Jø Nesbø - Hodejegerne Part 73
Kapittel 21
Invitasjon
Jeg gikk på trikken på stoppestedet utenfor Rikshospitalet, betalte konduktøren i kontanter og sa «til sentrum». Han smilte skjevt mens han vekslet, antagelig var prisen den samme uansett hvor langt jeg skulle. Jeg hadde selvfølgelig tatt trikk før, som liten, men jeg husket ikke rutinene så godt. Gå ut døra bak, ha billetten klar for kontroll, trykk på stopp-knappen i god tid, forstyrr ikkje føraren. Mye hadde forandret seg. Skinnestøyen var mindre øredøvende, reklametekstene på veggene mer øredøvende og utadvendte. Menneskene på setene mer innadvendte.
I sentrum skiftet jeg transportmiddel, til en buss som tok meg med nordøstover. Fikk beskjed om at jeg kunne reise på trikkebilletten. Fantastisk. For en slikk og ingenting navigerte jeg meg gjennom byen på en måte jeg ikke hadde visst var mulig. Jeg var i bevegelse. En blinkende dott på Clas Greves GPS-dings, jeg syntes jeg kunne føle forvirringen hans: Hva faen er det som skjer, flytter de på liket?
Jeg gikk av bussen på Årvoll og begynte å gå oppover bakkene mot Tonsenhagen. Jeg kunne ha gått av nærmere Oves leilighet, men alt jeg gjorde nå hadde en hensikt. Det var formiddagsstille i disse boligstrøkene. En krokrygget gammel dame stavret seg frem langs fortauet med en trillebag med skrikende, usmurte hjul bak seg. Like fullt smilte hun til meg som om det var en herlig dag, en flott verden, et deilig liv. Hva tenkte Clas Greve nå? At det måtte være en likbil som kjørte Brown til barndomshjemmet eller noe sånn, men at det var da faen så sakte det plutselig gikk, var det kø?
To tyggegummityggende, tungt sminkede fjortisjenter med skolesekker og tettsittende bukser som presset fedmeproblemet opp og fram, kom mot meg. De skulte kort, men sluttet ikke å snakke høyt om noe som tydeligvis opprørte dem. Idet vi passerte hverandre, fikk jeg med meg et: «… urettferdig, assa!» Jeg tippet at de skulket, var på vei ned til et konditori på Årvoll, og at urettferdigheten ikke gjaldt det faktum at åtti prosent av jordas fjortiser ikke hadde råd til solskinnsbollene de snart skulle sette til livs. Og det gikk opp for meg at om Diana og jeg hadde fått det barnet den gangen, ville hun – jeg var overbevist om at det var en jente selv om Diana alt hadde kalt det Eyolf – en dag sett på meg med nettopp slike maskaratunge øyne og ropt at det var urettferdig, assa, hun og venninnen ville til Ibiza og de gikk tross alt på videregående! Og at jeg … jeg kunne levd med det, tror jeg.
Veien passerte en park med en stor dam midt i og jeg tok en av de brune stiene som førte mot en treklynge på den andre siden. Ikke fordi det var en snarvei, men for å få dotten på Greves GPS til å bevege seg utenfor veiene på kartet. Lik kan kanskje flyttes rundt i en bil, men de beveger seg ikke i terrenget. Det var bekreftelsen på mistanken som min wake-up-call fra Lotte i morges hadde plantet i den nederlandske hodejegerens hode: at Roger Brown hadde gjenoppstått fra de døde. At Brown ikke hadde ligget i likkjelleren på Rikshospitalet slik det hadde sett ut på GPS-en, men antagelig i en sykeseng i det samme bygget. Men de hadde jo meldt på nyhetene at alle i bilen var døde, hvordan …?
Jeg er kanskje ikke spesielt empatisk, men jeg er en god bedømmer av intelligens, så god at jeg brukes til å ansette ledere for Norges største bedrifter. Så mens jeg travet rundt dammen, gikk jeg igjen igjennom Clas Greves sannsynlige resonnement akkurat nå. Som var enkelt. Han måtte komme etter meg, måtte ekspedere meg, selv om det nå innebar mye mer risiko enn før. For jeg var ikke lenger bare en som kunne stoppe HOTEs planer om å overta Pathfinder, jeg var et vitne som kunne få ham i heisen for drapet på Sindre Aa. Om jeg altså fikk leve lenge nok til at saken kom for retten.
Jeg hadde kort sagt sendt ham en invitasjon han ikke kunne takke nei til.
Jeg var kommet til den andre siden av parken, og idet jeg passerte klyngen av bjørketrær, strøk jeg fingrene langs den tynne, hvite, flassende barken, presset dem lett mot stammens hardhet, bøyde fingrene så neglene skrapet over overflaten. Snuste på fingertuppene, stoppet, lukket øynene og trakk inn duften mens minner om barndom, lek, latter, forundring, frydefull redsel og oppdagelse strømmet på. Alle de bitte små tingene jeg trodde jeg hadde mistet, men som selvfølgelig var der, innkapslet, de forsvant ikke, de var vannbarn. Den gamle Roger Brown hadde ikke vært i stand til å finne dem igjen, men den nye kunne. Hvor lenge kom den nye til å leve? Ikke mye lenger nå. Men det gjorde ikke noe, han skulle leve sine siste timer mer intenst enn den gamle hadde levd alle sine trettifem år.
