Jø Nesbø - Hodejegerne Part 83
G. Dybwad lente seg ivrig frem. «Og dermed går vi inn i siste akt av dette dramaet. De er kommet til Oslo, og Kjikerud har dratt hjem til leiligheten sin. Men ikke for å slappe av. Han vet at han må handle først, å spise eller å bli spist. Så fra sitt rike våpenarsenal henter han en liten svart pistol, en … en …»
«Rohrbaugh R9,» sa Sperre. «Ni millimeter, semiautomatisk, seks kuler i magas…»
«Og den,» avbrøt G. Dybwad, «tar han med dit hvor han tror Clas Greve befinner seg. Nemlig hos sin elskerinne. Ikke sant?»
«Vi er ikke sikre på forholdet Greve har hatt til denne kvinnen. Men vi vet at de har hatt jevnlig kontakt, at de har truffet hverandre og at Greves fingeravtrykk er funnet blant annet på soverommet hennes.»
«Kjikerud drar altså til elskerinnens adresse og står klar med skytevåpenet da hun åpner,» sa G. Dybwad. «Hun slipper ham inn i gangen hvor Kjikerud skyter henne. Så leter han gjennom leiligheten etter Clas Greve, men han er ikke der. Kjikerud legger liket av kvinnen i senga og drar hjem til sin egen leilighet. Han sørger for å ha våpen i nærheten uansett hvor han er, selv i senga. Og så dukker Clas Greve opp …»
«Ja. Vi vet ikke hvordan han kommer seg inn, muligens dirker han opp låsen. I alle fall er han ikke klar over at han aktiviserer den lydløse alarmen idet han kommer seg inn. Men det setter i gang overvåkningskameraene i huset.»
«Som betyr at politiet har bilder av det som videre skjer, det siste oppgjøret mellom disse to forbryterne. Og for dem som ikke har hatt mage til å søke det opp på Internett, kan du kort fortelle hva som skjer?»
«De begynner å skyte på hverandre. Greve avfyrer først to skudd med sin Glock 17. Han bommer utrolig nok med begge.»
«Utrolig?»
«På så nært hold, ja. Greve var tross alt en trenet kommandosoldat.»
«Så han treffer veggen i stedet?»
«Nei.»
«Nei?»
«Nei, det var ingen kuler i veggen ved hodeenden av senga. Han treffer vin-uet. Det vil si, han treffer ikke vinduet heller, for det står på vidt gap. Han skyter ut.»
«Ut. Hvordan vet dere det?»
«Fordi vi har funnet prosjektiler fra pistolen utenfor.»
«Å?»
«I skogen bak huset. I et fuglehus for ugler som henger på en trestamme der.» Sperre smilte skjevt slik menn gjerne smiler når de selv synes de underspiller en suksesshistorie.
«Jeg skjønner. Og så?»
«Kjikerud begynner å skyte tilbake med en Uzi maskinpistol som han har i senga. Som vi ser på filmen, treffer kulene Greve i skrittet og i magen. Han mister pistolen, men tar den opp igjen og rekker å avfyre et tredje og siste skudd. Skuddet treffer Kjikerud rett i pannen over høyre øye. Kula medfører massive hjerneskader. Men det er ikke slik folk lærer fra film – at ethvert hodeskudd medfører øyeblikkelig død. Kjikerud rekker nemlig å avfyre en siste salve før han dør. Og denne tar livet av Clas Greve.»
En lang stillhet fulgte. Innspillingslederen viste antagelig én finger til Odd G. Dybwad, signalet om at det var ett minutt igjen på kjøreplanen og på tide å sammenfatte og avrunde.
Odd G. Dybwad lente seg bakover i stolen, mer avslappet nå. «Så KRIPOS har aldri vært i tvil om at dette er hvordan det hele foregikk?»
«Nei,» sa Sperre og så fast på G. Dybwad. Så slo han ut med armene. «Men det er klart, det vil alltid være tvil om detaljene. Og litt forvirring. Bare som et eksempel, så mente rettsmedisineren som kom til åstedet at temperaturen på liket av Kjikerud hadde falt merkelig fort, at etter de vanlige tabellene ville han fastslått dødstidspunktet til nesten et døgn tidligere. Men så kom politifolkene på at vinduet bak senga hadde stått åpent da de kom. Og dette var jo den første dagen med frost i Oslo. Sånne uklarheter oppstår hele tiden, det ligger i vårt arbeids natur.»
«Ja, for selv om man ikke kan se Kjikerud på filmopptakene, er jo kula i Kjikeruds hode …»
«Kommet fra Glock-pistolen Greve skjøt med, ja.» Sperre smilte igjen. «De tekniske bevisene er det dere i pressen liker å beskrive som 'overveldende'.»
G. Dybwad smilte passe bredt mens han dyttet papirene foran seg sammen, signalet om avrunding. Han skulle nå bare takke Brede Sperre, sette blikket rett i linsa på kamera én og tease kveldens andre sak; en ny runde om subsidiene til jordbruket. Men han stoppet med halvåpen munn, fikk innoverblikk. En melding på øret? Noe han hadde glemt?
«Helt til slutt, Sperre,» sa G. Dybwad, rolig, behendig, rutinert. «Hva vet dere egentlig om kvinnen som ble skutt?»
Sperre trakk på skuldrene. «Ikke mye. Som sagt tror vi at hun har vært Greves elskerinne. En av naboene sier at han har sett Greve komme og gå hos henne. Hun har ikke noe rulleblad, men vi har fått vite gjennom Interpol at hun var innblandet i en narkotikasak mange år tilbake, da hun og forel-rene bodde i Surinam. Hun var kjæresten til en av narkobaronene der, men da han ble drept av de nederlandske spesialtroppene, hjalp hun dem med å rulle opp resten av ligaen.»
«Men hun ble altså ikke dømt?»
«Hun var under den kriminelle lavalder. Og gravid. Myndighetene sendte familien tilbake til hjemlandet deres.»
«Altså til ...?»
«Ja, til Danmark. Hun bodde der siden, levde så vidt vi vet et rolig liv. Til hun kom til Oslo for tre måneder siden. Og et tragisk endelikt.»
«Apropos endelikt, så sier vi nå takk til deg, Brede Sperre.» Brillene av, blikket i kamera én. «Skal Norge for enhver pris dyrke sine egne tomater? I Kveldsredaksjonen skal vi etterpå møte …»
