Så fortell meg,» sa jeg da jeg så at han forsto. «Har du elsket noen andre enn bikkja di?»
Han løftet pistolen. Det var bare sekunder igjen av den nye Roger Browns korte liv. Det funklet i Greves isblå øyne og den myke stemmen var bare en hvisken nå:
«Jeg hadde tenkt å gi deg et enkelt hodeskudd i respekt for at du har vært et bytte en jeger verdig, Roger. Men jeg tror jeg går tilbake til den opprinnelige planen likevel. Å skyte deg i magen. Har jeg fortalt deg om mageskudd? Kulen som gjennomborer milten og får magesyren til å renne ut og brenne seg gjennom resten av innvollene? Så skal jeg vente med å drepe deg til du trygler meg om det. Og det kommer du til å gjøre, Roger.»
«Kanskje du burde kutte ut pratingen og skyte, Clas. Kanskje ikke vente så lenge som du gjorde på sykehuset?»
Greve lo igjen. «Å, jeg tror ikke du har invitert politiet hit, Roger. Du har drept en kvinne. Du er en morder som meg. Dette er mellom oss.»
«Tenk deg om, Clas. Hvorfor tror du jeg tok sjansen på å dra opp til Rettsmedisinsk og lure dem til å utlevere meg den posen der med hår?»
Greve trakk på skuldrene. «Enkelt. Det er DNA-bevis. Sannsynligvis det eneste de hadde som kunne vært brukt mot deg. De tror jo navnet på den de leter etter er Ove Kjikerud. Med mindre du ville ha igjen den flotte manken din da. Lage parykk av den kanskje? Diana fortalte meg at håret ditt var veldig viktig for deg. At du brukte det til å kompensere for høyden. Eller skal vi heller si litenheten?»
«Riktig,» sa jeg. «Men feil. Det hender at hodejegeren glemmer at hodet han jakter på kan tenke. Jeg vet ikke om det tenker bedre eller dårligere uten hår, men i dette tilfellet har det lokket jegeren inn i en felle.»
Greve blunket langsomt, samtidig som jeg så at kroppen hans spente seg, at han ante uråd.
«Jeg ser ikke noen felle, Roger.»
«Den er her,» sa jeg og hev dyna ved siden av meg til side. Jeg så at blikket hans falt på liket av Ove Kjikerud. Og på Uzi maskinpistolen som lå på brystet hans.
Han reagerte lynraskt, rettet pistolen mot meg. «Ikke prøv deg, Brown.»
Jeg førte hendene mot maskinpistolen.
«Ikke!» skrek Greve.
Jeg løftet våpenet.
Greve fyrte av. Smellet fylte rommet.
