Jø Nesbø - Hodejegerne Part 8
«Finnes det eksempler på at tre påfølgende oddetall kan være primtall?»
«Selvfølgelig ikke,» sa hun og løftet ølglasset til munnen.
«Å? Hvorfor ikke?»
«Tror du jeg er dum? I en tallrekke på fem påfølgende tall må nødvendigvis ett av oddetallene være delelig med tre. Gå videre.»
«Videre?»
«Ja, hva er det logiske problemet?» Hun hadde tatt en dyp slurk av ølglasset og sett på meg med oppriktig, forventningsfull nysgjerrighet. På Microsoft ble kandidatene gitt tre minutter til å føre det beviset hun hadde gitt meg på tre sekunder. I gjennomsnitt var det fem av hundre som greide det. Og jeg tror det var akkurat da jeg ble forelsket i henne. Jeg husker i hvert fall at jeg hadde notert på servietten min: ANSATT.
Og jeg hadde visst at jeg måtte få henne forelsket i meg nå mens vi satt der, at idet jeg reiste meg, ville fortryllelsen være brutt. Så jeg hadde snakket. Og snakket. Jeg hadde snakket meg opp til én åttifem. Jeg kan det å snakke. Men hun hadde avbrutt meg da jeg var på mitt beste:
«Liker du fotball?»
«Gj... gjør du?» spurte jeg overrumplet.
«QPR spiller i ligacupen mot Arsenal i morgen. Interessert?»
«Ja visst,» sa jeg. Og mente selvfølgelig i henne, fotball er meg revnende likegyldig.
Hun hadde hatt et blåstripete skjerf på seg og skreket seg hes i den londonske høsttåken på Loftus Road mens det lille, fattige laget hennes, Queens Park Rangers, var blitt svinebanket av storebror Arsenal. Jeg hadde fascinert studert det lidenskapelige ansiktet hennes og ikke fått med meg annet av kampen enn at Arsenal hadde flotte hvite og røde drakter, mens QPR hadde blå tverrstriper på hvit bunn som fikk spillerne til å se ut som løpende sukkerstenger.
I pausen hadde jeg spurt hvorfor hun ikke hadde valgt seg et stort vinnerlag som Arsenal i stedet for en komisk smårolling som QPR.
«Fordi de trenger meg,» hadde hun svart. Alvorlig. De trenger meg. Jeg ante en visdom jeg slett ikke fattet i de ordene. Så hadde hun ledd den der lett gurglende latteren sin og tømt plastbegeret med øl. «De er som en hjelpeløs baby. Se på dem. De er så søte.»
«I babykostymer,» sa jeg. «Så. La de små komme til meg, det er livsmottoet ditt?»
«Hm,» hadde hun svart, lagt hodet på skakke og sett ned på meg med et bredt smil: «Det kan kanskje bli det.»
Og vi hadde ledd. Høyt og befriende.
Jeg husker ikke resultatet av kampen. Eller, jo, det gjør jeg; et kyss utenfor et strengt pikepensjonat i murstein i Shepherd's Bush. Og en ensom, søvnløs natt med ville, våkne drømmer.
Ti dager senere så jeg ned i ansiktet hennes i det flakkende skinnet fra et stearinlys stukket ned i en vinflaske på nattbordet hennes. Vi elsket for første gang, og øynene hennes var lukket, blodåren i pannen sto ut og ansiktsuttrykket skiftet mellom sinne og smerte mens hoftebeina hennes rasende slo mot mine. Samme lidenskapen som når hun hadde sett sitt QPR ryke ut av ligacupen. Etterpå sa hun at hun elsket håret mitt. Det var et refreng fra livet mitt, likevel var det som jeg hørte det for første gang.
Det hadde gått seks måneder før jeg hadde fortalt henne at når faren min jobbet i diplomatiet, betydde ikke det nødvendigvis som diplomat.
«Sjåfør,» hadde hun gjentatt, dratt hodet mitt ned og kysset det. «Betyr det at han får låne ambassadørens limousin til å kjøre oss fra kirken?»
Jeg hadde ikke svart, men våren etter giftet vi oss med mer prakt enn pomp i St. Patrick's Church i Hammersmith. Fraværet av pomp skyldtes at jeg hadde overtalt Diana til et bryllup uten slekt og venner. Uten far. Bare oss, rene og uskyldige. Prakten sto Diana for, hun strålte som to soler og en måne. Tilfeldighetene ville ha det til at QPR samme ettermiddag rykket opp, og taxien sneglet seg hjem til hybelen hennes i Shepherd's Bush gjennom et feirende opptog av sukkerstangmønstrede faner og flagg. Alt var fryd og gammen. Det var først da vi hadde flyttet tilbake til Oslo at Diana første gang hadde nevnt barn.
Jeg så på klokka. Ove skulle være her nå. Jeg løftet blikket mitt opp på speilet over baren og møtte en av de blonde kvinnenes. Blikkene våre forble i den andres akkurat lenge nok til at vi kunne misforstå, om vi ville. Pornopen, godt kirurgarbeid. Jeg ville ikke. Så blikket mitt gled videre. Det var nemlig akkurat slik mitt ene, skammelige eventyr hadde begynt; med et litt for langt blikk. Første akt hadde vært i galleriet. Andre akt her på Sushi & Coffee. Tredje akt i en liten leilighet i Eilert Sundts gate. Men Lotte var nå et avsluttet kapittel, og det skulle aldri, aldri skje igjen. Blikket mitt fortsatte rundt lokalet og stoppet.
Ove satt ved bordet rett innenfor utgangsdøra.
Tilsynelatende leste han i Dagens Næringsliv. En komisk tanke i seg selv. Ove Kjikerud var ikke bare totalt uinteressert i aksjekurser og det meste av hva som foregikk i det såkalte samfunnet, han kunne knapt nok lese. Eller skrive. Jeg husker fremdeles søknaden hans til stillingen som vaktleder, den hadde inneholdt så mange stavefeil at jeg hadde ledd hjertelig.
Jeg skled ned av krakken og gikk bort til bordet hans. Han hadde brettet sammen Dagens Næringsliv, og jeg nikket mot avisa. Han smilte kort for å vise at den var ledig. Jeg tok avisa uten et ord og gikk tilbake til plassen min ved disken. Ett minutt senere hørte jeg det gå i utgangsdøra, og da jeg kikket i speilet igjen, var Ove Kjikerud borte. Jeg bladde om til sidene for aksjekurser, lukket hånda diskré om nøkkelen som lå der, og lot den gli ned i jakkelomma.
Da jeg kom tilbake til kontoret, ventet det seks SMS-er på mobiltelefonen. Jeg slettet fem av dem uten å lese dem og åpnet den fra Diana:
Husk vernissasjen i kveld, elskede, du er min lykkemaskot.
Hun hadde lagt inn en smiley med solbriller, en av finessene på Prada-telefonen jeg hadde gitt henne til 32-årsdagen i sommer. «Det jeg ønsket meg aller mest!» hadde hun sagt da hun åpnet presangen. Men vi visste begge hva hun ønsket seg aller mest. Og som jeg altså ikke ville gi henne. Likevel hadde hun løyet og kysset meg. Hva mer kan man forlange av en kvinne?
