Jø Nesbø - Hodejegerne Part 12
Jeg telte menn med slips. Det var som regel de som kjøpte. Kvadratmeterprisen på Nørums verker lå for tiden på rundt femti tusen. Med femtifem prosent kommisjon til galleriet skulle det ikke så mange salgene til før dette ble en lukrativ aften. Sagt på en annen måte; det burde helst bli det, det var langt mellom Nørum-ene.
Folk strømmet inn gjennom døra nå, og jeg måtte flytte meg for å gi dem adgang til champagnebrettet.
Jeg ruslet mot min kone og Nørum for å fortelle ham hvilken nesegrus beundrer jeg var. En overdrivelse, selvfølgelig, men ikke direkte ljug, fyren var utvilsomt god. Men idet jeg skulle til å rekke frem hånden, ble kunstneren overfalt av en spyttsprutende mann han tydeligvis kjente fra før, og dratt bort til en knisende og åpenbart tissetrengt kvinne.
«Det ser bra ut,» sa jeg og stilte meg ved siden av Diana.
«Hei, elskling.» Hun smilte ned til meg før hun vinket til tvillingjentene at de skulle gå en runde til med fingermaten. Sushi var ut, men jeg hadde foreslått den nye cateringservicen til Algerie, franskinspirert nordafrikansk, veldig hot. I dobbel forstand. Men jeg så at hun igjen hadde bestilt fra Bagatelle. Godt det også, bevares. Og tre ganger så dyrt.
«Gode nyheter, kjære,» sa hun og smøg en hånd inn i min. «Husker du jobben for det firmaet i Horten du fortalte meg om?»
«Pathfinder. Hva med den?»
«Jeg har funnet den perfekte kandidaten.»
Jeg så mildt overrasket på henne. Som hodejeger benyttet jeg naturligvis fra tid til annen Dianas kundeportefølje og omgangskrets som telte mange næringslivsledere. Og uten dårlig samvittighet, det var tross alt jeg som finansierte dette pengesluket. Det uvanlige var at Diana selv hadde kommet med en konkret kandidat til en konkret stilling.
Diana tok meg under armen, lente seg nærmere og hvisket: «Han heter Clas Greve. Nederlandsk far, norsk mor. Eller omvendt. Uansett, han sluttet å jobbe for tre måneder siden og har akkurat flyttet til Norge for å pusse opp et hus han har arvet. Han var toppsjef for et av Europas største firmaer på GPS-teknologi i Rotterdam. Han var medeier til de ble kjøpt opp av amerikanere i vår.»
«Rotterdam,» sa jeg og tok en slurk av champagnen. «Hva heter firmaet?»
«HOTE.»
Jeg holdt på å hoste champagnen opp igjen. «HOTE? Er du sikker?»
«Ganske.»
«Og denne greven var toppsjef? Som i toppsjef?»
«Han heter Greve, jeg tror ikke han faktisk er …»
«Ja da, ja da, har du nummeret til fyren?»
«Nei.»
Jeg stønnet. HOTE. Pathfinder hadde nevnt det firmaet som deres forbilde i Europa. Akkurat som Pathfinder var nå, hadde HOTE vært en liten teknologibedrift som spesialiserte seg på å levere GPS-teknologi til forsvarsindustrien i Europa. En tidligere toppsjef derfra ville rett og slett være perfekt. Og det hastet. Alle rekrutteringsfirmaer sier at de utelukkende tar oppdrag de får eksklusivitet på, fordi det er en forutsetning for å kunne jobbe seriøst og systematisk. Men om gulroten bare er stor og oransje nok, når brutto årslønn begynner å nærme seg sjusifrede beløp, firer alle på prinsippene. Og sjefsjobben hos Pathfinder var veldig stor, veldig oransje og veldig konkurranseutsatt. Oppdraget var plassert hos tre rekrutteringsfirmaer; Alfa, ISCO og Korn/Ferry International. Tre av de beste. Derfor handlet ikke dette bare om penger. Når vi jobber på no cure, no pay-basis, får vi først et engangsbeløp til å dekke kostnadene og så et beløp hvis kandidaten vi presenterer oppfyller kravene vi er blitt enige med kunden om. For å få den virkelige betalingen må kunden imidlertid faktisk ansette den vi anbefaler for dem. Fett nok, men det dette virkelig, virkelig, dreide seg om var enkelt: Å vinne. Kongen på haugen. Platåsko.
Jeg lente meg mot Diana. «Hør, kjære, dette er viktig. Aner du i det hele tatt hvor jeg kan få tak i ham?»
Hun lo. «Du er så søt når du blir ivrig, elskling.»
«Vet du hvor …»
«Selvfølgelig.»
«Hvor, hvor?»
«Han står der borte.» Hun pekte.
Foran et av Nørums ekspressive bilder – en blødende mann iført bondagehette – sto en slank, rak og dresskledd skikkelse. Spotlyset ble reflektert i den blanke, solbrune skallen hans. Han hadde harde, knudrete blodårer i tinningen. Dressen var skreddersydd, Savile Row, antok jeg. Skjorte uten slips.
«Skal jeg hente ham, elskling?»
Jeg nikket og så etter henne. Gjorde meg klar. Noterte meg hans nådige bukk da Diana henvendte seg og pekte. De kom mot meg. Jeg smilte, men ikke for bredt, strakte ut hånden litt før han kom frem, men ikke for tidlig. Hele kroppen vendt mot ham, blikket på hans. Syttiåtte prosent.
«Roger Brown, gleder meg.» Jeg uttalte begge navnene som engelske.
«Clas Greve, gleden er på min side.»
