Så gikk han.
Gutten stablet seg på bena og så bort på pyramidene. Det var som om de smilte til ham, og han smilte tilbake mens hjertet hans rant over av glede.
Han hadde funnet skatten.
Epilog
Gutten het Santiago.
Det var begynt å mørkne da han kom fram til den lille, forlatte kirken. Platanlønnen stod som før i sakristiet, og fortsatt kunne han se stjernene gjennom det sammenraste taket. Han tenkte på den natten i ørkenen da han hadde vært her med sauene sine. Det hadde vært en fredelig natt — bortsett fra drømmen, da.
Nå var han her uten saueflokken sin. Det eneste han hadde var en spade.
Lenge ble han sittende og se på himmelen. Så dro han en flaske vin opp av sekken og drakk litt av den. Han tenkte på den natten i ørkenen da han hadde kikket på stjernene og drukket vin sammen med alkymisten. Han tenkte på de mange veiene han hadde gått og Guds underlige måte å vise ham skatten på. Hvis han ikke hadde trodd på drømmen han hadde drømt to ganger, ville han ikke ha truffet sigøynerkvinnen eller kongen eller tyven eller.
Det var en lang liste. «Men veien var bestrødd med tegn og jeg kunne ikke gå feil,» sa han til seg selv.
Han sovnet, og da han våknet dagen etter, stod solen allerede høyt på himmelen. Så begynte han å grave ved foten av platanlønnen.
«Din gamle trollmann,» tenkte gutten. «Du visste alt. Du la til og med igjen litt gull i klosteret slik at jeg kunne reise tilbake til denne kirken. Munken måtte smile da han så meg komme tilbake i laser. Kunne du ikke ha spart meg for alt det? »
«Nei,» hørte han vinden si: «Hvis jeg hadde fortalt deg det, ville du ikke ha sett pyramidene. Og de var vakre, ikke sant? »
Det var stemmen til alkymisten han hørte. Gutten smilte og fortsatte å grave. Etter en halvtime støtte spaden mot noe hardt, og enda en time senere satt han med en kiste full av gamle spanske gullmynter foran seg. I kisten lå det også edelsteiner, gullmasker prydet med hvite og røde fjær og steinfigurer overstrødd med diamanter. Levninger etter en erobring som for lengst var historie, og som erobrerne hadde glemt å fortelle om til sine barn.
Gutten tok Urim og Tumim opp av sekken. Han hadde bare brukt de to steinene én gang, den morgenen på markedsplassen. Livet og veien hadde gitt ham tegn nok.
Han la Urim og Tumim i kisten. Også de var en del av skatten, et minne om en gammel konge som han aldri ville se igjen.
«Livet er sannelig gavmildt mot den som lever sin egen historie,» sa gutten til seg selv. Så kom han på at han måtte dra til Tarifa og gi sigøynerkvinnen en tiendedel av alt sammen. Ja, sigøynerne var smarte folk. Kanskje det var fordi de reiste så mye omkring?
Det begynte så vidt å blåse. Det var levanten, vinden fra Afrika. Den førte verken med seg ørkenens lukter eller maurernes krigsrop, men en søt duft som han kjente så godt, og lyden av et kyss som sakte, sakte kom glidende på vinden og la seg på leppene hans.
Gutten smilte. Dette hadde hun aldri gjort før.
- Ja, Fåtima. Jeg kommer.
Etterord
Det kan være på sin plass her å si noen ord om Alkymisten, som er en symbolsk tekst i motsetning til En magers dagbok, som ikke var skrevet i romans form.
Jeg har studert alkymiens kunst i elleve år av mitt liv. For en nybegynner i magiens verden var selve tanken på å forvandle metall til gull, eller å finne Livets eliksir, altfor fascinerende til å forbli uutforsket. Jeg må innrømme at det som forførte meg aller mest, var Livets eliksir: Før jeg følte og forstod Guds nærvær, var tanken på at alt en dag skulle ta slutt uutholdelig, og da jeg så ble kjent med muligheten for å lage en drikk som var i stand til å forlenge mitt liv med mange år, besluttet jeg å vie meg med kropp og sjel til arbeidet med å fremstille den.
I begynnelsen av syttiårene, som var en periode med store sosiale endringer, fantes det ennå ikke seriøs litteratur å få tak i om alkymi.
Jeg begynte, som en av personene i denne boken, å bruke de få pengene jeg hadde til å kjøpe bøker fra utlandet, og jeg tilbrakte mange av dagens timer med å studere den kompliserte symbolbruken jeg fant der.
Så oppsøkte jeg to eller tre personer i Rio de Janeiro som hadde viet seg til Storverket på en seriøs måte, men de ville ikke ta imot meg.
Jeg kjente også mange andre personer som kalte seg alkymister, og de lovet å innvie meg i kunstens hemmeligheter, men det for enorme pengesummer; i dag innser jeg at de ingenting visste om det de foregav å lære bort.
Til tross for all min iver var resultatene lik null.
Ingenting av det håndbøkene i alkymi lover i sitt kompliserte språk ble til virkelighet.
Der var det ingen ende på symboler, på drager, løver, soler, måner og kvikksølv, og jeg hadde hele tiden en følelse av å ha gått meg vill, for et språk fullt av symboler vil alltid innebære store sjanser for å trå feil.
I 1973, fortvilet over at jeg ikke kom noen vei, gjorde jeg noe fatalt uansvarlig.
På denne tiden var jeg engasjert av Undervisningssekretariatet i Mato Grosso for å undervise i teater, og jeg besluttet å bruke mine egne elever som et slags teater-laboratorium med Smaragdtavlen som tema.
Dette påfunnet, og denne holdningen, kombinert med enkelte streiftog inn i magiens sumpområder, gjorde at jeg året etter kunne erfare sannheten i følgende ordtak på min egen kropp: «Den som vil være med på leken, får tåle steken.» Alt raste sammen rundt meg.
De følgende seks årene tilbrakte jeg i en tilstand av bastant skepsis når det gjaldt alt som hadde med mystikk å gjøre. I dette åndelige eksilet lærte jeg noe meget viktig: at vi bare kan nærme oss en sannhet når vi først benekter den i dypet av vår sjel, at vi ikke bør flykte fra vår egen skjebne, og at Guds hånd er uendelig gavmild, selv hvor streng Han måtte være.
I 1981 ble jeg kjent med RAM og mesteren min, han som atter skulle lede meg inn på veien som var lagt ut for meg. Og mens han lot meg få del i sine innsikter, vendte jeg tilbake til alkymistudiene for egen regning. En kveld, mens vi satt og pratet etter en slitsom runde med telepati, spurte jeg hvorfor alkymistenes språk var så vagt og innfløkt.
— Det finnes tre typer alkymister, sa mesteren. — De som er vage fordi de ikke vet hva de snakker om; de som er vage fordi de vet hva de snakker om, men som samtidig vet at alkymiens språk er et språk som taler til hjertet, ikke til fornuften.
- Og hva med den tredje typen? spurte jeg.
— Det er de som aldri har hørt snakk om alkymi, men som gjennom sitt eget liv har klart å finne De vises sten.
Og med dette besluttet mesteren — som tilhørte den andre typen — å undervise meg i alkymi. Jeg oppdaget at det symbolske språket som hadde irritert og forvirret meg sånn, var den eneste måten å nå fram til Verdens sjel på, eller det som Jung kalte «det kollektivt ubevisste » . Jeg fant Den egne historien og Guds tegn, sannheter som min intellektuelle fornuft nektet å akseptere nettopp på grunn av deres enkelhet. Jeg skjønte at det å finne fram til Storverket ikke bare er anliggende for de få, men for alle mennesker her på jorden. Det er klart at Storverket ikke alltid viser seg i form av et egg eller en flaske med eliksir, men vi kan alle — og det påstår jeg uten den minste tvil - dukke ned i Verdens sjel.
Derfor er også Alkymisten en symbolsk tekst. Den er ikke bare et forsøk på å formidle alt jeg selv har lært, men er også en hyllest til store forfattere som klarte å nå fram til Universets språk: Hemingway, Blake, Borges (som også brukte et tema fra persisk historie som bakgrunn for en av sine fortellinger), Malba Tahan, blant andre.
For nå å gjøre dette lange etterordet fullstendig og illustrere det som mesteren min mente med den tredje typen alkymister, kan det være på sin plass å gjenfortelle en historie som han selv fortalte meg i laboratoriet sitt.
Jomfru Maria, med Jesusbarnet i sine armer, bestemte seg for å stige ned på Jorden og besøke et kloster. Alle munkene stilte seg i en lang kø og hver og en trådte stolt fram for Jomfruen for å gi henne sin hyllest. Én deklamerte vakre dikt, en annen viste henne illuminasjoner til Bibelen, en tredje fremsa navnene på alle helgenene. Og slik gikk det slag i slag, munk etter munk hyllet Jomfru Maria og Jesusbarnet.
Bakerst i køen stod den mest unnselige munken i klosteret, en som aldri hadde tilegnet seg tidens lærde tekster. Foreldrene hans var enkle mennesker som hadde arbeidet i et omreisende sirkus, og alt de hadde lært ham var å sjonglere med noen baller i luften.
Da det ble hans tur, ville de andre munkene avslutte hyllesten, for den gamle sjongløren hadde intet viktig å si, og han kunne gjøre bildet av klosteret mindre tiltalende. Men i dypet av sitt hjerte følte også han en umåtelig trang til å gi noe til Jesus og Jomfruen.
Skamfull, og mens han følte sine brødres misbilligende blikk på seg, tok han noen appelsiner opp av lommen og begynte å kaste dem opp i luften, det var det eneste han kunne gjøre.
Det var i denne stund at Jesusbarnet smilte og begynte å klappe i hendene der Han lå i Jomfru Marias fang. Og det var mot ham Jomfruen strakte armene ut, og han fikk holde Jesusbarnet.
Forfatteren
