×

우리는 LingQ를 개선하기 위해서 쿠키를 사용합니다. 사이트를 방문함으로써 당신은 동의합니다 쿠키 정책.


image

Paulo Coelho - Alkymisten, ALKYMISTEN - Part (19)

Så gikk han.

Gutten stablet seg på bena og så bort på pyramidene. Det var som om de smilte til ham, og han smilte tilbake mens hjertet hans rant over av glede.

Han hadde funnet skatten.

Epilog

Gutten het Santiago.

Det var begynt å mørkne da han kom fram til den lille, forlatte kirken. Platanlønnen stod som før i sakristiet, og fortsatt kunne han se stjernene gjennom det sammenraste taket. Han tenkte på den natten i ørkenen da han hadde vært her med sauene sine. Det hadde vært en fredelig natt — bortsett fra drømmen, da.

Nå var han her uten saueflokken sin. Det eneste han hadde var en spade.

Lenge ble han sittende og se på himmelen. Så dro han en flaske vin opp av sekken og drakk litt av den. Han tenkte på den natten i ørkenen da han hadde kikket på stjernene og drukket vin sammen med alkymisten. Han tenkte på de mange veiene han hadde gått og Guds underlige måte å vise ham skatten på. Hvis han ikke hadde trodd på drømmen han hadde drømt to ganger, ville han ikke ha truffet sigøynerkvinnen eller kongen eller tyven eller.

Det var en lang liste. «Men veien var bestrødd med tegn og jeg kunne ikke gå feil,» sa han til seg selv.

Han sovnet, og da han våknet dagen etter, stod solen allerede høyt på himmelen. Så begynte han å grave ved foten av platanlønnen.

«Din gamle trollmann,» tenkte gutten. «Du visste alt. Du la til og med igjen litt gull i klosteret slik at jeg kunne reise tilbake til denne kirken. Munken måtte smile da han så meg komme tilbake i laser. Kunne du ikke ha spart meg for alt det? »

«Nei,» hørte han vinden si: «Hvis jeg hadde fortalt deg det, ville du ikke ha sett pyramidene. Og de var vakre, ikke sant? »

Det var stemmen til alkymisten han hørte. Gutten smilte og fortsatte å grave. Etter en halvtime støtte spaden mot noe hardt, og enda en time senere satt han med en kiste full av gamle spanske gullmynter foran seg. I kisten lå det også edelsteiner, gullmasker prydet med hvite og røde fjær og steinfigurer overstrødd med diamanter. Levninger etter en erobring som for lengst var historie, og som erobrerne hadde glemt å fortelle om til sine barn.

Gutten tok Urim og Tumim opp av sekken. Han hadde bare brukt de to steinene én gang, den morgenen på markedsplassen. Livet og veien hadde gitt ham tegn nok.

Han la Urim og Tumim i kisten. Også de var en del av skatten, et minne om en gammel konge som han aldri ville se igjen.

«Livet er sannelig gavmildt mot den som lever sin egen historie,» sa gutten til seg selv. Så kom han på at han måtte dra til Tarifa og gi sigøynerkvinnen en tiendedel av alt sammen. Ja, sigøynerne var smarte folk. Kanskje det var fordi de reiste så mye omkring?

Det begynte så vidt å blåse. Det var levanten, vinden fra Afrika. Den førte verken med seg ørkenens lukter eller maurernes krigsrop, men en søt duft som han kjente så godt, og lyden av et kyss som sakte, sakte kom glidende på vinden og la seg på leppene hans.

Gutten smilte. Dette hadde hun aldri gjort før.

- Ja, Fåtima. Jeg kommer.

Etterord

Det kan være på sin plass her å si noen ord om Alkymisten, som er en symbolsk tekst i motsetning til En magers dagbok, som ikke var skrevet i romans form.

Jeg har studert alkymiens kunst i elleve år av mitt liv. For en nybegynner i magiens verden var selve tanken på å forvandle metall til gull, eller å finne Livets eliksir, altfor fascinerende til å forbli uutforsket. Jeg må innrømme at det som forførte meg aller mest, var Livets eliksir: Før jeg følte og forstod Guds nærvær, var tanken på at alt en dag skulle ta slutt uutholdelig, og da jeg så ble kjent med muligheten for å lage en drikk som var i stand til å forlenge mitt liv med mange år, besluttet jeg å vie meg med kropp og sjel til arbeidet med å fremstille den.

I begynnelsen av syttiårene, som var en periode med store sosiale endringer, fantes det ennå ikke seriøs litteratur å få tak i om alkymi.

Jeg begynte, som en av personene i denne boken, å bruke de få pengene jeg hadde til å kjøpe bøker fra utlandet, og jeg tilbrakte mange av dagens timer med å studere den kompliserte symbolbruken jeg fant der.

Så oppsøkte jeg to eller tre personer i Rio de Janeiro som hadde viet seg til Storverket på en seriøs måte, men de ville ikke ta imot meg.

Jeg kjente også mange andre personer som kalte seg alkymister, og de lovet å innvie meg i kunstens hemmeligheter, men det for enorme pengesummer; i dag innser jeg at de ingenting visste om det de foregav å lære bort.

Til tross for all min iver var resultatene lik null.

Ingenting av det håndbøkene i alkymi lover i sitt kompliserte språk ble til virkelighet.

Der var det ingen ende på symboler, på drager, løver, soler, måner og kvikksølv, og jeg hadde hele tiden en følelse av å ha gått meg vill, for et språk fullt av symboler vil alltid innebære store sjanser for å trå feil.

I 1973, fortvilet over at jeg ikke kom noen vei, gjorde jeg noe fatalt uansvarlig.

På denne tiden var jeg engasjert av Undervisningssekretariatet i Mato Grosso for å undervise i teater, og jeg besluttet å bruke mine egne elever som et slags teater-laboratorium med Smaragdtavlen som tema.

Dette påfunnet, og denne holdningen, kombinert med enkelte streiftog inn i magiens sumpområder, gjorde at jeg året etter kunne erfare sannheten i følgende ordtak på min egen kropp: «Den som vil være med på leken, får tåle steken.» Alt raste sammen rundt meg.

De følgende seks årene tilbrakte jeg i en tilstand av bastant skepsis når det gjaldt alt som hadde med mystikk å gjøre. I dette åndelige eksilet lærte jeg noe meget viktig: at vi bare kan nærme oss en sannhet når vi først benekter den i dypet av vår sjel, at vi ikke bør flykte fra vår egen skjebne, og at Guds hånd er uendelig gavmild, selv hvor streng Han måtte være.

I 1981 ble jeg kjent med RAM og mesteren min, han som atter skulle lede meg inn på veien som var lagt ut for meg. Og mens han lot meg få del i sine innsikter, vendte jeg tilbake til alkymistudiene for egen regning. En kveld, mens vi satt og pratet etter en slitsom runde med telepati, spurte jeg hvorfor alkymistenes språk var så vagt og innfløkt.

— Det finnes tre typer alkymister, sa mesteren. — De som er vage fordi de ikke vet hva de snakker om; de som er vage fordi de vet hva de snakker om, men som samtidig vet at alkymiens språk er et språk som taler til hjertet, ikke til fornuften.

- Og hva med den tredje typen? spurte jeg.

— Det er de som aldri har hørt snakk om alkymi, men som gjennom sitt eget liv har klart å finne De vises sten.

Og med dette besluttet mesteren — som tilhørte den andre typen — å undervise meg i alkymi. Jeg oppdaget at det symbolske språket som hadde irritert og forvirret meg sånn, var den eneste måten å nå fram til Verdens sjel på, eller det som Jung kalte «det kollektivt ubevisste » . Jeg fant Den egne historien og Guds tegn, sannheter som min intellektuelle fornuft nektet å akseptere nettopp på grunn av deres enkelhet. Jeg skjønte at det å finne fram til Storverket ikke bare er anliggende for de få, men for alle mennesker her på jorden. Det er klart at Storverket ikke alltid viser seg i form av et egg eller en flaske med eliksir, men vi kan alle — og det påstår jeg uten den minste tvil - dukke ned i Verdens sjel.

Derfor er også Alkymisten en symbolsk tekst. Den er ikke bare et forsøk på å formidle alt jeg selv har lært, men er også en hyllest til store forfattere som klarte å nå fram til Universets språk: Hemingway, Blake, Borges (som også brukte et tema fra persisk historie som bakgrunn for en av sine fortellinger), Malba Tahan, blant andre.

For nå å gjøre dette lange etterordet fullstendig og illustrere det som mesteren min mente med den tredje typen alkymister, kan det være på sin plass å gjenfortelle en historie som han selv fortalte meg i laboratoriet sitt.

Jomfru Maria, med Jesusbarnet i sine armer, bestemte seg for å stige ned på Jorden og besøke et kloster. Alle munkene stilte seg i en lang kø og hver og en trådte stolt fram for Jomfruen for å gi henne sin hyllest. Én deklamerte vakre dikt, en annen viste henne illuminasjoner til Bibelen, en tredje fremsa navnene på alle helgenene. Og slik gikk det slag i slag, munk etter munk hyllet Jomfru Maria og Jesusbarnet.

Bakerst i køen stod den mest unnselige munken i klosteret, en som aldri hadde tilegnet seg tidens lærde tekster. Foreldrene hans var enkle mennesker som hadde arbeidet i et omreisende sirkus, og alt de hadde lært ham var å sjonglere med noen baller i luften.

Da det ble hans tur, ville de andre munkene avslutte hyllesten, for den gamle sjongløren hadde intet viktig å si, og han kunne gjøre bildet av klosteret mindre tiltalende. Men i dypet av sitt hjerte følte også han en umåtelig trang til å gi noe til Jesus og Jomfruen.

Skamfull, og mens han følte sine brødres misbilligende blikk på seg, tok han noen appelsiner opp av lommen og begynte å kaste dem opp i luften, det var det eneste han kunne gjøre.

Det var i denne stund at Jesusbarnet smilte og begynte å klappe i hendene der Han lå i Jomfru Marias fang. Og det var mot ham Jomfruen strakte armene ut, og han fikk holde Jesusbarnet.

Forfatteren

Så gikk han. Then he went.

Gutten stablet seg på bena og så bort på pyramidene. The boy scrambled to his feet and looked over at the pyramids. Det var som om de smilte til ham, og han smilte tilbake mens hjertet hans rant over av glede. It was as if they smiled at him and he smiled back as his heart overflowed with joy.

Han hadde funnet skatten. He had found the treasure.

**Epilog**

Gutten het Santiago.

Det var begynt å mørkne da han kom fram til den lille, forlatte kirken. It was getting dark when he arrived at the small, abandoned church. Platanlønnen stod som før i sakristiet, og fortsatt kunne han se stjernene gjennom det sammenraste taket. The sycamore stood as before in the sacristy, and he could still see the stars through the collapsed roof. Han tenkte på den natten i ørkenen da han hadde vært her med sauene sine. Det hadde vært en fredelig natt — bortsett fra drømmen, da.

Nå var han her uten saueflokken sin. Now he was here without his flock of sheep. Det eneste han hadde var en spade.

Lenge ble han sittende og se på himmelen. For a long time he sat and looked at the sky. Så dro han en flaske vin opp av sekken og drakk litt av den. Han tenkte på den natten i ørkenen da han hadde kikket på stjernene og drukket vin sammen med alkymisten. Han tenkte på de mange veiene han hadde gått og Guds underlige måte å vise ham skatten på. Hvis han ikke hadde trodd på drømmen han hadde drømt to ganger, ville han ikke ha truffet sigøynerkvinnen eller kongen eller tyven eller.

Det var en lang liste. «Men veien var bestrødd med tegn og jeg kunne ikke gå feil,» sa han til seg selv. "But the road was strewn with signs and I could not go wrong," he said to himself.

Han sovnet, og da han våknet dagen etter, stod solen allerede høyt på himmelen. Så begynte han å grave ved foten av platanlønnen. Then he began to dig at the foot of the sycamore.

«Din gamle trollmann,» tenkte gutten. You old wizard, thought the boy. «Du visste alt. Du la til og med igjen litt gull i klosteret slik at jeg kunne reise tilbake til denne kirken. You even left some gold in the monastery so that I could return to this church. Munken måtte smile da han så meg komme tilbake i laser. The monk had to smile when he saw me coming back in laser. Kunne du ikke ha spart meg for alt det? » Couldn't you have spared me all that? »

«Nei,» hørte han vinden si: «Hvis jeg hadde fortalt deg det, ville du ikke ha sett pyramidene. “No,” he heard the wind say, “If I had told you, you would not have seen the pyramids. Og de var vakre, ikke sant? » And they were beautiful, weren't they? »

Det var stemmen til alkymisten han hørte. Gutten smilte og fortsatte å grave. Etter en halvtime støtte spaden mot noe hardt, og enda en time senere satt han med en kiste full av gamle spanske gullmynter foran seg. I kisten lå det også edelsteiner, gullmasker prydet med hvite og røde fjær og steinfigurer overstrødd med diamanter. In the coffin were also precious stones, gold masks adorned with white and red feathers and stone figures studded with diamonds. Levninger etter en erobring som for lengst var historie, og som erobrerne hadde glemt å fortelle om til sine barn. Remains of a conquest that was long ago history, and that the conquerors had forgotten to tell their children about.

Gutten tok Urim og Tumim opp av sekken. The boy took the Urim and Thummim out of the bag. Han hadde bare brukt de to steinene én gang, den morgenen på markedsplassen. He had only used the two stones once, that morning in the marketplace. Livet og veien hadde gitt ham tegn nok. Life and the road had given him enough signs.

Han la Urim og Tumim i kisten. He put the Urim and Thummim in the chest. Også de var en del av skatten, et minne om en gammel konge som han aldri ville se igjen. They too were part of the treasure, a memory of an old king whom he would never see again.

«Livet er sannelig gavmildt mot den som lever sin egen historie,» sa gutten til seg selv. "Life is truly generous to the one who lives his own story," said the boy to himself. Så kom han på at han måtte dra til Tarifa og gi sigøynerkvinnen en tiendedel av alt sammen. Then he realized that he had to go to Tarifa and give the gypsy woman a tenth of everything. Ja, sigøynerne var smarte folk. Yes, the gypsies were smart people. Kanskje det var fordi de reiste så mye omkring? Maybe it was because they traveled around so much?

Det begynte så vidt å blåse. It was just starting to blow. Det var levanten, vinden fra Afrika. It was the Levant, the wind from Africa. Den førte verken med seg ørkenens lukter eller maurernes krigsrop, men en søt duft som han kjente så godt, og lyden av et kyss som sakte, sakte kom glidende på vinden og la seg på leppene hans.

Gutten smilte. Dette hadde hun aldri gjort før. She had never done this before.

- Ja, Fåtima. Jeg kommer.

**Etterord**

Det kan være på sin plass her å si noen ord om Alkymisten, som er en symbolsk tekst i motsetning til En magers dagbok, som ikke var skrevet i romans form. It may be appropriate here to say a few words about The Alkymist, which is a symbolic text in contrast to En magers dagbok, which was not written in the form of a novel.

Jeg har studert alkymiens kunst i elleve år av mitt liv. I have studied the art of alchemy for eleven years of my life. For en nybegynner i magiens verden var selve tanken på å forvandle metall til gull, eller å finne Livets eliksir, altfor fascinerende til å forbli uutforsket. To a novice in the world of magic, the very thought of transmuting metal into gold, or finding the Elixir of Life, was far too fascinating to remain unexplored. Jeg må innrømme at det som forførte meg aller mest, var Livets eliksir: Før jeg følte og forstod Guds nærvær, var tanken på at alt en dag skulle ta slutt uutholdelig, og da jeg så ble kjent med muligheten for å lage en drikk som var i stand til å forlenge mitt liv med mange år, besluttet jeg å vie meg med kropp og sjel til arbeidet med å fremstille den. I must admit that what seduced me the most was the Elixir of Life: Before I felt and understood the presence of God, the thought that everything would one day end was unbearable, and then I became aware of the possibility of making a drink that was able to prolong my life by many years, I resolved to devote myself body and soul to the work of producing it.

I begynnelsen av syttiårene, som var en periode med store sosiale endringer, fantes det ennå ikke seriøs litteratur å få tak i om alkymi. In the early seventies, which was a period of great social change, there was still no serious literature to be found on alchemy.

Jeg begynte, som en av personene i denne boken, å bruke de få pengene jeg hadde til å kjøpe bøker fra utlandet, og jeg tilbrakte mange av dagens timer med å studere den kompliserte symbolbruken jeg fant der. I, like one of the people in this book, began to use the little money I had to buy books from abroad, and I spent many hours of the day studying the complicated use of symbols I found there.

Så oppsøkte jeg to eller tre personer i Rio de Janeiro som hadde viet seg til Storverket på en seriøs måte, men de ville ikke ta imot meg. Then I sought out two or three people in Rio de Janeiro who had devoted themselves to Storverket in a serious way, but they did not want to receive me.

Jeg kjente også mange andre personer som kalte seg alkymister, og de lovet å innvie meg i kunstens hemmeligheter, men det for enorme pengesummer; i dag innser jeg at de ingenting visste om det de foregav å lære bort. I also knew many other persons who called themselves alchemists, and they promised to initiate me into the secrets of the art, but for enormous sums of money; today I realize that they knew nothing about what they pretended to teach.

Til tross for all min iver var resultatene lik null. Despite all my zeal, the results were zero.

Ingenting av det håndbøkene i alkymi lover i sitt kompliserte språk ble til virkelighet. None of what the manuals of alchemy promise in their complicated language came true.

Der var det ingen ende på symboler, på drager, løver, soler, måner og kvikksølv, og jeg hadde hele tiden en følelse av å ha gått meg vill, for et språk fullt av symboler vil alltid innebære store sjanser for å trå feil. There was no end to symbols there, to dragons, lions, suns, moons and mercury, and I constantly had the feeling of having lost my way, for a language full of symbols will always involve great chances of stepping wrong.

I 1973, fortvilet over at jeg ikke kom noen vei, gjorde jeg noe fatalt uansvarlig. In 1973, frustrated that I was getting nowhere, I did something fatally irresponsible.

På denne tiden var jeg engasjert av Undervisningssekretariatet i Mato Grosso for å undervise i teater, og jeg besluttet å bruke mine egne elever som et slags teater-laboratorium med Smaragdtavlen som tema. At this time, I was engaged by the Education Secretariat in Mato Grosso to teach theater, and I decided to use my own students as a kind of theater laboratory with the Emerald Tablet as the theme.

Dette påfunnet, og denne holdningen, kombinert med enkelte streiftog inn i magiens sumpområder, gjorde at jeg året etter kunne erfare sannheten i følgende ordtak på min egen kropp: «Den som vil være med på leken, får tåle steken.» Alt raste sammen rundt meg. This invention, and this attitude, combined with some forays into the swamplands of magic, meant that the following year I was able to experience the truth of the following saying on my own body: "He who wants to join in the game, can endure the roasting." Everything came crashing down around me.

De følgende seks årene tilbrakte jeg i en tilstand av bastant skepsis når det gjaldt alt som hadde med mystikk å gjøre. I spent the next six years in a state of staunch skepticism about anything mystical. I dette åndelige eksilet lærte jeg noe meget viktig: at vi bare kan nærme oss en sannhet når vi først benekter den i dypet av vår sjel, at vi ikke bør flykte fra vår egen skjebne, og at Guds hånd er uendelig gavmild, selv hvor streng Han måtte være. In this spiritual exile I learned something very important: that we can only approach a truth when we first deny it in the depths of our souls, that we should not run away from our own destiny, and that the hand of God is infinitely generous, however strict He had to be.

I 1981 ble jeg kjent med RAM og mesteren min, han som atter skulle lede meg inn på veien som var lagt ut for meg. In 1981 I got to know RAM and my master, he who was to lead me again on the path that had been laid out for me. Og mens han lot meg få del i sine innsikter, vendte jeg tilbake til alkymistudiene for egen regning. And while he let me share in his insights, I returned to my alchemy studies at my own expense. En kveld, mens vi satt og pratet etter en slitsom runde med telepati, spurte jeg hvorfor alkymistenes språk var så vagt og innfløkt. One evening, as we sat chatting after a tiring round of telepathy, I asked why the alchemists' language was so vague and convoluted.

— Det finnes tre typer alkymister, sa mesteren. "There are three types of alchemists," said the master. — De som er vage fordi de ikke vet hva de snakker om; de som er vage fordi de vet hva de snakker om, men som samtidig vet at alkymiens språk er et språk som taler til hjertet, ikke til fornuften. — Those who are vague because they do not know what they are talking about; those who are vague because they know what they are talking about, but who at the same time know that the language of alchemy is a language that speaks to the heart, not to reason.

- Og hva med den tredje typen? spurte jeg.

— Det er de som aldri har hørt snakk om alkymi, men som gjennom sitt eget liv har klart å finne De vises sten. - There are those who have never heard of alchemy, but who through their own lives have managed to find the Philosopher's Stone.

Og med dette besluttet mesteren — som tilhørte den andre typen — å undervise meg i alkymi. And with this the master—who belonged to the second type—decided to teach me alchemy. Jeg oppdaget at det symbolske språket som hadde irritert og forvirret meg sånn, var den eneste måten å nå fram til Verdens sjel på, eller det som Jung kalte «det kollektivt ubevisste » . Jeg fant Den egne historien og Guds tegn, sannheter som min intellektuelle fornuft nektet å akseptere nettopp på grunn av deres enkelhet. I found My own history and God's signs, truths that my intellectual reason refused to accept precisely because of their simplicity. Jeg skjønte at det å finne fram til Storverket ikke bare er anliggende for de få, men for alle mennesker her på jorden. I realized that finding the Great Work is not just a matter for the few, but for all people on earth. Det er klart at Storverket ikke alltid viser seg i form av et egg eller en flaske med eliksir, men vi kan alle — og det påstår jeg uten den minste tvil - dukke ned i Verdens sjel. It is clear that the Great Work does not always appear in the form of an egg or a bottle of elixir, but we can all - and I claim that without the slightest doubt - descend into the soul of the World.

Derfor er også Alkymisten en symbolsk tekst. Den er ikke bare et forsøk på å formidle alt jeg selv har lært, men er også en hyllest til store forfattere som klarte å nå fram til Universets språk: Hemingway, Blake, Borges (som også brukte et tema fra persisk historie som bakgrunn for en av sine fortellinger), Malba Tahan, blant andre. It is not only an attempt to convey everything I have learned myself, but is also a tribute to great writers who managed to reach the language of the Universe: Hemingway, Blake, Borges (who also used a theme from Persian history as a background for a of his stories), Malba Tahan, among others.

For nå å gjøre dette lange etterordet fullstendig og illustrere det som mesteren min mente med den tredje typen alkymister, kan det være på sin plass å gjenfortelle en historie som han selv fortalte meg i laboratoriet sitt. Now to make this long afterword complete, and to illustrate what my master meant by the third kind of alchemists, it may be proper to recount a story which he himself told me in his laboratory.

Jomfru Maria, med Jesusbarnet i sine armer, bestemte seg for å stige ned på Jorden og besøke et kloster. The Virgin Mary, with the baby Jesus in her arms, decided to descend to Earth and visit a monastery. Alle munkene stilte seg i en lang kø og hver og en trådte stolt fram for Jomfruen for å gi henne sin hyllest. All the monks stood in a long line and each one proudly stepped forward before the Virgin to pay her homage. Én deklamerte vakre dikt, en annen viste henne illuminasjoner til Bibelen, en tredje fremsa navnene på alle helgenene. One recited beautiful poems, another showed her illuminations to the Bible, a third recited the names of all the saints. Og slik gikk det slag i slag, munk etter munk hyllet Jomfru Maria og Jesusbarnet. And so it went battle after battle, monk after monk paid homage to the Virgin Mary and the baby Jesus.

Bakerst i køen stod den mest unnselige munken i klosteret, en som aldri hadde tilegnet seg tidens lærde tekster. At the back of the queue stood the most amiable monk in the monastery, one who had never acquired the learned texts of the time. Foreldrene hans var enkle mennesker som hadde arbeidet i et omreisende sirkus, og alt de hadde lært ham var å sjonglere med noen baller i luften. His parents were simple people who had worked in a traveling circus, and all they had taught him was to juggle a few balls in the air.

Da det ble hans tur, ville de andre munkene avslutte hyllesten, for den gamle sjongløren hadde intet viktig å si, og han kunne gjøre bildet av klosteret mindre tiltalende. When it was his turn, the other monks would end the tribute, for the old juggler had nothing important to say, and he could make the image of the monastery less appealing. Men i dypet av sitt hjerte følte også han en umåtelig trang til å gi noe til Jesus og Jomfruen. But in the depths of his heart he also felt an immeasurable urge to give something to Jesus and the Virgin.

Skamfull, og mens han følte sine brødres misbilligende blikk på seg, tok han noen appelsiner opp av lommen og begynte å kaste dem opp i luften, det var det eneste han kunne gjøre. Ashamed, and feeling his brothers' disapproving eyes on him, he took some oranges out of his pocket and started throwing them into the air, it was all he could do.

Det var i denne stund at Jesusbarnet smilte og begynte å klappe i hendene der Han lå i Jomfru Marias fang. It was at this moment that the baby Jesus smiled and began to clap his hands as he lay in the Virgin Mary's lap. Og det var mot ham Jomfruen strakte armene ut, og han fikk holde Jesusbarnet. And it was towards him that the Virgin stretched out her arms, and he was allowed to hold the baby Jesus.

Forfatteren The Author