Start learning this lesson now

Jø Nesbø - Snømannen, Jø Nesbø - Snømannen Part 2 (1)

Jø Nesbø - Snømannen Part 2 (1)

Han gikk nedenunder igjen. Stoppet utenfor kjøkkenet og lyttet til Skarre som foredro om hvordan man vanligvis gikk fram i forsvinningssaker. Det klirret i kaffekopper der inne. Sofaen i stua virket enorm, kanskje på grunn av den spinkle skikkelsen som satt der og så ned i en bok. Harry gikk nærmere og så et bilde av Charles Chaplin i full mundur. Harry satte seg ved siden av ham.

«Visste du at Chaplin var engelsk ridder?» sa Harry. «Sir Charles.»

Jonas nikket. «Men i USA kastet de ham ut.»

Jonas bladde.

«Var du syk i sommer, Jonas?»

«Nei.»

«Men du var hos doktor. To ganger.»

«Mamma ville bare undersøke meg. Mamma …» Stemmen hans sviktet plutselig.

«Du skal se hun er snart tilbake,» sa Harry og la en hånd på den smale skulderen hans. «Hun har jo ikke tatt med seg skjerfet sitt. Det rosa som ligger på rommet ditt.»

«Noen hadde hengt det rundt halsen på snømannen,» sa Jonas. «Jeg tok det inn igjen.»

«Moren din ville vel at snømannen ikke skulle fryse, da.»

«Hun ville aldri gitt favorittskjerfet sitt til snømannen.»

«Da var det vel pappa, da.»

«Nei, det var noen som gjorde det etter at han hadde dratt. I natt. Han som har tatt mamma.»

Harry nikket langsomt. «Hvem er det som har laget den snømannen, Jonas?»

«Jeg vet ikke.»

Harry så mot vinduet ut til hagen. Dette var grunnen til at han hadde kommet. Det kjentes som en iskald trekk plutselig gikk tvers gjennom veggen og rommet.

Harry og Katrine satt i bilen og styrte nedover Sørkedalsveien mot Majorstua.

«Hva var det første som slo deg da vi kom inn?» spurte Harry.

«At de som bor sammen der ikke akkurat er tvillingsjeler,» sa Katrine og kjørte gjennom bomstasjonen uten å bremse ned. «At det kanskje er et ulykkelig ekteskap. Og at det i tilfelle er hun som lider mest.»

«Mm. Hva fikk deg til å tenke det?»

«Det er vel åpenbart,» smilte Katrine og kikket i speilet. «Kræsjet i smak.»

«Forklar.»

«Så du ikke den fæle sofaen og salongbordet? Typisk åttitallsstil kjøpt av menn på nittitallet. Mens det er hun som har valgt ut et spisebord i hvitoljet eik med aluminiumsunderstell. Og Vitra.»

«Vitra?»

«Spisestolene. Sveitsisk. Dyrt. Så dyrt at med det hun kunne spart på å kjøpe bare litt rimeligere kopier, hadde hun kunnet skifte ut hele den jævlige salongen.»

Harry merket seg at «jævlig» lagt i Katrine Bratts munn ikke lød som et gement banneord, men var et språklig kontrapunkt som bare understreket hennes klassetilhørighet.

«Slik at?»

«Med det svære huset på den adressen i Oslo er det ikke penger som er problemet. Hun har ikke fått lov til å bytte ut sofaen og bordet hans. Og når en mann uten smak og synlig interesse for interiør gjør sånt, sier det meg noe om hvem som dominerer hvem.»

Harry nikket, mest til seg selv. Førsteinntrykket hadde ikke vært feil. Katrine Bratt var bra.

«Fortell meg heller hva du tror,» sa hun. «Det er liksom jeg som skal lære av deg her.»

Harry så ut av vinduet, på det gamle, tradisjonsrike, men aldri spesielt ærverdige skjenkestedet Lepsvik.

«Jeg tror ikke Birte Becker har forlatt huset frivillig,» sa han.

«Hvorfor ikke? Det var ingen tegn til vold.»

«Fordi det var godt planlagt.»

«Og hvem er den skyldige? Ektemannen? Det er alltid ektemannen, er det ikke?»

«Jo,» sa Harry og kjente tankene drifte. «Det er alltid ektemannen.»

«Bortsett fra at denne var dratt til Bergen.»

«Det ser sånn ut, ja.»

«Med siste flyet, så han kan ikke ha kommet tilbake og likevel rukket den første forelesningen.» Katrine ga gass og suste over Majorstukrysset på oransje. «Hadde Filip Becker vært skyldig, hadde han dessuten tatt det agnet du la ut.»

«Agn?»

«Ja. Det om hun hadde hatt humørsvingninger. Du antydet for Becker at du hadde mistanke om selvdrap.»

«Og så?»

Hun lo høyt. «Kom igjen, Harry. Alle, inkludert Becker, vet at politiet bruker begrenset med ressurser på en sak som ser ut som selvdrap. Du ga ham kort sagt muligheten til å støtte en teori som i tilfelle han var skyldig, ville løst de fleste av hans problemer. Men han svarte tvert om at kona var glad som en lerke.»

«Mm. Så du mener spørsmålet var en test?»

«Du tester folk hele tiden, Harry. Meg, blant annet.»

Harry svarte ikke før de hadde kommet langt ned i Bogstadveien.

«Folk er ofte smartere enn du tror,» sa han da, og sa ikke mer før de sto i parkeringshuset på Politihuset.

«Jeg må jobbe aleine resten av dagen.»

Og det sa han fordi han hadde tenkt på det rosa skjerfet og fattet en beslutning. At det hastet med å gå igjennom materialet til Skarre over forsvunne personer, at det hastet å få bekreftet den nagende mistanken. Og at hvis det var som han fryktet, måtte han gå til politioverbetjent Gunnar Hagen med brevet. Det helvetes brevet.

Kapittel 5

4. november 1992. Totempælen

Da William Jefferson Blythe III kom til verden 19. august 1946 i den lille byen Hope i Arkansas, hadde det gått nøyaktig tre måneder siden hans far døde i en trafikkulykke. Fire år senere giftet Williams mor seg igjen, og William tok den nye farens etternavn. Og denne novembernatta førtiseks år senere, i 1992, falt hvit konfetti som snø fra himmelen og ned på gatene i Hope for å feire at deres eget håp og bysbarn, William – eller bare Bill – Clinton var blitt valgt til USAs førtiandre president. Snøen som falt mot Bergen by den samme natta, rakk som vanlig aldri ned til gatene før den var blitt til regn som dusjet byen slik den var blitt dusjet siden midten av september. Men da morgenen opprant, lå det et pent melisdryss på toppen av de sju fjelltoppene som voktet den vakre byen. Og på den høyeste av dem, Ulriken, hadde politibetjent Gert Rafto allerede innfunnet seg. Han pustet hutrende inn fjellufta og trakk skuldrene opp rundt sitt brede hode, som hadde et ansikt så fullt av hudfolder at det så ut som det var punktert.

Den gule gondolbanen som hadde brakt ham og tre kolleger fra åstedsgruppa ved Bergen politikammer de 642 meterne over byen, hang lett vaiende fra solide stålwirer og ventet. Banen var blitt stengt med en gang politiet hadde fått beskjeden fra de første turistene som hadde ankommet den populære toppen denne morgenen.

«Gå mann,» utbrøt den ene kriminalteknikeren.

Uttrykket var blitt utenbysfolks parodi på bergensk i den grad at bergensere selv nesten hadde sluttet å bruke det. Men i situasjoner der frykt og forferdelse tar overhånd, overtar ens innerste, egentlige vokabular.

«Ja, gå mann,» gjentok Rafto sarkastisk mens øynene skinte ut mellom pannekakestabelen av hudfolder.

Liket av kvinnen som lå i snøen foran dem, var skåret så i stykker at det kun var det ene nakne brystet som gjorde at de kunne fastslå kjønnet. Resten minnet Rafto mest om trafikkulykken på Eidsvågneset året før, der en lastebil hadde tatt en krapp sving og mistet lasten med aluminiumsprofiler som bokstavelig talt hadde kuttet opp en møtende bil.

«Drapsmannen har både drept og partert henne her på stedet,» sa den ene teknikeren.

Opplysningen forekom Rafto temmelig overflødig siden snøen rundt liket var oversprøytet med blod og de avlange stripene ut til siden tydet på at minst én pulsåre var blitt kuttet mens hjertet fortsatt slo. Han noterte seg at han måtte finne ut når det hadde sluttet å snø i natt. Den siste banen hadde gått klokka fem på ettermiddagen. Selvfølgelig kunne offer og drapsmann ha kommet seg opp hit langs stien som snodde seg under gondolbanen. Eller de kunne ha tatt Fløybanen opp til Fjelltoppen ved siden av og gått derfra. Men det var drøye spaserturer og magefølelsen hans sa gondolbane.

Det var fotspor i snøen etter to personer. De små sporene var utvilsomt etter kvinnen, selv om fottøyet hennes ikke var å se. Og de andre var nødvendigvis drapsmannens. De førte mot stien.

«Store støvler,» sa den unge krimteknikeren, en hulkinnet stril fra Sotra. «Minst 48. Sikkert en røslig kar.»

«Ikke nødvendigvis,» sa Rafto og snuste ut i lufta. «Avtrykket er ujevnt selv her oppe på flat mark. Tyder på at personen har mindre føtter enn sko. Kanskje han ville lure oss.»

Rafto kjente de andres blikk på seg. Han visste hva de tenkte. At nå sto han her og prøvde å glitre litt igjen, den fordums stjernen, han som avisene hadde elsket; stor i kjeften, tøff i trynet og med en handlekraft som matchet. Kort sagt en mann skapt for overskrifter. Men på et tidspunkt var han blitt for stor for dem, for dem alle, både presse og kolleger. Gert Rafto hadde begynt å få indirekte beskjeder om at han bare tenkte på seg selv og sin plass i rampelyset, at han i sin egoisme tråkket på litt for mange kolleger og over litt for mange lik. Men han hadde ikke brydd seg. De hadde ikke noe på ham. Ikke mye i hvert fall. Det hadde forsvunnet en og annen verdisak fra drapsåstedene. Et smykke eller en klokke som hadde tilhørt den døde, ting man kunne antatt at ingen ville savne. Men en dag hadde en av Raftos kolleger lett etter en penn og åpnet en skuff i skrivebordet hans. Det var i hvert fall det han hadde sagt. Og funnet tre ringer. Rafto var blitt kalt inn til politioverbetjenten og hadde forklart seg, og blitt bedt om å holde kjeft og fingrene av fatet. Det var alt. Men ryktene hadde begynt å gå. Selv enkelte i pressen hadde fått nyss om det. Så det var kanskje ikke så overraskende at da anklagene om politivold hadde rammet kammeret for noen år siden, var det én mann man straks hadde funnet konkrete beviser mot. Mannen som var skapt for overskrifter.

Gert Rafto var skyldig i anklagene, det var det ingen som tvilte på. Men alle visste også at førstebetjenten var blitt gjort til syndebukk for en kultur som hadde gjennomsyret kammeret i mange år. Bare fordi han hadde undertegnet en del av rapportene om arrestanter – de fleste av dem barneovergripere og dopselgere – som hadde falt i den gamle trappa ned til varetektscellene og påført seg selv blåmerker her og der.

Avisene hadde vært nådeløse. Kallenavnet de hadde gitt ham, Jern-Rafto, var ikke akkurat originalt, men ikke desto mindre treffende. Og nå fikk det ny betydning. Journalistene hadde intervjuet flere av hans gamle fiender på begge sider av loven og de hadde selvfølgelig benyttet anledningen til å ta igjen. Så da datteren til Rafto hadde kommet gråtende hjem fra skolen og sagt at de hadde kalt henne «jerntrappa», hadde hans kone sagt at det var nok, at han ikke kunne forvente at hun skulle sitte og se på at han dro hele familien med seg i søla. Han hadde som så ofte før mistet beherskelsen. Etterpå hadde hun tatt med seg datteren, og denne gangen hadde hun ikke kommet tilbake.

Det var en tøff tid, men han glemte aldri hvem han var. Han var Jern-Rafto. Og da karantenen var over, hadde han satset alt, jobbet dag og natt for å gjenvinne tapte skanser. Men ingen hadde glemt, sårene var for dype, og han merket den interne motviljen mot at han skulle lykkes. Selvfølgelig ville de ikke at han igjen skulle skinne og minne både dem og media på det de så desperat prøvde å legge bak seg. Bildene av de forslåtte kroppene med håndjern. Men han skulle vise dem. Vise dem at Gert Rafto ikke var en mann som lot seg begrave før sin tid. At byen der nede tilhørte ham og ikke sosionomene, kjerringene, silkehanskene som satt på kontorene sine med tunger så lange at de rakk over så vel kommunepolitikerne som SV-journalistens slappe anushull.

«Ta noen bilder og skaff meg en identifikasjon,» sa Rafto til teknikeren med kameraet.

«Og hvem skal kunne identifisere dette?»

Den unge mannen pekte. Rafto likte ikke tonen hans. «Noen har eller kommer snart til å melde damen savnet. Bare sett i gang, du, junior.»

Rafto gikk opp på toppen og så bakover det som på bergensk bare het «vidden». Blikket feide over landskapet og stoppet ved en kolle og noe som så ut som et menneske akkurat på toppen. Men vedkommende sto i tilfelle helt urørlig. Kanskje det var en varde? Rafto knep øynene sammen. Han må ha vært her hundrevis av ganger på tur med kona og datteren sin, men han kunne ikke huske den varden. Han gikk ned til gondolbanen, snakket med føreren og fikk låne kikkerten hans. Femten sekunder senere slo han fast at det ikke var en varde, bare tre store, runde klumper med snø som noen måtte ha lempet oppå hverandre.

Etter en stund gikk døra opp og et blekt, engstelig kvinneansikt så spørrende ut på ham.

«Onny Hetland?» spurte Rafto og holdt ID-kortet fram. «Det gjelder din venninne, Laila Aasen.»

Leiligheten var knøttliten og med en ubegripelig planløsning der badet lå innenfor kjøkkenet og samtidig mellom soverommet og stua. Mellom de mønstrete, burgunder tapetene i stua hadde Onny Hetland så vidt fått presset inn en sofa og en lenestol i grønt og oransje, og på det lille som var igjen av gulvplass lå bunker med ukeblader og stabler av bøker og CD-plater. Rafto skrittet over et veltet vannfat og en katt for å komme seg til sofaen. Onny Hetland satte seg i stolen og fingret med halskjedet. Den grønne steinen i anhenget hadde en svart sprekk. Kanskje en feil. Eller kanskje det skulle være sånn.

Onny Hetland hadde fått vite om venninnens død tidlig i morges, av Lailas samboer, Bastian. Men ansiktet hennes gjennomgikk likevel dramatiske skiftninger mens Rafto skånselløst malte ut detaljene.

«Forferdelig,» hvisket Onny Hetland. «Det sa Bastian ingenting om.»

«Det er fordi vi ikke vil gå ut med det,» sa Rafto. «Bastian fortalte meg at du var Lailas beste venninne?»

Onny nikket.

«Vet du hva Laila gjorde oppe på Ulriken? Samboeren hennes ante det nemlig ikke, han og barna var hos farmor i Florø i går.»

Onny ristet på hodet. Det var en bestemt risting. En som ikke burde etterlatt noe tvil. Det var ikke selve ristingen som var problemet. Det var hundredelen med nøling før den hadde startet. Og denne hundredelen var alt Gert Rafto trengte:

«Dette er en drapssak, frøken Hetland. Jeg håper du skjønner alvoret, og hvilken risiko du løper ved ikke å fortelle meg alt du vet.»

Hun så forvirret på politimannen med bulldoggansiktet. Han luktet byttet:

«Hvis det er familien hennes du tror du tar hensyn til, er det misforstått. Disse tingene vil komme fram uansett.»

Hun svelget. Hun så redd ut. Hadde sett redd ut allerede da hun åpnet døra. Så han ga henne det siste dyttet, denne egentlig bagatellmessige trusselen som likevel virket så forunderlig effektivt på uskyldige som skyldige:

«Du kan fortelle det nå eller bli med meg til avhør på stasjonen.»

Tårene spratt opp i øynene hennes, og den knapt hørbare stemmen kom fra bak i halsen et sted:

«Hun skulle treffe noen der.»

«Hvem?»

Onny Hetland trakk pusten skjelvende. «Laila fortalte meg bare fornavnet og yrket. Og at det var hemmelig, at ingen måtte få vite det. Spesielt ikke Bastian.»

Rafto så ned i notatblokken for å skjule sin iver. «Og fornavnet og yrket var?»

Han noterte det Onny sa. Så ned på blokken. Det var et relativt vanlig navn. Og et relativt vanlig yrke. Men siden Bergen er en relativt liten by, tenkte han at dette var nok. Han visste med hele seg at han var på riktig spor. Og med hele seg mente Gert Rafto tretti års politierfaring og en menneskekunnskap basert på generell misantropi.

«Du må love meg én ting,» sa Rafto. «Og det er at du ikke sier det du akkurat har fortalt meg til en sjel. Ikke til noen i familien. Ikke til pressen. Ikke engang til noen andre politifolk du måtte snakke med. Er det forstått?»

«Ikke … politifolk?»

«Definitivt ikke. Det er jeg som leder etterforskningen, og jeg må ha full kontroll på hvem som har denne informasjonen. Inntil jeg gir deg beskjed om annet, vet du ingenting.»

Endelig, tenkte Rafto da han sto ute på trappa igjen. Det blinket i glass da et vindu svingte opp lenger ned i smauet, og igjen fikk han følelsen av å være observert. Men hva så? Revansjen var hans. Hans alene. Gert Rafto kneppet frakken og merket knapt det bergenske pissregnet der han i stille triumf skred nedover de glatte gatene mot sentrum.

Klokka var blitt fem på ettermiddagen, og over Bergen sildret regnet fra en himmel med gåen pakning. På pulten foran Gert Rafto lå en navneliste som han hadde fått oversendt fra yrkesorganisasjonen. Han hadde begynt å lete etter kandidater med det riktige fornavnet. Bare tre hittil. Det var bare to timer siden han hadde vært hos Onny Hetland, og Rafto tenkte at han snart kom til å vite hvem som hadde drept Laila Aasen. Saken løst på under tolv timer. Og ingen kunne ta det fra ham, ikke ta æren, ingen andre enn han selv. Fordi han kom personlig til å informere pressen. Hovedstadspressen hadde kommet flyvende over fjellet og beleiret allerede politistasjonen. Politimesteren hadde gitt beskjed om at detaljene fra likfunnet ikke skulle offentliggjøres, men gribbene hadde likevel været blodbad.

«Må ha vært en lekkasje,» hadde politimesteren sagt og sett på Rafto som ikke hadde svart og heller ikke glist det gliset som ville til overflaten. For nå satt de der ute; klare til å rapportere. Og snart skulle Gert Rafto igjen være kongen av Bergen politikammer.

Han skrudde ned volumet på radioen hvor Whitney Houston i hele høst hadde insistert på at hun alltid ville elske deg, men før han rakk å løfte røret av telefonen, ringte den.

«Rafto,» sa han irritert, utålmodig etter å komme i gang.

«Det er meg du ser etter.»

Det som fikk den degraderte betjenten til straks å skjønne at dette ikke bare var en spøk eller forvirret person, var stemmen. Den var kjølig behersket og med en tydelig, saklig diksjon som utelukket de vanlige gærningene og fylliker. Men det var noe annet med stemmen også, noe han ikke helt fikk tak i.

Rafto kremtet høyt, to ganger. Tok seg tid. Som for å vise at han ikke var vippet av pinnen: «Hvem snakker jeg med?»

«Det vet du.»

Rafto lukket øynene og bannet stumt og inderlig. Pokker, pokker, gjerningspersonen var i ferd med å melde seg. Og det ville på langt nær ha samme effekten som at han, Rafto, arresterte vedkommende.

«Hva får deg til å tro at jeg er ute etter deg?» sa politimannen mellom sammenbitte tenner.

«Jeg bare vet det,» sa stemmen. «Og hvis vi kan gjøre det på min måte, skal du få det som du vil.»

«Og hva vil jeg?»

«Du vil arrestere meg. Og det skal du få gjøre. Alene. Hører du etter nå, Rafto?»

Betjenten nikket før han fikk summet seg til å si et «ja».

«Møt meg ved totempælen i Nordnesparken,» sa stemmen. «Om nøyaktig ti minutter.»

Rafto prøvde å tenke. Nordnesparken lå ved Akvariet, han ville rekke dit på under ti minutter. Men hvorfor møtes akkurat der, i en park ytterst på et nes?

«Så jeg kan se at du kommer alene,» sa stemmen som svar på tankene hans. «Ser jeg andre politifolk eller kommer du for sent, så forsvinner jeg. For alltid.»

Raftos hjerne prosesserte, kalkulerte og konkluderte. Han ville ikke rekke å organisere et team for arrestasjon. Han måtte skrive det i rapporten som forklaring på hvorfor han var blitt nødt til å foreta arrestasjonen helt solo. Det var perfekt.

«Greit,» sa Rafto. «Hva skjer så?»

«Jeg forteller deg alt og gir deg betingelsene for overgivelse.»

«Hva slags betingelser?»

«At jeg ikke skal ha på meg håndjern under rettssaken. At pressen ikke får adgang. At jeg skal sone et sted hvor jeg ikke behøver å ha omgang med andre fanger.»

Rafto holdt på å begynne å hoste. «Greit,» sa han og så på klokka.

«Vent, det er flere betingelser. TV på rommet, alle bøker jeg måtte ønske.»

«Det skal vi få til,» sa Rafto.

«Når du har signert avtalen med mine betingelser, blir jeg med deg.»

«Hva om …,» begynte Rafto, men en raskt pulserende pipetone fortalte at den andre hadde lagt på.

Rafto parkerte ved Verftet. Det var ikke korteste vei, men det betydde at han ville få bedre oversikt over parken når han gikk inn. Den store parken lå i kupert terreng med opptråkkede stier og koller med gult, visnet gress. Trærne pekte med svarte knokkelfingre mot tunge skyer som kom seilende inn fra havet bak Askøy. En mann hastet av gårde bak en nervøs rottweiler i stram lenke. Rafto kjente på Smith & Wesson-revolveren i frakkelomma mens han gikk forbi Nordnes bad og det tomme, hvitmalte bassenget som så ut som et overdimensjonert badekar ved sjøkanten.

Bak svingen skimtet han den ti meter høye totempælen, en to tonns gave fra Seattle til Bergens nihundreårsdag. Han kunne høre sin egen pust og smattingen av vått løv mot skosålene. Det begynte å regne. Små, skarpe dråper drev inn i ansiktet hans.

En enslig person sto ved totempælen vendt mot Rafto som om vedkommende hadde visst at Rafto ville komme nettopp derfra og ikke fra den andre enden.

Rafto knuget revolveren mens han gikk de siste meterne. To meter fra personen stoppet han. Knep øynene sammen mot regnet. Det kunne ikke være sant.

«Overrasket?» sa stemmen som han først nå greide å plassere.

Rafto svarte ikke. Hjernen hadde igjen begynt å prosessere.

«Du trodde du kjente meg,» sa stemmen. «Men så er det bare jeg som har kjent deg. Det var derfor jeg visste at du ville prøve å gjøre dette alene.»

Rafto stirret.

«Det er et spill,» sa stemmen.

Rafto kremtet: «Et spill?»

«Ja. Du liker jo å spille.»

Rafto lukket hånden rundt revolverskjeftet, holdt den så han var sikker på at den ikke ville hekte seg opp i frakkelommen om han måtte dra den fort fram.

«Hvorfor akkurat meg?» spurte han.

«Fordi du var den beste. Jeg spiller bare mot de beste.»

«Du er gal,» hvisket Rafto og angret i samme øyeblikk.

«Om akkurat det,» sa den andre med et lite smil, «hersker det liten tvil. Men du er også gal, kjære. Vi er alle gale. Vi er hvileløse gjenferd som ikke finner veien hjem. Det har alltid vært sånn. Vet du hvorfor indianerne laget disse?»

Personen foran Rafto knakket en behansket pekefingerknoke mot trestammen med de utskårne figurene som satt på huk oppå hverandre og stirret utover fjorden med store, svarte, blinde øyne.

«For å holde på sjelene,» fortsatte personen. «For at de ikke skulle gå seg vill. Men en totempæl råtner. Og den skal råtne, det er noe av poenget. Og når den er borte, må sjelen finne nye boliger. Kanskje i en maske. Kanskje i et speil. Eller kanskje i et nyfødt barn.»

Fra akvariet lød hese fugleskrik fra pingvinenes luftegård.

«Vil du fortelle meg hvorfor du drepte henne?» sa Rafto og hørte at han også var blitt hes.

«Synd at spillet er over, Rafto. Det har vært morsomt.»

«Og hvordan fant du ut at jeg var på sporet av deg?»

Den andre løftet hånden, og Rafto trådte automatisk et skritt bakover. Det hang noe fra hånden. Et halskjede. I enden hang en grønn, tåreformet stein med et svart hakk i. Rafto kjente sitt eget hjertes tunge slag.

«Onny Hetland ville riktignok først ikke si noe. Men hun lot seg … hva skal vi kalle det … overtale?»

«Du lyver.» Rafto sa det uten pust og uten overbevisning.

«Hun fortalte at du påla henne å ikke si noe til dine kolleger. Det var da jeg skjønte at du ville ta imot mitt tilbud om å komme hit alene. Fordi du trodde dette skulle bli din sjels nye bolig, din gjenoppstandelse. Ikke sant?»

Det kalde, tynne regnet la seg som svette på Raftos ansikt. Han hadde lagt fingeren mot avtrekkeren på revolveren og konsentrerte seg om å snakke sakte og behersket:

«Du valgte feil sted. Du står med ryggen mot sjøen og det står politibiler på alle veiene som fører herfra. Ingen slipper unna.»

Personen foran ham snuste ut i luften. «Kan du lukte det, Gert?»

«Hva?»

«Frykt. Adrenalin har en ganske distinkt lukt. Men det vet jo du alt om. Jeg er sikker på at du kjente den hos arrestantene du banket. Laila luktet også sånn. Særlig da hun fikk se redskapene jeg skulle bruke. Og Onny enda sterkere. Sannsynligvis fordi du hadde fortalt henne om Laila, så hun skjønte hva som skulle skje straks hun så meg. Det er en ganske opphissende lukt, synes du ikke? Jeg har lest at det er den lukten enkelte rovdyr bruker til å finne byttene sine. Tenk deg det skjelvende byttet som prøver å gjemme seg, men allerede vet at det er lukten av dets egen frykt som skal drepe det.»

Rafto så på den andres behanskede hender som hang rett ned langs siden, tomme. Det var høylys dag i nærheten av sentrum i Norges nest største by. Alderen til tross var han etter de siste årene uten alkohol i god fysisk form. Refleksene var raske, og han hadde kampteknikken noenlunde intakt. Å få fram revolveren ville ta en brøkdel av et sekund. Så hvorfor var han så redd at tennene klapret i kjeften hans?

Kapittel 6

Dag 2. Cellular phone

Betjent Magnus Skarre lente seg bakover i kontorstolen og lukket øynene. Og bildet som straks dukket opp hadde drakt og sto med ryggen til ham. Han åpnet øynene fort igjen, så på klokka. Seks. Han bestemte seg for at han fortjente en pause siden han var gjennom de faste prosedyrene for å søke etter en savnet person. Han hadde ringt alle sykehusene for å høre om de hadde fått inn en Birte Becker. Ringt Norgestaxi og Oslotaxi og sjekket turene de hadde hatt i nærheten av adressen på Hoff natten før. Snakket med banken hennes og fått bekreftet at hun verken hadde tatt ut store beløp fra sin konto før hun forsvant eller hatt registrerte uttak i natt eller i dag. Politivakta på Oslo lufthavn hadde fått se passasjerlister for i går kveld, men den eneste passasjeren de fant på Becker var ektemannen Filip på Bergensflyet. Skarre hadde også snakket med fergeselskapene som gikk til Danmark og England, selv om hun neppe var dratt til utlandet ettersom ektemannen oppbevarte passet hennes og hadde vist dem det. Den ærgjerrige betjenten hadde sendt den vanlige sikkerhetsfaksen til alle hotellene i Oslo og Akershus og til slutt sendt ut etterlysning til alle operative enheter inkludert patruljebilene i Oslo.

Det eneste som gjensto var spørsmålet om mobiltelefonen.

Magnus ringte Harry og informerte om situasjonen. Førstebetjenten var tungpustet, og i bakgrunnen lød ilter fuglekvitring. Harry stilte et par spørsmål om mobiltelefonen før han la på. Så reiste Skarre seg og gikk ut i korridoren. Døra til Katrine Bratts kontor sto åpen og lyset på, men det var ingen der. Han gikk trappa opp til kantinen i etasjen over.

Matserveringen var stengt, men det var halvvarm kaffe på en kanne, og knekkebrød og syltetøy på et trillebord innenfor døra. Det satt bare fire personer i rommet, men den ene av dem var Katrine Bratt ved et bord ved veggen. Hun leste dokumenter i en ringperm. Foran henne sto et glass med vann og en åpnet matpakke med to brødskiver. Hun hadde på seg briller. Tynn innfatning, tynne glass, de syntes nesten ikke i ansiktet hennes.

Skarre skjenket seg kaffe og gikk bort til bordet hennes.

«Planlagt overtid?» sa han og slo seg ned.

Magnus Skarre mente han hørte et sukk før hun løftet blikket fra arket.

«Hvordan jeg visste det?» smilte han. «Hjemmelagd matpakke. Du visste før du gikk hjemmefra at kantinen vår stenger klokka fem og at du skulle sitte lenger. Beklager, man blir sånn av å være etterforsker.»

«Gjør man?» sa hun uten å fortrekke en mine mens blikket hennes søkte tilbake til sidene i permen.

«Jepp,» sa Skarre, slurpet i seg kaffe og benyttet anledningen til å se på henne. Hun satt lett lent forover slik at han kunne se ned i halslinningen på blusen og se blondene øverst på en hvit BH. «Ta denne forsvinningssaken i dag. Jeg har ingen opplysninger som ikke alle andre har. Likevel sitter jeg her og tenker at hun kanskje befinner seg på Hoff fortsatt. At hun kanskje ligger under snøen eller løvet et sted. Eller kanskje i et av de mange små vannene eller bekkene der.»

Katrine Bratt svarte ikke.

«Og vet du hvorfor jeg tenker det?»

«Nei,» svarte hun tonløst uten å løfte blikket fra permen.

Skarre strakte seg over bordet og la en mobiltelefon rett foran henne. Katrine løftet blikket med en oppgitt mine.

«Dette er en mobiltelefon,» sa han. «Du tror antagelig det er en ganske ny oppfinnelse. Men allerede i april 1973 ringte mobiltelefonens far, Martin Cooper, den første mobiltelefonsamtalen hjem til sin kone. Og han ante naturligvis ikke da at oppfinnelsen skulle bli en av de viktigste måter vi i politiet finner forsvunne personer på. Skal du bli en brukbar etterforsker, bør du lytte og lære deg disse tingene, Bratt.»

Katrine tok av seg brillene og så på Skarre med et lite smil han likte, men ikke helt greide å tolke. «Jeg er lutter øre, betjent.»

«Godt,» sa Skarre. «Fordi Birte Becker er eier av en mobiltelefon. Og en mobiltelefon sender ut signaler som oppfattes av basestasjonene i området der den befinner seg. Ikke bare når du ringer, men faktisk om du bare har telefonen på. Det er derfor amerikanerne fra starten av kalte det cellular phone. Fordi den dekkes av basestasjoner i små områder, altså celler. Jeg har sjekket med Telenor, og basestasjonen som dekker Hoff mottar fortsatt signaler fra Birtes telefon. Men vi har vært igjennom hele huset og det er ikke noen telefon der. Og hun har neppe mistet den like ved huset, det ville vært for tilfeldig. Ergo …» Skarre løftet hendene som en tryllekunstner etter utført triks. «Etter denne kaffen kontakter jeg Operasjonssentralen og sender ut et leteteam.»

«Lykke til,» sa Katrine, rakte ham mobiltelefonen og bladde om.

«Det der er en av de gamle Hole-sakene, er det ikke?» sa Skarre.

«Jo, det stemmer.»

«Han trodde det var en seriemorder på ferde.»

«Jeg vet det.»

«Gjør du? Da vet du kanskje at han tok feil også? Og at det heller ikke var første gang. Han er sykelig opptatt av seriemordere, Hole, han tror dette er USA. Men han har ennå ikke funnet seriemorderen sin her til lands.»

«Det er flere seriemordere i Sverige. Thomas Quick, John Asonius. Tore Hedin …»

Magnus Skarre lo. «Du har lest leksa di. Men hvis du har lyst til å lære et par ting om ordentlig etterforskning, foreslår jeg at du og jeg stikker herfra og tar en øl.»

«Takk, jeg er ikke …»

«Og kanskje en matbit. Den matpakka var ikke stort.» Skarre fikk endelig fanget blikket hennes og holdt det fast. Det hadde et underlig skinn, som om det ulmet i en brann langt der inne. Han hadde aldri sett et slikt skinn før. Og han tenkte at han hadde greid det, at han hadde tent den brannen, at han i løpet av samtalen hadde rykket opp i hennes divisjon.

«Du kan se på det som …,» begynte han og lot som han lette etter ordet: «Opplæring.»

Hun smilte. Smilte bredt.

«Hva er det du vil, Skarre? Sjekke opp den nye dama på avsnittet?» Hun smilte enda bredere og skinnet ble enda klarere. «Skynde deg å pule henne slik guttunger spytter på de største kakestykkene i bursdagselskaper så de får ha dem i fred for de andre?»

Magnus Skarre ante at underkjeven hans hadde glidd ned.

«La meg gi deg et par velmente tips, Skarre. Hold deg unna damer på jobben. Ikke ta deg tid til å gå i kantina og drikke kaffe hvis du mener at du har et hett spor. Og ikke prøv å innbille meg at det er du som ringer Operasjonssentralen. Du ringer førstebetjent Hole, og så er det han som bestemmer om det skal settes i gang søk. Og da kommer han til å ringe Redningssentralen som har folk parate, ikke et redningsteam herfra.»

Katrine krøllet sammen matpapiret og kastet det mot søppelkurven bak Skarre. Han behøvde ikke snu seg for å vite at hun traff. Hun klappet sammen permen og reiste seg, men da hadde Skarre rukket å samle seg sånn noenlunde.

«Jeg vet ikke hva du innbiller deg, Bratt. Du er ei gift kjerring som kanskje ikke får nok hjemme og derfor håper at en fyr som meg gidder å … gidder å …» Han fant ikke ordene. Helvete, han fant ikke ordene. «Jeg tilbyr bare å lære deg et par ting, din fitte.»

Noe skjedde i ansiktet hennes, som en gardin som gled til side slik at han så rett inn i flammene. Et øyeblikk var han overbevist om at hun kom til å slå. Men ingenting skjedde. Og da hun snakket igjen, gikk opp for ham at alt bare hadde skjedd i blikket hennes, hun hadde ikke rørt en finger og stemmen var fullkomment behersket:

«Jeg ber om tilgivelse om jeg har misforstått deg,» sa hun uten at ansiktsuttrykket tydet på at hun anså det som særlig sannsynlig. «For øvrig ringte ikke Martin Cooper den første mobilsamtalen til kona, men til konkurrenten Joel Engel i Bell Laboratories. Tror du det var for å lære ham et par ting, Skarre? Eller for å skryte?»

Skarre så etter henne, så drakten gni seg mot bakenden hennes der hun vrikket seg mot utgangen på kantinen. Faen, dama var jo gær'n! Han hadde lyst til å reise seg og hive noe etter henne. Men han visste at han ikke ville treffe. Dessuten var det like greit å sitte, han var redd ereksjonen fortsatt var synlig.

Harry kjente lungene presse mot innsiden av ribbeina. Pusten hadde begynt å roe seg. Men ikke hjertet som løp som en hare i brystet hans. Treningsklærne var tunge av svette der han sto i skogbrynet ved Ekebergrestauranten. Funkisrestauranten fra mellomkrigstiden hadde en gang vært Oslos stolthet der den tronet over byen oppe i den bratte åssiden i øst. Men så hadde gjestene sluttet å ta den lange turen opp fra sentrum til skogen, stedet var blitt ulønnsomt, hadde forfalt og blitt en avskallet rønne for avdankede danseløver, middelaldrende drankere og ensomme sjeler på jakt etter andre ensomme sjeler. Til slutt hadde de stengt restauranten. Harry hadde likt å kjøre opp hit over byens gule lokk av eksos og løpe på mylderet av stier, i bratt terreng som ga motstand og fikk melkesyren til å brenne i muskulaturen. Han hadde likt å stoppe ved den forliste skjønnheten av en restaurant, sette seg på den regnvåte, overgrodde terrassen og se utover byen som en gang hadde vært hans, men som nå var et overdratt konkursbo, en overtatt ekskjæreste.

Byen lå nede i en gryte med åser på alle sider og retrettmulighet kun mot fjorden. Geologer sa at Oslo var et dødt vulkankrater. Og på kvelder som i kveld hendte det at Harry forestilte seg at byens lys var perforeringer i jordskorpen hvor den glødende lavaen under skinte igjennom. Ut fra Holmenkollbakken som lå som et hvitt, opplyst komma i åsen på motsatt side av byen, prøvde han å beregne hvor Rakels hus måtte ligge.

Jø Nesbø - Snømannen Part 2 (1) Jo|Nesbø|The Snowman|Part Jø Nesbø - Der Schneemann Teil 2 (1) Jø Nesbø - Le bonhomme de neige, partie 2 (1) Йо Несбё - Снеговик, часть 2 (1) Jo Nesbø - The Snowman Part 2 (1)

Jonas bladde. Jonas|flipped through Jonas flipped through.

«Nei.» No "No."

«Da var det vel pappa, da.» then|was|it|probably|dad|then "Then it must have been dad, then."

«Nei, det var noen som gjorde det etter at han hadde dratt. No|it|was|someone|who|did|it|after|that|he|had|left "No, it was someone who did it after he had left. I natt. I|night Last night. Han som har tatt mamma.» He|who|has|taken|mom The one who took mom."

«Jeg vet ikke.» I|know|not "I don't know."

«Mm. Mm "Mm." Hva fikk deg til å tenke det?» What|made|you|to||think|that "What made you think that?"

«Forklar.» Explain "Explain."

«Så du ikke den fæle sofaen og salongbordet? Did|you|not|the|ugly|sofa|and|coffee table "Didn't you see the awful sofa and coffee table?" Typisk åttitallsstil kjøpt av menn på nittitallet. Typical|eighties style|bought|by|men|in|the nineties "Typical eighties style bought by men in the nineties." Mens det er hun som har valgt ut et spisebord i hvitoljet eik med aluminiumsunderstell. While|it|is|she|who|has|chosen|out|a|dining table|in|white-oiled|oak|with|aluminum base "While she is the one who has chosen a dining table in white-oiled oak with an aluminum base." Og Vitra.» And|Vitra "And Vitra."

«Vitra?» Vitra "Vitra?"

Harry merket seg at «jævlig» lagt i Katrine Bratts munn ikke lød som et gement banneord, men var et språklig kontrapunkt som bare understreket hennes klassetilhørighet. Harry|noticed|himself|that|'fucking'|placed|in|Katrine|Bratt's|mouth|not|sounded|like|a|common|swear word|but|was|a|linguistic|counterpoint|that|only||her|class affiliation Harry noted that "damn" coming from Katrine Bratt's mouth did not sound like a common curse word, but was a linguistic counterpoint that only emphasized her class affiliation.

«Slik at?» like|that "So what?"

Harry så ut av vinduet, på det gamle, tradisjonsrike, men aldri spesielt ærverdige skjenkestedet Lepsvik. Harry|saw|out|of|the window|at|the|old|traditional|but|never|especially|venerable|tavern|Lepsvik Harry looked out the window at the old, traditional, but never particularly venerable tavern Lepsvik.

«Hvorfor ikke? Why|not "Why not?" Det var ingen tegn til vold.» It|was|no|signs|of|violence There were no signs of violence."

«Fordi det var godt planlagt.» Because|it|was|well|planned "Because it was well planned."

«Og hvem er den skyldige? And|who|is|the|guilty one "And who is the guilty party?" Ektemannen? The husband The husband? Det er alltid ektemannen, er det ikke?» It|is|always|the husband|is|it|not It's always the husband, isn't it?

«Det ser sånn ut, ja.» It|looks|like that|out|yes "It looks like that, yes."

«Agn?» bait "Bait?"

«Ja. Yes "Yes." Det om hun hadde hatt humørsvingninger. It|if|she|had|experienced|mood swings It was about whether she had mood swings. Du antydet for Becker at du hadde mistanke om selvdrap.» You|hinted|to|Becker|that|you|had|suspicion|of|suicide You hinted to Becker that you suspected suicide."

«Og så?» And|then "And then?"

Hun lo høyt. She|laughed|loudly She laughed loudly. «Kom igjen, Harry. Come|on|Harry "Come on, Harry." Alle, inkludert Becker, vet at politiet bruker begrenset med ressurser på en sak som ser ut som selvdrap. Everyone|including|Becker|knows|that|the police|uses|limited|of|resources|on|a|case|that|looks|like|as|suicide Everyone, including Becker, knows that the police use limited resources on a case that looks like suicide. Du ga ham kort sagt muligheten til å støtte en teori som i tilfelle han var skyldig, ville løst de fleste av hans problemer. You|gave|him|short|said|opportunity|to||support|a|theory|that|in|case|he|was|guilty|would|solved|the|most|of|his|problems You basically gave him the opportunity to support a theory that, in case he was guilty, would solve most of his problems. Men han svarte tvert om at kona var glad som en lerke.» But|he|answered|directly|about|that|wife|was|happy|as|a|lark But he replied quite the opposite that his wife was as happy as a lark."

«Mm. Mm "Mm. Så du mener spørsmålet var en test?» So|you|mean|the question|was|a|test So you mean the question was a test?"

Og det sa han fordi han hadde tenkt på det rosa skjerfet og fattet en beslutning. And|it|said|he|because||had|thought|about|the|pink|scarf|and|made|a|decision And he said that because he had been thinking about the pink scarf and made a decision. At det hastet med å gå igjennom materialet til Skarre over forsvunne personer, at det hastet å få bekreftet den nagende mistanken. That|it|was urgent|with|to|go|through|the material|for|Skarre|regarding|missing|persons|that|it|was urgent|to|get|confirmed|the|nagging|suspicion That it was urgent to go through the material on Skarre regarding missing persons, that it was urgent to get the nagging suspicion confirmed. Og at hvis det var som han fryktet, måtte han gå til politioverbetjent Gunnar Hagen med brevet. And|that|if|it|was|as|he|feared|had to|he|go|to|chief of police|Gunnar|Hagen|with|the letter And that if it was as he feared, he would have to go to police chief Gunnar Hagen with the letter. Det helvetes brevet. The|hell's|letter That hellish letter.

Kapittel 5 Chapter Chapter 5

4. november 1992. November November 4, 1992. Totempælen The totem pole The Totem Pole

Den gule gondolbanen som hadde brakt ham og tre kolleger fra åstedsgruppa ved Bergen politikammer de 642 meterne over byen, hang lett vaiende fra solide stålwirer og ventet. The|yellow|gondola|that|had|brought|him|and|three|colleagues|from|crime scene investigation group|at|Bergen||the|meters|over|the city|hung|lightly|swaying|from|solid|steel wires|and|waited The yellow gondola that had brought him and three colleagues from the crime scene unit at Bergen police station the 642 meters above the city, hung gently swaying from solid steel wires and waited. Banen var blitt stengt med en gang politiet hadde fått beskjeden fra de første turistene som hadde ankommet den populære toppen denne morgenen. The road|was|become|closed|with|one|once|the police|had|received|message|from|the|first|tourists|who|had|arrived|the|popular|peak|this|morning The path had been closed as soon as the police received the message from the first tourists who had arrived at the popular peak that morning.

«Gå mann,» utbrøt den ene kriminalteknikeren. Go|man|exclaimed|the|one|forensic technician "Go man," exclaimed one of the forensic technicians.

«Drapsmannen har både drept og partert henne her på stedet,» sa den ene teknikeren. The murderer|has|both|killed|and|dismembered|her|here|at|the scene|said|the|one|technician "The murderer has both killed and dismembered her here on the spot," said one of the technicians.

Rafto kjente de andres blikk på seg. Rafto|felt|the|others'|gazes|at|him Rafto felt the others' gazes on him. Han visste hva de tenkte. He|knew|what|they|thought He knew what they were thinking. At nå sto han her og prøvde å glitre litt igjen, den fordums stjernen, han som avisene hadde elsket; stor i kjeften, tøff i trynet og med en handlekraft som matchet. Now|now|stood|he|here|and|tried|to|shine|a little|again|the|former|star|he|who|the newspapers|had|loved|big|in|mouth|tough|in|face|and|with|a|drive|that|matched That now he stood here trying to shine a little again, the former star, the one the newspapers had loved; big in the mouth, tough in the face, and with a drive that matched. Kort sagt en mann skapt for overskrifter. In short|said|a|man|created|for|headlines In short, a man made for headlines. Men på et tidspunkt var han blitt for stor for dem, for dem alle, både presse og kolleger. But|at|a|time|was|he|become|too|big|for|them|for|them|all|both|press|and|colleagues But at one point he had become too big for them, for all of them, both the press and colleagues. Gert Rafto hadde begynt å få indirekte beskjeder om at han bare tenkte på seg selv og sin plass i rampelyset, at han i sin egoisme tråkket på litt for mange kolleger og over litt for mange lik. Gert|Rafto|had|begun|to|receive|indirect|messages|about|that|he|only|thought|of|himself|self|and|his|place|in|the spotlight|that|he|in|his|selfishness|stepped|on|a little|too|many|colleagues|and|over|a little|too|many|corpses Gert Rafto had started to receive indirect messages that he only thought about himself and his place in the spotlight, that in his selfishness he stepped on a few too many colleagues and over a few too many corpses. Men han hadde ikke brydd seg. But|he|had|not|cared|himself But he didn't care. De hadde ikke noe på ham. They|had|not|anything|on|him They had nothing on him. Ikke mye i hvert fall. Not|much|in|each|case Not much anyway. Det hadde forsvunnet en og annen verdisak fra drapsåstedene. It|had|disappeared|one|and|another|valuable item|from|the crime scenes A few valuables had disappeared from the crime scenes. Et smykke eller en klokke som hadde tilhørt den døde, ting man kunne antatt at ingen ville savne. A|piece of jewelry|or|a|watch|that|had|belonged to|the|dead person|things|one|could|assumed|that|no one|would|miss A piece of jewelry or a watch that had belonged to the deceased, things one could assume no one would miss. Men en dag hadde en av Raftos kolleger lett etter en penn og åpnet en skuff i skrivebordet hans. But|one|day|had|one|of|Rafto's|colleagues|looking|for|a|pen|and|opened|a|drawer|in|the desk|his But one day, one of Rafto's colleagues had been looking for a pen and opened a drawer in his desk. Det var i hvert fall det han hadde sagt. It|was|in|every|case|that|he|had|said That was at least what he had said. Og funnet tre ringer. And|found|three|rings And found three rings. Rafto var blitt kalt inn til politioverbetjenten og hadde forklart seg, og blitt bedt om å holde kjeft og fingrene av fatet. Rafto|was|been|called|in|to|the police chief|and|had|explained|himself|and|been|asked|to|to|keep|quiet|and|fingers|off|the plate Rafto had been called in to the police chief and had explained himself, and was told to keep quiet and keep his fingers off the plate. Det var alt. It|was|all That was all. Men ryktene hadde begynt å gå. But|the rumors|had|begun|to|spread But the rumors had started to spread. Selv enkelte i pressen hadde fått nyss om det. Even||in|the press|had|gotten|wind|of|it Even some in the press had caught wind of it. Så det var kanskje ikke så overraskende at da anklagene om politivold hadde rammet kammeret for noen år siden, var det én mann man straks hadde funnet konkrete beviser mot. So|it|was|perhaps|not|so|surprising|that|when|the allegations|of||had|struck|the chamber|for|some|years|ago|was|it|one|man|one|immediately|had|found|concrete|evidence|against So it was perhaps not so surprising that when the allegations of police violence had hit the chamber a few years ago, there was one man against whom concrete evidence was immediately found. Mannen som var skapt for overskrifter. The man|who|was|created|for|headlines The man who was made for headlines.

Avisene hadde vært nådeløse. The newspapers|had|been|merciless The newspapers had been merciless. Kallenavnet de hadde gitt ham, Jern-Rafto, var ikke akkurat originalt, men ikke desto mindre treffende. The nickname|they|had|given|him|||was|not|exactly|original|but|not|all the more|less|accurate The nickname they had given him, Iron Rafto, was not exactly original, but nonetheless fitting. Og nå fikk det ny betydning. And|now|got|it|new|meaning And now it took on a new meaning. Journalistene hadde intervjuet flere av hans gamle fiender på begge sider av loven og de hadde selvfølgelig benyttet anledningen til å ta igjen. The journalists|had|interviewed|several|of|his|old|enemies|on|both|sides|of|the law|and|they|had|of course|taken|the opportunity|to||take|revenge The journalists had interviewed several of his old enemies on both sides of the law, and they had of course taken the opportunity to get back at him. Så da datteren til Rafto hadde kommet gråtende hjem fra skolen og sagt at de hadde kalt henne «jerntrappa», hadde hans kone sagt at det var nok, at han ikke kunne forvente at hun skulle sitte og se på at han dro hele familien med seg i søla. So|when|the daughter|of|Rafto|had|come|crying|home|from|school|and|said|that|they|had|called|her|'iron staircase'|had|his|wife|said|that|it|was|enough|that|he|not|could|expect|that|she|would|sit|and|watch|at|that|he|dragged|the whole|family|with|himself|in|the mud So when Rafto's daughter came home crying from school and said that they had called her "the iron staircase," his wife had said that it was enough, that he could not expect her to sit and watch him drag the whole family into the mud. Han hadde som så ofte før mistet beherskelsen. He|had|as|so|often|before|lost|control He had, as so often before, lost control. Etterpå hadde hun tatt med seg datteren, og denne gangen hadde hun ikke kommet tilbake. Afterwards|had|she|taken|with|herself|daughter|and|this|time|had|she|not|returned|back Afterwards, she had taken their daughter with her, and this time she had not come back.

Det var en tøff tid, men han glemte aldri hvem han var. It|was|a|tough|time|but|he|forgot|never|who|he|was It was a tough time, but he never forgot who he was. Han var Jern-Rafto. He|was|| He was Iron-Rafto. Og da karantenen var over, hadde han satset alt, jobbet dag og natt for å gjenvinne tapte skanser. And|when|the quarantine|was|over|had|he|bet|everything|worked|day|and|night|to||regain|lost|positions And when the quarantine was over, he had bet everything, working day and night to regain lost strongholds. Men ingen hadde glemt, sårene var for dype, og han merket den interne motviljen mot at han skulle lykkes. But|no one|had|forgotten|wounds|were|too|deep|and|he|noticed|the|internal|reluctance|towards|that|he|would|succeed But no one had forgotten, the wounds were too deep, and he felt the internal reluctance for him to succeed. Selvfølgelig ville de ikke at han igjen skulle skinne og minne både dem og media på det de så desperat prøvde å legge bak seg. Of course|would|they|not|that|he|again|should|shine|and|remind|both|them|and|media|of|what|they|so|desperately|tried|to|put|behind|themselves Of course, they didn't want him to shine again and remind both them and the media of what they so desperately tried to leave behind. Bildene av de forslåtte kroppene med håndjern. The pictures|of|the|beaten|bodies|with|handcuffs The images of the battered bodies in handcuffs. Men han skulle vise dem. But|he|would|show|them But he would show them. Vise dem at Gert Rafto ikke var en mann som lot seg begrave før sin tid. Show|them|that|Gert|Rafto|not|was|a|man|who|let|himself|buried|before|his|time Show them that Gert Rafto was not a man who would let himself be buried before his time. At byen der nede tilhørte ham og ikke sosionomene, kjerringene, silkehanskene som satt på kontorene sine med tunger så lange at de rakk over så vel kommunepolitikerne som SV-journalistens slappe anushull. The|town|that|down|belonged|to him|and|not|the social workers|the old women|the silk gloves|who|sat|in|their offices|his|with|tongues|so|long|that|they|reached|over|as well|well|the municipal politicians|as|||slack|anus That the city down there belonged to him and not the social workers, the old women, the silk gloves sitting in their offices with tongues so long that they reached over both the municipal politicians and the limp anus of the SV journalist.

Rafto gikk opp på toppen og så bakover det som på bergensk bare het «vidden». Rafto|walked|up|on|the top|and|saw|backward|that|which|in|Bergen dialect|only|was called|'the plateau' Rafto went up to the top and looked back at what was called "the plateau" in Bergen. Blikket feide over landskapet og stoppet ved en kolle og noe som så ut som et menneske akkurat på toppen. The gaze|swept|over|the landscape|and|stopped|at|a|hill|and|something|that|looked|like|as|a|human|just|on|the top His gaze swept over the landscape and stopped at a hill and something that looked like a person right at the top. Men vedkommende sto i tilfelle helt urørlig. But|the person|stood|in|case|completely|motionless But the person was completely still, in any case. Kanskje det var en varde? Maybe|it|was|a|cairn Maybe it was a cairn? Rafto knep øynene sammen. Rafto||eyes|shut Rafto squinted. Han må ha vært her hundrevis av ganger på tur med kona og datteren sin, men han kunne ikke huske den varden. He|must|have|been|here|hundreds|of|times|on|trip|with|wife|and|daughter|his|but||could|not|remember|the|cairn He must have been here hundreds of times on trips with his wife and daughter, but he couldn't remember the cairn. Han gikk ned til gondolbanen, snakket med føreren og fikk låne kikkerten hans. He|walked|down|to|the gondola|spoke|with|the driver|and|got|to borrow|the binoculars|his He walked down to the gondola, spoke with the driver, and borrowed his binoculars. Femten sekunder senere slo han fast at det ikke var en varde, bare tre store, runde klumper med snø som noen måtte ha lempet oppå hverandre. Fifteen|seconds|later|struck|he|firmly|that|it|not|was|a|cairn|only|three|large|round|lumps|of|snow|that|someone|must|have|shoveled|on top of|each other Fifteen seconds later, he confirmed that it was not a cairn, just three large, round lumps of snow that someone must have piled on top of each other.

Rafto likte ikke Fjellsiden med sine såkalt pittoreske, skjeve trehus uten vinterisolering, med trapper og kjellere i trange smau hvor lyset aldri slapp til, men hvor trendy rikmannsbarn villig vekk betalte millioner for å få noe autentisk bergensk og pusset det opp til det ikke var en flis igjen av det opprinnelige. Rafto|liked|not|Fjellsiden|with|its|so-called|picturesque|crooked|wooden houses|without|winter insulation|with|stairs|and|basements|in|narrow|alleys|where|the light|never|got|in|but|where|trendy|rich kids|willingly|away|paid|millions|for|to|get|something|authentic|Bergenese|and|renovated|it|up|to|it|not|was|a|tile|left|of|it|original Rafto did not like the Mountainside with its so-called picturesque, crooked wooden houses without winter insulation, with stairs and basements in narrow alleys where light never reached, but where trendy rich kids willingly paid millions to get something authentic from Bergen and renovated it until there was not a tile left of the original. Her lød ikke lenger lyden av løpende barneføtter mot brosteinen, prisene hadde for lengst fordrevet den bergenske tjuagutten og småbarnsfamiliene til forstedene på den andre siden av fjellene. Here|sounded|no longer|longer|sound|of|running|children's feet|against|the cobblestones|the prices|had|||driven away|the|from Bergen|petty thief|and|the families with small children|to|the suburbs|on|the|other|side|of|the mountains Here, the sound of running children's feet against the cobblestones was no longer heard; the prices had long since driven the Bergen street urchins and young families to the suburbs on the other side of the mountains. Tvert om var her stille og tomt som i et goldt forretningsstrøk. On the contrary|around|was|here|quiet|and|empty|as|in|a|barren|business district On the contrary, it was quiet and empty here like in a barren business district. Likevel hadde han en følelse av å bli observert der han sto på steintrappa og ringte på. Nevertheless|had|he|a|feeling|of|to|be|observed|where|he|stood|on|stone steps|and|rang|the door Still, he had a feeling of being watched as he stood on the stone steps and rang the bell.

«Onny Hetland?» spurte Rafto og holdt ID-kortet fram. Onny|Hetland|asked|Rafto|and|held|||forward "Onny Hetland?" Rafto asked, holding out his ID card. «Det gjelder din venninne, Laila Aasen.» It|concerns|your|female friend|Laila|Aasen "It's about your friend, Laila Aasen."

Leiligheten var knøttliten og med en ubegripelig planløsning der badet lå innenfor kjøkkenet og samtidig mellom soverommet og stua. The apartment|was|tiny|and|with|an|incomprehensible|layout|where|the bathroom|was located|inside|the kitchen|and|at the same time|between|the bedroom|and|the living room The apartment was tiny and had an incomprehensible layout where the bathroom was located inside the kitchen and simultaneously between the bedroom and the living room. Mellom de mønstrete, burgunder tapetene i stua hadde Onny Hetland så vidt fått presset inn en sofa og en lenestol i grønt og oransje, og på det lille som var igjen av gulvplass lå bunker med ukeblader og stabler av bøker og CD-plater. Between|the|patterned|burgundy|wallpapers|in|the living room|had|Onny|Hetland|so|barely|had gotten|pressed|in|a|sofa|and|a|armchair|in|green|and|orange|and|on|the|little|that|was|left|of|floor space|lay|piles|of|magazines|and|stacks|of|books|and|| Between the patterned, burgundy wallpapers in the living room, Onny Hetland had barely managed to squeeze in a sofa and an armchair in green and orange, and on the little floor space that was left, there were piles of magazines and stacks of books and CDs. Rafto skrittet over et veltet vannfat og en katt for å komme seg til sofaen. Rafto|stepped|over|a|overturned|water barrel|and|a|cat|to|to|get|himself|to|the sofa Rafto stepped over a toppled water basin and a cat to reach the sofa. Onny Hetland satte seg i stolen og fingret med halskjedet. Onny|Hetland|sat|herself|in|the chair|and|fiddled|with|the necklace Onny Hetland sat down in the chair and fiddled with the necklace. Den grønne steinen i anhenget hadde en svart sprekk. The|green|stone|in|the trailer|had|a|black|crack The green stone in the pendant had a black crack. Kanskje en feil. Maybe|a|mistake Maybe a mistake. Eller kanskje det skulle være sånn. Or|maybe|it|should|be|like this Or maybe it was meant to be this way.

Onny nikket. Onny|nodded Onny nodded.

«Vet du hva Laila gjorde oppe på Ulriken? Do|you|what|Laila|did|up|on|Ulriken "Do you know what Laila did up on Ulriken?" Samboeren hennes ante det nemlig ikke, han og barna var hos farmor i Florø i går.» her partner|her|knew|it|indeed|not|he|and|the children|were|at|grandmother|in|Florø|in|yesterday Her partner didn't know about it, he and the children were at grandma's in Florø yesterday.

«Dette er en drapssak, frøken Hetland. This|is|a|murder case|Miss|Hetland "This is a murder case, Miss Hetland. Jeg håper du skjønner alvoret, og hvilken risiko du løper ved ikke å fortelle meg alt du vet.» I|hope|you|understand|the seriousness|and|what|risk|you|run|by|not|to|tell|me|everything|you|know I hope you understand the seriousness, and what risk you run by not telling me everything you know."

«Hvis det er familien hennes du tror du tar hensyn til, er det misforstått. If|it|is|family|her|you|think|you|take|consideration|to|is|it|misunderstood "If it's her family you think you're considering, that's a misunderstanding. Disse tingene vil komme fram uansett.» These|things|will|come|forward|regardless These things will come out anyway."

Hun svelget. She|swallowed She swallowed. Hun så redd ut. She|looked|scared|out She looked scared. Hadde sett redd ut allerede da hun åpnet døra. Had|seen|scared|out|already|when|she|opened|the door She looked scared already when she opened the door. Så han ga henne det siste dyttet, denne egentlig bagatellmessige trusselen som likevel virket så forunderlig effektivt på uskyldige som skyldige: So|he|gave|her|the|last|push|this|actually|trivial|threat|which|nevertheless|seemed|so|strangely||on||as|guilty So he gave her the final push, this actually trivial threat that still seemed so strangely effective on both the innocent and the guilty:

«Du kan fortelle det nå eller bli med meg til avhør på stasjonen.» You|can|tell|it|now|or|come|with|me|to|interrogation|at|the station "You can tell it now or come with me for questioning at the station."

«Hun skulle treffe noen der.» She|was to|meet|someone|there "She was supposed to meet someone there."

«Hvem?» Who "Who?"

Rafto så ned i notatblokken for å skjule sin iver. Rafto|looked|down|in|the notebook|to||hide|his|eagerness Rafto looked down at his notebook to hide his eagerness. «Og fornavnet og yrket var?» And|first name|and|occupation|was "And what was the first name and profession?"

«Du må love meg én ting,» sa Rafto. You|must|promise|me|one|thing|said|Rafto "You have to promise me one thing," Rafto said. «Og det er at du ikke sier det du akkurat har fortalt meg til en sjel. And|it|is|that|you|not|say|what|you|just|have|told|me|to|a|soul "And that is that you do not tell what you have just told me to a soul. Ikke til noen i familien. Not|to|anyone|in|the family Not to anyone in the family. Ikke til pressen. Not|to|the press Not to the press. Ikke engang til noen andre politifolk du måtte snakke med. Not|even|to|any|other|police officers|you|had to|talk|with Not even to any other police officers you might talk to. Er det forstått?» Is|it|understood Is that understood?"

«Ikke … politifolk?» Not|police officers "Not ... police officers?"

Endelig, tenkte Rafto da han sto ute på trappa igjen. Finally|thought|Rafto|when|he|stood|outside|on|the stairs|again Finally, Rafto thought as he stood outside on the steps again. Det blinket i glass da et vindu svingte opp lenger ned i smauet, og igjen fikk han følelsen av å være observert. It|flashed|in|glass|when|a|window|swung|up|further|down|in|alley|and|again|got|he|feeling|of|to|be|observed It flashed in the glass as a window swung open further down the alley, and again he felt like he was being watched. Men hva så? But|what|then But so what? Revansjen var hans. The revenge|was|his The revenge was his. Hans alene. He|alone His alone. Gert Rafto kneppet frakken og merket knapt det bergenske pissregnet der han i stille triumf skred nedover de glatte gatene mot sentrum. Gert|Rafto|buttoned|coat|and|noticed|hardly|the|Bergen's|drizzle|where|he|in|quiet||strode|down|the|slippery|streets|towards|the center Gert Rafto buttoned his coat and barely noticed the Bergen drizzle as he walked down the slick streets towards the center in quiet triumph.

«Må ha vært en lekkasje,» hadde politimesteren sagt og sett på Rafto som ikke hadde svart og heller ikke glist det gliset som ville til overflaten. Must|have|been|a|leak|had|the police chief|said|and|looked|at|Rafto|who|not|had|answered|and|neither|not||that|grin|that|would|to|surface "Must have been a leak," the police chief had said, looking at Rafto who had not replied and had not even shown the grin that was about to surface. For nå satt de der ute; klare til å rapportere. For|now|were sitting|they|there|outside|ready|to|to| For now they were sitting out there; ready to report. Og snart skulle Gert Rafto igjen være kongen av Bergen politikammer. And|soon|would|Gert|Rafto|again|be|the king|of|Bergen| And soon Gert Rafto would again be the king of the Bergen police station.

«Det er meg du ser etter.» It|is|me|you|see|for "It is me you are looking for."

«Det vet du.» That|know|you "You know that."

«Hva får deg til å tro at jeg er ute etter deg?» sa politimannen mellom sammenbitte tenner. What|makes|you|to||believe|that|I|am|out|after|you|said|the policeman|between|clenched|teeth "What makes you think I'm after you?" said the policeman through clenched teeth.

«Jeg bare vet det,» sa stemmen. I|just|know|it|said|the voice "I just know it," said the voice. «Og hvis vi kan gjøre det på min måte, skal du få det som du vil.» And|if|we|can|do|it|in|my|way|shall|you|get|it|as|you|want "And if we can do it my way, you'll get what you want."

«Og hva vil jeg?» And|what|will|I "And what do I want?"

Betjenten nikket før han fikk summet seg til å si et «ja». The officer|nodded|before|he|got|collected|himself|to|to|say|a|yes The officer nodded before he managed to say a "yes."

Raftos hjerne prosesserte, kalkulerte og konkluderte. Rafto|brain|processed|calculated|and|concluded Rafto's brain processed, calculated, and concluded. Han ville ikke rekke å organisere et team for arrestasjon. He|would|not|have time|to|organize|a|team|for|arrest He would not have time to organize a team for the arrest. Han måtte skrive det i rapporten som forklaring på hvorfor han var blitt nødt til å foreta arrestasjonen helt solo. He|had to|write|it|in|the report|as|explanation|for|why|he|was|been|forced|to|to|carry out|the arrest|completely|alone He had to write it in the report as an explanation for why he had to make the arrest completely solo. Det var perfekt. It|was|perfect It was perfect.

«Greit,» sa Rafto. Okay|said|Rafto "Okay," said Rafto. «Hva skjer så?» What|happens|then "What happens next?"

«Hva slags betingelser?» What|kind of|conditions "What kind of conditions?"

Rafto holdt på å begynne å hoste. Rafto|was|about|to|begin|to|cough Rafto was about to start coughing. «Greit,» sa han og så på klokka. Okay|said|he|and|looked|at|the clock "Alright," he said, looking at the clock.

«Vent, det er flere betingelser. Wait|it|is|more|conditions "Wait, there are more conditions. TV på rommet, alle bøker jeg måtte ønske.» TV|in|the room|all|books|I|might|wish TV in the room, all the books I might want."

Rafto parkerte ved Verftet. Rafto|parked|by|the Shipyard Rafto parked at the Shipyard. Det var ikke korteste vei, men det betydde at han ville få bedre oversikt over parken når han gikk inn. It|was|not|shortest|way|but|it|meant|that|he|would|get|better|overview|of|the park|when|he|walked|in It wasn't the shortest route, but it meant he would have a better overview of the park as he entered. Den store parken lå i kupert terreng med opptråkkede stier og koller med gult, visnet gress. The|large|park|was located|in|hilly||with|worn|paths|and|hills|with|yellow|wilted|grass The large park lay in hilly terrain with worn paths and mounds of yellow, withered grass. Trærne pekte med svarte knokkelfingre mot tunge skyer som kom seilende inn fra havet bak Askøy. The trees|pointed|with|black|knuckle fingers|at|heavy|clouds|that|came|sailing|in|from|the sea|behind|Askøy The trees pointed with black knuckle fingers towards heavy clouds sailing in from the sea behind Askøy. En mann hastet av gårde bak en nervøs rottweiler i stram lenke. A|man|hurried|away|from|behind|a|nervous|rottweiler|on|tight|leash A man hurried away behind a nervous Rottweiler on a tight leash. Rafto kjente på Smith & Wesson-revolveren i frakkelomma mens han gikk forbi Nordnes bad og det tomme, hvitmalte bassenget som så ut som et overdimensjonert badekar ved sjøkanten. Rafto|felt|on|Smith|||in|coat pocket|as|he|walked|past|Nordnes|bath|and|the|empty|white-painted|pool|that|looked|like|like|an|oversized|bathtub|by|the waterfront Rafto felt the Smith & Wesson revolver in his coat pocket as he passed Nordnes bath and the empty, white-painted pool that looked like an oversized bathtub by the seaside.

«Du trodde du kjente meg,» sa stemmen. You|thought|you|knew|me|said|the voice "You thought you knew me," said the voice. «Men så er det bare jeg som har kjent deg. But|then|is|it|only|I|who|have|known|you "But then it's only me who has known you. Det var derfor jeg visste at du ville prøve å gjøre dette alene.» It|was|therefore|I|knew|that|you|would|try|to|do|this|alone That's why I knew you would try to do this alone."

Rafto stirret. Rafto|stared Rafto stared.

Rafto kremtet: «Et spill?» Rafto|asked|A|game Rafto cleared his throat: "A game?"

«Ja. Yes "Yes. Du liker jo å spille.» You|like|after all|to|play You like to play."

Rafto lukket hånden rundt revolverskjeftet, holdt den så han var sikker på at den ikke ville hekte seg opp i frakkelommen om han måtte dra den fort fram. Rafto|closed|hand|around|revolver grip|held|it|so|he|was|sure|that||it|not|would|get caught|himself|up|in|coat pocket|if|he|had to|draw|it|quickly|out Rafto closed his hand around the revolver grip, holding it so that he was sure it wouldn't get caught in his coat pocket if he had to draw it quickly.

«Hvorfor akkurat meg?» spurte han. Why|exactly|me|asked|he "Why me?" he asked.

Personen foran Rafto knakket en behansket pekefingerknoke mot trestammen med de utskårne figurene som satt på huk oppå hverandre og stirret utover fjorden med store, svarte, blinde øyne. The person|in front of|Rafto|tapped|a|gloved|knuckle|against|the tree trunk|with|the|carved|figures|that|sat|on|crouched||each other|and|stared|out over|the fjord|with|large|black|blind|eyes The person in front of Rafto tapped a gloved knuckle against the tree trunk with the carved figures that sat crouched on top of each other, staring out over the fjord with large, black, blind eyes.

«For å holde på sjelene,» fortsatte personen. To|infinitive marker|hold|onto||continued|the person "To hold onto the souls," the person continued. «For at de ikke skulle gå seg vill. So|that|they|not|should|go|themselves|lost "So that they wouldn't get lost. Men en totempæl råtner. But|a|totem pole|rots But a totem pole rots. Og den skal råtne, det er noe av poenget. And|it|shall|rot|it|is|something|of|the point And it is supposed to rot, that is part of the point. Og når den er borte, må sjelen finne nye boliger. And|when|it|is|gone|must|the soul|find|new|homes And when it is gone, the soul must find new homes. Kanskje i en maske. Maybe|in|a|mask Maybe in a mask. Kanskje i et speil. Maybe|in|a|mirror Maybe in a mirror. Eller kanskje i et nyfødt barn.» Or|maybe|in|a|newborn|child Or maybe in a newborn child."

«Vil du fortelle meg hvorfor du drepte henne?» sa Rafto og hørte at han også var blitt hes. Will|you|tell|me|why|you|killed|her|said|Rafto|and|heard|that|he|also|was|become|hoarse "Will you tell me why you killed her?" Rafto said, hearing that he had also become hoarse.

«Og hvordan fant du ut at jeg var på sporet av deg?» And|how|found|you|out|that|I|was|on|trail|of|you "And how did you find out that I was on your trail?"

Personen foran ham snuste ut i luften. The person|in front of|him|sniffed|out|in|the air The person in front of him sniffed the air. «Kan du lukte det, Gert?» Can|you|smell|it|Gert "Can you smell it, Gert?"

«Hva?» What "What?"

«Frykt. Fear "Fear." Adrenalin har en ganske distinkt lukt. Adrenaline|has|a|quite|distinct|smell Adrenaline has a quite distinct smell. Men det vet jo du alt om. But|it|knows|of course|you|everything|about But you know all about that. Jeg er sikker på at du kjente den hos arrestantene du banket. I|am|sure|that|you|you|recognized|it|among|the detainees|you|beat I'm sure you sensed it in the detainees you beat up. Laila luktet også sånn. Laila|smelled|also|like that Laila smelled like that too. Særlig da hun fikk se redskapene jeg skulle bruke. Especially|when|she|got|to see|the tools|I|was going to|use Especially when she saw the tools I was going to use. Og Onny enda sterkere. And|Onny|even|stronger And Onny even stronger. Sannsynligvis fordi du hadde fortalt henne om Laila, så hun skjønte hva som skulle skje straks hun så meg. Probably|because|you|had|told|her|about|Laila|so|she|understood|what|that|would|happen|as soon as|she|saw|me Probably because you had told her about Laila, so she understood what was going to happen as soon as she saw me. Det er en ganske opphissende lukt, synes du ikke? It|is|a|quite|exciting|smell|think|you|not It's quite an exciting smell, don't you think? Jeg har lest at det er den lukten enkelte rovdyr bruker til å finne byttene sine. I|have|read|that|it|is|the|smell||predators|use|to||find|their prey|their I have read that it is the scent that certain predators use to find their prey. Tenk deg det skjelvende byttet som prøver å gjemme seg, men allerede vet at det er lukten av dets egen frykt som skal drepe det.» Imagine|you|it|trembling|prey|that|tries|to|hide|itself|but|already|knows|that|it|is|the smell|of|its|own|fear|that|will|kill|it Imagine the trembling prey trying to hide, but already knowing that it is the scent of its own fear that will kill it.

Kapittel 6 Chapter Chapter 6

Dag 2. Day Day 2. Cellular phone Cellular|phone Cellular phone

Betjent Magnus Skarre lente seg bakover i kontorstolen og lukket øynene. Officer|Magnus|Skarre|leaned|himself|backward|in|the office chair|and|closed|his eyes Officer Magnus Skarre leaned back in the office chair and closed his eyes. Og bildet som straks dukket opp hadde drakt og sto med ryggen til ham. And|the picture|that|immediately|appeared|up|had|suit|and|stood|with|back|towards|him And the image that immediately appeared was dressed and stood with its back to him. Han åpnet øynene fort igjen, så på klokka. He|opened|eyes|quickly|again|looked|at|the clock He quickly opened his eyes again and looked at the clock. Seks. Six Six. Han bestemte seg for at han fortjente en pause siden han var gjennom de faste prosedyrene for å søke etter en savnet person. He|decided|himself|that|he|he||a||||||||||||||missing|person He decided that he deserved a break since he had gone through the standard procedures for searching for a missing person. Han hadde ringt alle sykehusene for å høre om de hadde fått inn en Birte Becker. He|had|called|all|the hospitals|to|(infinitive marker)|hear|if|they|had|received|in|a|Birte|Becker He had called all the hospitals to see if they had received a Birte Becker. Ringt Norgestaxi og Oslotaxi og sjekket turene de hadde hatt i nærheten av adressen på Hoff natten før. Called|Norgestaxi|and|Oslotaxi|and|checked|the rides|they|had|had|in|the vicinity|of|the address|at|Hoff|the night|before Called Norgestaxi and Oslotaxi and checked the trips they had in the vicinity of the address in Hoff the night before. Snakket med banken hennes og fått bekreftet at hun verken hadde tatt ut store beløp fra sin konto før hun forsvant eller hatt registrerte uttak i natt eller i dag. Talked|with|the bank|her|and|received|confirmed|that|she|neither|had|withdrawn|out|large|amounts|from|her|account|before|she|disappeared|or|had|registered|withdrawals|in|night|or|in|day Spoke with her bank and confirmed that she had neither withdrawn large amounts from her account before she disappeared nor had any registered withdrawals last night or today. Politivakta på Oslo lufthavn hadde fått se passasjerlister for i går kveld, men den eneste passasjeren de fant på Becker var ektemannen Filip på Bergensflyet. The police at|at|Oslo|airport|had|received|to see|passenger lists|for|in|yesterday|evening|but|the|only|passenger|they|found|on|Becker|was|husband|Filip|on|the Bergen flight The police watch at Oslo airport had seen passenger lists from last night, but the only passenger they found on Becker was her husband Filip on the Bergen flight. Skarre hadde også snakket med fergeselskapene som gikk til Danmark og England, selv om hun neppe var dratt til utlandet ettersom ektemannen oppbevarte passet hennes og hadde vist dem det. Skarre|had|also|spoken|with|the ferry companies|that|went|to|Denmark|and|England|self|about|she|hardly|was|gone|to|abroad|since|husband|kept|passport|her|and|had|shown|them|it Skarre had also spoken with the ferry companies that went to Denmark and England, although she was unlikely to have traveled abroad since her husband kept her passport and had shown it to them. Den ærgjerrige betjenten hadde sendt den vanlige sikkerhetsfaksen til alle hotellene i Oslo og Akershus og til slutt sendt ut etterlysning til alle operative enheter inkludert patruljebilene i Oslo. The|ambitious|officer|had|sent|the|usual|security fax|to|all|hotels|in|Oslo|and|Akershus|and|to|finally|sent|out|alert|to|all|operational|units|including|patrol cars|in|Oslo The ambitious officer had sent the usual security fax to all the hotels in Oslo and Akershus and eventually sent out a request for information to all operational units including the patrol cars in Oslo.

Matserveringen var stengt, men det var halvvarm kaffe på en kanne, og knekkebrød og syltetøy på et trillebord innenfor døra. The food service|was|closed|but|it|was|lukewarm|coffee|in|a|pot|and|crispbread|and|jam|on|a|trolley|inside|the door The food service was closed, but there was lukewarm coffee in a pot, and crispbread and jam on a trolley just inside the door. Det satt bare fire personer i rommet, men den ene av dem var Katrine Bratt ved et bord ved veggen. It|sat|only|four|people|in|the room|but|the|one|of|them|was|Katrine|Bratt|at|a|table|by|the wall There were only four people in the room, but one of them was Katrine Bratt at a table by the wall. Hun leste dokumenter i en ringperm. She|read|documents|in|a|binder She was reading documents in a binder. Foran henne sto et glass med vann og en åpnet matpakke med to brødskiver. In front of|her|stood|a|glass|with|water|and|a|opened|lunchbox|with|two|sandwiches In front of her stood a glass of water and an opened lunchbox with two slices of bread. Hun hadde på seg briller. She|had|on|herself|glasses She was wearing glasses. Tynn innfatning, tynne glass, de syntes nesten ikke i ansiktet hennes. Thin|frame|thin|lenses|they|seemed|almost|not|in|face|her Thin frames, thin lenses, they were hardly noticeable on her face.

Katrine Bratt svarte ikke. Katrine|Bratt|answered|not Katrine Bratt did not respond.

«Og vet du hvorfor jeg tenker det?» And|know|you|why|I|think|that "And do you know why I think that?"

«Det der er en av de gamle Hole-sakene, er det ikke?» sa Skarre. That|there|is|one|of|the|old|||is|it|not|said|Skarre "That's one of the old Hole cases, isn't it?" said Skarre.

«Jo, det stemmer.» Yes|it|is correct "Yes, that's correct."

«Han trodde det var en seriemorder på ferde.» He|thought|it|was|a|serial killer|on|the loose "He thought there was a serial killer on the loose."

«Jeg vet det.» I|know|it "I know that."

Magnus Skarre lo. Magnus|Skarre|laughed Magnus Skarre laughed. «Du har lest leksa di. You|have|read||your "You have done your homework." Men hvis du har lyst til å lære et par ting om ordentlig etterforskning, foreslår jeg at du og jeg stikker herfra og tar en øl.» But|if|you|have|desire|to||learn|a|couple|things|about|proper|investigation|suggest|I|that|you|and|I|leave|from here|and|have|a|beer "But if you want to learn a couple of things about real investigation, I suggest you and I get out of here and grab a beer."

«Takk, jeg er ikke …» Thank you|I|am|not "Thanks, I'm not ..."

«Og kanskje en matbit. And|maybe|a|snack "And maybe a snack. Den matpakka var ikke stort.» Skarre fikk endelig fanget blikket hennes og holdt det fast. The|lunchbox|was|not|big|Skarre|finally got|finally|caught|gaze|her|and|held|it|steady That lunchbox wasn't much." Skarre finally caught her gaze and held it. Det hadde et underlig skinn, som om det ulmet i en brann langt der inne. It|had|a|strange|glow|as|if|it|smoldered|in|a|fire|far|there|inside It had a strange glow, as if it was smoldering in a fire deep inside. Han hadde aldri sett et slikt skinn før. He|had|never|seen|such|such|skin|before He had never seen such a glow before. Og han tenkte at han hadde greid det, at han hadde tent den brannen, at han i løpet av samtalen hadde rykket opp i hennes divisjon. And|he|thought|that|he|had|succeeded|it|that|he|had|lit|the|fire|that|he|in|course|of|the conversation|had|moved|up|in|her|division And he thought that he had done it, that he had ignited that fire, that during the conversation he had moved up in her division.

«Du kan se på det som …,» begynte han og lot som han lette etter ordet: «Opplæring.» You|can|see|at|it|as|began|he||let|as|he|searched|for|the word|Training "You can think of it as ...," he began, pretending to search for the word: "Training."

Hun smilte. She|smiled She smiled. Smilte bredt. Smiled|widely Smiled widely.

«Hva er det du vil, Skarre? What|is|it|you|want|Skarre "What is it that you want, Skarre?" Sjekke opp den nye dama på avsnittet?» Hun smilte enda bredere og skinnet ble enda klarere. Check|out|the|new|girl|in|the department|She|smiled|even|wider|and|shine|became|even|clearer "Check out the new girl in the department?" She smiled even wider and the shine became even clearer. «Skynde deg å pule henne slik guttunger spytter på de største kakestykkene i bursdagselskaper så de får ha dem i fred for de andre?» Hurry|yourself|to|fuck|her|like|little boys|spit|on|the|biggest|pieces of cake|at|birthday parties|so|they|get|to have|them|in|peace|from|the|others "Hurry up and sleep with her like little boys spit on the biggest pieces of cake at birthday parties so they can keep them away from the others?"

«La meg gi deg et par velmente tips, Skarre. Let|me|give|you|a|couple|well-meaning|tips|Skarre "Let me give you a couple of well-meaning tips, Skarre. Hold deg unna damer på jobben. Stay|yourself|away|women|at|work Stay away from women at work. Ikke ta deg tid til å gå i kantina og drikke kaffe hvis du mener at du har et hett spor. Don't|take|yourself|time|to||go|in|the cafeteria|and|drink|coffee|if|you|believe|that|you|have|a|hot|trail Don't take the time to go to the cafeteria and drink coffee if you think you have a hot lead. Og ikke prøv å innbille meg at det er du som ringer Operasjonssentralen. And|not|try|to|convince|me|that|it|is|you|who|calls|the Operations Center And don't try to convince me that it's you who is calling the Operations Center. Du ringer førstebetjent Hole, og så er det han som bestemmer om det skal settes i gang søk. You|call|sergeant|Hole|and|then|is|it|he|who|decides|whether|it|shall|be|in|action|search You call Chief Officer Hole, and then it's him who decides whether to initiate a search. Og da kommer han til å ringe Redningssentralen som har folk parate, ikke et redningsteam herfra.» And|then|will come|he|to|infinitive marker|call|the Rescue Coordination Center|who|has|people|ready|not|a|rescue team|from here And then he will call the Rescue Center which has people ready, not a rescue team from here."

Noe skjedde i ansiktet hennes, som en gardin som gled til side slik at han så rett inn i flammene. Something|happened|in|face|her|like|a|curtain|that|slid|to|side|so|that|he|saw|straight|into|in|the flames Something happened in her face, like a curtain sliding aside so that he could see straight into the flames. Et øyeblikk var han overbevist om at hun kom til å slå. A|moment|was|he|convinced|that|she|she|would come|to|to|hit For a moment he was convinced that she was going to hit. Men ingenting skjedde. But|nothing|happened But nothing happened. Og da hun snakket igjen, gikk opp for ham at alt bare hadde skjedd i blikket hennes, hun hadde ikke rørt en finger og stemmen var fullkomment behersket: And|when|she|spoke|again|dawned|up|on|him|that|everything|only|had|happened|in|gaze|her|she|had|not|moved|a|finger|and|voice|was|completely|controlled And when she spoke again, it dawned on him that everything had just happened in her gaze, she hadn't lifted a finger and her voice was perfectly controlled:

«Jeg ber om tilgivelse om jeg har misforstått deg,» sa hun uten at ansiktsuttrykket tydet på at hun anså det som særlig sannsynlig. I|ask|for|forgiveness|if|I|have|misunderstood|you|said|she|without|that|facial expression|indicated|on|that|she|considered|it|as|particularly|likely "I ask for forgiveness if I have misunderstood you," she said without her facial expression indicating that she considered it particularly likely. «For øvrig ringte ikke Martin Cooper den første mobilsamtalen til kona, men til konkurrenten Joel Engel i Bell Laboratories. By|the way|called|not|Martin|Cooper|the|first|mobile call|to|wife|but|to|the competitor|Joel|Engel|in|Bell|Laboratories "By the way, Martin Cooper did not make the first mobile call to his wife, but to the competitor Joel Engel at Bell Laboratories. Tror du det var for å lære ham et par ting, Skarre? Do you think|you|it|was|to|learn|teach|him|a|couple|things|Skarre Do you think it was to teach him a couple of things, Skarre? Eller for å skryte?» Or|to|infinitive marker|brag Or to brag?"

Harry kjente lungene presse mot innsiden av ribbeina. Harry|felt|lungs|press|against||of|ribs Harry felt his lungs pressing against the inside of his ribs. Pusten hadde begynt å roe seg. The breathing|had|begun|to|calm|itself The breath had begun to calm down. Men ikke hjertet som løp som en hare i brystet hans. But|not|heart|that|raced|like|a|hare|in|chest|his But not the heart that raced like a hare in his chest. Treningsklærne var tunge av svette der han sto i skogbrynet ved Ekebergrestauranten. The training clothes|were|heavy|with|sweat|where|he|stood|in|the forest edge|by|Ekeberg Restaurant The workout clothes were heavy with sweat as he stood at the edge of the forest by the Ekeberg restaurant. Funkisrestauranten fra mellomkrigstiden hadde en gang vært Oslos stolthet der den tronet over byen oppe i den bratte åssiden i øst. The functionalist restaurant|from|the interwar period|had|a|once|been|Oslo's|pride|where|it|reigned|over|the city|up|in|the|steep|hillside|in|east The functionalist restaurant from the interwar period had once been Oslo's pride as it towered over the city on the steep hillside in the east. Men så hadde gjestene sluttet å ta den lange turen opp fra sentrum til skogen, stedet var blitt ulønnsomt, hadde forfalt og blitt en avskallet rønne for avdankede danseløver, middelaldrende drankere og ensomme sjeler på jakt etter andre ensomme sjeler. But|then|had|the guests|stopped|to|take|the|long|drive|up|from|downtown|to|the forest|the place|was|become|unprofitable|had|deteriorated|and|become|a|dilapidated|shack|for|washed-up|dance lions|middle-aged|drinkers|and|lonely|souls|on|the hunt|for|other|lonely|souls But then the guests had stopped making the long trip up from the city center to the forest, the place had become unprofitable, had deteriorated, and turned into a peeling shack for washed-up dance lions, middle-aged drinkers, and lonely souls in search of other lonely souls. Til slutt hadde de stengt restauranten. At|last|had|they|closed|the restaurant In the end, they had closed the restaurant. Harry hadde likt å kjøre opp hit over byens gule lokk av eksos og løpe på mylderet av stier, i bratt terreng som ga motstand og fikk melkesyren til å brenne i muskulaturen. Harry|had|liked|to|drive|up|here|over|city's|yellow|lid|of|exhaust|and|run|on|the multitude|of|trails|in|steep|terrain|that|gave|resistance|and|made|lactic acid|to||burn|in|the muscles Harry would have liked to drive up here over the city's yellow exhaust cover and run on the multitude of trails, in steep terrain that provided resistance and made the lactic acid burn in his muscles. Han hadde likt å stoppe ved den forliste skjønnheten av en restaurant, sette seg på den regnvåte, overgrodde terrassen og se utover byen som en gang hadde vært hans, men som nå var et overdratt konkursbo, en overtatt ekskjæreste. He|had|liked|to|stop|by|the|shipwrecked|beauty|of|a|restaurant|sit|himself|on|the|rain-soaked|overgrown|terrace|and|see|out over|the city|that|once|time|had|been|his|but|which|now|was|a|transferred|bankruptcy estate|a|taken over|ex-girlfriend He would have liked to stop at the shipwrecked beauty of a restaurant, sit on the rain-soaked, overgrown terrace and look out over the city that had once been his, but which was now a transferred bankruptcy estate, a taken-over ex-girlfriend.

SENT_CWT:AFkKFwvL=7.81 PAR_TRANS:gpt-4o-mini=6.98 1 openai.2025-01-22 ai_request(all=651 err=0.00%) translation(all=542 err=0.00%) cwt(all=6010 err=1.01%) en:AFkKFwvL