87 – De tre bukkene Bruse (folkeeventyr)
Heihei! I dag skal vi høre på eventyret De tre bukkene Bruse, kanskje det mest kjente norske eventyret i Norge. De aller fleste har hørt dette eventyret, gjerne flere ganger. I denne episoden skal vi høre eventyret. Jeg kommer til å stoppe opp noen steder for å forklare litt. Til slutt vil jeg snakke litt mer om eventyret og hva det kan bety. La oss begynne!
Det var en gang tre bukker som skulle gå til seters og gjøre seg fete, og alle tre så hette de Bukken Bruse. På veien var det en bro over en foss, som de skulle over, og under den broen bodde et stort, fælt troll. Det hadde øyne så store som tinntallerkener, og nese så lang som et kosteskaft.
Eventyret begynner med å presentere de tre bukkene. En bukk er en geitebukk. Det er et dyr som ligner mye på en sau, men de har litt større horn. Disse tre bukkene skal til seters for å gjøre seg feite. Seter er et område som dyra beiter på, altså spiser gress på, om sommeren. For å komme til seters, så må de krysse ei bro. Under broa er det et stort troll med ei nese så lang som et kosteskaft. Et kosteskaft er håndtaket på en kost som man bruker til å vaske gulvet.
Først så kom den yngste Bukken Bruse og skulle over broen.
Tripp trapp, tripp trapp, sa det i broen.
«Hvem er det som tripper på mi bru?» skrek trollet.
«Å, det er den minste Bukken Bruse; jeg skal til seters og gjøre meg fet», sa bukken, den var så tynn og fin i målet.
«Nå kommer jeg og tar deg», sa trollet.
«Å nei, ta ikke meg, for jeg er så liten jeg; vent bare litt, så kommer den mellomste Bukken Bruse, han er mye større.»
«Ja, så la gå da», sa trollet.
Først prøver den minste bukken å krysse broa. Den tripper over brua. Å trippe vil si å gå med veldig lette skritt. Troller kommer opp og truer bukken, men den klarer å lure seg unna. Den sier at trollet bare må vente på den mellomste bukken som snart kommer. Trollet ønsker kanskje heller å spise den større bukken, så han lar den minste bukken gå over broa. I denne delen står det at den minste bukken var så «tynn og fin i målet». Målet betyr her språket, altså i måten den snakka på.
Om en liten stund så kom den mellomste Bukken Bruse og skulle over broen.
Tripp trapp, tripp trapp, tripp trapp, sa det i broen.
«Hvem er det som tripper på min bro?» skrek trollet.
«Å, det er den mellomste Bukken Bruse, jeg skal til seters og gjøre seg fet», sa bukken; den var ikke like fin i målet.
«Nå kommer jeg og tar deg», sa trollet.
«Å nei, ta ikke meg, men vent litt, så kommer den store Bukken Bruse, han er mye, mye større.»
«Ja, så la gå da», sa trollet.
Rett som det var, så kom den store Bukken Bruse.
Tripp trapp, tripp trapp, tripp trapp, sa det i broen; den var så tung at det både knaket og braket under den!
«Hvem er det som tramper på mi bru?» skrek trollet.
«Det er den store Bukken Bruse», sa bukken, den var så grov i målet.
«Nå kommer jeg og tar deg», skrek trollet.
«Ja, kom du! Jeg har to spjut, med dem skal jeg stinge dine øyne ut! Jeg har to store kampestene, med dem skal jeg knuse både marg og bene!» sa bukken. Og så røk den på trollet og stakk ut øynene på ham, slo sund både marg og ben, og stanget ham utfor fossen; og så gikk den til seters. Der ble bukkene så fete, så fete at de nesten ikke orket å gå hjem igjen, og er ikke fettet gått av dem, så er de der vel ennå.
Og snipp snapp snute, her er det eventyret ute.
Og slik ender eventyret. Den store bukken er den siste til å krysse. Den tripper ikke på broa, men tramper siden den er så stor. Å trampe betyr å gå med veldig tunge skritt. Det står at den store bukken kommer «rett som det var». Denne frasen betyr at den kom veldig plutselig. Den store bukken er den eneste av bukkene som ikke er redd for trollet. Den store bukken har to store horn, eller «spjut» som den sier selv. Spjut er det samme som spyd. Bukken stikker ut øynene til trollet og stanger den utfor fossen. Han dreper altså trollet. Og slik ender det altså. De tre bukkene kan endelig spise seg store og feite på gress på seteren.
Eventyret er veldig typisk for Norge. Det finnes noen få eksempel på denne eventyrtypen i Sverige, Ungarn og India, men det finnes ikke mange slike utenfor Norge. Eventyret har sitt opphav i seterkulturen i Norge. I Norge var det vanlig å ta dyra oppi naturområder for at de kunne spise gress. Dette skjedde på våren. Før det var dyra sultefora. Sultefora vil si at man ga dyra akkurat nok til å overleve, men de var veldig svake når de kom til seteren på våren. De var altså veldig, veldig sultne. Dette gjelder nok også for de tre bukkene i eventyret. Det er altså ikke tilfeldig at de skal til seters for å gjøre seg feite.
Det var viktig for dyra å spise mye på våren og sommeren slik at de var klare for en lang vinter. På vinteren blei det tatt inn igjen, og da var det en ny periode med sulteforing. Sulteforing blei ikke gjort for å være onde, men bøndene hadde ikke så veldig mye mat til dyrene. Dette gjorde at de måtte spare slik at dyra faktisk skulle overleve.
Noe annet man må huske på i seterkulturen er at dyra måtte gå ganske langt for å komme der. De måtte fraktes fra gården, der de hadde vært på vinteren, til naturområder, gjerne litt oppi fjella. Dette kunne være en ganske farlig ferd. Ofte måtte man kanskje krysse bekker og elver, slik som i dette eventyret. Trollet er eieren av broa og naturens hersker. Naturen er i denne sammenhengen farlig. Han representerer de naturgitte hindringene opp til seter. At trollet blir beseira kan kanskje representere at mennesker og kultur overvinner og endrer naturen.
Men hvorfor er dette eventyret så kjent i Norge? Vel, det er ganske kort og veldig lett å huske; det er mange gjentagelser og en klar handling. Det er lett å gjenfortelle for små barn, så mange foreldre forteller det til ungene sine. Det er også lett å dramatisere det ved å gi geitene litt brækene stemmer som denne fortelleren har gjort. Man kan også lage trippe- og trampelyder når de krysser broa.
Jeg håper dere likte eventyret. Kanskje dere kan prøve å gjenfortelle det for å få litt øvelse i å fortelle på norsk? Uansett så håper jeg at vi ses i neste episode. Ha det bra!