×

Usamos cookies para ayudar a mejorar LingQ. Al visitar este sitio, aceptas nuestras politicas de cookie.

image

Jø Nesbø - Hodejegerne, Jø Nesbø - Hodejegerne Part 77

Jø Nesbø - Hodejegerne Part 77

Jeg rettet løpet mot Greve. Han hadde reist seg halvveis opp i stolen og fyrte av en gang til. Jeg trykket inn avtrekkeren. Trykket den helt tilbake. Det lød et hest brøl av bly som flerret opp lufta, Oves vegger, stolen, Clas Greves svarte bukser, den perfekte lårmuskulaturen under, flerret opp skrittet og forhåpentligvis kjønnet som hadde vært inne i Diana, puklene av magemuskler og organene de skulle beskytte.

Han falt ned igjen i stolen, og pistolen dunket i gulvet. Det var brått blitt stille igjen, bare lyden av en tomhylse som rullet over parketten nå. Jeg la hodet på skakke og så på ham. Han stirret tilbake med øyne svarte av sjokk.

«Nå kommer du ikke til å passere legetesten hos Pathfinder, Greve. Sorry. Du vil aldri få stjålet den teknologien. Uansett hvor grundig du er. Faktisk var det den jævla grundigheten din som felte deg.»

Greve stønnet noe knapt hørbart og nederlandsk.

«Det var grundigheten som lokket deg hit,» sa jeg. «Til det siste intervjuet. For vet du hva? Du er mannen jeg har vært på utkikk etter til denne jobben. En jobb som jeg ikke bare tror, men vet at du er perfekt til. Og det betyr at jobben er perfekt til deg. Tro meg, herr Greve.»

Greve svarte ikke, stirret bare nedover seg. Blodet hadde gjort den svarte genseren enda svartere. Så jeg fortsatte:

«De er herved ansatt som syndebukk, herr Greve. Som han som drepte Ove Kjikerud, altså han som ved min side ligger.» Jeg klappet Ove på magen.

Greve stønnet og løftet på hodet. «Hva faen er det du babler om?» Stemmen hans lød desperat og samtidig sløvet, søvnig. «Ring etter en sykebil før du har gjort deg selv til drapsmann en gang til, Brown. Tenk deg om, du er amatør, du kommer aldri til å slippe unna politiet. Ring nå, og jeg skal spare deg, jeg også.»

Jeg så ned på Ove. Han så så fredelig ut der han lå. «Men det er ikke jeg som dreper deg, Greve. Det er Kjikerund her, skjønner du ikke det?»

«Nei. Men herregud, ring nå etter en jævla ambulanse, ser du ikke at jeg blør i hjel her!»

«Beklager, det er for sent.»

«For sent? Har du tenkt å la meg dø?»

Noe annet hadde krøpet inn i stemmen hans. Kunne det være gråt?

«Vær så snill, Brown. Ikke her, ikke sånn! Jeg trygler deg, jeg ber deg.»

Visst var det gråt. Tårene rant nedover kinnene hans. Ikke så rart kanskje, hvis det han hadde sagt om mageskudd var riktig. Jeg kunne se det dryppet blod fra innsiden av buksebeina hans og ned på de blankpussede Prada-skoene. Han hadde tryglet. Hadde ikke klart å beholde verdigheten i døden, Greve eller ikke. Jeg har hørt sagt at ingen klarer det, at de som tilsynelatende klarer det, bare er apatiske av sjokk. Det mest nedverdigende for Greve var selvfølgelig at det var så mange vitner til hans sammenbrudd. Og at det kom til å bli flere.

Femten sekunder etter at jeg hadde låst meg inn døra hos Ove Kjikerud og gått inn på stua uten å taste inn «Natasja» på alarmen, hadde overvåkningskameraene begynt å ta opp samtidig som alarmen hadde gått oppe hos Tripolis. Jeg så for meg hvordan de hadde stimlet sammen rundt monitoren, hvordan de vantro hadde stirret på stumfilmen med Greve som eneste synlige skuespiller, sett ham åpne munnen, men ikke høre hva han sa. Sett ham skyte, sett ham bli truffet, og de hadde forbannet Ove for at han ikke hadde noe kamera som viste den som satt i senga.

Jeg kikket på klokka. Det var nå gått fire minutter siden alarmen hadde gått, og sannsynligvis tre minutter siden de hadde ringt politiet. De hadde i sin tur ringt Deltagruppa som var de som ble brukt ved væpnede aksjoner. Og som det tok en viss tid å samle. Tonsenhagen lå også et stykke unna sentrum. Antagelser selvfølgelig, men de første politibilene ville neppe være her før om minimum ett kvarter. På den annen side; det var ingen grunn til å la det trekke i langdrag. Greve hadde avfyrt to skudd av magasinets i alt sytten.

«La gå, Clas,» sa jeg og åpnet vinduet rett bak hodeenden. «Du skal få en siste sjanse. Plukk opp pistolen. Om du greier å skyte meg, greier du vel å ringe etter en ambulanse selv også.»

Han stirret på meg med et tomt blikk. En iskald vind feide inn i rommet. Vinteren var definitivt kommet.

«Kom igjen,» sa jeg. «Hva har du egentlig å tape?»

Det virket som logikken i dette trengte inn i den sjokkforvirrede hjernen hans. Og med en rask bevegelse, mye raskere enn jeg hadde trodd var mulig med de skadene han hadde, hadde han kastet seg sidelengs ned på gulvet og grepet pistolen. Kulene fra maskinpistolen, plumbum, det myke, tunge, giftige metallet, grov opp fliser fra parketten mellom beina hans. Men før kulespruten nådde ham igjen, før den feide over brystet hans, trengte gjennom hjertet og punkterte begge lungene som hvesende utåndet, rakk han å løsne et skudd. Ett enkelt skudd. Lyden dirret mellom veggene. Så ble det igjen stille. Dødsstille. Bare vinden som sang lavt. Stumfilmen var blitt et stillbilde, frosset fast i kuldegradene som krøp inn i rommet.

Det var fullendt.

Learn languages from TV shows, movies, news, articles and more! Try LingQ for FREE

Jø Nesbø - Hodejegerne Part 77 Jø Nesbø - Headhunters Part 77

Jeg rettet løpet mot Greve. Han hadde reist seg halvveis opp i stolen og fyrte av en gang til. Jeg trykket inn avtrekkeren. |||trigger Trykket den helt tilbake. He pressed it all the way back. Det lød et hest brøl av bly som flerret opp lufta, Oves vegger, stolen, Clas Greves svarte bukser, den perfekte lårmuskulaturen under, flerret opp skrittet og forhåpentligvis kjønnet som hadde vært inne i Diana, puklene av magemuskler og organene de skulle beskytte. |||horse|roar||lead||tore||||walls||||||||||||the groin||||||||||the lumps||||the organs||| There was a horse's roar of lead that tore up the air, Ove's walls, the chair, Clas Greve's black pants, the perfect thigh muscles underneath, tore up the groin and hopefully the gender that had been inside Diana, the bulges of abdominal muscles and the organs they were supposed to protect.

Han falt ned igjen i stolen, og pistolen dunket i gulvet. He fell back down into the chair, and the gun thudded on the floor. Det var brått blitt stille igjen, bare lyden av en tomhylse som rullet over parketten nå. |||become|||||||empty shell||||| Jeg la hodet på skakke og så på ham. Han stirret tilbake med øyne svarte av sjokk.

«Nå kommer du ikke til å passere legetesten hos Pathfinder, Greve. |||||||the medical test||| Sorry. Du vil aldri få stjålet den teknologien. |will||||| Uansett hvor grundig du er. No matter how thorough you are. Faktisk var det den jævla grundigheten din som felte deg.» |||||thoroughness|||betrayed| In fact, it was your damn thoroughness that brought you down.

Greve stønnet noe knapt hørbart og nederlandsk. The count groaned something barely audible and Dutch.

«Det var grundigheten som lokket deg hit,» sa jeg. «It was the thoroughness that lured you here,» I said. «Til det siste intervjuet. «To the last interview. For vet du hva? For you know what? Du er mannen jeg har vært på utkikk etter til denne jobben. |||||||lookout|||| En jobb som jeg ikke bare tror, men vet at du er perfekt til. Og det betyr at jobben er perfekt til deg. Tro meg, herr Greve.»

Greve svarte ikke, stirret bare nedover seg. Blodet hadde gjort den svarte genseren enda svartere. Så jeg fortsatte:

«De er herved ansatt som syndebukk, herr Greve. ||hereby|||scapegoat|| Som han som drepte Ove Kjikerud, altså han som ved min side ligger.» Jeg klappet Ove på magen.

Greve stønnet og løftet på hodet. «Hva faen er det du babler om?» Stemmen hans lød desperat og samtidig sløvet, søvnig. |||||||||||||slurred| «Ring etter en sykebil før du har gjort deg selv til drapsmann en gang til, Brown. Tenk deg om, du er amatør, du kommer aldri til å slippe unna politiet. |||||amateur|||||||| Ring nå, og jeg skal spare deg, jeg også.»

Jeg så ned på Ove. Han så så fredelig ut der han lå. «Men det er ikke jeg som dreper deg, Greve. Det er Kjikerund her, skjønner du ikke det?» ||Kjikerund|||||

«Nei. Men herregud, ring nå etter en jævla ambulanse, ser du ikke at jeg blør i hjel her!»

«Beklager, det er for sent.»

«For sent? Har du tenkt å la meg dø?»

Noe annet hadde krøpet inn i stemmen hans. |||crept|||| Kunne det være gråt?

«Vær så snill, Brown. Ikke her, ikke sånn! Jeg trygler deg, jeg ber deg.» |beg|||| I beg you, I ask you.

Visst var det gråt. Certainly there were tears. Tårene rant nedover kinnene hans. The tears streamed down his cheeks. Ikke så rart kanskje, hvis det han hadde sagt om mageskudd var riktig. Jeg kunne se det dryppet blod fra innsiden av buksebeina hans og ned på de blankpussede Prada-skoene. |||||||||||||||polished|| Han hadde tryglet. ||begged Hadde ikke klart å beholde verdigheten i døden, Greve eller ikke. ||||retain|dignity||||| Jeg har hørt sagt at ingen klarer det, at de som tilsynelatende klarer det, bare er apatiske av sjokk. ||||||||||||||||apathetic|| Det mest nedverdigende for Greve var selvfølgelig at det var så mange vitner til hans sammenbrudd. ||degrading|||||||||||||breakdown Og at det kom til å bli flere.

Femten sekunder etter at jeg hadde låst meg inn døra hos Ove Kjikerud og gått inn på stua uten å taste inn «Natasja» på alarmen, hadde overvåkningskameraene begynt å ta opp samtidig som alarmen hadde gått oppe hos Tripolis. Jeg så for meg hvordan de hadde stimlet sammen rundt monitoren, hvordan de vantro hadde stirret på stumfilmen med Greve som eneste synlige skuespiller, sett ham åpne munnen, men ikke høre hva han sa. |||||||gathered|||the monitor|||||||the silent film|||||||||||||||| Sett ham skyte, sett ham bli truffet, og de hadde forbannet Ove for at han ikke hadde noe kamera som viste den som satt i senga. ||||||||||cursed|||||||||||||||

Jeg kikket på klokka. Det var nå gått fire minutter siden alarmen hadde gått, og sannsynligvis tre minutter siden de hadde ringt politiet. |||||||||||probably||||||| De hadde i sin tur ringt Deltagruppa som var de som ble brukt ved væpnede aksjoner. ||||||the Participation Group||||||||armed|actions They had in turn called the Participation Group, which was used for armed actions. Og som det tok en viss tid å samle. And it took a certain amount of time to gather. Tonsenhagen lå også et stykke unna sentrum. Tonsenhagen was also some distance from the center. Antagelser selvfølgelig, men de første politibilene ville neppe være her før om minimum ett kvarter. På den annen side; det var ingen grunn til å la det trekke i langdrag. ||||||||||||||prolonged delay On the other hand; there was no reason to let it drag on. Greve hadde avfyrt to skudd av magasinets i alt sytten. ||fired||||the magazine's||| The count had fired two shots out of a total of seventeen in the magazine.

«La gå, Clas,» sa jeg og åpnet vinduet rett bak hodeenden. ||||||||||head of the bed "Let it go, Clas," I said and opened the window right behind the head of the bed. «Du skal få en siste sjanse. Plukk opp pistolen. pick|| Om du greier å skyte meg, greier du vel å ringe etter en ambulanse selv også.»

Han stirret på meg med et tomt blikk. En iskald vind feide inn i rommet. |||swept||| Vinteren var definitivt kommet.

«Kom igjen,» sa jeg. «Hva har du egentlig å tape?»

Det virket som logikken i dette trengte inn i den sjokkforvirrede hjernen hans. |||the logic|||||||shock-confused|| Og med en rask bevegelse, mye raskere enn jeg hadde trodd var mulig med de skadene han hadde, hadde han kastet seg sidelengs ned på gulvet og grepet pistolen. ||||||||||||||||||||||sideways|||||| Kulene fra maskinpistolen, plumbum, det myke, tunge, giftige metallet, grov opp fliser fra parketten mellom beina hans. |||lead||||||||tiles||||| The bullets from the machine pistol, plumbum, the soft, heavy, toxic metal, gouged up tiles from the parquet floor between his legs. Men før kulespruten nådde ham igjen, før den feide over brystet hans, trengte gjennom hjertet og punkterte begge lungene som hvesende utåndet, rakk han å løsne et skudd. ||the bullet spray||||||||||||||||||hissing|exhaled||||loosen|| But before the bullet spray reached him again, before it swept across his chest, penetrated through his heart and punctured both lungs that wheezed out, he managed to fire a shot. Ett enkelt skudd. A single shot. Lyden dirret mellom veggene. |quivered|| Så ble det igjen stille. Dødsstille. Bare vinden som sang lavt. Stumfilmen var blitt et stillbilde, frosset fast i kuldegradene som krøp inn i rommet. ||||||||the cold degrees||creeping|||

Det var fullendt. ||complete It was completed.