Jø Nesbø - Hodejegerne Part 13
Bortsett fra den unorske formelle hilsningsfrasen, var norsken hans nær perfekt. Hånden var varm, tørr, trykket fast uten å overdrive, varigheten de anbefalte tre sekundene. Blikket var rolig, nysgjerrig, våkent, smilet utvungent vennlig. Det eneste jeg hadde å utsette, var at han ikke var så høy som jeg hadde håpet. I underkant av én åtti, litt skuffende med tanke på at nederlandske menn er antropometrisk verdensmestere med en gjennomsnittlig høyde på 183,4 centimeter.
Det lød en gitarakkord. Nærmere bestemt en G11sus4, åpningsakkorden på Beatles «A Hard Day's Night» fra albumet med samme navn, 1964. Jeg visste det fordi det var jeg som hadde lagt den inn som ringetone på Prada-telefonen før Diana fikk den. Hun løftet den slanke, lekre saken til øret, nikket unnskyldende til oss og fjernet seg.
«Jeg skjønner at De akkurat har flyttet hit, herr Greve?» Jeg hørte meg selv lyde som et gammelt radioteater med mine «De» og «herr», men i innsalgsfasen er det viktig å tilpasse seg og å legge seg lavt i status. Forvandlingen skulle fort nok komme.
«Jeg arvet min bestemors leilighet i Oscars gate. Den har stått tom et par år og trengte oppussing.»
«Ja vel?»
Jeg hevet begge øyebryn smilende, nysgjerrig, men ikke påtrengende. Bare nok til at hvis han kunne og fulgte de sosiale kodene, ville han nå komme med et litt mer utfyllende svar.
«Ja,» sa Greve. «Det er et hyggelig avbrekk etter mange års hardt arbeid.»
Jeg så ingen grunn til ikke å gå rett på sak. «I HOTE, skjønte jeg.»
Han så mildt overrasket på meg. «Kjenner De firmaet?»
«Rekrutteringsfirmaet jeg jobber for har konkurrenten Pathfinder som kunde. Hørt om dem?»
«Så vidt. Holdt til i Horten, om jeg ikke husker feil. Lite, men dyktige, ikke sant?»
«De har nok vokst en del bare i løpet av de månedene De har vært borte fra bransjen.»
«Det går fort i GPS-bransjen,» sa Greve og dreide champagneglasset i hånden. «Alle tenker ekspansjon, mottoet er voks eller dø.»
«Det har jeg skjønt. Det var kanskje derfor HOTE ble kjøpt opp?»
Greves smil fikk frem et fint nett av rynker i den brunbarkede huden rundt de blekblå øynene: «Den raskeste måten å vokse på er som kjent å kjøpe seg opp. Ekspertene mener at de som ikke er blant de fem største GPS-firmaene om to år, er ferdige.»
«Det høres ikke ut som De er enig?»
«Jeg mener at innovasjon og fleksibilitet er de viktigste overlevelseskriteriene. Og at så lenge det finnes tilstrekkelig funding, er en liten enhet som kan snus fort, viktigere enn størrelse. Så jeg må innrømme at selv om jeg ble en rik mann av oppkjøpet av HOTE, var jeg mot å selge og sa opp rett etterpå. Jeg er visst ikke helt i synk med den rådende tenkning …» Igjen dette forte smilet som myket opp det harde, men velpleide ansiktet. «Men det er kan hende bare geriljakrigeren i meg. Hva tror du?»
Skifte til «du». Et godt tegn.
«Jeg vet bare at Pathfinder er ute etter ny sjef,» sa jeg og signaliserte til Nick at han skulle komme med mer champagne til oss. «En som kan stå imot oppkjøpsforsøkene fra utlandet.»
«Jaha?»
«Og for meg høres det ut som du kan være en meget interessant kandidat for dem. Interessert?»
Greve lo. Det var en behagelig latter. «Beklager, Roger, jeg har en leilighet å pusse opp.»
Fornavn.
«Jeg mente ikke om du var interessert i jobben, Clas. Bare i å snakke om den.»
«Du har ikke sett den leiligheten, Roger. Den er gammel. Og svær. I går fant jeg et nytt rom bak kjøkkenet.»
Jeg så på ham. Det var ikke bare Savile Rows skyld at dressen satt så godt på ham, han var veltrent. Nei, ikke veltrent, gjennomtrent var ordet. For her var ingen bulende muskler, bare den senete styrken som diskré vises i blodårene på hals og nakke, i holdningen, i den lave pustefrekvensen, i de blå oksygenslangene av noen arterier på håndbakene. Men likevel kunne man ane musklenes hardhet gjennom dresstoffet. Utholdende, tenkte jeg. Nådeløst utholdende. Jeg hadde allerede bestemt meg; jeg ville ha dette hodet.
