Jø Nesbø - Snømannen Part 11 (1)
Den nyutdannede legen Mathias Lund-Helgesen var en populær mann på Nevrologen på Haukeland Sykehus i Bergen. Både kolleger og pasienter betegnet ham som en dyktig, omtenksom og ikke minst lyttende person. Det siste kom godt med siden han ofte tok imot pasienter med ulike syndromer, gjerne arvelige og ofte uten utsikter til helbredelse, kun lindring. Og når de en sjelden gang tok imot pasienter med den grusomme sykdommen sklerodermi, ble de alltid henvist til den vennlige, unge legen som så smått hadde begynt å tenke på en doktorgrad innenfor immunbiologi. Det var tidlig på høsten at Laila Aasen og hennes mann kom til ham med datteren sin. Datteren var blitt så stiv i leddene og hadde smerter, og Mathias' første tanke var at det kunne være Bekhterevs. Både Laila Aasen og hennes mann svarte bekreftende på at det hadde forekommet giktaktige sykdommer på deres side av familien, så Mathias tok blodprøver av dem begge i tillegg til av datteren.
Da resultatene av blodprøvene kom, satt Mathias ved skrivebordet og måtte lese dem tre ganger. Og kjente det stygge, svarte og deilige stige opp i seg igjen. Svarene var negative. Både i den medisinske betydning, at man kunne utelukke at Bekhterevs var årsak til plagene, og i den familiære betydning, at man kunne utelukke at herr Aasen var jentas biologiske far. Og Mathias visste at han ikke visste. Men at hun visste, at Laila Aasen visste. Det hadde gått en liten trekning over ansiktet hennes da han hadde bedt om blodprøver av dem alle tre. Pulte hun fortsatt med den andre? Hvordan så han ut? Bodde han i en villa med plen foran? Hvilke hemmelige skavanker hadde han? Og hvordan og når ville datteren finne ut av at hun var blitt ført bak lyset hele sitt liv av denne løgnaktige horen?
Mathias så ned og oppdaget at han hadde veltet vannglasset. En stor våt flekk bredte seg over bukseskrittet, og han kjente kulda spre seg til magen og videre oppover mot hodet.
Han ringte Laila Aasen og informerte henne om resultatet. Det medisinske. Hun takket ham, hørbart lettet og de la på. Mathias stirret lenge på telefonen. Herregud som han hatet henne. Den natten lå han søvnløs i den smale senga på hybelen som han hadde beholdt etter at studiene var over. Han prøvde å lese, men bokstavene bare danset. Han prøvde å onanere, noe som i hvert fall gjorde ham såpass fysisk utmattet at han fikk sove etterpå, men han greide ikke å konsentrere seg. Han stakk en nål i stortåen som var blitt helt hvit igjen, bare for å kjenne om han kunne føle noe. Til slutt krøket han seg sammen under dyna og gråt til daggryet farget natten grå.
Mathias tok seg også av mer generelle nevrologiske tilfeller, og ett av dem var en politimann ved Bergen politikammer. Etter undersøkelsen sto den middelaldrende politimannen og kledde på seg. Kombinasjonen av kroppsodør og spritånde var nesten bedøvende.
«Nå?» buldret politimannen som om Mathias var en av hans underordnede.
«Nevropati i begynnerstadiet,» sa Mathias. «Nervene under føttene dine er i ulage. De har nedsatt følsomhet.»
«Mener du det er derfor jeg har begynt å gå som en jævla fyllik?»
«Er du en fyllik, Rafto?»
Politimannen sluttet å knappe skjorta og rødfargen steg oppover halsen hans som på et termometer. «Hva faen er det du sier, din guttevalp?»
«Det er som regel for mye alkohol som er årsaken til polynevropati. Fortsetter det, risikerer du varige hjerneskader. Har du hørt om Korsakoff, Rafto? Ikke? La oss håpe at det fortsetter slik, for når du hører navnet hans, er det som regel i forbindelse med det ytterst uheldige syndromet han har gitt navn til. Jeg vet ikke hva du svarer når du ser i speilet og spør deg om du er en fyllik, men jeg foreslår at neste gang stiller du dette tilleggsspørsmålet: Vil jeg dø nå eller litt senere?»
Gert Rafto stirret lenge på guttungen i legefrakken. Så bannet han lavt, marsjerte ut og slengte døra igjen bak seg.
Fire uker senere ringte Rafto tilbake. Han spurte om Mathias kunne komme og se på ham.
«Kom hit i morgen,» sa Mathias.
«Jeg kan ikke. Det haster.»
«Så kom deg til Legevakten.»
«Hør på meg, Lund-Helgesen. Jeg har ligget i senga i tre dager uten å greie å røre meg. Du er den eneste som har spurt meg rett ut om jeg er en fyllik. Ja, jeg er en fyllik. Og nei, jeg vil ikke dø. Ikke ennå.»
Gert Raftos leilighet stanket av søppel, tomme ølflasker og ham selv. Men ikke av matrester, for mat fantes ikke i huset.
«Dette er et B1-vitamintilskudd,» sa Mathias og holdt sprøyten opp mot lyset. «Det vil få deg på beina igjen.»
«Takk,» sa Gert Rafto. Fem minutter senere sov han.
Mathias gikk rundt i leiligheten. På skrivebordet var det et bilde av Rafto med en mørkhåret jentunge på skuldrene. På veggen over skrivebordet hang fotografier fra noe som måtte være mordåsteder. Mange fotografier. Mathias stirret på dem. Tok et par av dem ned og studerte detaljene. Herregud så slurvete de hadde vært, morderne. Ineffektiviteten syntes særlig på likene med kutt- og slagskader. Han åpnet skuffene og så etter flere bilder. Han fant rapporter, notater, noen verdisaker; ringer, dameklokker, halskjeder. Og avisutklipp. Han leste dem. Gert Raftos navn gikk igjen, ofte med sitat fra pressekonferanser hvor han fortalte om drapsmennenes stupiditet og hvordan han hadde avslørt dem. For han hadde tydeligvis avslørt dem, alle som en.
Seks timer senere, da Gert Rafto våknet, var Mathias fortsatt der. Han satt ved senga med to mordrapporter i fanget.
«Fortell meg,» sa Mathias. «Hvordan ville du begått et mord om du ikke ville bli tatt?»
«Unngått mitt politidistrikt,» sa Rafto og så seg om etter noe å drikke. «Hvis etterforskeren er god, har du ikke kjangs uansett.»
«Og hvis jeg ville gjort det i distriktet til en god etterforsker likevel?»
«Så ville jeg gjort meg til venns med etterforskeren før jeg begikk mordet,» sa Gert Rafto. «Og så, etter drapet, ville jeg drept ham også.»
«Merkelig,» sa Mathias. «Jeg tenkte akkurat det samme.»
I ukene som fulgte var Mathias på flere husbesøk hos Gert Rafto. Han kom seg raskt og de snakket mye og lenge om sykdom, livsstil og døden, og om de eneste to tingene Gert Rafto elsket her i livet: datteren Katrine som av ubegripelige årsaker elsket ham tilbake. Og den lille hytta ute på Finnøy som var det eneste stedet hvor han kunne være sikker på å få være helt i fred. Men mest snakket de om mordsaker som Gert Rafto hadde løst. Om triumfene. Og Mathias muntret ham opp, sa at kampen mot alkoholismen også kunne vinnes, at han kunne feire nye triumfer i politiet om han bare greide å holde seg unna flaska.
Og da senhøsten kom til Bergen med enda kortere dager og enda lengre regnbyger, hadde Mathias planen klar.
Han ringte Laila Aasen hjemme midt på formiddagen.
Han presenterte seg, og hun lyttet taust mens han fremsa sitt budskap. At det var gjort nye funn i datterens blodprøve og at han var klar over at Bastian Aasen ikke var datterens biologiske far. Det var viktig at han fikk en blodprøve av den faktiske barnefaren. Dette ville måtte medføre at datteren og hennes mann ble gjort kjent med forholdet. Var hun innforstått med dette?
Mathias ventet og lot det synke inn hos henne.
Så sa han at om hun mente det var av betydning at dette ble holdt hemmelig, ville han likevel gjerne hjelpe, men at de i så fall måtte gjøre dette «off record».
«Off record?» gjentok hun med apatien til en sjokkskadet.
«Som lege er jeg bundet av etiske regler om åpenhet mot pasienten, altså din datter. Men jeg forsker på syndromer og er derfor spesielt interessert i å følge henne opp. Hvis du kan møte meg i all diskresjon i ettermiddag …»
«Ja,» hvisket hun med skjelvende stemme. «Ja, vær så snill.»
«Godt. Ta den siste avgangen med banen til toppen av Ulriken. Da får vi være uforstyrret og vi kan gå ned igjen. Jeg håper du skjønner hva jeg risikerer og ikke nevner dette møtet for en levende sjel.»
«Selvfølgelig ikke! Stol på meg.»
Han holdt fremdeles røret etter at hun hadde lagt på. Med leppene mot den grå plasten hvisket han: «Og hvorfor skulle noen stole på deg, lille hore?»
Først liggende i snøen med skalpellen mot strupen innrømmet Laila Aasen at hun hadde fortalt en venninne at hun skulle møte ham. Fordi de egentlig hadde hatt en avtale om å spise middag sammen. Men hun hadde bare sagt fornavnet hans og ikke hvorfor de skulle møtes.
«Hvorfor sa du noe i det hele tatt, da?»
«For å erte,» hylte Laila. «Hun er så nysgjerrig.»
Han trykket det tynne stålet hardere mot huden hennes og Laila hikstet fram venninnens navn og adresse. Deretter sa hun ikke mer.
Da Mathias to dager senere satt med avisen og leste om drapet på Laila Aasen og forsvinningen til Onny Hetland og Gert Rafto, var det med blandede følelser. Han var for det første misfornøyd med drapet på Laila Aasen. Det var ikke blitt slik han hadde tenkt seg det, han hadde mistet kontrollen i en blanding av raseri og panikk. Dermed var det blitt for mye griseri, for mye å rydde opp, for mye som minnet om bildene hjemme hos Rafto. Og for lite tid til å nyte hevnen, rettferdigheten.
Drapet på Onny Hetland hadde vært enda verre, en nesten-katastrofe. To ganger hadde han mistet motet idet han skulle til å ringe på døra hennes, og gått derfra igjen. Den tredje gangen hadde han oppdaget at han var for sent ute. Noen sto allerede og ringte på. Gert Rafto. Etter at Rafto hadde gått, hadde han ringt på og presentert seg som Raftos assistent og fått komme inn. Men Onny hadde sagt at hun ikke ville fortelle hva hun hadde fortalt Rafto, at hun hadde lovet ham at det skulle bli mellom dem to. Først da han skar henne i håndflaten med skalpellen, snakket hun.
Mathias skjønte på det hun sa at Gert Rafto hadde bestemt seg for å løse saken på egen hånd. Han skulle gjenopprette sitt renommé, den idioten!
Selve avlivingen av Onny Hetland hadde det imidlertid ikke vært noe å si på. Lite bråk, lite blod. Og parteringen i dusjen hadde vært effektiv og rask. Alle kroppsdelene hadde han pakket i plast og fått plass til i den store tursekken og bagen som han hadde tatt med for formålet. Under besøkene hos Rafto var Mathias blitt forklart at noe av det første politiet sjekker i drapssaker er biler som er observert i området og registrerte drosjeturer. Så han gikk hele veien tilbake til sin egen leilighet.
Nå gjensto siste del av Gert Raftos bruksanvisning for det perfekte mord: Drep etterforskeren.
Merkelig nok ble det det beste av de tre drapene. Merkelig fordi Mathias ikke hadde noen følelser overfor Rafto, intet hat slik han hadde følt for Laila Aasen. Det handlet mer om at han for første gang var i nærheten av den estetikken han hadde sett for seg, selve ideen om gjennomføringen av drapet. For det første var opplevelsen av selve akten akkurat så grusom og hjerteskjærende som han hadde håpet på. Han kunne fremdeles høre Raftos skrik ljome over den folketomme øya. Og det merkeligste; på vei tilbake oppdaget han at tærne hans ikke lenger var hvite og ufølsomme, det var som den gradvise forfrysningen et øyeblikk hadde opphørt, at han hadde tint opp.
Da Mathias fire år senere hadde drept ytterligere fire kvinner og så at alle mordene var forsøk på å rekonstruere drapet på moren, konkluderte han med at han var gal.
Eller mer presist; at han led av en alvorlig personlighetsforstyrrelse. All litteratur han hadde lest om emnet tydet i hvert fall på det. Det rituelle i at det helst måtte skje samme dag som årets første snø falt. At en snømann måtte bygges. Og ikke minst hans stigende grad av sadisme.
Men denne innsikten forhindret ham på ingen måte i å fortsette. For tiden var knapp, Raynauds fenomener opptrådte alt hyppigere, og han mente å kunne kjenne de første symptomene på sklerodermi; en stivhet i ansiktet som med tid og stunder skulle gi ham den motbydelige, spisse nesen og sammensnurpede karpemunnen som de hardt rammede endte opp med.
Han hadde flyttet til Oslo for å skrive sin doktorgrad innenfor immunbiologi og vannkanaler i hjernen, siden senteret for denne forskningen var på Anatomisk institutt på Gaustad. Parallelt med forskningen jobbet han på Marienlystklinikken, hvor han var blitt anbefalt av Idar som alt jobbet der. Mathias tok også nattevakter på Legevakten siden han likevel ikke fikk sove.
Ofrene var det ikke vanskelig å finne. For det første var det pasientenes blodprøver som i en del tilfeller kunne utelukke farskap, og i tillegg kom DNA-testene som Farskapsavdelingen på Rettsmedisinsk brukte. Idar, som hadde en temmelig begrenset kompetanse selv til allmennpraktiker å være, brukte i skjul Mathias som rådgiver i alle saker som angikk arvelige sykdommer og syndromer. Og dreide det seg om unge mennesker, var Mathias' råd nesten alltid det samme:
«Få begge foreldre til å bli med på første konsultasjon, ta munnhuleprøver av dem alle, si at det bare er for å sjekke bakteriefloraen og send prøvene til Farskapsavdelingen så vi i alle fall vet om vi har riktig utgangspunkt.»
Og Idar, den idioten, gjorde som han fikk beskjed om. Hvilket medførte at Mathias etter hvert hadde et lite kartotek over kvinner med barn som så å si seilte under falskt flagg. Og det beste; det var ingen link mellom hans navn og disse kvinnene ettersom munnhuleprøvene uten unntak var sendt inn i Idars navn.
Måten han lokket dem inn i fellen på var den samme som han hadde brukt med hell på Laila Aasen. En telefon og en avtale om å møtes et hemmelig sted uten at noen fikk vite om det. Bare én gang hadde det skjedd at det utpekte offeret hadde brutt sammen på telefonen og gått til ektemannen sin og fortalt det hele. Og det hadde endt med at familien ble oppløst, så hun hadde jo likevel fått sin straff.
Mathias hadde i lang tid grublet på hvordan han mer effektivt kunne kvitte seg med lik. Det var i hvert fall åpenbart at metoden han hadde benyttet på Onny Hetland ikke var holdbar. Det hadde skjedd bit for bit med saltsyreoppløsning i badekaret hjemme på hans egen hybel. Det var en omstendelig, helsefarlig og risikabel prosess som hadde tatt nesten tre uker. Gleden var derfor stor da han plutselig kom på løsningen. Likkummene på Anatomisk institutt. Det var like genialt som det var enkelt. Akkurat som glødeløkken.
Han hadde lest om den i et fagtidsskrift i anatomi hvor en fransk anatom anbefalte denne veterinærinnretningen for bruk på lik hvor forråtnelsesprosessen hadde begynt. Fordi glødeløkken kuttet like effektivt og skånsomt gjennom mykt, råttent vev som gjennom bein, og fordi den kunne brukes på flere lik samtidig uten fare for å overføre bakterier. Han hadde straks skjønt at med en glødeløkke til å partere drapsofrene, ville transporten kunne forenkles radikalt. Han kontaktet derfor produsentens kontor, fløy ens ærend til Rouen og fikk innretningen demonstrert på stotrende engelsk en tåkete morgen i et hvitkalket fjøs i Nord-Frankrike. Glødetrådbrenneren var et enkelt håndtak formet som – og på størrelse med – en banan utstyrt med en hette i metall som beskyttet hånden mot brannskader. Selve glødetråden var tynn som en fiskesene og gikk inn i hver ende av bananen, hvor den kunne strammes og slakkes med en vendebryter på håndtaket. Der satt også på/av-knappen som aktiverte det batteridrevne varmeelementet som fikk den garrottelignende metalltråden til å gløde hvitt i løpet av sekunder. Mathias ble opprømt, dette instrumentet kunne brukes til mer enn parteringen. Da han fikk høre prisen, hadde han nesten begynt å le. Glødetrådbrenneren kostet Mathias mindre enn flybilletten. Batteriene inkludert.
Da man offentliggjorde den svenske undersøkelsen som konkluderte med at et sted mellom femten og tjue prosent av alle barn har en annen biologisk far enn de tror, stemte det godt med Mathias' egen statistikk på forholdet. Han var ikke alene. Og heller ikke alene om å måtte dø tidlig og grusomt på grunn av sin mors hor med bedervete gener. Men dette måtte han være alene om; renselsen, sykdomsbekjempelsen, korstoget. Han tvilte på om noen noensinne kom til å takke ham, hedre ham. Men dette visste han: De kom alle til å huske ham, lenge etter hans død. For han hadde endelig funnet det som skulle bli hans ettermæle, mesterverket, det siste sverdslaget.
Det begynte som en tilfeldighet.
Han så ham på TV. Politimannen. Harry Hole. Hole ble intervjuet fordi han hadde tatt en seriemorder i Australia. Og Mathias husket med en gang Gert Raftos råd: «Ikke i mitt politidistrikt.» Men han husket også hvor tilfredsstillende det hadde vært å ta livet av jegeren. Mestringsfølelsen. Maktfølelsen. Det var ingenting senere som hadde kommet helt opp mot drapet på politibetjenten. Og denne herostratisk berømte Hole syntes å ha noe av Rafto i seg, noe av den samme skjødesløsheten og sinnet.
Likevel hadde han kanskje bare glemt hele Harry Hole, om det ikke hadde vært for at en av gynekologene på Marienlystklinikken neste dag i kantinen kom til å nevne at han hadde hørt at denne tilsynelatende staute politimannen på TV i går, var alkis og klin gær'n. Gabriella, en kvinnelig barnelege føyde til at hun hadde hatt sønnen til Holes kjæreste som pasient. Oleg, en trivelig gutt.
«Han blir sikkert alkis han, òg da,» sa gynekologen. «Jævlig arvelig, vøttø.»
«Hole er ikke faren,» sa Gabriella. «Men det som er interessant er at han som står registrert som far, en russisk professor eller noe sånn i Moskva, også er alkoholiker.»
«Hei, det der hørte jeg ikke!» ropte Idar Vetlesen over latteren. «Husk taushetsplikten, folkens.»
Lunsjen gikk videre, men Mathias greide ikke å glemme det Gabriella hadde sagt. Eller rettere sagt; måten hun hadde uttrykt seg på: «… han som står registrert som far.»
Da lunsjen var ferdig, fulgte Mathias derfor etter barnelegen til hennes kontor, gikk inn etter henne og lukket døra bak dem.
«Kunne jeg få spørre deg om en ting, Gabriella?»
«Å hei,» sa hun og en forventningsfull rødme skjøt opp i kinnene hennes. Mathias visste at hun likte ham, at hun antagelig syntes han både var kjekk, vennlig, lyttende og morsom. Hun hadde til og med indirekte bedt ham med ut ved et par anledninger, men han hadde takket nei.
«Som du kanskje vet får jeg bruke noen av klinikkens blodprøver i doktorgradsavhandlingen min,» sa han. «Og jeg fant faktisk noen indikasjoner i blodprøven til den gutten du snakket om. Guttungen til kjæresten til Hole.»
«Jeg forstår det slik at de er ekskjærester nå.»
«Sier du det? Det er arvelige ting, så jeg lurte bare på noe omkring slektsforholdene …»
Mathias syntes å kunne lese en viss skuffelse i ansiktet hennes.
Selv ble han overhodet ikke skuffet over det hun hadde å fortelle.
«Takk,» sa han, reiste seg, gikk ut. Han kjente hjertet pumpe livgivende og villig, at føttene skjøv ham framover uten at han brukte krefter, at gleden fikk hele ham til å skinne som en glødetrådbrenner. For han visste at dette var starten. Starten på slutten.
Holmenkollen Vel hadde sin sommerfest en steikende het augustdag. På plenen foran Velhuset satt de voksne på campingstoler under parasollene og drakk hvitvin mens barna løp mellom bordene eller spilte fotball nede på grusbanen. Til tross for de enorme solbrillene som nesten skjulte ansiktet hennes, kjente Mathias henne igjen fra bildet han hadde lastet ned fra hennes arbeidsgivers hjemmeside med oversikt over ansatte. Hun sto for seg selv, og han gikk bort til henne og spurte med et skjevt smil om han kunne få stå ved siden av henne og late som han kjente henne. Han visste hvordan man gjorde slike ting nå. Han hadde lært så mye. Han var ikke lenger Puppe-Mathias.
Hun dro ned brillene, kikket spørrende på ham og han slo fast at bildet hadde løyet likevel. Hun var mye vakrere. Så vakker at han et øyeblikk tenkte at plan A hadde en svakhet: at det ikke var gitt at hun kom til å ville ha ham, at en kvinne som Rakel – alenemor eller ikke – hadde alternativer. Plan B hadde riktignok samme utfall som A, men ville ikke på langt nær være like tilfredsstillende.
«Sosialt engstelig,» sa han og løftet plastbegeret til en forpint hilsen. «Jeg er invitert hit av en kompis som bor i nabolaget, og han har ikke kommet. Og alle andre ser ut som de kjenner alle her. Jeg lover å fjerne meg med en gang han dukker opp.»
Hun lo. Han likte latteren hennes. Og visste at de kritiske første tre sekundene hadde gått i hans favør.
«Jeg så en gutt som akkurat scoret et kjempemål nede på grusbanen,» sa Mathias. «Jeg tipper du må være i nokså tett slekt med ham.»
«Å? Kanskje det var Oleg, sønnen min.»
Hun greide å skjule det, men Mathias visste fra utallige pasientkonsultasjoner at ingen mor kan motstå skryt av egne barn.
«Fin fest,» sa han. «Fine naboer.»
«Du liker å feste med andres naboer?»
«Jeg tror vennene mine er redd for at jeg er litt ensom for tiden,» sa han. «Så de prøver å muntre meg opp. For eksempel med sine vellykkede naboer.» Han tok en slurk av plastbegeret og skar en grimase. «Og husets veldig søte hvitvin. Hva heter du?»
«Rakel. Fauke.»
«Hei, Rakel. Mathias.»
Han tok hånden hennes. Smal, varm.
«Du står her uten noe å drikke,» sa han. «La meg. Husets søte?»
Da han kom tilbake og rakte henne glasset, hadde han tatt fram personsøkeren og så på den med en bekymret mine.
«Vet du hva, Rakel? Jeg skulle gjerne stått her og blitt litt kjent med deg. Men Legevakten har fått frafall og trenger en ekstra mann litt fort. Så jeg får skifte til supermanndrakt og komme meg til byen.»
«Synd,» sa hun.
«Synes du? Det er kanskje bare for noen timer. Har du tenkt å være her lenge?»
«Jeg vet ikke. Det kommer an på Oleg.»
«Skjønner. Vi får se. Uansett har det vært hyggelig å hilse på deg.»
Igjen tok han hånden hennes. Gikk og visste at første runde var vunnet.
Han kjørte til leiligheten sin på Torshov og leste en interessant forskningsartikkel om vannkanaler i hjernen. Da han kom tilbake klokka åtte, satt hun under en av parasollene med en stor hvit hatt og smilte da han satte seg ved siden av henne.
«Reddet noen liv?» spurte hun.
«Mest skrubbsår,» sa Mathias. «En blindtarm. Høydepunktet var en guttunge som hadde satt fast en brusflaske i neseboret. Jeg sa til moren at han var vel ung for å sniffe cola. Dessverre har ikke folk sans for humor i den type situasjoner …»
Hun lo. Denne trillende, fine latteren som nesten fikk ham til å ønske at dette var på ordentlig.
Mathias hadde alt lenge sett fortykkelsene på enkelte områder av huden sin, men høsten 2004 merket han de første tegnene på at sykdommen var på vei inn i neste fase. Fasen han ikke ville ta del i. Stramheten i ansiktet. Planen hans var at Eli Kvale skulle være årets offer, deretter horene Birte Becker og Sylvia Ottersen. Det interessante ville bli om politiet ville finne sammenhengen mellom de to siste ofrene; horebukken Arve Støp. Men som det var måtte planene fremskyndes. Han hadde hele tiden lovet seg selv å sette punktum med én gang smertene kom, ikke vente. Og nå var de her. Han bestemte seg for å ta dem alle tre. I tillegg til den store finalen: Rakel og politimannen.
Til nå hadde han arbeidet i det skjulte, og det var på tide å stille livsverket til skue. For å gjøre det måtte han legge igjen tydeligere spor, vise dem sammenhengene, gi dem det store bildet.
Han begynte med Birte. De avtalte å snakke om Jonas' lidelse hjemme hos henne etter at mannen hennes var dratt til Bergen på kvelden. Mathias kom til avtalt tid og hun tok frakken hans i vindfanget og hadde snudd seg for å henge den i skapet. Det var sjelden at han improviserte, men det hang et rosa skjerf på den ene knaggen og han grep det nærmest på instinkt. Tvinnet det to ganger før han gikk opp bak henne og la det rundt halsen hennes. Han løftet den lille kvinnen opp og plasserte henne foran speilet så han kunne se øynene hennes. De bulte ut som på en fisk som var blitt dratt fort opp fra dypet.
Etter at han hadde lagt henne i bilen, gikk han inn i hagen til snømannen han hadde laget natten før. Han dyttet mobiltelefonen inn i brystet på den, tettet igjen og knøt skjerfet under snømannhodet. Det var over midnatt da han ankom garasjen på Anatomisk institutt, fikserte liket av Birte, preget og satte på henne nummermerkene og plasserte henne på ledig plass i en av kummene.
Så var det Sylvias tur. Han ringte henne, kjørte den faste leksa og de avtalte å treffes i skogen bak Holmenkollbakken, et sted han hadde brukt før. Men denne gangen var det folk i nærheten og han tok ikke sjansen. Han forklarte henne at Idar Vetlesen i motsetning til ham selv ikke akkurat var en spesialist på Fahrs sykdom, og at de måtte treffes igjen. Hun foreslo at han kunne ringe henne neste kveld mens hun var alene hjemme.
Neste kveld kjørte han ut dit, fant henne på låven og gjorde opp på stedet.
Men det hadde nær gått galt.
Det sprø kvinnfolket hadde svingt øksa, truffet ham i siden, spjæret jakka og skjorta og kuttet en arterie med det resultat at blod hadde sprutet ut på låvegulvet. B-minus-blod. Én-person-av-hundre-blod. Så etter at han hadde drept henne ute i skogen og etterlatt hodet på toppen av snømannen, gikk han tilbake og kamuflerte sitt eget blod ved å slakte en høne og tømme blodet utover gulvet.
Det var et stressende døgn, men det merkelige var at den natten merket han ikke noe til smertene. Og de neste dagene fulgte han saken i avisene med stille, indre jubel. Snømannen. Det var navnet de hadde gitt ham. Et navn som ville huskes. Han hadde ikke ant at noen trykte bokstaver på papir fremstilt av mekanisk masse kunne gi en slik følelse av makt og betydning. Det var nesten så han angret at han i så mange år hadde operert i det skjulte. Og så lett det var! Her hadde han gått rundt og trodd det Gert Rafto hadde sagt, at en god etterforsker alltid vil finne morderen. Men han hadde møtt Harry Hole og hadde sett frustrasjonen i den slitne politimannens ansikt. Det var ansiktet til en som ikke skjønte noe.
Men så – mens Mathias holdt på å forberede sine siste trekk – kom det, som lyn fra klar himmel. Idar Vetlesen. Han ringte og sa at Hole hadde oppsøkt ham og stilt spørsmål om Arve Støp, presset ham på sammenhengen. Og Idar lurte selv på hva som foregikk, det var jo usannsynlig at valg av ofre skulle være tilfeldig. Og bortsett fra han selv og Støp var jo Mathias den eneste som kjente til disse to farskapene, siden Mathias som vanlig hadde hjulpet ham med diagnosen.
Idar var naturligvis oppskjørtet, men Mathias greide heldigvis å holde hodet kaldt. Han ba Idar ikke si et ord til noen og møte ham et sted hvor de var sikre på at ingen kunne se dem.
Mathias hadde nesten begynt å le mens han sa det, det var jo ordrett det samme han pleide å si til sine kvinnelige ofre. Det kom vel av spenningen.
Idar foreslo curlingklubbens lokale. Mathias la på og begynte å tenke.
Og det gikk opp for ham at han kunne få det til å se ut som Idar var Snømannen og samtidig skaffe seg litt arbeidsro.
Den neste timen brukte han på å tenke ut detaljene i hvordan Idars selvmord skulle se ut. Og selv om han på mange måter satte pris på vennen sin, var det et forunderlig pirrende, ja, inspirerende tankearbeid. Slik planleggingen av det store prosjektet hadde vært. Den siste snømannen. Hun skulle – som han selv hadde gjort den første dagen med snø for så mange år siden – få sitte på snømannens skuldre, kjenne kulden mellom lårene og se gjennom vinduet, se på sviket, på mannen som skulle bli hennes død; på Harry Hole. Han lukket øynene og så for seg løkken over hodet hennes. Den glødet og skinte. Som en falsk glorie.
Kapittel 34
Dag 21. Sirener
Harry satte seg inn i bilen i garasjen på Anatomisk institutt. Lukket døra og øynene, og prøvde å tenke klart. Det første han måtte gjøre var å finne ut hvor Mathias var.
Han hadde slettet Mathias på mobiltelefonen og ringte 1881 hvor han fikk både nummeret og adressen. Han tastet inn tallene, merket mens han ventet på svar at pusten gikk fort og opphisset og prøvde å dempe den.
«Hei, Harry.» Mathias' stemme var lav, men stemmen lød av den vanlige, gledelige overraskelsen.
«Sorry at jeg maser sånn,» sa Harry.
«På ingen måte, Harry.»
«Godt. Hvor er du nå?»
«Jeg er hjemme. Jeg skal akkurat ned til Rakel og Oleg.»
«Fint. For jeg lurte på om du likevel kunne overrekke den greia til Oleg for meg.»
Det oppsto en pause. Harry presset kjevene sammen så det knaket i tennene.
«Selvfølgelig,» sa Mathias. «Men Oleg er hjemme nå, så du kan jo selv …»
«Rakel,» sa Harry fort. «Vi … jeg har ikke så lyst til å treffe henne i dag. Kan jeg komme innom deg som snarest?»
Ny pause. Harry presset røret mot øret og lyttet intenst, som for å kunne høre den andres tanker. Men alt han hørte var pust og forsiktig bakgrunnsmusikk, minimalistisk japansk klokkespill eller noe sånt. Han så for seg Mathias i en streng, like minimalistisk innredet leilighet. Ikke så stor kanskje, men selvfølgelig ryddig, ingenting overlatt til tilfeldighetene. Og nå hadde han tatt på seg en lyseblå, nøytral skjorte og lagt ny bandasje på såret i siden. For det var ikke for å skjule sine manglende brystvorter Mathias hadde holdt de korslagte armene så høyt da han hadde stått foran Harry på trappa. Det var for så skjule såret etter øksa.
«Så klart,» sa Mathias.
Harry greide ikke å bestemme om stemmen hans lød naturlig. Bakgrunnsmusikken hadde opphørt.
«Takk,» sa Harry. «Jeg skal være rask, men du må love å vente.»
«Jeg lover,» Mathias. «Men Harry …?»
«Ja?» Harry trakk pusten dypt.
«Vet du adressen min da?»
«Rakel har fortalt meg den.»
Harry bannet inni seg. Hvorfor hadde han ikke bare sagt at han hadde fått den på opplysningen, det var jo ikke noe mistenkelig ved det.
«Har hun?» sa Mathias.
«Ja.»
«Okei,» sa Mathias. «Bare gå inn, det står åpent.»
Harry la på og stirret på telefonen. Han fant ingen rasjonell forklaring på følelsen av at tiden var knapp, at han måtte løpe for livet før det ble for mørkt. Så han bestemte seg for at det var innbilning. At det var den type redsel som ikke hjelper, redselen når natta kommer og man ikke ser gården til bestemor.
Han slo et nytt nummer.
«Ja,» svarte Hagen. Stemmen var uten tone, uten liv. Oppsigelsesskrivingsstemme, antok Harry.
«Dropp papirarbeidet,» sa Harry. «Du må ringe jourhavende politimester, jeg trenger en bevæpningsordre. Pågripelse av mistenkt drapsmann i Åsengata 12 på Torshov.»
«Harry …»
«Hør. Resten av Sylvia Ottersen ligger i en likkum på Anatomisk institutt. Det er ikke Katrine som er Snømannen. Skjønner du?»
Pause.
«Nei,» sa Hagen oppriktig.
«Snømannen er en foreleser på instituttet. Mathias Lund-Helgesen.»
«Lund-Helgesen? Det var som pokker. Mener du han som …»
«Ja, legen som var så behjelpelig med å rette fokuset på Idar Vetlesen.»
Det var kommet liv tilbake i stemmen til Hagen: «Jourhavende kommer til å spørre om det er sannsynlig at mannen er bevæpnet.»
«Vel,» sa Harry. «Så vidt vi veit har han ikke brukt skytevåpen på noen av de ti–tolv menneskene han har drept.»
Det gikk et par sekunder før Hagen oppfattet sarkasmen. «Jeg ringer med en gang,» sa han.
Harry la på og vred tenningsnøkkelen rundt mens han ringte Magnus Skarre med den andre hånden. Skarre og motoren svarte helt synkront.
«Fortsatt på Tryvann?» ropte Harry over brølet.
«Ja.»
«Slipp alt du har i hendene og hiv deg i en bil. Stopp i krysset Åsengata–Vogts gate. Pågripelse.»
«Helvete løs, eller?»
«Ja,» sa Harry. Gummien skrek mot betongen da han slapp clutchen.
Han tenkte på Jonas. Av en eller annen grunn tenkte han på Jonas.
En av de seks patruljebilene Harry hadde bedt Operasjonssentralen om, sto allerede i krysset ved Åsengata da Harry kom kjørende ned Vogts gate fra Storosiden. Harry svingte opp på fortauet, hoppet ut og gikk bort til dem. De rullet vinduet ned og rakte Harry walkietalkien han hadde bedt om.
«Slå av saftblanderen,» sa Harry og pekte på det roterende blålyset. Han trykket inn talkknappen og ga beskjed til patruljebilene om å slå av sirener i god tid før de kom fram.
Fire minutter senere var seks patruljebiler samlet i veikrysset. Politifolkene, blant dem Skarre og Ola Li fra Voldsavsnittet, hadde stimlet rundt bilen til Harry som satt i døråpningen med et gatekart i fanget og pekte.
«Li, du får tre biler til å stenge mulige fluktruter. Her, her og her.»
Li lente seg over kartet og nikket.
Harry snudde seg til Skarre: «Vaktmesteren?»
Skarre løftet på telefonen. «Snakker med ham nå. Han er på vei til hovedinngangen med nøkler.»
«OK. Du får seks mann til å plassere i portrom, i baktrapper og om mulig på taket. Pluss at du danner baktropp for meg. Er Deltabilen kommet?»
«Her.» To av politifolkene, til forveksling lik de andre, signaliserte at de kjørte den faste patruljebilen til Delta, beredskapstroppen som hadde spesialtrening i denne type oppdrag.
«OK, jeg vil ha dere foran hovedinngangen med en gang. Har alle våpen?»
Politifolkene nikket, noen av dem med MP-5 maskinpistoler som de hadde låst ut fra bagasjerommene i bilene. De andre hadde bare tjenesterevolveren. Det var et budsjettspørsmål, som Politimesteren en gang hadde forklart.
«Vaktmesteren sier Lund-Helgesen bor i tredje etasje,» sa Skarre og slapp mobiltelefonen ned i jakkelomma. «Det er bare én leilighet i hver etasje. Ingen utganger til tak. For å komme til baktrappa må han opp i fjerde og gjennom et låst loft.»
«Bra,» sa Harry. «Send to mann opp baktrappa og be dem vente på loftet.»
«OK.»
Harry tok med seg de to uniformerte betjentene i bilen som først hadde ankommet. En eldre betjent og en ung, kvisete jypling som begge hadde jobbet med Skarre en gang før. I stedet for å gå inn i Åsengata 12, krysset de gata og gikk inn i gården vis-à-vis.
De to guttungene i familien Stigson som bodde i tredje, stirret storøyet på de to uniformerte mennene, mens faren lyttet til Harrys forklaring på hvorfor de måtte få benytte leiligheten en liten stund. Harry gikk inn i stua, skjøv sofaen bort fra vinduet og tok leiligheten på den andre siden av gata i nærmere øyesyn.
«Lyset er på i stua,» ropte han.
«Det sitter noen der.» Det var den eldre betjenten som hadde stilt seg rett bak ham.
«Jeg har hørt at synet forringes med tretti prosent etter fylte femti,» sa Harry.
«Jeg er ikke blind. I den store stolen der med ryggen til. Du kan se øverste del av bakhodet og hånden på armlenet.»
Harry myste. Faen, trengte han briller? Vel, om gammer'n mente han så det, så så han det vel.
«Da blir du her og sier fra på radioen om han rører seg. Greit?»
«Greit,» smilte den gamle.
Harry tok med seg jyplingen.
«Hvem er det som sitter der inne?» ropte den unge høyt for å overdøve trampingen der de raste nedover trappa.
«Hørt om Snømannen?»
«Å, faen.»
«Det stemmer.»
De spurtet over gata til den andre gården. Vaktmesteren, Skarre og fem uniformerte politimenn sto klare ved inngangsdøra.
«Jeg har ikke nøkkel til leilighetene,» sa vaktmesteren.
