Jø Nesbø - Hodejegerne Part 77
Jeg rettet løpet mot Greve. Han hadde reist seg halvveis opp i stolen og fyrte av en gang til. Jeg trykket inn avtrekkeren. Trykket den helt tilbake. Det lød et hest brøl av bly som flerret opp lufta, Oves vegger, stolen, Clas Greves svarte bukser, den perfekte lårmuskulaturen under, flerret opp skrittet og forhåpentligvis kjønnet som hadde vært inne i Diana, puklene av magemuskler og organene de skulle beskytte.
Han falt ned igjen i stolen, og pistolen dunket i gulvet. Det var brått blitt stille igjen, bare lyden av en tomhylse som rullet over parketten nå. Jeg la hodet på skakke og så på ham. Han stirret tilbake med øyne svarte av sjokk.
«Nå kommer du ikke til å passere legetesten hos Pathfinder, Greve. Sorry. Du vil aldri få stjålet den teknologien. Uansett hvor grundig du er. Faktisk var det den jævla grundigheten din som felte deg.»
Greve stønnet noe knapt hørbart og nederlandsk.
«Det var grundigheten som lokket deg hit,» sa jeg. «Til det siste intervjuet. For vet du hva? Du er mannen jeg har vært på utkikk etter til denne jobben. En jobb som jeg ikke bare tror, men vet at du er perfekt til. Og det betyr at jobben er perfekt til deg. Tro meg, herr Greve.»
Greve svarte ikke, stirret bare nedover seg. Blodet hadde gjort den svarte genseren enda svartere. Så jeg fortsatte:
«De er herved ansatt som syndebukk, herr Greve. Som han som drepte Ove Kjikerud, altså han som ved min side ligger.» Jeg klappet Ove på magen.
Greve stønnet og løftet på hodet. «Hva faen er det du babler om?» Stemmen hans lød desperat og samtidig sløvet, søvnig. «Ring etter en sykebil før du har gjort deg selv til drapsmann en gang til, Brown. Tenk deg om, du er amatør, du kommer aldri til å slippe unna politiet. Ring nå, og jeg skal spare deg, jeg også.»
Jeg så ned på Ove. Han så så fredelig ut der han lå. «Men det er ikke jeg som dreper deg, Greve. Det er Kjikerund her, skjønner du ikke det?»
«Nei. Men herregud, ring nå etter en jævla ambulanse, ser du ikke at jeg blør i hjel her!»
«Beklager, det er for sent.»
«For sent? Har du tenkt å la meg dø?»
Noe annet hadde krøpet inn i stemmen hans. Kunne det være gråt?
«Vær så snill, Brown. Ikke her, ikke sånn! Jeg trygler deg, jeg ber deg.»
Visst var det gråt. Tårene rant nedover kinnene hans. Ikke så rart kanskje, hvis det han hadde sagt om mageskudd var riktig. Jeg kunne se det dryppet blod fra innsiden av buksebeina hans og ned på de blankpussede Prada-skoene. Han hadde tryglet. Hadde ikke klart å beholde verdigheten i døden, Greve eller ikke. Jeg har hørt sagt at ingen klarer det, at de som tilsynelatende klarer det, bare er apatiske av sjokk. Det mest nedverdigende for Greve var selvfølgelig at det var så mange vitner til hans sammenbrudd. Og at det kom til å bli flere.
Femten sekunder etter at jeg hadde låst meg inn døra hos Ove Kjikerud og gått inn på stua uten å taste inn «Natasja» på alarmen, hadde overvåkningskameraene begynt å ta opp samtidig som alarmen hadde gått oppe hos Tripolis. Jeg så for meg hvordan de hadde stimlet sammen rundt monitoren, hvordan de vantro hadde stirret på stumfilmen med Greve som eneste synlige skuespiller, sett ham åpne munnen, men ikke høre hva han sa. Sett ham skyte, sett ham bli truffet, og de hadde forbannet Ove for at han ikke hadde noe kamera som viste den som satt i senga.
Jeg kikket på klokka. Det var nå gått fire minutter siden alarmen hadde gått, og sannsynligvis tre minutter siden de hadde ringt politiet. De hadde i sin tur ringt Deltagruppa som var de som ble brukt ved væpnede aksjoner. Og som det tok en viss tid å samle. Tonsenhagen lå også et stykke unna sentrum. Antagelser selvfølgelig, men de første politibilene ville neppe være her før om minimum ett kvarter. På den annen side; det var ingen grunn til å la det trekke i langdrag. Greve hadde avfyrt to skudd av magasinets i alt sytten.
«La gå, Clas,» sa jeg og åpnet vinduet rett bak hodeenden. «Du skal få en siste sjanse. Plukk opp pistolen. Om du greier å skyte meg, greier du vel å ringe etter en ambulanse selv også.»
Han stirret på meg med et tomt blikk. En iskald vind feide inn i rommet. Vinteren var definitivt kommet.
«Kom igjen,» sa jeg. «Hva har du egentlig å tape?»
Det virket som logikken i dette trengte inn i den sjokkforvirrede hjernen hans. Og med en rask bevegelse, mye raskere enn jeg hadde trodd var mulig med de skadene han hadde, hadde han kastet seg sidelengs ned på gulvet og grepet pistolen. Kulene fra maskinpistolen, plumbum, det myke, tunge, giftige metallet, grov opp fliser fra parketten mellom beina hans. Men før kulespruten nådde ham igjen, før den feide over brystet hans, trengte gjennom hjertet og punkterte begge lungene som hvesende utåndet, rakk han å løsne et skudd. Ett enkelt skudd. Lyden dirret mellom veggene. Så ble det igjen stille. Dødsstille. Bare vinden som sang lavt. Stumfilmen var blitt et stillbilde, frosset fast i kuldegradene som krøp inn i rommet.
Det var fullendt.
