Jø Nesbø - Hodejegerne Part 82
Sperre nølte. Hvorfor? I politirapporter unngår man alltid å beskrive hva man tror folk tenker, men holder seg til hva de involverte beviselig har gjort eller sagt. Man refererer i høyden hva de har sagt de har tenkt. Men i denne saken hadde ingen sagt noe som helst. På den annen side visste Sperre at han måtte by på noe, måtte hjelpe til å levendegjøre historien, for at … for at … Han hadde kanskje aldri tillatt seg å tenke den tanken helt ut, for han ante hva som lå i enden av den. At han likte å være den media ringte, den de ville ha i tale når noe skulle kommenteres eller forklares, de gjenkjennende nikkene på gaten, MMS-bildene på mobiltelefonen. Men om han sluttet å levere, ville media slutte å ringe. Så hva kokte det ned til? Et spørsmål om integritet kontra oppmerksomhet, respekt fra kolleger kontra popularitet hos allmuen?
«Greve tenker …,» sa Brede Sperre, «… at situasjonen er vanskelig. Han kjører rundt og leter, og det er blitt morgen. Da hører han på politiradioen at Ove Kjikerud skal arresteres, hentes av politiet på sykehuset og kjøres til avhør. Og nå vet Greve at situasjonen har gått fra vanskelig til desperat. Han vet nemlig at Kjikerud ikke er noen hardbarket tøffing, at politiet vil kjøre ham hardt, at Kjikerud kanskje kommer til å bli tilbudt strafferabatt for å angi partneren sin, at Kjikerud selvfølgelig ikke vil ta på seg skylden for drapet på Sindre Aa.»
«Logisk,» nikket G. Dybwad, fremoverlent og ansporende.
«Så Greve skjønner at den eneste utveien er å befri Ove Kjikerud fra politiet før avhøret starter. Eller …»
Sperre behøvde ikke G. Dybwads diskré pekefinger for å vite at dette var det riktige stedet for enda en liten pause.
«Eller å ta livet av ham i forsøket på befrielse.»
Det var som om TV-signalene knitret i studiolufta, som var så uttørket av lyskastere at den kunne ta fyr når som helst. Sperre fortsatte:
«Så Greve begynner å lete etter en bil han kan låne. Og på en parkeringsplass kommer han over et forlatt vogntog. Med sin bakgrunn fra en nederlandsk eliteavdeling vet han hvordan man får start på en bilmotor. Han har fortsatt med seg politiradioen og har tydeligvis sett nøye nok på kartet til å skjønne hvilken rute politibilen med Kjikerud i vil ta fra sykehuset inn til Elve- -um. Han venter på dem i vogntoget ved en sidevei ...»
G. Dybwad kastet seg inn med et dramatisk frempek. «Og deretter skjer den største tragedien i denne saken.»
«Ja,» sa Sperre og så ned.
«Jeg vet at akkurat dette er vondt for deg, Brede» sa G. Dybwad.
Brede. Fornavn. Det var stikkordet.
«Tett på Sperre nå,» sa produsenten i øreproppen til kamera én.
Sperre trakk pusten dypt. «Fire gode politimenn ble drept i påkjørselen som fulgte, deriblant en nær kollega av meg i KRIPOS, Joar Sunded.»
De hadde zoomet så forsiktig inn at den jevne seer ikke hadde lagt merke til at Sperres ansikt gradvis hadde fylt en litt større del av TV-ruta, de merket det bare som en fortettet stemning, intimitet, en følelse av å komme under huden på denne staute, bevegede politimannen.
«Politibilen kastes over et autovern og forsvinner under trærne like ved elven,» overtok G. Dybwad. «Men mirakuløst så overlever Ove Kjikerud.»
«Ja.» Sperre er klar igjen. «Han kommer seg ut av vraket, enten ved egen eller Greves hjelp. Og blir med i Greves bil tilbake til Oslo etter at de har satt fra seg vogntoget. Når politiet senere finner politibilen og det mangler et lik, tror de det har havnet i elven. Kjikerud har dessuten kledd ut liket av den ene politimannen som seg, og dette skaper en stund forvirring om hvem som er borte.»
«Men selv om Greve og Kjikerud i øyeblikket er i sikkerhet, har paranoiaen slått ut i full blomst hos de to?»
«Ja. Kjikerud er klar over at da Greve kjørte vogntoget inn i politibilen, var han nødvendigvis likegyldig til om Kjikerud overlevde eller ikke. Og det har gått opp for Kjikerud at han er i livsfare, at Greve har minst to gode grunner til å kvitte seg med ham. For det første fordi han var vitne til drapet på Aa, for det andre fordi Greve da slipper å dele utbyttet fra Rubens-bildet. Han vet at Greve vil slå til når sjansen byr seg igjen.»
