Jø Nesbø - Hodejegerne Part 25
Kapittel 7
Gravid
Klokka var seks, det hadde sluttet å regne, og i vest rant det gull ned i Oslofjorden. Jeg kjørte Volvoen inn i garasjen, slo av tenningen og ventet. Da døra hadde glidd igjen bak meg, slo jeg på kupélyset, åpnet den svarte mappen og dro ut dagens fangst. «Brosjen». Eva Mudocci.
Jeg lot blikket gli over ansiktet hennes. Munch må ha vært forelsket i henne, han kunne ikke ha greid å tegne henne slik ellers. Tegnet henne som Lotte, fanget den tause smerten, den stille villskapen. Jeg bannet lavt, trakk pusten hardt og hvesende mellom tennene. Så åpnet jeg taktrekket over hodet mitt. Det var min egen oppfinnelse, beregnet på å gjemme bilder som skulle fraktes over landegrenser. Jeg hadde bare løsnet himlingen – innertaket som det heter på bilspråket – der den var festet på toppen av frontruta. Så hadde jeg limt to bånd med borrelås på innsiden, og etter litt finskjæring rundt kupélyset i front hadde jeg det perfekte oppbevaringsstedet. Problemet med å frakte store bilder, særlig gamle, tørre oljemalerier, er at de bør ligge flatt og ikke rulles sammen, for da risikerer man at malingen krakelerer og bildet ødelegges. Frakten krever altså plass, og lasten er temmelig iøynefallende. Men med en takflate på rundt fire kvadratmeter var det plass til selv store bilder, og de var skjult for ivrige tollere med bikkjer som heldigvis ikke snuste etter maling og lakk.
Jeg skjøv Eva Mudocci på innsiden, festet taktrekket med borrelåsene, gikk ut av bilen og opp til huset.
På kjøleskapet hang en lapp fra Diana om at hun var ute med sin venninne Cathrine og ville være hjemme rundt midnatt. Det var nesten seks timer til. Jeg åpnet en San Miguel, satte meg i stolen ved vinduet og begynte å vente på henne. Hentet en flaske til og tenkte på noe jeg husket fra Johan Falkberget-boken Diana hadde lest for meg den gangen jeg hadde kusma: «Vi drikker alle alt ettersom vi er tørstige til.»
Jeg hadde ligget i senga med feber og verkende kinn og ører og lignet en svettende blåsefisk mens legen så på termometeret og sa det «ikke var så farlig». Og det hadde ikke føltes så farlig heller. Det var først etter påtrykk fra Diana at han motvillig hadde nevnt stygge ord som meningitis og orkitis som han enda mer motvillig oversatte til hjernehinnebetennelse og testikkelbetennelse. Men føyde straks til at det var «svært usannsynlig i dette tilfellet».
Diana leste for meg og la kalde omslag på pannen min. Boken var «Den fjerde nattevakt» av Johan Falkberget, og siden jeg ikke hadde annet å beskjeftige min betennelsestruede hjerne med, hørte jeg godt etter. Spesielt var det to ting jeg merket meg. For det første presten Sigismund som unnskylder en drukkenbolt med at «vi drikker alle alt ettersom vi er tørstige til». Kanskje fordi jeg for min egen del fant trøst i et slikt menneskesyn: Dersom det er din natur, er det greit.
Det andre var et sitat fra Pontoppidans forklaringer, hvor han slår fast at et menneske kan drepe et annet menneskes sjel, kan smitte det, dra det med seg ned i synden slik at det unndras frelse. Det fant jeg mindre trøst i. Og tanken på å skulle besudle englevinger gjorde at jeg aldri hadde innviet Diana i alt hva jeg gjorde til ekstrainntekts ervervelse.
I seks døgn pleiet hun meg, og det både behaget og plaget meg. For jeg visste at jeg ikke ville gjort det samme for henne, i hvert fall ikke for en skarve kusma. Så da jeg endelig spurte henne hvorfor hun gjorde det, var det med oppriktig nysgjerrighet. Svaret hennes hadde vært enkelt:
«Fordi jeg elsker deg.»
«Det er bare kusma.»
«Kanskje jeg ikke vil få sjansen til å vise det senere. Du er så frisk.»
Det hadde lydd som en anklage.
Og dagen etter hadde jeg ganske riktig stått opp fra sengen, gått i et jobbintervju hos et rekrutteringsfirma som het Alfa og fortalt dem at de måtte være idioter om de ikke ansatte meg. Og jeg vet hvorfor jeg kunne fortelle dem det med en slik uovervinnelig selvsikkerhet. Fordi det finnes ikke noe som får en mann til å vokse mer ut over sin kroppshøyde enn at en kvinne akkurat har sagt at hun elsker ham. Og uansett hvor dårlig hun har løyet, vil det alltid være en del av ham som er henne takknemlig for dette, som vil elske henne litt.
