Jø Nesbø - Snømannen Part 4 (1)
Harry lyttet til Espen Lepsvik på telefonen mens han myste opp på bildene av døde kolleger. Lepsvik hadde allerede fått gruppa si opp å stå og ba Harry om tilgang til alle relevante opplysninger.
«Du får et passord av datasjefen vår,» sa Harry. «Så går du inn på samlemappa Snømannen på fellesområdet til Voldsavsnittet.»
«Snømannen?»
«Noe skal den hete.»
«OK. Takk, Hole. Hvor ofte vil du ha rapporter fra meg?»
«Bare når du har noe. Og Lepsvik?»
«Ja?»
«Tråkk rundt og utenfor bedet.»
«Og nøyaktig hva er bedet?»
«Du konsentrerer deg om tips, vitner og folk med rulleblad som gjør dem til mulige seriemordere. Det er der den største jobben er.»
Harry visste hva den erfarne KRIPOS-etterforskeren tenkte: Drittjobbene.
Lepsvik kremtet. «Så vi er enige om at det er en sammenheng mellom forsvinningene?»
«Vi behøver ikke være enige. Gjør som du føler.»
«Fint.»
Harry la på og så på PC-skjermen foran seg. Han hadde gått inn på nettsiden Borghild hadde anbefalt og sett bilder av skjønnheter og modellpene menn med prikkete streker i ansikter og på kroppen som antydet hvor deres perfekte utseende likevel kunne – om ønskelig – få justeringer. Idar Vetlesen selv smilte mot ham fra et bilde, til forveksling lik sine egne modeller.
Under bildet av Idar Vetlesen hadde det stått et resymé av diplomer og kurser med lange navn på fransk og engelsk som for alt Harry visste hadde vært unnagjort på to måneder, men altså ga deg retten til å føye nye latinske forkortelser til doktortittelen din. Han hadde søkt på Idar Vetlesens navn på Google, og det hadde kommet opp resultatlister fra noe han skjønte var curlingkonkurranser samt en gammel nettside fra en av hans gamle arbeidsplasser, Marienlystklinikken. Det var da han så navnet ved siden av Idar Vetlesens at han tenkte at det sannsynligvis er sant; at Norge er et så lite land at alle er maks to bekjente fra å kjenne hverandre.
Katrine Bratt kom inn og dumpet ned i stolen foran Harry med et dypt sukk. La beina i kors.
«Tror du det er sant at vakre mennesker er mer opptatt av skjønnhet enn stygge?» spurte Harry. «Er det derfor de pene fikser på utseendet?»
«Jeg vet ikke,» sa Katrine. «Men det er vel en slags logikk i det. Mennesker med høy IQ er så opptatt av IQ at de har laget sin egen klubb, ikke sant? Man fokuserer vel på det man har. Jeg tipper du er temmelig stolt av ditt etterforskningstalent.»
«Du mener rottefangergenet? Den medfødte evnen til å få sperret inne mennesker med mentale lidelser, rusproblemer, godt under gjennomsnittlig intellekt og godt over gjennomsnittlig jævlig oppvekst?»
«Så vi er bare rottefangere, altså?»
«Jepp. Og det er derfor vi blir så glade når det en sjelden gang kommer en slik sak som denne på bordet. En mulighet til å ta storvilt, skyte seg en løve, en elefant, en føkking dinosaur.»
Katrine lo ikke, nikket tvert om alvorlig.
«Hva hadde tvillingsøsteren til Sylvia å fortelle?»
«Jeg sto i fare for å bli en venninne,» sukket Katrine og foldet hendene over et strømpekledd kne.
«Få høre.»
«Vel,» begynte hun, og Harry la merke til sitt eget «vel» i hennes munn. «Ane fortalte at både Sylvia og Rolf mente at Rolf hadde vært den heldige da de to ble sammen. Mens alle andre rundt dem mente det var motsatt. Rolf var akkurat ferdig utdannet ingeniør fra Teknisk Høyskole i Bergen og hadde flyttet til Oslo og en jobb i Kværner. Sylvia var visstnok typen som våkner hver morgen med en ny idé om hva hun skal bli. Hun hadde et halvt dusin helt forskjellige grunnfag og har aldri vært i samme jobb lenger enn et halvt år. Hun var steil, hissig og bortskjemt, erklært sosialist og tiltrukket av tankeretninger som forkynte utsletting av jeget. De få venninnene hun hadde, manipulerte hun, og mennene hun involverte seg med, gikk etter kort tid fordi de ikke orket mer. Søsteren mente at Rolf ble så dypt forelsket fordi Sylvia representerte det helt motsatte. Han hadde nemlig fulgt i sin fars fotspor, blitt ingeniør og kom fra en familie som trodde på kapitalismens usynlige, velgjørende hånd og borgerlig lykke. Sylvia mente at vi i den vestlige sivilisasjonen var materialister og korrumperte som mennesker, at vi hadde glemt vår egentlige identitet og kilde til lykke. Og at en eller annen konge i Etiopia var den reinkarnerte Messias.»
«Haile Selassie,» sa Harry. «Rastafaritroen.»
«Alt du vet.»
«Bob Marley-plater. Vel, det forklarer kanskje linken til Afrika.»
«Kanskje.» Katrine skiftet stilling i stolen, det venstre beinet over det høyre nå, og Harry styrte blikket sitt et annet sted. «Rolf og Sylvia tok i alle fall ett år fri og reiste rundt i Vest-Afrika. Det ble en dannelsesreise for dem begge. Rolf oppdaget at hans kall var å hjelpe Afrika tilbake på fote. Sylvia, som hadde tatovert et svært etiopisk flagg på ryggen, oppdaget at alle mennesker er seg selv nærmest, også i Afrika. Så de startet opp Taste of Africa. Rolf for å hjelpe et fattig kontinent, Sylvia fordi kombinasjonen billig import og statsstøtte virket som lettjente penger. Akkurat som da hun ble tatt med en ryggsekk full av marihuana i tollen på Fornebu da hun kom fra Lagos.»
«Se det.»
«Sylvia fikk en kort, betinget dom fordi hun greide å sannsynliggjøre at hun ikke visste hva som var i sekken, at hun hadde tatt den med fra en familie som en vennetjeneste for en nigerianer som bodde i Norge.»
«Mm. Hva mer?»
«Ane liker Rolf. Han er snill, omtenksom og grenseløst glad i barna. Men visstnok helt blind når det gjaldt Sylvia. To ganger forelsket Sylvia seg i andre menn og flyttet fra Rolf og barna. Men mennene forlot henne og begge gangene tok Rolf henne gladelig tilbake.»
«Hvordan holdt hun på ham, tror du?»
Katrine Bratt smilte et nesten trist smil og så ut i lufta mens hånden strøk over skjørtekanten: «Det vanlige, tipper jeg. Ingen klarer å gå fra en de har bra sex med. De kan prøve, men de kommer alltid tilbake. Vi er enkle sånn, ikke sant?»
Harry nikket langsomt. «Og hva med mennene som gikk fra henne og ikke kom tilbake?»
«Menn er forskjellige. Noen av dem får etter hvert prestasjonsangst.»
Harry så på henne. Og bestemte seg for ikke å forfølge temaet.
«Traff du Rolf Ottersen?»
«Ja, han kom ti minutter etter at du var gått,» sa Katrine. «Og han så bedre ut enn sist. Han hadde aldri hørt om Kirurgisk Klinikk på Bygdøy, men han undertegnet erklæringen om å frita legen for taushet.» Hun la et sammenbrettet ark på bordet hans.
En iskald vind blåste over de lave tribunene på Valle Hovin der Harry satt og så på skøyteløperne som gled rundt banen. Olegs teknikk var blitt mykere og mer effektiv det siste året. Hver gang kompisen hans satte opp farten og var på vei forbi, gikk Oleg dypere ned, la litt ekstra kraft i frasparket og gled rolig fra igjen.
Harry ringte Espen Lepsvik og de oppdaterte hverandre, og Harry fikk vite at en mørk sedan var blitt observert på vei inn i Hoffsveien en gang sent den kvelden Birte forsvant. Og at den hadde kommet tilbake samme vei ikke lenge etterpå.
«Mørk sedan,» hutret Harry bistert. «En gang sent på kvelden.»
«Ja, jeg vet det ikke er stort,» sukket Lepsvik.
Harry stakk telefonen i jakkelomma da han merket at noe skygget for det ene flomlyset.
«Beklager at jeg er litt sen.»
Han så opp og inn i det smilende, joviale ansiktet til Mathias Lund-Helgesen. Rakels utsendte slo seg ned: «Er du en vinteridrettsmann, Harry?»
Harry tenkte at Mathias hadde dette direkte blikket som så deg, og et ansiktsuttrykk som var så inderlig at det ga deg følelsen av at han lyttet selv når han snakket.
«Ikke spesielt. Litt skøyter. Og du?»
Mathias ristet på hodet. «Men jeg har bestemt meg for at den dagen mitt livsverk er over og jeg er så syk at jeg ikke vil leve lenger, så skal jeg ta heisen opp til toppen av hopptårnet i den bakken der.»
Han pekte over skulderen med tommelen og Harry behøvde ikke snu seg. Holmenkollbakken, Oslos kjæreste monument og dårligste hoppbakke, kunne sees fra hvor som helst i byen.
«Og så skal jeg hoppe. Ikke på ski, men ut fra tårnet.»
«Dramatisk,» sa Harry.
Mathias smilte. «Førti meter fritt fall. Over på noen sekunder.»
«Ikke noe som er nært forestående, håper jeg.»
«Med det nivået jeg har på anti-SCL-70 i blodet, vet en aldri,» lo Mathias bistert.
«Anti-SCL-70?»
«Nå ja, antistoffer er jo bra, men man bør alltid være mistenksom når de dukker opp. De er der av en grunn.»
«Mm. Jeg trodde ellers selvmord var en kjettersk tanke for en lege.»
«Ingen vet bedre enn leger hva sykdom har å by på. Jeg støtter meg på stoikeren Zenon som mente selvmordet er en aktverdig handling når sykdom gjør døden mer attraktiv enn livet. Da han var nittiåtte år, fikk han stortåa ut av ledd. Det forstyrret ham så sterkt at han gikk hjem og hengte seg.»
«Så hvorfor ikke henge seg i stedet for å ta bryderiet med å komme seg helt opp i Holmenkollbakken?»
«Tja, døden skal jo liksom være en hyllest til livet. Dessuten må jeg innrømme at jeg liker tanken på publisiteten det ville medføre. Forskningen min trenger sårt litt oppmerksomhet, er jeg redd.» Mathias' joviale latter ble kuttet i biter av lyden av raske skøyteskjær. «Beklager forresten at jeg kjøpte nye lengdeløpsskøyter til Oleg. Rakel fortalte meg først etterpå at du hadde planlagt å kjøpe skøyter til bursdagen hans.»
«For all del.»
«Han ville helst hatt dem av deg, vet du.»
Harry svarte ikke.
«Jeg misunner deg, Harry. Du kan sitte her og lese avisa, ringe i mobiltelefonen, snakke med andre, for ham holder det at du bare er her. Når jeg heier og roper og tipser og gjør alt som det står i boka at en god, engasjert far skal gjøre, blir han bare irritert. Visste du at han sliper de skøytene hver dag fordi han vet du pleide å gjøre det? Og inntil Rakel påbød at skøytene skal oppbevares innendørs, insisterte han på å ha skøytene liggende ute på trappa fordi du en gang har sagt at skøytestål alltid skal holdes kaldt. Du er rollemodellen hans, Harry.»
Harry grøsset ved tanken. Men et sted langt inni seg – nei, ikke engang så langt inne – gledet det ham å høre dette. Fordi han var en sjalu kjiping som hadde lyst en mild forbannelse over Mathias' forsøk på å vinne Oleg.
Mathias pirket på en frakkeknapp. «Det er underlig med barn i disse skilsmissetider, hvor sterk bevisstheten deres om hvem deres opphav er. Hvordan en ny far aldri kan erstatte den egentlige.»
«Den egentlige faren til Oleg bor i Russland,» sa Harry.
«På papiret, ja,» sa Mathias med et skjevt smil. «Men det er nok ikke slik i virkeligheten, Harry.»
Oleg passerte og vinket opp til de to. Mathias vinket tilbake.
«Du har jobbet sammen med en lege som heter Idar Vetlesen,» sa Harry.
Mathias så overrasket på ham. «Idar, ja. På Marienlystklinikken. Jøss, kjenner du Idar?»
«Nei, jeg søkte på navnet hans på Google og fikk opp en gammel side med ansatte leger på klinikken. Og der var ditt navn.»
«Det er jo flere år siden nå, men vi hadde mye moro på Marienlystklinikken. Den ble startet på et tidspunkt da alle trodde at private helseforetak var dømt til å tjene masse penger. Og stengt da man innså at slik var det ikke, gitt.»
«Dere gikk konkurs?»
«'Avviklet' tror jeg var ordet man brukte. Er du pasient hos Idar?»
«Nei, navnet hans dukket opp i forbindelse med en sak. Kan du si hva slags fyr han er?»
«Idar Vetlesen?» Mathias lo. «Ja, det kan jeg si ganske mye om. Vi studerte sammen og var i samme gjeng i mange år.»
«Betyr det at dere ikke har kontakt lenger?»
Mathias trakk på skuldrene. «Vi var nok ganske forskjellige, Idar og jeg. De fleste i gjengen vår på medisinstudiet så vel på legegjerningen som … tja, som et kall. Bortsett fra Idar. Han sa rett ut at han studerte medisin fordi det var det høyest respekterte yrket. Jeg beundrer i hvert fall ærligheten hans.»
«Så Idar Vetlesen er opptatt av å få respekt?»
«Det var pengene også, selvfølgelig. Det var ingen som var overrasket da Idar slo inn på plastisk kirurgi. Eller at han endte opp med en klinikk for et utvalgt klientell av rike og berømte. Han var alltid tiltrukket av de folkene der. Han vil være som dem, bevege seg i deres kretser. Problemet er at Idar alltid prøver litt for hardt. Jeg kan se for meg disse kjendisene som ansikt til ansikt smiler, men som bak ryggen hans kaller ham en innpåsliten, pretensiøs dust.»
«Vil du si at han er en person som er villig til å gå langt for å nå sine mål?»
Mathias tenkte seg om. «Idar har alltid vært på leting etter noe som kunne gi ham berømmelse. Problemet til Idar er ikke at han ikke er handledyktig, men at han aldri har funnet det store prosjektet sitt. Sist jeg snakket med ham lød han frustrert, ja, nesten deprimert.»
«Ser du for deg at han kan finne et prosjekt som kan gi ham berømmelse? Noe som ligger utenfor medisin, kanskje?»
«Det har jeg ikke tenkt over, men kanskje. Han er jo ikke den fødte lege, akkurat.»
«På hvilken måte?»
«På samme måte som Idar beundrer de vellykkede, forakter han de svake og syke. Han er ikke den eneste legen som gjør det, men den eneste som sier det rett ut.» Mathias lo. «Vi andre i vennegjengen startet som høylytte idealister som på et eller annet tidspunkt ble mer opptatt av overlegestillinger, nedbetaling av den nye garasjen og overtidssatser. Idar har i hvert fall ikke sviktet noen idealer; han var slik fra starten av.»
Idar Vetlesen lo høyt. «Sa Mathias virkelig det? At jeg ikke har sviktet noen idealer?»
Han hadde et pent, nesten feminint ansikt med øyebryn så smale at en kunne mistenke dem for å være nappet, og tenner så hvite og jevne at en kunne mistenke dem for ikke å være hans egne. Huden så myk og retusjert ut, og håret var tett og bølget vitalt. Han så kort sagt atskillig yngre ut enn sine trettisju år.
«Jeg veit jo ikke hva han mente med det,» løy Harry.
De satt i hver sin dype lenestol i et bibliotek i en stor, hvit villa av den gamle, ærverdige typen på Bygdøy. Hans barndomshjem, hadde Idar Vetlesen forklart ham da han hadde ledet Harry gjennom to store mørke stuer og inn i et rom med veggene dekket av bøker. Mikkjel Fønhus. Kjell Aukrust. Einar Gerhardsens Tillitsmannen. Bred, folkelig litteratur og politikerbiografier. En hel hylle med gulnede utgaver av Det Beste. Harry hadde ikke sett en eneste tittel fra etter 1970.
«Å, jeg vet nok hva han mente,» klukklo Idar.
Det ante Harry hva Mathias hadde ment med at de to hadde hatt mye moro på Marienlystklinikken: de konkurrerte antagelig om å le mest.
«Mathias, den hellige faen. Heldige, mener jeg. Nei, for faen, jeg mener begge deler.» Idar Vetlesens latter skrallet. «De sier de ikke tror på Gud, men mine godfjotter av noen kolleger er noen vettskremte moralske strebere som samler på gode gjerninger fordi de innerst inne er livredde for å brenne i helvete.»
«Og det er ikke du?» spurte Harry.
Idar hevet et av sine fint formede øyebryn og så interessert på Harry. Han var iført et par myke, lyseblå innesko med løse lisser, olabukser og en hvit tennisskjorte med en polospiller på venstre bryst. Harry kom ikke på hva merket het, bare at han av en eller annen grunn forbandt det med kjedelige typer.
«Jeg kommer fra en praktisk anlagt familie, førstebetjent. Faren min var taxisjåfør. Vi tror på det vi ser.»
«Mm. Fint hus for en taxisjåfør.»
«Han var taxieier, hadde tre løyver. Men her på Bygdøy er og blir en som kjører drosje en tjener, en plebeier.»
Harry så på legen og prøvde å avgjøre om han gikk på speed eller andre piller. Vetlesen satt tilbakelent i stolen på en nesten overdrevet avslappet måte, som om han ville skjule en rastløshet eller oppspilthet. Harry hadde tenkt det samme da han hadde ringt og forklart at politiet ønsket svar på noen spørsmål, og Idar Vetlesen nesten overstrømmende hadde invitert ham hjem.
«Men du ville ikke kjøre taxi,» sa Harry. «Du ville … forskjønne mennesker?»
Vetlesen smilte. «Du kan si at jeg falbyr mine tjenester på forfengelighetens marked. Eller at jeg reparerer menneskets ytre for å lindre smerte i det indre. Velg selv. Jeg gir egentlig faen.» Vetlesen lo som om han hadde diskontert en sjokkert reaksjon fra Harry. Da denne ikke kom, la Vetlesen ansiktet i mer alvorlige folder. «Jeg ser på meg selv som en skulptør. Jeg har ikke noe kall. Jeg liker å forandre på utseende, å forme ansikter. Har alltid likt det. Jeg er god på det, og folk betaler meg for det. Det er alt.»
«Mm.»
«Men det betyr ikke at jeg er helt uten prinsipper. Og taushetsplikten er en av dem.»
Harry svarte ikke.
«Jeg snakket med Borghild,» sa han. «Jeg vet hva du er ute etter, førstebetjent. Og jeg skjønner at dette er en alvorlig sak. Men jeg kan ikke hjelpe deg. Jeg er bundet av min taushetsplikt.»
«Ikke nå lenger.» Harry tok et sammenbrettet ark ut av innerlomma og la det på bordet mellom dem. «Dette er en erklæring undertegnet av faren til tvillingene som fritar deg.»
Idar ristet på hodet. «Det hjelper ikke.»
Harry rynket pannen forbauset: «Å?»
«Jeg kan ikke si hvem som har vært hos meg og sagt hva, men jeg kan si på generell basis at de som kommer til en lege med sine barn, er beskyttet av taushetsplikten også overfor sin ektefelle om de ønsker det.»
«Hvorfor skulle Sylvia Ottersen skjule for sin mann at hun var her med tvillingene?»
«Vår praksis kan synes stivnakket. Men husk at mange av våre klienter er kjente mennesker som er utsatt for sladder og uønsket omtale. Gå på Kunstnernes Hus en fredagskveld og se deg rundt. Du aner ikke hvor mange av dem som har fått justert litt her og der på min klinikk. Og som ville besvime bare ved tanken på at det ble kjent at de har vært her. Vårt renommé bygger på diskresjon. Hvis det skulle komme fram at vi er slepphendte med pasientopplysninger, vil følgene være katastrofale for klinikken. Det er jeg sikker på at du skjønner.»
«Vi har to drapsofre og ett eneste sammenfall,» sa Harry. «At de begge har vært på din klinikk.»
«Det verken vil eller kan jeg bekrefte. Men la oss for hypotesens skyld anta at det er tilfelle.» Vetlesen veivet i luften med en hånd. «Hva så? Norge er et land med få mennesker og enda færre leger. Vet du hvor mange håndtrykk vi alle er fra å ha hilst på hverandre? Den tilfeldigheten at de skulle ha vært hos samme lege er ikke mer oppsiktsvekkende enn at de skulle ha befunnet seg på samme trikk på et tidspunkt. Noen gang truffet venner på trikken?»
Harry kunne ikke komme på en eneste gang. For det første tok han ikke trikken så ofte.
«Det var en lang tur å kjøre for å bli fortalt at du ikke vil fortelle meg noe,» sa Harry.
«Beklager. Jeg inviterte deg hit fordi jeg gikk ut fra at alternativet var å måtte møte på Politihuset. Hvor pressen akkurat nå har døgnvakt for å sjekke hvem som kommer og går. Jo takk, jeg kjenner de folkene …»
«Du veit at jeg kan få en rettskjennelse som setter taushetsplikten din til side?»
«Gjerne for meg,» sa Vetlesen. «For i så tilfelle har jo klinikken sitt på det tørre. Men inntil da …» Han dro en imaginær glidelås for munnen.
Harry flyttet seg i stolen. Han visste at Idar visste at han visste. At for å få tingretten til å sette til side taushetsplikten, selv i en drapssak, krevde de klare indisier på at legens opplysninger måtte være av betydning. Og hva hadde de? Som Vetlesen selv sa; et møte på trikken. Harry kjente en trang til å gjøre noe. En drink. Eller løfte jern. Tungt og lenge. Han trakk pusten:
«Jeg er uansett nødt til å spørre hvor du var tredje og femte november om kvelden.»
«Jeg regnet med det,» smilte Vetlesen. «Så jeg har tenkt. Jeg var her sammen med … ja, her er hun jo.»
En eldre kvinne med musegrått hår hengende som en gardin rundt hodet, kom inn i rommet med museskritt og et sølvbrett med to kaffekopper som klirret faretruende. Ansiktet hadde et uttrykk som om det var kors og tornekrone hun bar. Hun kastet et blikk på sønnen som straks spratt opp og overtok brettet.
«Takk, mor.»
«Knyt skolissene dine.» Hun snudde seg halvt mot Harry. «Skal noen informere meg om hvem som kommer og går i huset mitt?»
«Det er førstebetjent Hole, mor. Han lurer på hvor jeg var på kvelden i går og for tre dager siden.»
Harry, reiste seg og rakte fram hånden.
«Selvfølgelig husker jeg,» sa hun og ga Harry et oppgitt ansiktsuttrykk og en beinete hånd med leverflekker. «I går så vi jo på det debattprogrammet hvor curlingvennen din var med. Og jeg likte ikke det han sa om Kongehuset. Hva er det han heter igjen?»
«Arve Støp,» sukket Idar.
Den gamle damen lente seg fram mot Harry. «Han sa at vi burde legge ned hele Kongehuset. Kan De tenke Dem å si noe så forferdelig? Hvor hadde vi vært om det ikke hadde vært for kongefamilien under krigen?»
«Akkurat der vi er,» sa Idar. «Sjelden har et statsoverhode gjort mindre fra eller til i en krig. Og han sa også at den brede støtten til monarkiet er det endelige beviset på at folk flest tror på troll og alver.»
«Er det ikke fryktelig?»
«I sannhet, mor,» smilte Idar, la en hånd på skulderen hennes og så ut som han i samme øyeblikk fikk øye på klokka, en Breitling som virket stor og klumpete på det smale håndleddet. «Hei sann! Jeg må dra nå, Hole. Vi får skynde oss med denne kaffen.»
Harry ristet på hodet og smilte til fru Vetlesen. «Den er sikkert god, men jeg får ha den til gode.»
Hun sukket tungt, mumlet noe uhørlig, grep brettet og tøflet ut igjen.
Da Idar og Harry var kommet ut i gangen, snudde Harry seg. «Hva mente du med 'heldig'?»
«Unnskyld?»
«Du sa at Mathias Lund-Helgesen ikke bare var en hellig, men en heldig faen?»
«Å det! Bare dette fruentimmeret han har ordnet seg med. Mathias er ellers en ganske tafatt fyr på det området, men hun har visst hatt et par dårlige mannfolk i livet sitt. Trengte vel en godfjott som ham. Ja, ikke si til Mathias at jeg sa det. Eller forresten, bare si det.»
«Vet du forresten hva anti-SCL-70 er?»
«Det er et antistoff i blodet. Kan tyde på sklerodermi. Kjenner du noen som har det?»
«Jeg vet ikke engang hva sklerodermi er.» Harry visste at han burde la det fare. Han ville la det fare. Men han greide ikke: «Så Mathias sa hun hadde hatt dårlige mannfolk?»
«Min fortolkning. Sankt Mathias bruker ikke ord som dårlig om mennesker, i hans øyne har mennesker kun forbedringspotensial.» Idar Vetlesens latter kastet ekko innover i de mørke stuene.
Da Harry hadde takket for seg, fått på seg bootsene og sto på trappa utenfor, snudde han seg og så – idet døra gled igjen – at Idar satt bøyd og knyttet skolissene.
På vei tilbake ringte Harry til Skarre, ba ham printe ut bildet av Vetlesen fra websiden til klinikken og gå over til Narkoavsnittet og sjekke om noen av spanerne hadde sett ham kjøpe speed.
«På gata?» spurte Skarre. «Har ikke alle leger sånt i medisinskapet?»
«Jo, men rapporteringsrutinene for dopbeholdningene nå er så strenge at en lege heller kjøper amfetaminen sin av en langer i Skippergata.»
De la på, og Harry ringte Katrine på kontoret.
«Ingenting foreløpig,» sa hun. «Jeg går herfra nå. På vei hjem?»
«Ja.» Harry nølte. «Hva tror du om muligheten til å få en rettskjennelse som fritar Vetlesen for taushetsplikten?»
«Med det vi har? Jeg kan selvfølgelig ta på meg et ekstra kort skjørt, stikke bort på Tinghuset og finne en dommer i den riktige alderen. Men jeg tror ærlig talt vi kan glemme det.»
«Enig.»
Harry styrte mot Bislett. Tenkte på sin tomme, demonterte leilighet. Så på klokka. Ombestemte seg og svingte nedover Pilestredet i retning Politihuset.
Klokka var to på natta da Harry igjen hadde en søvndrukken Katrine på telefonen.
«Hva er det nå?» sa hun.
«Jeg er på kontoret og har kikket på det du har. Du sa at alle de savnede kvinnene hadde mann og barn. Jeg tror det kan være noe der.»
«Hva da?»
«Jeg aner ikke, jeg måtte bare høre meg selv si det høyt til noen. Så jeg kunne avgjøre om det lyder idiotisk.»
«Og hvordan lyder det?»
«Idiotisk. God natt.»
Eli Kvale lå med vidåpne øyne. Ved siden av henne pustet Andreas tungt og ubekymret. En strime månelys falt inn mellom gardinene og på veggen, på krusifikset hun hadde kjøpt under bryllupsreisen til Roma. Hva var det som hadde vekket henne? Var det Trygve, var han oppe? Middagen og kvelden hadde forløpt akkurat slik hun hadde håpet. Hun hadde sett på glade, blanke ansikter i skinnet fra stearinlysene, og de hadde alle snakket i munnen på hverandre, så mye de hadde hatt å fortelle! Mest Trygve. Og når han fortalte om Montana, om studiene og vennene sine der, var hun blitt taus og hadde bare sett på denne gutten, denne unge mannen, som var i ferd med å bli voksen, å bli det han ville bli, å velge seg et liv. Det var det hun var gladest for: at han kunne velge. Åpent og fritt. Ikke som henne. Ikke i det skjulte, i hemmelighet.
Hun hørte huset knirke, hørte veggene snakke med hverandre.
Men det hadde vært en annen lyd, en fremmed lyd. En lyd utenfra.
Hun sto opp fra senga, gikk bort til vinduet og gløttet på gardinene. Det hadde snødd. Epletrærne hadde fått lodne grener og måneskinnet ble reflektert i det tynne hvite laget på bakken slik at alle detaljene i hagen trådte fram. Blikket hennes gled fra porten mot garasjen, usikker på hva det lette etter. Så stoppet det. Forbauset og skrekkslagent trakk hun pusten. Ikke begynn nå igjen, sa hun til seg selv. Det må være Trygve. Han har jetlag, har ikke fått sove og har gått ut. Fotsporene gikk fra porten og rett bort til under vinduet hvor hun sto. Som en linje av svarte punktum i det tynne snølaget. En kunstpause før bokstavene.
Det gikk ikke noe spor tilbake.
Kapittel 12
Dag 7. Konversasjonen
«En av gutta på Nark kjente ham igjen,» sa Skarre. «Da jeg viste fram bildet av Vetlesen, sa spaneren at han hadde sett ham flere ganger i krysset Skippergata Tollbugata.»
«Hva er i det krysset?» spurte Gunnar Hagen som hadde insistert på å få bli med på mandags morgenmøte på Harrys kontor.
Skarre så usikkert på Hagen som om han ville sjekke om POB-en spøkte.
«Pusherne, horene, kundene,» sa han. «Det er det nye stedet etter at vi jagde dem bort fra Plata.»
«Bare der?» sa Hagen og strakte på haken. «Jeg er blitt fortalt at de er mer spredt nå.»
«Det er liksom sentrum,» sa Skarre. «Men det er klart, du finner dem nedover mot Børsen og oppover mot Norges Bank. Rundt Astrup Fearnley Museet, Gamle Logen og kafeen til Bymisjonen …» Han stoppet opp da Harry gjespet høylytt.
«Sorry,» sa Harry uskyldig. «Det har vært en slitsom helg. Fortsett.»
«Spaneren kunne ikke huske å ha sett ham kjøpe dop. Han mente Vetlesen vanket på Leon.»
I det samme kom Katrine Bratt inn døra. Hun var bustet på håret, blek og smal i øynene, men sang et fornøyd og bergensk «god morgen» mens hun så seg rundt etter en stol. Bjørn Holm spratt opp fra sin, slo ut med hånden og gikk for å hente en ny.
«Leon i Skippergata?» sa Hagen. «Er det et sted de selger narkotika?»
«Kan godt hende,» sa Skarre. «Men jeg har sett flere av negerhorene gå inn der, så det er vel et såkalt massasjested.»
«Neppe,» sa Katrine Bratt som sto med ryggen mot dem for å henge kåpen på stumtjeneren. «Massasjesteder er en del av innemarkedet, og det er vietnameserne som har det nå. De holder til i utkanten, i diskré boligområder, bruker asiatiske damer og holder seg unna territoriet til det afrikanske utemarkedet.»
«Jeg mener jeg har sett det henger en plakat for billige rom på utsida av det stedet,» sa Harry. «Fire hundre kroner natta.»
«Nettopp,» sa Katrine. «De har små rom som på papiret leies for et døgn, men i praksis på timebasis. Svarte penger, kundene forlanger ikke akkurat kvittering. Og svarte damer. Og svart hallik. Men hotelleieren, som tjener mest, er hvit.»
«Skråsikker dame,» flirte Skarre til Hagen. «Pussig at Sedelighet i Bergen plutselig vet så mye om horehus i Oslo.»
«De er nokså like overalt,» sa Katrine. «Vil du vedde mot på noe av det jeg sa?»
«Eieren er pakkis,» sa Skarre. «To hundre spenn.»
«Deal.»
«Vel,» sa Harry og slo hendene sammen. «Hva sitter vi her for?»
Eieren av hotell Leon het Børre Hansen, kom fra Solør og hadde hud like gråhvit som slapset de såkalte gjestene tråkket med seg inn og la igjen på den slitte parketten foran skranken med et skilt over hvor det sto RESPESJON med svarte bokstaver. Siden verken klientellet eller Børre var spesielt opptatt av rettskrivning, hadde skiltet stått uimotsagt like lenge som Børre hadde hatt det; fire år. Før det hadde han reist Sverige på kryss og tvers og solgt bibler, prøvd seg på grensehandel med utrangerte pornofilmer på Svinesund og skaffet seg en aksent som hørtes ut som en mellomting mellom en dansemusiker og predikant. Det var på Svinesund han hadde truffet Natasja, en russisk erotisk danserinne, og det var med nød og neppe de hadde unnsluppet hennes russiske manager. Natasja hadde fått nytt navn og bodde nå hos Børre i Oslo. Han hadde overtatt Leon etter tre serbere som av ulike grunner ikke lenger kunne oppholde seg i landet, og fortsatt der de slapp ettersom det ikke hadde vært noen grunn til å endre konseptet; romutleie på kort – ofte svært kort – basis. Inntektene kom stort sett i form av kontanter, og gjestene var ikke kravstore hva standard og vedlikehold angikk. Det var en god forretning. En forretning han ikke var interessert i å miste. Derfor mislikte han alt ved de to personene som sto foran ham, og aller mest ID-kortene deres.
Den store mannen med piggsveis la et bilde på disken. «Sett denne fyren?»
Børre Hansen ristet på hodet, tross alt lettet over at det ikke var ham de var ute etter.
«Sikker?» sa mannen, la albuene på disken og lente seg fram.
Børre så på bildet én gang til og tenkte at han burde sett nøyere på det ID-kortet, denne fyren så mer ut som dophuene som hang rundt i gatene her enn en politimann. Og jenta bak ham så heller ikke ut som en politikvinne. Hun hadde riktignok det harde blikket, horeblikket, men resten av henne var dame, hundre prosent dame. Hadde hun fått seg en hallik som ikke ranet henne, kunne hun femdoblet lønna si, minst.
«Vi veit at du driver et horehus her,» sa politimannen.
«Jeg driver et legitimt hotell, jeg har lisens og alle papirene i orden. Vil dere se?» Børre pekte mot det lille kontoret rett bak resepsjonen.
Politimannen ristet på hodet. «Du leier ut rom til horer og kundene deres. Det er forbudt ved lov.»
«Hør nå her,» sa Børre og svelget. Samtalen hadde tatt den retningen han hadde fryktet. «Jeg legger meg ikke opp i hva gjestene mine driver med så lenge de gjør opp for seg.»
«Men det gjør jeg,» sa politimannen lavt. «Se nøyere på bildet.»
Børre så. Bildet måtte være tatt for noen år siden, for han så så ung ut. Ung og ubekymret, uten spor av det desperate, fortvilte.
«Sist jeg sjekket var ikke prostitusjon i Norge ulovlig,» sa Børre Hansen.
«Nei,» sa politikvinnen. «Men å drive bordell er det.»
Børre Hansen gjorde sitt beste for å sette opp et indignert ansiktsuttrykk.
«Som du veit er politiet pålagt med jevne mellomrom å sjekke at hotellforskriftene følges,» sa politimannen. «Som at det er rømningsvei ved brann fra alle rom.»
«Godkjent oppbevaring av registreringsskjema for utenlandske gjester,» sa politikvinnen.
«Faksmaskin for inngående gjesteforespørsler fra politiet.»
«Momsregnskap.»
Tampen brant. Det var politimannen som satte inn nådestøtet.
«Vi vurderer å sende over Økokrim for å sjekke regnskapene holdt opp mot personene spanerne våre har registrert komme og gå de siste ukene.»
Børre Hansen kjente han ble kvalm. Natasja. Huslånet. Og en begynnende panikk ved tanken på iskalde, svarte vinterkvelder på fremmede trapper med bibler under armene.
«Eller vi kan la være,» sier politimannen. «Det er jo et prioriteringsspørsmål. Et spørsmål om bruk av politiets begrensede ressurser. Ikke sant, Bratt?»
Politikvinnen nikket.
«Han leier rom her to ganger i uka,» sa Børre Hansen. «Alltid samme rommet. Han er der hele kvelden.»
«Hele kvelden?»
«Han får flere besøk.»
«Hvite eller svarte?» spurte kvinnen.
«Svarte. Bare svarte.»
«Hvor mange?»
«Jeg vet ikke. Det varierer. Åtte. Tolv.»
«Samtidig?» datt det ut av politikvinnen.
«Nei, de skifter på. Noen kommer to og to. De går jo ofte i par på gata også.»
«Jøss,» sa politimannen.
Børre Hansen nikket.
«Hvilket navn skriver han seg inn under?»
«Husker ikke.»
«Men vi finner det vel i gjesteboka? Og i regnskapet?»
Børre Hansens skjorterygg var blitt våt av svette under den blanke dressjakka. «De kaller ham Doctor White. Damene som spør etter ham, altså.»
«Doktor?»
«Ikke vet jeg. Han …» Børre Hansen nølte. Han ville ikke si mer enn nødvendig. På den annen side ville han vise samarbeidsvilje. Og dette var allerede en tapt kunde. «Han har med seg en sånn stor doktorveske. Og ber alltid om … ekstra håndklær.»
«Oi,» sa kvinnen. «Dette er skeivt. Har du sett blod når du rengjør rommet?»
Børre svarte ikke.
«Hvis du rengjør rommet,» korrigerte politimannen. «Nå?»
Børre sukket. «Ikke mye, ikke mer enn …» Han holdt inne.
«Enn vanlig?» spurte kvinnen sarkastisk.
«Jeg tror ikke han skader dem,» skyndte Børre Hansen seg å si, og angret i det samme.
«Hvorfor ikke?» smalt det fra politimannen.
Børre trakk på skuldrene. «Da hadde de vel ikke kommet tilbake.»
«Og det er kun kvinner?»
Børre nikket. Men politimannen må ha registrert noe. En nervøs stramming i halsmuskulaturen, et lite rykk i øyets slimete rødsprengte hinne.
«Menn?» spurte han.
Børre ristet på hodet.
«Gutter?» spurte politikvinnen som nå tydeligvis været det samme som kollegaen.
Børre Hansen ristet på hodet igjen, men med den lille, nesten umerkelige forsinkelsen som oppstår når hjernen må velge mellom alternativer.
«Barn,» sa politimannen og senket pannen som om han ville til å stange. «Han har hatt barn der?»
«Nei!» utbrøt Børre og kjente svetten springe ut over hele kroppen. «Aldri! Der setter jeg grensen. Det har bare vært to ganger … Og de kom ikke inn, jeg kastet dem rett ut på gata igjen!»
«Afrikanske?» spurte mannen.
«Ja.»
«Gutter eller jenter?»
«Begge deler.»
«Kom de alene?» spurte Katrine.
«Nei, sammen med kvinner. Mødrene, tror jeg. Men som sagt, jeg slapp dem ikke opp til rommet hans.»
«Du sa han kommer to ganger i uka. Er det faste tidspunkter?»
«Mandag og torsdag. Fra åtte til elleve. Og han er alltid presis.»
«I kveld altså?» sa mannen og så på kollegaen. «Vel, takk for hjelpen.»
Børre slapp lufta ut av lungene og oppdaget at leggene verket, at han hadde stått på tærne hele tiden. «Bare hyggelig,» smilte han.
Politifolkene gikk mot døra. Børre visste at han burde holde kjeft, men også at han ikke kom til å få sove om han ikke fikk forsikringen.
