Jø Nesbø - Hodejegerne Part 14
«Liker du kunst, Clas?» spurte jeg og rakte ham et av glassene Nick kom med.
«Ja. Og nei. Jeg liker kunst som viser. Men det meste jeg ser, påstår en skjønnhet eller en sannhet som ikke er der. Det er kanskje tenkt, men det kommunikative talentet er fraværende. Hvis jeg ikke ser skjønnhet eller sannhet, er det ikke der, så enkelt er det. En kunstner som hevder å være misforstått, er nesten alltid en dårlig kunstner som dessverre er blitt forstått.»
«Der er vi på linje,» sa jeg og løftet glasset.
«Jeg tilgir mangel på talent hos folk flest, antagelig fordi jeg har fått tildelt så lite selv,» sa Greve og fuktet så vidt de smale leppene med champagnen. «Men ikke hos kunstnere. Vi talentløse jobber i vårt ansikts sved og betaler for at de skal kunne leke på våre vegne. Fair nok, slik skal det være. Men da skal de faen meg leke godt.»
Jeg hadde for lengst sett det og visste at testresultater og dybdeintervju bare ville bekrefte det. Dette var mannen. Om ISCO eller Mercuri Urval hadde fått to år på seg, ville de ikke greid å finne en så perfekt kandidat.
«Vet du hva, Clas? Vi er nødt til å ta en prat. Diana har nemlig forlangt det.» Jeg rakte ham mitt visittkort. Det hadde ingen adresser, faksnummer eller websider, bare mitt navn, mobiltelefonnummeret og Alfa med knøttsmå bokstaver i det ene hjørnet.
«Som sagt ...,» begynte Greve og så på kortet mitt.
«Hør,» avbrøt jeg. «Ingen som vet sitt eget beste, motsier Diana. Jeg vet ikke hva vi skal prate om, gjerne om kunst. Eller fremtiden. Eller husoppussing; jeg kjenner tilfeldigvis et par av Oslos beste og rimeligste håndverkere. Men prate skal vi. Hva med i morgen klokken tre?»
Greve så smilende på meg en stund. Så strøk han seg over haken med en smal hånd. «Jeg mener at den opprinnelige ideen med visittkort var at det skulle utstyre mottageren med nok informasjon til å avlegge en visitt.»
Jeg fisket opp Conklin-pennen min, skrev kontoradressen på baksiden av kortet og så det forsvinne ned i Greves jakkelomme.
«Jeg ser frem til å snakke mer med deg, Roger, men nå skal jeg hjem og lade opp til å skjelle ut snekkere på polsk. Hils din sjarmerende kone.» Greve gjorde et stivt, nesten militært bukk, snudde på hælen og gikk mot døra.
Diana kom opp på siden av meg mens jeg så etter ham. «Hvordan gikk det, elskling?»
«Et fantastisk eksemplar. Se bare på den gangen. Som et kattedyr. Perfekt.»
«Vil det si …»
«Han greide til og med å late som han ikke er interessert i jobben. Herregud, jeg skal ha det hodet på veggen, utstoppet og med flekkede tenner.»
Hun klappet hendene frydefullt sammen som en liten pike. «Så jeg var til hjelp? Jeg var virkelig til hjelp?»
Jeg strakte meg opp og la armen rundt skulderen hennes. Lokalet var vulgært, deilig fullt. «Du er herved sertifisert hodejeger, min lille blomst. Hvordan går salget?»
«Vi selger ikke i kveld. Sa jeg ikke det?»
Jeg håpet et øyeblikk jeg hadde hørt feil. «Det er bare … en utstilling?»
«Atle ville ikke bli av med bildene.» Hun smilte liksom unnskyldende. «Jeg skjønner ham. Du ville vel heller ikke mistet noe som er så vakkert?»
Jeg lukket øynene og svelget. Tenkte mykt mot mykt.
«Synes du det var dumt, Roger?» hørte jeg Dianas bekymrede stemme si, og meg selv svare:
«Nei da.»
Så kjente jeg leppene hennes mot kinnet. «Du er så snill, elskede. Og selge kan vi jo gjøre senere. Dette bygger image og gjør oss eksklusive. Du har jo selv sagt hvor viktig det er.»
Jeg tvang frem et smil. «Ja visst, elskede. Eksklusivt er bra.»
Hun lyste opp. «Og vet du hva? Jeg har bestilt DJ til nachspielet! Han på Blå som spiller syttitalls soul som du alltid har sagt er byens beste …» Hun klappet hendene sammen og smilet mitt kjentes som det løsnet fra ansiktet, falt og knustes mot gulvet. Men i speilbildet på det hevede champagneglasset hennes var det fremdeles på plass. G11sus4-akkorden til John Lennon lød igjen og hun fomlet etter telefonen i bukselomma. Jeg studerte henne mens hun kvitret av gårde med noen som lurte på om de kunne få komme.
«Selvfølgelig kan dere det, Mia! Nei da, bare ta med ungen. Du kan skifte på henne på kontoret mitt. Ja visst vil vi ha ungeskrik, det liver opp! Men jeg må få holde henne, du lover?»
Herregud, som jeg elsket den kvinnen.
Blikket mitt gled over forsamlingen igjen. Og stoppet brått på et lite, blekt ansikt. Det kunne vært henne. Lotte. De samme sørgmodige øynene som jeg første gang hadde sett akkurat her. Det var ikke henne. Et avsluttet kapittel. Men bildet av Lotte forfulgte meg som en herreløs hund resten av kvelden.
