(43) EIRIK ER BUSSJÅFØR (Kapittel 10)
Bianca er på Solvåg hotell. Hun hilser på Eirik, og spør om hun kan intervjue ham.
Bianca: Jeg er journalist i Solvåg avis, og nå skriver jeg en reportasje om hotellet.
Jeg har snakket med mange ansatte, og nå lurer jeg på om jeg kan snakke litt med deg, også?
Eirik: Det går bra. Slå deg ned.
Skal jeg bestille et glass øl til deg?
Bianca: Bare vann til meg, takk.
Hvor lenge har du vært bussjåfør?
Eirik: I nesten 40 år.
Før jobbet jeg som sjåfør i byen.
Nå har jeg kjørt turistbuss i ti år.
Bianca: Hvorfor byttet du jobb?
Eirik: I byen ble jeg ganske sliten. Det var mye trafikk, og folk var stresset. Nå kan jeg kjøre mil etter mil i fin natur.
Landskapet og lyset forandrer seg etter vær og årstider, og det er alltid noe fint å se på.
Bianca: Hvor lange turer har du?
Eirik: Vanligvis ei uke. Vi har flere ulike ukesturer på programmet. Vi overnatter ofte her på Solvåg.
Her er det god service og god mat.
Bianca: Hva med turistene? Hvor kommer de fra?
Eirik: De kommer fra nesten hele verden. Mange vil se fjordene og midnattssola.
Om vinteren kommer mange for å se nordlyset.
Bianca: Hva er viktig for å gjøre en god jobb?
Eirik: En bussjåfør må være glad i folk. Mange turister vil gjerne prate. Ofte spør de om steder og ting vi ser på turen. Og selvfølgelig må du være en veldig god sjåfør. Norske veier er ikke alltid så gode. Og været kan være dårlig.
Bianca: Er det noen problemer i jobben?
Eirik: Det er litt tungt for ryggen. Jeg må løfte tung bagasje ut og inn av bussen hver dag, og jeg begynner å bli gammel.
Bianca: Har du noen tanker om framtida?
Eirik: Nå snakker de mye om førerløse busser – busser uten sjåfør. Hvordan skal det gå på norske veier?
Det skjønner jeg ikke.
Men om et år blir jeg heldigvis pensjonist.
Bianca: Kan jeg ta et bilde av deg? Jeg vil gjerne ha et bilde i avisen.
Eirik: Ja, gjerne, men vent et øyeblikk. Jeg må bare gre håret.
Sånn, nå er jeg klar.
