Jø Nesbø - Hodejegerne Part 36
Kapittel 10
Hjertefeil
Jeg trykket på ringeklokka til Lotte Madsen for tredje gang. Riktignok sto ikke navnet hennes på dørklokka, men jeg hadde ringt nok ganger på døra i Eilert Sundts gate til at jeg visste at den var hennes.
Mørket og temperaturen hadde falt tidlig og fort. Jeg hutret der jeg stod. Hun hadde nølt lenge da jeg ringte henne fra jobb etter lunsj og spurte om jeg kunne få besøke henne rundt klokka åtte. Og da hun endelig og med et enstavelsesord hadde innvilget meg audiens, skjønte jeg at hun sannsynligvis hadde brutt et løfte hun hadde gitt seg selv: å ikke ha noe mer å gjøre med denne mannen som hadde forlatt henne så ettertrykkelig.
Det summet i portlåsen, og jeg rev døra opp som om jeg var redd for at det var den eneste sjansen jeg kom til å få. Jeg gikk trappene, jeg tok ikke sjansen på å havne i heisen sammen med en eller annen nysgjerrig nabo som fritt kunne ta seg tid til å glo, registrere, trekke slutninger.
Lotte hadde åpnet døra på klem, og jeg skimtet det bleke ansiktet hennes innenfor.
Jeg steg inn og lukket døra bak meg:
«Her er jeg igjen.»
Hun svarte ikke. Hun pleide ikke det.
«Hvordan har du hatt det?» spurte jeg.
Lotte Madsen trakk på skuldrene. Hun så ut akkurat som hun hadde gjort den første gangen jeg så henne: en forskremt valp; liten og pjuskete med redde, brune hundeøyne. Fett hår hang livløst ned på begge sidene av ansiktet, holdningen var lut, og uformelige, fargeløse klær ga inntrykk av at hun var en kvinne som brukte mer tid på å skjule enn å fremheve kroppen. Noe hun ikke hadde noen grunn til, Lotte var slank, velformet og hadde glatt, perfekt hud. Men hun utstrålte en underdanighet slik jeg innbiller meg man finner hos den type kvinne som alltid vil bli slått, alltid bli forlatt, aldri få den dealen de fortjener. Det var kanskje det som hadde vekket noe i meg som jeg til da ikke ante at jeg hadde; et beskytterinstinkt. I tillegg til de mindre platonske følelsene som ble utgangspunktet for vårt kortvarige forhold. Eller affære. Affære. Forhold er presens, affære fortid.
Første gangen jeg så Lotte Madsen, var på en av Dianas vernissasjer i sommer. Lotte hadde stått i den andre enden av rommet, hadde blikket festet på meg og hadde reagert litt for sent. Å ta kvinner på fersk gjerning på denne måten er alltid smigrende, men da jeg ikke kunne se at blikket hennes hadde tenkt å returnere til meg, tok jeg meg en sving bortom bildet hun sto og studerte og introduserte meg selv. Mest av nysgjerrighet, selvfølgelig, ettersom jeg alltid har vært – min natur tatt i betraktning – oppsiktsvekkende trofast mot Diana. Onde tunger kunne hevde at min trofasthet var mer basert på risikoanalyse enn kjærlighet. At jeg visste at Diana spilte i en høyere liga enn meg attraksjonsmessig, og at jeg følgelig ikke kunne ta slike sjanser med mindre jeg var villig til å spille i de lavere divisjoner herfra og ut.
Kan hende det. Men Lotte Madsen var min divisjon.
Hun så ut som en frikete kunstner og jeg antok automatisk at det var det hun var, eventuelt kjæresten til én. Ikke noe annet kunne forklare at et par slappe, brune kordfløyelsjeans og en kjedelig, trang, grå genser hadde fått adgang til vernissasjen. Men det viste seg at hun var en kjøper. Ikke for egen regning, naturligvis, men for et firma i Danmark som skulle innrede sine nye lokaler i Odense. Hun var frilans oversetter fra norsk og spansk; brosjyrer, artikler, bruksanvisninger, film og en og annen fagbok. Firmaet var en av de mer faste kundene hennes. Hun snakket lavt og med et usikkert, lite smil som om hun ikke skjønte hvorfor noen ville kaste bort tid på å snakke med henne. Jeg var straks blitt inntatt i Lotte Madsen. Ja, jeg tror inntatt er ordet. Hun var søt. Og liten. 159. Jeg behøvde ikke spørre, jeg har godt øyemål for høyder. Da jeg gikk derfra den kvelden, hadde jeg fått telefonnummeret hennes for å sende fotografier av andre bilder av kunstneren som stilte ut. På det tidspunktet trodde jeg sannsynligvis selv at jeg var oppriktig.
Den andre gangen vi møttes, var over en kaffe på Sushi & Coffee. Jeg hadde forklart henne at jeg heller ville vise henne print-outs av bildene enn å bare maile dem fordi skjermbilder – akkurat som meg – lyver.
