Jø Nesbø - Hodejegerne Part 30
Idet jeg gikk gjennom den midterste stua, kastet jeg et blikk ut av vinduet og fikk et glimt av en halvt ribbet trekrone. Jeg stoppet. De rødglødende bladene som hang igjen, fikk treet til å se ut som det brant i det skrå sollyset som lekket ut mellom skyene. Rubens. Fargene. Det hadde hans farger.
Det var et magisk øyeblikk. Et triumfens øyeblikk. Et forvandlingens øyeblikk. Et slikt øyeblikk hvor man ser alt så klart at beslutninger som før hadde syntes vanskelige, plutselig fremstår som innlysende. Jeg ville bli far, jeg hadde planlagt å fortelle henne det først i kveld, men jeg visste plutselig at dette var det riktige øyeblikket. Nå, her, på selve åstedet, med Rubens under armen og dette vakre, majestetiske treet foran meg. Dette var øyeblikket som skulle støpes i bronse, det evigvarende minnet Diana og jeg skulle ha sammen og ta frem på regnværsdager. Avgjørelsen som hun, ubesudlet, skulle tro var tatt i et øyeblikks klarsyn og uten annen foranledning enn av kjærlighet til henne og vårt kommende barn. Og bare jeg, løven, familieoverhodet, skulle kjenne den mørke hemmeligheten; at sebraens strupe var blitt bitt over etter et bakholdsangrep, at bakken hadde vært blodig før byttet ble lagt foran dem, mine uskyldsrene. Ja, slik skulle vår kjærlighet nå befestes. Jeg tok opp telefonen, dro av meg den ene hansken og slo nummeret til Prada-telefonen hennes. Jeg prøvde å formulere setningen i hodet mens jeg ventet på å få forbindelse. «Jeg vil gi deg et barn, min elskede.» Eller: «Min elskede, la meg få gi deg …»
John Lennons G11sus4-akkord lød.
«It's been a hard day's night …» Så sant, så sant. Jeg smilte oppspilt.
Før jeg plutselig skjønte det.
At jeg hørte det.
At noe var helt galt.
Jeg senket telefonen.
Og fjernt, men tydelig nok, hørte jeg The Beatles begynne å spille «A Hard Day's Night». Ringetonen hennes.
Føttene mine sto som sementert fast til gråpapiret på gulvet.
Så begynte de å bevege seg i retning av lyden mens hjertet mitt slo tunge paukeslag.
Lyden kom fra bak en dør som sto på gløtt mot korridoren på innsiden av stuene.
Jeg åpnet døra.
Det var et soverom.
Senga midt i rommet var oppredd, men hadde åpenbart vært i bruk. Ved fotenden lå en koffert, og ved siden av den sto en stol med noen klær over ryggstøet. En dress hang på en henger i det åpne klesskapet. Dressen Clas Greve hadde brukt i intervjuet. Fra et sted i rommet sang Lennon og McCartney tostemt med en energi de aldri helt skulle finne igjen på senere plater. Jeg så meg rundt. Og knelte. Bøyde meg ned. Og der lå den. Prada-telefonen. Under senga. Den må ha glidd ut av lomma på buksene hennes. Antagelig da han rev dem av henne. Og hun hadde ikke oppdaget at telefonen var borte før … før …
Jeg så for meg den fristende bakenden hennes i morges, den rasende letingen i klærne og i veska.
Jeg reiste meg opp igjen. Altfor fort, antagelig, for rommet begynte å snurre. Jeg støttet meg mot veggen.
Telefonsvareren koblet seg inn, og der var den kvitrende stemmen:
«Hei, det er Diana. Jeg har ikke telefonen tilgjengelig …»
Sant nok.
«Men du vet hva du skal gjøre …»
Ja. Et sted i hjernen hadde registrert at det var den hanskeløse hånda jeg hadde støttet meg med, og at jeg derfor måtte huske å tørke av veggen.
«Ha en fortreffelig dag!»
Kunne derimot bli vanskelig.
Pip.
