Jø Nesbø - Snømannen Part 8 (2)
«Ingen synger falskt så flott som Morten Harket,» sa en stemme ved siden av Støp.
Han snudde seg. Og visste med en gang at han hadde sett henne før, for han glemte aldri en vakker kvinne. Det han oftere og oftere glemte, var hvem, hvor og når. Hun var slank, hadde en sort, enkel kjole med splitt som fikk ham til å tenke på noen. På Birte. Birte hadde hatt en sånn kjole.
«Det er skandaløst,» sa han.
«Det er en vanskelig tone å treffe,» sa hun uten å ta blikket fra vokalisten.
«Det er skandaløst at jeg ikke husker navnet ditt. Jeg vet bare at vi har møttes før.»
«Ikke møttes,» sa hun. «Du stirret bare på meg.» Hun strøk det sorte håret bort fra ansiktet. Hun var pen på en klassisk, litt streng måte. Kate Moss-pen. Birte hadde vært Pamela Anderson-pen.
«Akkurat det synes jeg kan unnskyldes,» sa han og kjente at han våknet, at blodet begynte å strømme i kroppen og brakte champagnen til de delene av hjernen som gjorde ham lett og ikke bare døsig.
«Hvem er du?»
«Jeg heter Katrine Bratt,» sa hun.
«Ja vel. Er du en av våre annonsører, Katrine? Bankforbindelse? Utleier? Frilansfotograf?»
For hvert spørsmål ristet Katrine smilende på hodet.
«Jeg er en partycrasher,» sa hun. «En av dine kvinnelige journalister er en venninne av meg. Hun fortalte hvem som skulle spille etter middagen, og at jeg bare kunne ta på meg en kjole og gli inn her. Lyst til å kaste meg ut?»
Hun løftet champagneglasset til leppene sine. De var ikke så fyldige som han likte dem, men dyprøde og fuktige. Hun hadde fortsatt blikket mot scenen, så han kunne fritt studere profilen hennes. Hele profilen. Den svaie ryggen, brystenes perfekte hvelving. Ikke nødvendigvis silikon, kanskje bare en bra BH. Men kunne de ha ammet et barn?
«Jeg vurderer det,» sa han. «Noen argumenter å føre i marken?»
«Holder det med en trussel?»
«Kanskje.»
«Jeg så at paparazziene utenfor venter på at kjendisgjestene dine skal komme ut med kveldens fangst. Hva om jeg fortalte dem om journalistvenninnen min? At hun fikk beskjed om at fremtidsutsiktene i Liberal var dårlige etter at hun hadde avvist tilnærmelsene dine.»
Arve Støp lo høyt og hjertelig. Han så at de alt hadde tiltrukket seg nysgjerrige blikk fra andre gjester. Da han lente seg mot henne, merket han at parfymelukten hennes ikke var ulik den eau de cologne han selv brukte.
«For det første er jeg overhodet ikke redd for et dårlig rykte, aller minst blant mine kolleger i sladrepressen. For det andre er venninnen din ubrukelig som journalist, og for det tredje lyver hun. Jeg har knullet henne tre ganger. Og det kan du godt fortelle paparazziene. Er du gift?»
«Ja,» sa den fremmede kvinnen, snudde seg mot scenen og skiftet fot i kjolesplitten så han fikk et glimt av mønsteret i strikken øverst på en stay up-strømpe. Arve Støp kjente han var tørr i munnen og tok en slurk til av champagneglasset. Så på flokken av trippende kvinner foran scenekanten. Pustet gjennom nesen. Han kunne kjenne lukten av fitte helt hit.
«Har du barn, Katrine?»
«Vil du at jeg skal ha barn?»
«Ja.»
«Hvorfor det?»
«Fordi mødre gjennom å skape liv har opplevd å underkaste seg naturen, og det gir dem en dypere livsinnsikt enn andre kvinner. Og menn.»
«Bullshit.»
«Ja. Det gjør at dere ikke så desperat leter etter en potensiell far. Dere vil bare være med på leken.»
«OK,» lo hun. «Da har jeg barn. Hva liker du å leke?»
«Oi,» sa Støp og så på klokka. «Her rykker vi fort fram.»
«Hva liker du å leke?»
«Alt.»
«Fint.»
Sangeren lukket øynene, grep rundt mikrofonen med begge hender og angrep låtas crescendo.
«Dette er en kjedelig fest, og jeg kommer til å gå hjem nå.» Støp satte fra seg det tomme glasset på et brett som seilte forbi. «Jeg bor på Aker Brygge. Samme inngangen som Liberal, øverste etasje. Øverste ringeklokke.»
Hun smilte tynt. «Jeg vet hvor det er. Hvor langt forsprang vil du ha?»
«Gi meg tjue minutter. Og løfte om at du ikke snakker med noen før du går. Ikke engang din venninne. Er det en avtale, Katrine Bratt?»
Han så på henne og håpet han hadde sagt riktig navn.
«Tro meg,» sa hun, og han la merke til at blikket hennes hadde et underlig skinn, som skinnet av skogbrann på himmelen. «Jeg er minst like interessert som deg i at dette holdes mellom oss to.» Hun løftet glasset. «Og du har forresten knullet henne fire ganger, ikke tre.»
Støp ga henne et siste blikk før han begynte å gå mot utgangen. Bak skalv vokalistens falsett fortsatt nesten umerkelig under lysekronene.
Det slamret i en port og høye, ivrige rop gjallet gjennom Seilduksgata. Fire ungdommer på vei fra fest til en av barene på Grünerløkka. De passerte bilen som sto parkert ved fortauskanten uten å legge merke til mannen som satt inni. Så hadde de rundet hjørnet, og det var igjen stille i gaten. Harry bøyde seg fram mot frontruten og så opp mot vinduene til Katrine Bratts leilighet.
Han kunne ha ringt Hagen, kunne ha slått alarm, fått med seg Skarre og en patruljebil. Men han kunne ta feil. Og han måtte være sikker først, det var for mye å tape, både for ham og henne.
Han steg ut av bilen og gikk bort til porten og ringte på ringeklokka uten navn i tredje etasje. Ventet. Ringte på en gang til. Så gikk han tilbake til bilen, hentet kubeinet i bagasjerommet, gikk tilbake til porten og ringte på i første etasje. En mannsperson svarte et søvnig «ja» med TV-dur i bakgrunnen. Femten sekunder senere kom mannen ned og åpnet. Harry viste ham ID-kortet.
«Jeg har ikke hørt noe husbråk,» sa mannen. «Hvem var det som ringte dere?»
«Jeg kommer meg ut igjen på egen hånd,» sa Harry. «Takk for hjelpen.»
Døra i tredje etasje hadde heller ikke noe navnskilt. Harry banket på, la øret mot det kalde treverket og lyttet. Så kjørte han spissen på kubeinet inn mellom døra og karmen rett over låsen. Siden gårdene på Grünerløkka i sin tid ble bygget for arbeidere som jobbet på fabrikkene langs Akerselva og følgelig med billigst mulig materiale, gikk Harrys andre innbrudd på under en time lett.
Han ble stående et par sekunder i mørket i gangen og lytte før han slo på lyset. Så ned på skostativet foran seg. Seks par sko. Ingen av dem store nok til å tilhøre en mann. Han løftet det ene paret, støvlene Katrine hadde brukt tidligere i dag. Sålene var fremdeles våte.
Han gikk inn i stua. Tente lommelykta i stedet for taklyset så hun ikke skulle se fra gata at hun hadde gjester.
Lyskjeglen sveipet over slipte furugulv med store spriker mellom bordene, en enkel, hvit sofa, lave bokhyller og en forsterker av det eksklusive merket Linn. Ved veggen var en alkove med en smal, oppredd seng og en kjøkkenkrok med komfyr og kjøleskap. Inntrykket var strengt, spartansk og ryddig. Som hos ham selv. Lyskjeglen hadde fanget inn et ansikt som stirret stivt på ham. Og så et ansikt til. Og enda ett. Sorte tremasker med utskjæringer og malte mønstre.
Han så på klokka. Elleve. Lot kjeglen vandre videre.
Over det eneste bordet i rommet var avissider stiftet opp. De dekket veggen fra gulv til tak. Han gikk nærmere. Lot blikket gli langs utklippene mens han kjente pulsen begynne å tikke som en geigerteller.
Det var drapssaker.
Mange drapssaker, ti eller tolv, noen så gamle at avispapiret var gulnet. Men Harry husket dem alle klart og tydelig. Han husket dem fordi de alle hadde én ting til felles: At det var han selv som hadde ledet etterforskningen.
På bordet, ved siden av en PC og en printer, lå en bunke mapper. Etterforskningsrapporter. Han åpnet én av dem. Det var ikke noen av hans saker, men fra drapet på Laila Aasen på Ulriken. Den andre var fra Onny Hetlands forsvinning i Fjellsiden. Den tredje mappen var om politivoldsaken i Bergen, om anklagene mot Gert Rafto. Harry bladde. Oppdaget det samme bildet av Rafto som han hadde sett på kontoret til Müller-Nilsen. Når han så det nå, var det helt åpenbart.
Ved siden av printeren lå en bunke ark. Det var tegnet noe på det øverste. En rask, amatørmessig utført blyantskisse, men motivet var tydelig nok. En snømann. Ansiktet var avlangt, som om det rant ut, smeltet, kulløynene døde og gulroten lang og tynn og pekte ned. Harry bladde igjennom arkene. Det var flere tegninger. Alle av snømenn, de fleste bare av ansiktet. Masker, tenkte Harry. Dødsmasker. Ét av ansiktene hadde fuglenebb, små menneskearmer på siden og fugleføtter på undersiden. Et annet hadde grisenese og flosshatt.
Harry startet ransakingen i den ene enden av rommet. Og sa til seg selv det samme som han hadde sagt til Katrine på Finnøy: Tøm hjernen for forventninger og se, ikke let. Han gikk igjennom alle skap og skuffer, rotet igjennom kjøkkenutstyr og vaskeremedier, klær, eksotiske shampooer og fremmede kremer på badet, hvor lukten av parfymen hennes fortsatt hang tungt i lufta. Gulvet i dusjen var vått og på vasken lå en q-tip med merker etter mascara. Han gikk ut igjen. Han visste ikke hva han lette etter, bare at det ikke var her. Han rettet ryggen og så seg rundt.
Feil.
Det var her. Han hadde bare ikke funnet det ennå.
Han skjøv bøkene ut av hyllene, åpnet docisternen, sjekket om gulv eller vegger hadde løse bord, snudde madrassen i sengealkoven. Så var han ferdig. Han hadde lett overalt. Resultatløst. Om det ikke hadde vært for ransakingens viktigste læresetning; at det er like mye det du ikke finner som det du finner. Og han visste nå hva det var han ikke hadde funnet. Harry så på klokka. Så begynte han å rydde etter seg.
Det var først da han la tegningene på plass at han kom på at han ikke hadde sjekket printeren. Han dro ut arkskuffen. Det øverste arket var gulaktig og tykkere enn vanlige printerark. Han løftet det opp. Det hadde en spesiell lukt, som om det var svakt krydret eller brent. Han holdt arket opp mot skrivebordslampen mens han lette etter merket. Og fant det. Nederst i høyre hjørne, et slags vannmerke inne mellom de fine papirfibrene som syntes mot den elektriske pæren. Det var som blodårene i halsen utvidet seg, som blodet plutselig hadde fått det travelt, som hjernen skrek på mer oksygen.
Harry slo på PC-en. Så på klokka igjen og lyttet mens den brukte evigheter på å klargjøre operativsystem og programmer. Han gikk rett på søkefunksjonen og tastet inn et enkelt ord. Kakket på musen over «Søk». En glad, animert hund kom til syne, hoppende opp og ned mens den gjødde stumt i et forsøk på å korte ventetiden. Harry stirret på teksten som febrilsk skiftet etter som dokumentene ble gjennomlyst. Flyttet blikket til rubrikken hvor det foreløpig sto «søketeksten funnet i 0 dokumenter». Han sjekket at søkeordet var riktig skrevet. Toowoomba. Han lukket øynene. Hørte maskinen male dypt, som en kosesyk katt. Så stoppet den. Harry åpnet øynene. «Søketeksten funnet i 1 dokumenter.»
Han la pilen over ikonet for Word-dokumentet. En opplysning i et gult rektangel spratt opp. «Sist endret 9. september.» Han kjente at fingeren skalv lett da han dobbeltklikket. Den hvite bakgrunnen til den korte teksten skinte ut i rommet. Det var ingen tvil. Ordene var identiske med dem i brevet fra Snømannen.
Kapittel 25
Dag 19. Deadline
Arve Støp lå i en seng som var sydd på mål og vekt i Misuku-fabrikken i Osaka og skipet ferdig montert til et garveri i Chennai i India, fordi delstaten Tamil Nadus lover ikke tillot direkteeksport av denne type dyreskinn. Det hadde tatt et halvt år fra bestilling til han hadde fått senga, men det hadde vært verdt ventetiden. Som en geisha føyde den seg perfekt etter kroppen hans, støttet ham der det trengtes og tillot ham å regulere den i alle ønskelige plan og retninger.
Han stirret på takviftens teakbladers langsomme rotasjon.
Hun var i heisen på vei opp til ham. Han hadde forklart på porttelefonen at han ventet på henne på soverommet, og hadde latt døra til leiligheten stå oppe. Boxershortsens kjølige silke lå mot hans alkoholvarme hud. Musikk fra en av Café Del Mar-CD-ene strømmet ut av Bose-anlegget som hadde små, kompakte og nesten skjulte høyttalere i alle rommene i leiligheten.
Han hørte hælene hennes slå mot parketten i stua. Langsomme, men bestemte skritt. Bare lyden gjorde ham hard. Om hun bare hadde visst hva hun hadde i vente …
Hånden hans søkte under senga, fingrene fant det de lette etter.
Og så sto hun i døråpningen, i silhuett mot månelyset på fjorden, og så på ham med dette halvsmilet. Hun løsnet beltet på den lange, svarte skinnfrakken og lot den falle. Han trakk pusten, men hun hadde fremdeles kjolen på under. Hun kom bort til senga og rakte fram noe gummiaktig. Det var en maske. En dyremaske i lys rosa.
«Ta på deg denne,» sa hun med nøytral, forretningsmessig stemme.
«Se det,» sa han. «En grisemaske.»
«Gjør som jeg sier.» Igjen dette underlige, gule skinnet i blikket.
«Mais oui, madame.»
Arve Støp trakk den på. Den dekket hele ansiktet, luktet oppvaskhansker, og han kunne bare så vidt skimte henne gjennom de små knappehullene til øyne.
«Og jeg vil at du skal …,» begynte han og hørte sin egen innestengte, fremmede stemme. Lenger kom han ikke før han kjente en sviende smerte over venstre øre.
«Du holder kjeft!» ropte hun.
Langsomt gikk det opp for ham at hun hadde slått ham. Han visste at han ikke burde, at det ville ødelegge rollespillet hennes, men han klarte ikke. Det var for komisk. Grisemaske! En klam, rosa gummigreie med griseører, grisenese og overbitt. Han knegget. Det neste slaget traff ham i magen med sjokkerende kraft, og han knakk sammen på midten, stønnet og falt bakover på senga. Han var ikke klar over at han ikke pustet før han kjente at det begynte å svartne. Desperat gispet han etter luft inne i den tette maska mens han kjente hendene hennes trekke armene hans bak på ryggen. Så fikk hjernen endelig oksygen og samtidig kom smertene. Og raseriet. Helvetes kvinnfolk, hva trodde hun at hun drev med! Han rykket seg fri og ville til å gripe henne, men fikk ikke hendene løs, de satt fast bak på ryggen. Han rykket til og kjente noe skarpt skjære inn i huden på håndleddene. Håndjern? Den perverse hora!
Hun rykket ham opp i sittende stilling.
«Ser du hva dette er?» hørte han stemmen hennes hviske.
Men masken hans hadde glidd sidelengs, han så ingenting.
«Jeg behøver ikke,» sa han. «Jeg kan lukte at det er fitta di.»
Slaget traff ham over tinningen og det var som en liten skipp i en CD, og da lyden var tilbake, satt han fortsatt oppreist i senga. Han kunne kjenne noe renne mellom kinnet og innsiden av masken.
«Hva i helvete er det du slår med?» ropte han. «Jeg blør, ditt gærne kvinnfolk!»
«Dette.»
Arve Støp kjente noe hardt bli presset mot nese og munn.
«Lukt,» sa hun. «Er det ikke godt? Det er stål og våpenolje. Smith & Wesson. Lukter ikke som noe annet, gjør det vel. Lukten av krutt og korditt er enda bedre. Hvis du rekker å kjenne den da.»
Bare en brutal lek, sa Arve Støp til seg selv. Et rollespill. Men det var noe annet, noe i stemmen hennes, noe med hele situasjonen. Noe som satte alt som hadde skjedd i et plutselig, nytt lys. Og for første gang på lenge – så lenge at han måtte tilbake til barndommen, så lenge at han først ikke kjente følelsen igjen – merket Arve Støp det. At han var redd.
«Sikker på at vi itte skal fyre'n opp litt?» hutret Bjørn Holm og trakk skinnjakka tettere rundt seg. «Da Amazonen kom, blei'n kjent for jævlig godt varmeapparat.»
Harry ristet på hodet og så på klokka. Halv to. De hadde sittet i Bjørn Holms bil utenfor Katrines leilighet i over en time. Natta var blågrå, og gatene tomme.
«Den var egentlig Californiakvit,» sa Bjørn Holm. «Volvo farge nummer 42. Forrige eieren lakka'n svart. Definert som veteranbil og greier nå. Bare 365 kroner i årsavgift. Ei krone om dagen …»
Bjørn Holm holdt inne da han så Harrys advarende blikk og skrudde i stedet opp David Rawlings og Gillian Welch, som var den eneste nye musikken han orket å lytte til. Han hadde spilt den over fra CD til kassett, ikke bare slik at den kunne spilles av på den ettermonterte kassettspilleren i bilen, men fordi han tilhørte den uhyre lille, men standhaftige skare musikkelskere som mente CD-en aldri hadde greid å reprodusere kassettbåndets unike, varme lydkvalitet.
Bjørn Holm visste at han snakket for mye fordi han var nervøs. Harry hadde ikke fortalt ham mer enn at Katrine Bratt måtte sjekkes ut av en sak. Og at Bjørn Holms hverdag de neste ukene ville være lettere om han ikke fikk vite hvilken sak. Og som den fredsommelige, bedagelig anlagte og intelligente person han var, hadde ikke Bjørn Holm prøvd å mase seg selv opp i trøbbel. Men det betydde ikke at han likte situasjonen. Han så på klokka.
«Hu har blitt med en eller anna fyr hematt.»
Harry rykket til. «Hva får deg til å tro det?»
«Hu er itte gift likevel, var det itte det du sa? Single damer er som oss single gutter nå for tida.»
«Og det vil si?»
«Dom fire trinna. Gå ut, observer flokken, skill ut det svakeste byttet, legg ned.»
«Mm. Fire trinn du bruker?»
«Dom tre første,» sa Bjørn Holm, justerte speilet og den røde hårsveisen. «Bare knipemus her i byen.» Bjørn Holm hadde vurdert pomade, men kommet til at det var for radikalt. På den annen side; det var kanskje det som skulle til. Kjøre linja helt ut.
«Faen,» utbrøt Harry. «Faen, faen!»
«Hæ?»
«Våt dusj. Parfyme. Mascara. Du har rett.» Førstebetjenten hadde tatt fram telefonen, tastet frenetisk og fikk svar nesten med én gang.
«Gerda Nelvik? Det er Harry Hole. Holder dere fortsatt på med prøvene? OK. Hva sier de foreløpige svarene da?»
Bjørn Holm så på mens Harry mumlet to «mm» og tre «akkurat».
«Takk,» sa Harry. «Og så lurer jeg på om noen andre fra oss har ringt tidligere i kveld og bedt om det samme. Hva? Jeg skjønner. Ja, bare ring når dere er helt ferdige.»
Harry la på. «Du kan starte motoren nå,» sa han.
Bjørn Holm vred om tenningsnøkkelen. «Å er det som skjer?»
«Vi skal til Plaza. Katrine Bratt ringte til Rettsmedisinsk tidligere i kveld for å få svaret på farskapet.»
«Alt i kveld?» Bjørn Holm ga gass og svingte mot høyre i retning Schous plass.
«De tar foreløpige tester som fastslår farskap med nittifem prosent sikkerhet. Resten av tiden bruker de bare på å øke sannsynligheten til nittini komma ni.»
«Og?»
«Det er nittifem prosent sikkerhet at faren til Ottersen-tvillingene og Jonas Becker er Arve Støp.»
«Å dæven.»
«Og jeg tror at Katrine har fulgt dine bud for en lørdagskveld. Og at byttet er Arve Støp.»
Harry ringte Operasjonssentralen og ba om assistanse mens den gamle byttemotoren brølte i de nattestille gatene på Grünerløkka. Og da de passerte Legevakten ved Akerselva og skled på trikkeskinnene i Storgata, blåste varmeapparatet ganske riktig glohet luft på dem.
Odin Nakken, journalist i VG, sto og frøs på fortauet utenfor Plaza og forbannet verden, folk generelt og jobben sin spesielt. Så vidt han kunne bedømme, var de siste gjestene i ferd med å forlate Liberals fest. Og de siste var som regel de mest interessante, de som kunne skape neste dags overskrifter. Men deadline nærmet seg, om fem minutter måtte han gå. Gå til kontoret i Akersgata noen hundre meter unna og skrive. Skrive til redaktøren at han var voksen nå, at han ikke gadd å stå som en fjortis utenfor en fest med nesa mot vindusruta, stirre inn og håpe at det kom noen ut som kunne fortelle ham hvem som hadde danset med hvem, spandert drinker på hvem, klint med hvem. Skrive at han sa opp.
Det hadde flydd et par rykter som hadde vært for fantastiske til ikke å være sanne, men dem kunne de selvfølgelig ikke trykke. Det gikk en grense, og det fantes uskrevne regler. Regler som i hvert fall hans generasjon journalister holdt seg til. For hva de nå var verdt.
Odin Nakken så seg rundt. De var bare et par journalister og fotografer som fortsatt holdt ut. Eller som hadde like sen deadline på kjendisstoff som hans egen avis. En Volvo Amazon kom mot dem i stor fart, svingte inntil fortauskanten og bremset ned. En mann hoppet ut fra passasjersetet, og Odin Nakken kjente ham straks igjen. Han signaliserte til fotografen, og de løp etter politimannen som styrte mot døra.
«Harry Hole,» peste Nakken da han var kommet rett bak ham. «Hva gjør politiet her?»
Den rødøyde politimannen snudde seg mot ham. «Går på fest, Nakken. Hvor er det det foregår?»
«Sonja Henie-salen i annen. Men den er nok over nå, er jeg redd.»
«Mm. Sett noe til Arve Støp?»
«Støp gikk tidlig hjem. Kan jeg spørre hva du vil med ham?»
«Nei. Gikk han aleine?»
«Tilsynelatende.»
Førstebetjenten bråstoppet og snudde seg mot ham: «Hva mener du?»
Odin Nakken la hodet på skakke. Han ante ikke hva dette var, men at det var noe, var han ikke i tvil om.
«Det gikk et rykte om at han sto og forhandla med ei temmelig foxy dame. Med fitteblikket på. Ikke noe vi kan trykke, dessverre.»
«Og?» brummet førstebetjenten.
«En kvinne som svarte til beskrivelsen forlot festen tjue minutter etter Støp. Hun satte seg i ei drosje.»
Hole begynte straks å gå tilbake samme vei som han hadde kommet. Odin hang seg på.
«Og du fulgte ikke etter henne, Nakken?»
Odin Nakken overhørte ikke sarkasmen, den gikk bare ikke inn på ham. Lenger.
«Hun var ingen kjendis, Hole. En kjendis som puler en ikke-kjendis er en ikke-nyhet for å si det sånn. Med mindre dama vil snakke, selvfølgelig. Og denne bare forsvant.»
«Hvordan så hun ut?»
«Slank, mørk. Pen.»
«Antrekk?»
«Lang, svart skinnfrakk.»
«Takk.» Hole hoppet inn i passasjersetet på Amazonen.
«Hei,» ropte Nakken. «Hva får jeg til gjengjeld?»
«Nattesøvn,» sa Harry. «Forvisset om at du har bidratt til å gjøre byen vår tryggere.»
Med en bister mine betraktet Odin Nakken den gamle rånebilen med rallystripene forsvinne med et hest latterbrøl. Det var på tide å komme seg av gårde. På tide å skrive den oppsigelsen. Det var på tide å bli voksen.
«Deadline,» sa fotografen. «Vi får dra og lage drittsaken vår.»
Odin Nakken sukket resignert.
Arve Støp stirret inn i mørket på maskens innside og lurte på hva hun gjorde. Hun hadde dratt ham med inn på badet etter håndjernene, presset det hun påsto var en revolver mot ribbeina hans og kommandert ham opp i badekaret. Hvor var hun? Han holdt pusten og hørte sitt eget hjerte og en knitrende, elektrisk dur. Var det et av lysstoffrørene på badet som holdt på å ta kvelden? Blodet fra tinningen hadde nådd munnviken, han kunne kjenne den metalliske, søte smaken på tungespissen.
«Hvor var du den natten Birte Becker forsvant?» Stemmen hennes kom fra borte ved dusjen.
«Her i leiligheten,» svarte Støp mens han prøvde å tenke. Hun hadde sagt hun var i politiet og i det samme hadde han husket hvor han hadde sett henne før: i curlinghallen.
«Alene?»
«Ja.»
«Og den natten Sylvia Ottersen ble drept?»
«Det samme.»
«Alene hele kvelden uten å snakke med noen?»
«Ja.»
«Ikke noe alibi, altså?»
«Jeg sier at jeg var her.»
«Godt.»
Godt? tenkte Arve Støp. Hvorfor var det godt at han ikke hadde alibi? Hva var det hun ville? Tvinge en tilståelse ut av ham? Og hvorfor hørtes det ut som den elektriske duringen ble høyere, kom nærmere?
«Legg deg ned,» sa hun.
Han gjorde som hun sa og kjente badekarets iskalde emalje svi mot huden på ryggen og lårene. Pusten hans hadde kondensert på innsiden av masken, gjort den våt, gjort det enda vanskeligere å puste. Så var stemmen der igjen, like ved nå:
«Hvordan vil du dø?»
Dø? Hun var gal. Spik, spenna gær'n. Eller var hun ikke? Han sa til seg selv at han måtte holde hodet kaldt, at hun bare prøvde å skremme ham. Kunne det være at Harry Hole sto bak, kunne det være at han hadde undervurdert den forfylla politimannen? Men hele kroppen hans skalv nå, ristet så han kunne høre Tag Heuer-klokka klirre mot emaljen, som om kroppen hadde skjønt noe hjernen ikke hadde akseptert ennå. Han gned bakhodet mot bunnen av badekaret, prøvde å rette opp grisemasken så han kunne se ut gjennom de små hullene. Han skulle dø.
Det var derfor hun hadde plassert ham i badekaret. Så det ikke skulle bli så mye søl, så alle spor raskt kunne fjernes. Sludder! Du er Arve Støp, og hun er i politiet. De vet ingenting.
«Nei vel,» sa hun. «Løft hodet.»
Masken. Endelig. Han gjorde som hun sa, kjente hendene hennes berøre pannen og bakhodet, men uten å løsne masken. Så var hendene hennes borte igjen. Noe tynt, hardt strammet rundt halsen. Hva faen? En løkke!
«Ikke …,» begynte han, men stemmen ble kuttet av da løkken presset sammen luftrøret. Håndjernene raslet og skrapet mot badekarbunnen.
«Du drepte dem alle,» sa hun og løkken ble strammet enda litt til. «Du er Snømannen, Arve Støp.»
Der. Hun hadde sagt det høyt. Mangelen på blod til hjernen gjorde at han allerede kjente seg svimmel. Han ristet energisk på hodet.
«Jo,» sa hun, og det kjentes som han skulle få hodet kuttet av da hun rykket til. «Du ble akkurat utnevnt.»
Mørket kom fort. Han løftet foten og slapp den igjen, slo hælen kraftløst i badekaret. Et hult drønn steg opp.
«Kjenner du den brusende følelsen, Støp? Det er hjernen som ikke får nok oksygen. Nokså deilig, ikke sant? Eksmannen min pleide å runke mens jeg holdt kvelertak på ham.»
Han prøvde å skrike, prøvde å få det lille som var igjen av luft i kroppen til å sprenge seg forbi løkkas jerngrep, men det var umulig. Herregud, ville hun ikke ha en tilståelse engang? Så kjente han det. Et lett sus i hjernen, som fresende champagnebobler. Var det sånn det skulle skje, så lett? Han ville ikke at det skulle være lett.
«Jeg kommer til å henge deg i stua,» sa stemmen ved øret mens en hånd klappet ham kjærlig på hodet. «Med ansiktet mot fjorden. Gi deg utsikt.»
Så kom en tynn pipelyd, som alarmen på en sånn hjertemaskin på film, tenkte han. Når kurven har flatet helt ut og hjertet ikke lenger slår.
