Jø Nesbø - Hodejegerne Part 89
Faen, hvordan kunne han dra kjensel på den påståtte firmenningen til Monsen-brødrene på Rettsmedisinsk? Den utgaven hadde vært skallet og kledd som en råner. Denne hadde kraftig hår, Ermenegildo Zegnadress og nystrøket skjorte fra Borelli. Men jeg visste at jeg ikke måtte nekte for iherdig, sette Sperre i forsvarsposisjon, få ham til å skjerpe seg så mye at han husket. Jeg pustet dypt inn. Jeg var trøtt, trøttere enn jeg burde vært i dag. Dette var en dag jeg måtte levere godene. Vise at jeg levde opp til ryktet jeg en gang hadde hatt.
«Hvem vet?» sa jeg. «Det er sant å si noe kjent ved deg også …»
Han så først litt perpleks ut over denne motoffensiven. Så satte han opp det gutteaktige, sjarmerende smilet, det som gjorde Sperre så velegnet for billedmedia:
«Du har nok bare sett meg på TV. Jeg hører det der stadig vekk …»
«Akkurat, det er nok der du har sett meg òg,» sa jeg.
«Å?» sa han nysgjerrig. «Hvilket program da?»
«Må jo ha vært ditt program det da. Siden du mener vi har møttes. For TV-ruta er jo ikke egentlig en rute, en slik hvor vi ser hverandre, er den vel? På din side av kameraet er den nærmest … et speil, kanskje?»
Sperre så lettere forvirret ut.
«Jeg spøker,» sa jeg. «Jeg skal flytte meg. Ha en god dag.»
Jeg lot bilvinduet gli opp og rygget. Det gikk rykter om at Sperre knullet den nye kona til Odd G. Dybwad. Rykter om at han hadde knullet den gamle også. Og – for så vidt – at han knullet Dybwad.
Da Sperre kjørte ut fra plassen, stoppet han før han svingte, slik at vi i to sekunder ble stående front mot front inne i hver vår bil. Jeg så blikket hans. Han så på meg som en som nettopp var blitt lurt og først nå skjønte det. Jeg nikket vennlig. Så ga han gass og var borte. Og jeg så i sladrespeilet og hvisket: «Hei der, Roger.»
Jeg gikk inn døra til Alfa og ropte ut et øredøvende «godmorgen, Oda!» og så Ferdinand komme ilende mot meg.
«Nå?» sa jeg. «Har de kommet?»
«Ja, de er klare,» sa Ferdinand og trippet etter meg bortover korridoren. «Det var forresten en politimann innom her. Høy, lys og ganske ... eh, flott.»
«Hva ville han?»
«Vite hva Clas Greve fortalte om seg selv i intervjuene han hadde vært i her.»
«Han er jo død for lengst,» sa jeg. «Etterforsker de den saken fremdeles?»
«Ikke drapssaken. Det gjelder det Rubens-bildet, de finner ikke ut hvem han har stjålet det fra, ingen har meldt seg. Nå prøver de å kartlegge hvem han har vært i kontakt med.»
«Leste du ikke avisa i dag? Nå har de begynt å tvile igjen på om det er en original Rubens. Kanskje han ikke har stjålet det, kanskje han arvet det.»
«Særlig.»
«Hva sa du til politimannen?»
«Jeg ga ham intervjurapporten vår, naturligvis. Det så ikke ut som han fant noe av interesse der. Han sa han ville ta kontakt igjen om det var noe.»
«Og det håper du kanskje at han gjør?»
Ferdinand lo den hvinende latteren sin.
«Uansett,» sa jeg. «Du tar deg av det, Ferdy. Jeg stoler på deg.»
Jeg kunne se hvordan han steg og sank, hvordan ansvaret fikk ham til å vokse og økenavnet til å krympe. Balanse er alt.
Så var vi kommet til enden av korridoren. Jeg stoppet foran døra og sjekket slipsknuten. Der på innsiden satt de, klare for det siste intervjuet. Sandpåstrøingen. For kandidaten var allerede innstilt, allerede ansatt, det var bare kunden som ikke var helt klar over det ennå, som trodde at de hadde noe de skulle ha sagt.
«Da sender du inn kandidaten om nøyaktig to minutter fra nå,» sa jeg. «Hundre og tjue sekunder.»
Ferdinand nikket og så på klokken sin.
«Bare en liten ting,» sa han. «Hun heter faktisk Ida.»
Jeg åpnet døra og steg inn.
Det skrapet i stoler da de reiste seg.
«Beklager forsinkelsen, mine herrer,» sa jeg og trykket de tre hendene som ble rakt mot meg. «Men noen hadde tatt parkeringsplassen min.»
«Er ikke sånt fortærende?» sa styreformannen i Pathfinder og snudde seg til informasjonssjefen sin som nikket, iherdig istemmende. Tillitsmannen for de ansatte var der også, en fyr i rød V-genser med en billig, hvit skjorte under, utvilsomt en ingeniør av traurigste sort.
