×

Nous utilisons des cookies pour rendre LingQ meilleur. En visitant le site vous acceptez nos Politique des cookies.

image

Jø Nesbø - Hodejegerne, Jø Nesbø - Hodejegerne Part 38

Jø Nesbø - Hodejegerne Part 38

Jeg heiste meg opp på armene og stirret vantro og forferdet ned mot punktet der våre kropper var sammenkoplet. Skjødet hennes trakk seg sammen som om hun ville skyve meg ut, hun stønnet dypt, en slags rauting jeg aldri hadde hørt før, og så kom neste bølge. Vannet fosset ut av henne, sprutet ut mellom hoftekammene våre og rant ned i madrassen som ennå ikke hadde rukket å suge til seg den første bølgen. Herregud, tenkte jeg. Jeg har stukket hull på henne. I panikk lette hjernen etter årsakssammenhenger. Hun er gravid, tenkte jeg. Og jeg har akkurat stukket hull på den der posen som fosteret ligger i, og nå renner hele dritten ut i senga. Herregud, vi svømmer i liv og død, det er et vannbarn, enda et vannbarn! Jeg hadde riktignok lest om såkalte våte orgasmer hos kvinner, OK, jeg hadde kanskje sett det i en og annen pornofilm også, men jeg hadde oppfattet det som juks, påfunn, en mannlig fantasi om å ha en likeverdig, ejakulerende partner. Alt jeg greide å tenke der jeg lå, var at dette var gjengjeldelsen, gudenes straff for at jeg hadde overtalt Diana til den aborten: At jeg skulle ta livet av nok et uskyldig barn med min uvørne pikk.

Jeg hadde kommet meg ut på gulvet og hadde revet dyna av senga, Lotte hadde fart sammen, men jeg hadde ikke enset den sammenkrøpne, nakne kroppen hennes, bare stirret på den mørke sirkelen som fortsatt bredte seg ut på lakenet. Sakte gikk det opp for meg hva som hadde skjedd. Eller enda viktigere; hva som heldigvis ikke hadde skjedd. Men skaden var skjedd, det var for sent, det var ingen vei tilbake.

«Jeg må gå,» hadde jeg sagt. «Dette kan ikke fortsette.»

«Hvad skal du?» hadde Lotte hvisket fra sin fosterstilling, knapt hørbart.

«Jeg er forferdelig lei meg,» sa jeg. «Men jeg må gå hjem og be Diana om tilgivelse.»

«Men det kommer du slet ikke til at få,» hadde Lotte hvisket.

Jeg hadde ikke hørt en lyd fra soverommet mens jeg hadde skylt lukta hennes av hendene og munnen på baderommet og så gått, lukket ytterdøra forsiktig igjen bak meg.

Og nå – tre måneder senere – sto jeg igjen i entréen hennes, og jeg visste at det ikke var Lotte, men jeg som hadde hundeøyne denne gangen.

«Kan du tilgi meg?» spurte jeg.

«Kunne hun ikke?» spurte Lotte uten tonefall. Men kanskje det bare var dansk tonefall.

«Jeg fortalte henne aldri hva som skjedde.»

«Hvorfor ikke?»

«Jeg vet ikke,» sa jeg. «Sannsynligheten er stor for at jeg har en hjertefeil.»

Hun så lenge på meg. Og jeg ante en skygge av et smil innerst inne i de brune, altfor melankolske øynene hennes.

«Hvorfor er du her?»

«Fordi jeg ikke greier å glemme deg.»

«Hvorfor er du her?» gjentok hun med en bestemthet jeg ikke hadde hørt før.

«Jeg synes bare vi skulle …,» begynte jeg, men ble avbrutt:

«Hvorfor, Roger?»

Jeg sukket. «Jeg skylder henne ikke noe lenger. Hun har en elsker.»

En lang stillhet fulgte.

Hun stakk underleppen ørlite grann frem: «Har hun knust ditt hjerte?»

Jeg nikket.

«Og nu vil du have at jeg skal sætte det sammen for dig igen?»

Jeg hadde ikke hørt denne fåmælte kvinnen formulere seg så lett og uanstrengt før.

«Det klarer du ikke, Lotte.»

«Nei det gør jeg nok ikke. Ved du hvem hennes elsker er?»

«Bare en fyr som har søkt en jobb hos oss som han ikke kommer til å få, for å si det sånn. Kan vi snakke om noe annet?»

«Bare snakke?»

«Du bestemmer.»

«Ja, jeg gør. Bare snakke. Og det må du sørge for.»

«Jepp. Jeg tok med en flaske vin.»

Hun ristet nesten umerkelig på hodet. Så snudde hun, og jeg fulgte etter.

Jeg snakket oss gjennom vinflaska og sovnet på sofaen. Da jeg våknet, lå jeg med hodet i fanget hennes mens hun strøk meg gjennom håret.

«Ved du, hva det første jeg lagde mærke til ved dig, var?» spurte hun da hun merket at jeg var våken igjen.

«Håret,» sa jeg.

«Har jeg sagt det før?»

«Nei,» sa jeg og så på klokka. Halv ti. Det var på tide å komme seg hjem. Nå ja, ruinene av et hjem. Jeg grudde meg.

«Får jeg komme tilbake?» spurte jeg.

Jeg merket at hun nølte.

«Jeg trenger deg,» sa jeg.

Jeg visste at det ikke var et argument med særlig tyngde, at det var lånt fra en kvinne som foretrakk QPR fordi klubben fikk henne til å føle seg behøvd. Men det var det eneste argumentet jeg hadde.

Learn languages from TV shows, movies, news, articles and more! Try LingQ for FREE

Jø Nesbø - Hodejegerne Part 38 Jø Nesbø - Headhunters Part 38

Jeg heiste meg opp på armene og stirret vantro og forferdet ned mot punktet der våre kropper var sammenkoplet. |lifted|||||||incredulously||horrified||||where||||joined Skjødet hennes trakk seg sammen som om hun ville skyve meg ut, hun stønnet dypt, en slags rauting jeg aldri hadde hørt før, og så kom neste bølge. her|||||||||push||||groaned||||bellowing|||||||||| Vannet fosset ut av henne, sprutet ut mellom hoftekammene våre og rant ned i madrassen som ennå ikke hadde rukket å suge til seg den første bølgen. ||||||||the hip bones|||||||||||had time||||||| The water gushed out of her, sprayed out between our hip bones and ran down into the mattress that had not yet absorbed the first wave. Herregud, tenkte jeg. Oh my God, I thought. Jeg har stukket hull på henne. I have punctured her. I panikk lette hjernen etter årsakssammenhenger. |||||causal relationships In panic, the brain searched for causal relationships. Hun er gravid, tenkte jeg. She's pregnant, I thought. Og jeg har akkurat stukket hull på den der posen som fosteret ligger i, og nå renner hele dritten ut i senga. |||||||||||the fetus|||||||mess||| And I have just pierced that bag where the fetus is, and now all the crap is spilling out onto the bed. Herregud, vi svømmer i liv og død, det er et vannbarn, enda et vannbarn! ||swim||||||||||| Jeg hadde riktignok lest om såkalte våte orgasmer hos kvinner, OK, jeg hadde kanskje sett det i en og annen pornofilm også, men jeg hadde oppfattet det som juks, påfunn, en mannlig fantasi om å ha en likeverdig, ejakulerende partner. |||||||orgasms||||||||||||||||||||||invention||male||||||equal worthy|ejaculating| Alt jeg greide å tenke der jeg lå, var at dette var gjengjeldelsen, gudenes straff for at jeg hadde overtalt Diana til den aborten: At jeg skulle ta livet av nok et uskyldig barn med min uvørne pikk. ||||||||||||the retaliation|the gods'|||||||||||||||||||||||careless|penis

Jeg hadde kommet meg ut på gulvet og hadde revet dyna av senga, Lotte hadde fart sammen, men jeg hadde ikke enset den sammenkrøpne, nakne kroppen hennes, bare stirret på den mørke sirkelen som fortsatt bredte seg ut på lakenet. |||||||||||||||fart||||||noticed||||||||||||||||||the sheet Sakte gikk det opp for meg hva som hadde skjedd. slowly||||||||| Eller enda viktigere; hva som heldigvis ikke hadde skjedd. |||||fortunately||| Men skaden var skjedd, det var for sent, det var ingen vei tilbake.

«Jeg må gå,» hadde jeg sagt. |||had|| «Dette kan ikke fortsette.» "This cannot continue."

«Hvad skal du?» hadde Lotte hvisket fra sin fosterstilling, knapt hørbart. what|||||||||| "What are you going to do?" Lotte had whispered from her fetal position, barely audible.

«Jeg er forferdelig lei meg,» sa jeg. "I am terribly sorry," I said. «Men jeg må gå hjem og be Diana om tilgivelse.»

«Men det kommer du slet ikke til at få,» hadde Lotte hvisket. "But you won't get that at all," Lotte had whispered.

Jeg hadde ikke hørt en lyd fra soverommet mens jeg hadde skylt lukta hennes av hendene og munnen på baderommet og så gått, lukket ytterdøra forsiktig igjen bak meg. |||||||||||washed|her scent|||||||the bathroom|||||||||

Og nå – tre måneder senere – sto jeg igjen i entréen hennes, og jeg visste at det ikke var Lotte, men jeg som hadde hundeøyne denne gangen. |||||||||the entrance||||||||||||||||

«Kan du tilgi meg?» spurte jeg.

«Kunne hun ikke?» spurte Lotte uten tonefall. ||||||tone of voice "Could she not?" Lotte asked without intonation. Men kanskje det bare var dansk tonefall. But perhaps it was just a Danish intonation.

«Jeg fortalte henne aldri hva som skjedde.» "I never told her what happened."

«Hvorfor ikke?»

«Jeg vet ikke,» sa jeg. «Sannsynligheten er stor for at jeg har en hjertefeil.» the probability||||||||

Hun så lenge på meg. Og jeg ante en skygge av et smil innerst inne i de brune, altfor melankolske øynene hennes.

«Hvorfor er du her?»

«Fordi jeg ikke greier å glemme deg.» "Because I can't forget you."

«Hvorfor er du her?» gjentok hun med en bestemthet jeg ikke hadde hørt før. ||||||||determination||||| "Why are you here?" she repeated with a determination I hadn't heard before.

«Jeg synes bare vi skulle …,» begynte jeg, men ble avbrutt: "I just thought we should ...," I began, but was interrupted:

«Hvorfor, Roger?»

Jeg sukket. «Jeg skylder henne ikke noe lenger. |owe|||| I don't owe her anything anymore. Hun har en elsker.» She has a lover.

En lang stillhet fulgte. A long silence followed.

Hun stakk underleppen ørlite grann frem: «Har hun knust ditt hjerte?»

Jeg nikket.

«Og nu vil du have at jeg skal sætte det sammen for dig igen?» |||||||||||||again

Jeg hadde ikke hørt denne fåmælte kvinnen formulere seg så lett og uanstrengt før. |||||faint-voiced||||||||

«Det klarer du ikke, Lotte.» "You can't do that, Lotte."

«Nei det gør jeg nok ikke. ||do||| Ved du hvem hennes elsker er?»

«Bare en fyr som har søkt en jobb hos oss som han ikke kommer til å få, for å si det sånn. Kan vi snakke om noe annet?»

«Bare snakke?»

«Du bestemmer.»

«Ja, jeg gør. Bare snakke. Og det må du sørge for.»

«Jepp. Jeg tok med en flaske vin.»

Hun ristet nesten umerkelig på hodet. Så snudde hun, og jeg fulgte etter.

Jeg snakket oss gjennom vinflaska og sovnet på sofaen. ||||the wine bottle|||| Da jeg våknet, lå jeg med hodet i fanget hennes mens hun strøk meg gjennom håret.

«Ved du, hva det første jeg lagde mærke til ved dig, var?» spurte hun da hun merket at jeg var våken igjen. |||||||notice||||||||||||||

«Håret,» sa jeg.

«Har jeg sagt det før?»

«Nei,» sa jeg og så på klokka. Halv ti. Det var på tide å komme seg hjem. Nå ja, ruinene av et hjem. ||the ruins||| Jeg grudde meg. |dreaded| I was apprehensive.

«Får jeg komme tilbake?» spurte jeg. "Can I come back?" I asked.

Jeg merket at hun nølte. I noticed that she hesitated.

«Jeg trenger deg,» sa jeg.

Jeg visste at det ikke var et argument med særlig tyngde, at det var lånt fra en kvinne som foretrakk QPR fordi klubben fikk henne til å føle seg behøvd. I knew it wasn't an argument with much weight, that it was borrowed from a woman who preferred QPR because the club made her feel needed. Men det var det eneste argumentet jeg hadde. |||||argument|| But it was the only argument I had.