Jø Nesbø - Hodejegerne Part 21
«Å finne mennesker. I BBE var det noe som kaltes TRACK. En gruppe som var spesialisert i å oppspore mennesker i alle mulige situasjoner og steder i verden. Det var de som fant meg i den kjelleren. Så jeg søkte, ble tatt opp i TRACK, og der lærte jeg meg alt. Fra eldgammel indiansk sportydning til avhørsmetoder av vitner og de mest moderne, elektroniske sporingsverktøy som finnes. Det var slik jeg kom i kontakt med HOTE. De hadde laget en signalsender på størrelse med en skjorteknapp. Ideen var å feste den på en person og så følge alle hans bevegelser via en mottager, en sånn man så i spionfilmer allerede på 60-tallet, men som ingen egentlig hadde fått til å fungere tilfredsstillende. Også HOTEs skjorteknapp viste seg å være ubrukelig; den tålte ikke kroppssvette, temperaturer under minus ti, og signalene forserte bare de tynneste husvegger. Men sjefen på HOTE likte meg. Han hadde ingen sønner …»
«Og du hadde ingen far.»
Greve sendte meg et overbærende smil.
«Fortsett,» sa jeg.
«Etter de åtte årene i militæret begynte jeg på ingeniørstudiene mine i Haag, betalt av HOTE. I løpet av mitt første år hos HOTE hadde vi laget et sporingsverktøy som fungerte under ekstreme forhold. Etter fem år var jeg nummer to i kommandolinjen. Etter åtte overtok jeg som sjef, og resten vet du.»
Jeg lente meg tilbake i stolen og nippet til kaffen. Vi var allerede i mål. Vi hadde en vinner. Jeg hadde til og med skrevet det. ANSATT. Kanskje var det derfor jeg nølte med å gå videre, kanskje var det noe inni meg som sa at nok var nok. Eller kanskje var det noe annet.
«Du ser ut som det er noe mer du vil spørre om,» sa Greve.
Jeg kom med en utflukt. «Du har ikke snakket om ekteskapet ditt.»
«Jeg har snakket om de viktige tingene,» sa Greve. «Vil du høre om ekteskapet?»
Jeg ristet på hodet. Og bestemte meg for å avslutte. Men så grep skjebnen inn. I form av Clas Greve selv.
«Fint bilde du har her,» sa han og vred hodet mot veggen over seg. «Er det Opie?»
«'Sara gets undressed', sa jeg. «En gave fra Diana. Samler du på kunst?»
«Jeg har så smått begynt.»
Noe i meg sa fortsatt nei, men det var for sent; jeg hadde alt spurt: «Hva er det flotteste du har?»
«Et oljemaleri. Jeg fant det akkurat på det skjulte rommet bak kjøkkenet. Ingen i familien har visst at bestemor hadde det bildet.»
«Interessant,» sa jeg og kjente hjertet gjøre et merkelig hopp. Måtte være spenningen før i dag. «Hvilket bilde er det?»
Han så lenge på meg. Et lite smil krøp frem på munnen hans. Han formet leppene til et svar og jeg fikk en merkelig forutanelse. En forutanelse som fikk magen min til å trekke seg sammen, slik en boksers magemuskler automatisk trekker seg sammen når de forutser et kroppsslag. Men leppene hans forandret form. Og all verdens forutanelser hadde ikke kunnet forberede meg på det han svarte:
«'Jakten på det kalydonske villsvin'.»
«Jakten ...» I løpet av to sekunder var munnen min blitt knusktørr. «Den jakten?»
«Kjenner du til det?»
«Hvis du mener bildet av ... av ...»
«Peter Paul Rubens,» sa Greve.
Jeg konsentrerte meg om én eneste ting. Å holde masken. Men det blinket foran meg som fra en lystavle i den londonske tåken på Loftus Road: QPR hadde akkurat satt et sleivskudd i krysset. Livet var snudd opp ned. Vi var på vei til Wembley.