Jø Nesbø - Hodejegerne Part 68 Jø Nesbø - Headhunters Part 68

Kapittel 19

Overlagt drap

Du går i din egen gate. You walk in your own street. Du står i kveldsmørket under en treklynge og ser opp mot ditt eget hus, på lysene i vinduet, på en bevegelse ved gardinene som kanskje er din hustru. |||the evening darkness|||tree cluster|||||||||||||||||||||wife You stand in the evening darkness under a cluster of trees and look up at your own house, at the lights in the window, at a movement by the curtains that might be your wife. En nabo på aftentur med sin engelske setter går forbi og ser på deg, ser en fremmed i en gate hvor de fleste kjenner hverandre. |||evening walk||||setter||||||||||||||||| A neighbor out for an evening walk with his English setter passes by and looks at you, sees a stranger in a street where most know each other. Mannen er mistenksom, og setteren knurrer lavt, de lukter begge at du hater bikkjer. ||suspicious||the setter|growls|||||||| The man is suspicious, and the setter growls softly; they both smell that you hate dogs. For dyr, som mennesker, holder sammen mot inntrengere og uvedkommende her oppe i lia hvor de har forskanset seg, høyt hevet over byens forvirring og kaotiske sammenblanding av interesser og agendaer. |||||||intruders||||||the hillside||||fortified|||||||||mixing||||agendas For animals, like humans, stick together against intruders and unwelcome guests up here in the hillside where they have entrenched themselves, high above the city's confusion and chaotic mixture of interests and agendas. Her oppe vil de bare at ting skal fortsette som de er, for ting er bra, det går godt, kortene bør ikke deles ut på nytt. Up here, they just want things to continue as they are, because things are good, it's going well, the cards shouldn't be dealt out again. Nei, la essene og kongene få være på de hender de er, usikkerhet er skadelig for investeringsviljen, faste rammebetingelser sikrer produktivitet som igjen tjener fellesskapet. ||the essenes||the kings||||||||||harmful||the willingness to invest||framework conditions||productivity||||the community No, let the essences and kings be on the hands they are, uncertainty is harmful to the willingness to invest, stable framework conditions ensure productivity which in turn benefits the community. Man må skape noe før man kan fordele. |||||||distribute One must create something before one can distribute.

Det er merkelig å tenke på at det politisk mest konservative mennesket jeg noensinne har møtt, var en sjåfør som kjørte mennesker som tjente fire ganger så mye som ham selv og tiltalte ham med den nedlatenhet som bare den mest pinlig korrekte høflighet kan uttrykke. ||||||||||conservative|||||||||||||earned|||||||||||||condescension||||||correct||| It is strange to think that the politically most conservative person I have ever met was a driver who drove people who earned four times as much as he did and addressed him with the condescension that only the most painfully correct politeness can express.

Far sa en gang at om jeg ble sosialist, var jeg ikke lenger velkommen i hans hus, og at det samme gjaldt for min mor. ||||||||socialist|||||||||||||||| Han var riktignok ikke edru da han sa det, men desto større grunn til å anta at han mente det helt bokstavelig. |||||||||||||||assume||||||literally Han mente at kastesystemet i India hadde mye for seg, at vi etter Guds vilje var født inn i vår stand og at det var vår fordømte plikt å tilbringe vårt elendige liv der. |||the caste system||||||||||||||||||||||||||||miserable|| Eller som klokkeren svarer når presten Sigismund foreslår at de skal si du til hverandre: «Klokker er klokker. ||the bell ringer||||||||||||||| Or as the bell ringer replies when the priest Sigismund suggests that they should address each other as 'you': 'A bell ringer is a bell ringer. Og prest er prest.» And a priest is a priest.'

Mitt, sjåførsønnens opprør, var derfor blitt utdannelse, en rikmannsdatter, dresser fra Ferner Jacobsen og hus på Voksenkollen. |the chauffeur's son|uprising||||education|||||Ferner|Jacobsen|||| My rebellion, the chauffeur's son, had therefore become education, a wealthy man's daughter, suits from Ferner Jacobsen, and a house on Voksenkollen. Det hadde slått feil. Far hadde nemlig den frekkhet å tilgi meg, hadde til og med vært så utspekulert at han spilte stolt. ||||cheek||forgive||||||||sly|||| Father had the audacity to forgive me, had even been so cunning that he played proud. Og jeg visste, da jeg hulket som et barn i begravelsen, at det ikke var i sorg over min mor, men i raseri mot min far. |||||cried|||||||||||||||||rage||| And I knew, as I sobbed like a child at the funeral, that it was not in sorrow for my mother, but in rage against my father.

Setteren og naboen (merkelig, jeg husket ikke lenger hva han het) ble oppslukt av mørket og jeg krysset veien. ||||||||||||swallowed|||||| The setter and the neighbor (strangely, I no longer remembered his name) were swallowed by the darkness and I crossed the road. Det hadde ikke stått noen fremmede biler i gata, og da jeg presset ansiktet mot garasjeruta, så jeg at den også var tom. |||||||||||||||the garage window|||||||

Jeg snek meg hurtig inn i hagens rå, nesten stofflige svarthet og stilte meg under epletrærne der jeg visste det var umulig å se noen fra stua. |sneaked||quickly|||of the garden|darkness||material|blackness||||||||||||||||

Men jeg kunne se henne.

Diana gikk frem og tilbake på gulvet. De utålmodige bevegelsene kombinert med Prada-telefonen som var presset mot øret hennes, fikk meg til å anta at hun prøvde å ringe noen som ikke svarte. Hun hadde på seg olabukser. ||||jeans She was wearing jeans. Ingen kunne bære et par olabukser som Diana. No one could carry a pair of jeans like Diana. Til tross for den hvite ullgenseren gikk hun med den ledige armen over brystet som om hun frøs. ||||||||||free||||||| Despite the white wool sweater, she walked with her free arm across her chest as if she were cold. Store hus bygget på trettitallet bruker tid på å varmes opp ved brå temperaturfall, uansett hvor mange ovner du setter opp. ||||the thirties||||||||sudden|temperature drops|||||||

Jeg ventet til jeg var helt sikker på at hun var alene. Kjente etter at pistolen satt i linningen. ||||||the waistband Pustet dypt inn. Dette ville bli det vanskeligste jeg noen gang hadde gjort. Men jeg visste jeg ville greie det. Den nye ville greie det. Det var kanskje derfor gråten kom, fordi utfallet var gitt allerede. |||||||the outcome||| Jeg lot tårene komme. De rant som varme kjærtegn nedover kinnene mens jeg konsentrerte meg om å være stille, ikke trekke lufta ukontrollert, ikke hulke. ||||||||||||||||||||sob Etter fem minutter var jeg tom og tørket kinnene. Så gikk jeg fort opp til inngangsdøra og låste meg inn så stille jeg kunne. Innenfor, i gangen, ble jeg stående og lytte. Det var som huset holdt pusten, det eneste som brøt stillheten var smellene fra skrittene hennes mot parkettgulvet oppe i stua. ||||||||||||the sounds|||||the parquet floor||| Og snart skulle de også stoppe.

Klokka var ti på kvelden, og bak døra som sto på klem, skimtet jeg et blekt ansikt og et par brune øyne. ||||||||||||I glimpsed|||pale||||||

«Kan jeg få sove her?» spurte jeg.

Lotte svarte ikke. Hun pleide ikke å gjøre det. Men hun stirret som om jeg skulle være et spøkelse. Hun pleide ikke å stirre eller se forskrekket ut heller. |||||||frightened||

Jeg smilte skjevt og trakk hånda over den glatte skallen.

«Jeg har kvittet meg med …» Jeg lette etter ordet, «… alt.» ||got rid of|||||||

Hun blunket to ganger. |blinked|| Så åpnet hun døra, og jeg smatt inn.