Jø Nesbø - Hodejegerne Part 54
«Håper det er greit at jeg bruker din pistol, Roger,» sa Clas Greve. «Jeg tok ikke med min egen til Norge. Det er så mye trøbbel med fly og skytevåpen nå til dags, dessuten kunne jeg jo ikke ha forutsett …» Han slo ut med armene, «... dette. Dessuten er det jo ganske greit at kula ikke kan spores tilbake til meg, ikke sant, Roger?»
Jeg svarte ikke.
«Ikke sant?» gjentok han.
«Hvorfor …,» begynte jeg med en stemme som var hes som en ørkenvind.
Clas Greve ventet på fortsettelsen med et oppriktig nysgjerrig ansiktsuttrykk.
«Hvorfor gjør du alt dette?» hvisket jeg. «Bare på grunn av en kvinne du akkurat har truffet?»
Han rynket pannen. «Snakker du om Diana? Visste du at hun og jeg har …»
«Ja,» avbrøt jeg ham for å slippe å høre fortsettelsen.
Han lo kort. «Er du en idiot, Roger? Tror du virkelig at dette handler om henne og meg og deg?»
Jeg svarte ikke. At jeg hadde skjønt det. At det ikke dreide seg om trivielle ting som liv, følelser og mennesker man elsker.
«Diana var bare et middel, Roger. Jeg måtte bruke henne for å komme meg innpå deg. Siden du ikke bet på det første agnet.»
«Komme innpå meg?»
«Deg, ja. Vi har planlagt dette i over fire måneder, helt siden vi visste at Pathfinder ville søke etter en ny administrerende direktør.»
«Vi?»
«Gjett.»
«HOTE?»
«Og våre nye amerikanske eiere. Vi var – for å si det som det var – litt økonomisk på felgen da de kom til oss i vår. Så vi måtte godta et par betingelser for det som kanskje så ut som et oppkjøp, men i virkeligheten var en redningsaksjon. En av betingelsene var at vi skulle skaffe dem Pathfinder også.»
«Skaffe dem Pathfinder? Hvordan da?»
«Du vet det jeg vet, Roger. At selv om det formelt sett er aksjeeierne og styret som bestemmer i en bedrift, er det administrerende direktør som styrer. Som til syvende og sist bestemmer om og til hvem selskapet skal selges. Jeg ledet selv HOTE ved bevisst å mate styret med akkurat så lite informasjon og så mye usikkerhet at de til enhver tid valgte å stole på meg. Noe de for øvrig uansett ville vært best tjent med. Poenget er at enhver noenlunde kompetent leder med styrets tillit vil kunne manipulere og overbevise en gjeng halvinformerte eiere til å gjøre akkurat som han vil.»
«Du overdriver.»
«Gjør jeg? Så vidt jeg vet består ditt levebrød av nettopp å snakke disse såkalte styrene rundt.»
Han hadde selvfølgelig rett. Og det bekreftet mistanken jeg hadde fått etter at herr Felsenbrink i HOTE så uforbeholdent hadde anbefalt Greve som sjef for HOTEs verste konkurrent.
«Så HOTE vil …,» begynte jeg.
«Ja, HOTE vil overta Pathfinder.»
«Fordi amerikanerne har satt det som forutsetning for å redde dere ut av knipa?»
«Pengene vi som eiere av HOTE har mottatt, er sperret på konto inntil oppkjøpsbetingelsene er oppfylt. Uten at det vi nå snakker om står noe sted i skrift, selvfølgelig.»
Jeg nikket langsomt. «Så hele den greia med at du sa opp i protest mot de nye eierne, det var bare en iscenesettelse for å få deg til å fremstå som en troverdig kandidat til å overta roret i Pathfinder?»
«Stemmer.»
«Og når du har fått jobben som administrerende direktør i Pathfinder, er oppdraget ditt å tvinge selskapet over i amerikanernes hender?»
«Tvinge og tvinge. Når Pathfinder om noen måneder vil finne ut at teknologien deres ikke lenger er noen hemmelighet for HOTE, vil de selv innse at de er sjanseløse alene, at samarbeid er den beste løsningen.»
«Fordi du da i all hemmelighet vil ha lekket denne teknologien til HOTE?»
Greves smil var tynt og hvitt som en bendelorm: «Det er som sagt det perfekte ekteskapet.»
«Det perfekte tvangsekteskap, mener du vel?»
«Om du vil. Men med den kombinerte teknologien til HOTE og Pathfinder vil vi dra i land alle forsvarskontrakter på GPS på den vestlige halvkule. Og et par på den østlige også … Det er verdt en smule manipulasjon, synes du ikke?»
