Jø Nesbø - Snømannen Part 6 (1)
Harry drev tilsynelatende retningsløst og uten egen vilje rundt i byens gater. Det var først da han sto utenfor hotell Leon at han skjønte at det var dit han hadde vært på vei. Horene og doppusherne hadde alt tatt oppstilling i gatene rundt. Det var rushtid. Kundene foretrakk å handle sexen og dopen før midnatt.
Harry gikk inn i resepsjonen og så av Børre Hansens skrekkslagne ansiktsuttrykk at han kjente ham igjen.
«Vi gjorde en avtale!» pep hotelleieren med svensktoppaksent og tørket pannen.
Harry lurte på hvorfor menn som levde av andre menneskers nød alltid syntes å ha denne glinsende filmen av svette, som en ferniss av falsk skam over sin manglende samvittighet.
«Gi meg nøkkelen til rommet til doktoren,» sa Harry. «Han kommer ikke i kveld.»
Tre av hotellrommets vegger hadde tapet fra syttitallet med psykedeliske mønstre i brunt og oransje, mens bæreveggen mot badet var svartmalt med grå sprekker og flekker der murpussen hadde falt ut. Dobbeltsenga var salrygget. Nåleteppet hardt. Vann- og sædavstøtende, gikk Harry ut fra. Han fjernet et tynnslitt håndkle fra stolen ved fotenden av senga og satte seg. Lyttet til byens forventningsfulle bulder og kjente at bikkjene var tilbake. De glefset og gjødde, dro i jernlenkene, ropte: Bare én drink, bare ett shot så skal vi la deg være i fred, legge oss lydige ned. Harry hadde ikke lyst til å le, men lo likevel. Demoner må besverges, og smerten overdøves. Han tente en sigarett. Røyken dreide opp mot rislampa.
Hvilke demoner var det Idar Vetlesen hadde slåss med? Hadde han tatt dem med hit og slåss med dem her, eller var dette fristedet hans, tilflukten? De hadde kanskje fått noen svar, men ikke alle. Aldri alle. Som det på spørsmålet om galskap og ondskap er to forskjellige ting, eller om det bare er vi som har bestemt at fra der vi ikke lenger skjønner hensikten med destruksjon, kaller vi det galskap. Vi er i stand til å forstå at noen må slippe en atombombe over en by med uskyldige, sivile mennesker, men ikke at andre må skjære opp prostituerte kvinner som sprer sykdom og moralsk forfall i slummen i London. Derfor kaller vi det første realisme og det andre galskap.
Herregud som han trengte den drinken. Bare én som kunne slipe kantene av smerten, av denne dagen og natten.
Det banket på døra.
«Ja!» brølte Harry og skvatt ved lyden av sin egen rasende stemme.
Døra gikk opp og et svart ansikt kom til syne. Harry så nedover henne. Under det vakre, sterke ansiktet hadde hun en kort jakke, så kort at fettvalkene som bulet ut over den stramme bukselinningen syntes.
«Doctor?» spurte hun. Trykket på siste stavelsen ga ordet fransk klang.
Han rister på hodet. Hun så på ham. Så ble døra lukket, og hun var borte igjen.
Det gikk et par sekunder før Harry kom seg opp av stolen og bort til døra. Kvinnen hadde kommet til enden av korridoren.
«Please!» ropte Harry. «Please, come back.»
Hun stoppet og så nølende på ham.
«Two hundred kroner,» sa hun. Trykk på siste stavelsen.
Harry nikket.
Hun satt på senga og lyttet forbauset til spørsmålene hans. Om Doctor, dette onde mennesket. Om orgiene med flere kvinner. Om barna han ville de skulle ta med. Og for hvert nytt spørsmål ristet hun uforstående på hodet. Til slutt spurte hun om han var police.
Harry nikket.
Øyebrynene hennes samlet seg i pannen. «Why you ask these questions? Where is Doctor?»
«Doctor killed people,» sa Harry.
Hun studerte ham mistroisk. «Not true,» sa hun til slutt.
«Why not?»
«Because Doctor is a nice man. He helps us.»
Harry spurte hvordan Doctor hjalp dem. Og nå var det han som ble sittende og lytte med forbauselse mens den svarte kvinnen fortalte at hver tirsdag og torsdag satt Doctor på dette rommet med vesken sin, snakket med dem, sendte dem på toalettet for å få urinprøver, tok blodprøver, testet dem for alle veneriske sykdommer de kunne tenkes å ha. Ga dem piller og kurer hvis de hadde noen av de vanlige kjønnssykdommene. Og adressen til sykehuset hvis de hadde den andre, Pesten. Hvis det var noe annet som feilte dem, hendte det at han ga dem piller for det også. Han tok seg aldri betalt, og det eneste de måtte gjøre var å love ikke å fortelle om det han drev med til andre enn de kvinnelige kollegene sine på gata. Noen av jentene hadde tatt med barna sine når de var syke, men hotelleieren hadde stoppet dem.
Harry røyket sigaretten sin mens han lyttet. Var dette Vetlesens avlat? Motstykket til det onde, den nødvendige balanseringen. Eller bare det som aksentuerte ondskapen, satte det i et relieff? De sa at doktor Mengele var svært glad i barn.
Tungen vokste og vokste i munnen, den ville kvele ham om han ikke snart fikk den drinken.
Kvinnen hadde sluttet å snakke. Hun fingret med tohundrelappen.
«Will Doctor come back?» spurte hun.
Harry åpnet munnen for å svare henne, men tungen var i veien. Mobiltelefonen hans ringte og han tok den.
«Hole.»
«Harry? Det er Oda Paulsen. Husker du meg?»
Han husket henne ikke, hun hørtes dessuten altfor ung ut.
«Fra NRK,» sa hun. «Det var jeg som inviterte deg til 'Bosse' sist.»
Researchdama. Luremusa.
«Vi lurer på om du vil bli med igjen, nå på fredag. Vi vil jo gjerne høre om denne triumfen dere har med Snømannen. Ja, han døde jo da, men bortsett fra det, liksom. Om hva som egentlig foregår i et sånt menneske. Om han kan kalles det da …»
«Nei,» sa Harry.
«Hva?»
«Jeg vil ikke komme.»
«Det er 'Bosse',» sa Oda Paulsen med oppriktig forvirring i stemmen. «På NRK TV.»
«Nei.»
«Men hør her, Harry, ville det ikke være interessant å snak…»
Harry slengte mobiltelefonen i den svarte murveggen. Et flak av murpussen løsnet.
Harry la hodet i hendene, prøvde å holde det sammen så det ikke eksploderte. Han måtte ha noe. Hva som helst. Da han så opp igjen, var han alene i rommet.
Det kunne kanskje vært unngått om ikke Fenris Bar hadde hatt spritservering. Om ikke Jim Beam hadde stått der på hylla bak bartenderen og skreket med den ru whiskystemmen sin om anestesi og amnesti: «Harry! Kom hit, la oss mimre om gamle dager. Om stygge spøkelser du og jeg har jaget bort, om netter da vi fikk sove.»
På den annen side; kanskje ikke.
Harry enset knapt kollegene, og de enset ikke ham. Da han hadde kommet inn i den glorete baren med plysjrødt danskebåtinteriør, hadde de andre allerede vært godt i gang. De hang rundt skuldrene på hverandre, ropte og pustet spritånde på hverandre og sang med Stevie Wonder som påsto at han ringte bare for å si at han elsket deg. De så og hørtes kort sagt ut som et fotballag som hadde vunnet cupfinalen. Og idet Wonder avsluttet med å forsikre at kjærlighetserklæringen kom fra bunnen av hans hjerte, ble Harrys tredje drink plassert foran ham på bardisken.
Den første drinken hadde lammet alt, han hadde ikke fått puste og tenkt at det måtte være slik det kjentes å sette carnadrioxid. Den andre hadde nesten fått magen til å vrenge seg. Men kroppen hadde allerede kommet seg etter det første sjokket og skjønt at den hadde fått det den hadde tryglet om så lenge. Og nå svarte den med et murrende velvære. Varmen bølget gjennom ham. Dette var musikk for sjelen.
«Drikker du?»
Det var Katrine som plutselig sto ved siden av ham.
«Dette er den siste,» sa Harry og kjente at tungen ikke var stor lenger, men slank og smidig. Sprit bare bedret artikulasjonen hans. Og inntil et visst punkt så folk flest knapt på ham at han var full. Det var derfor han fortsatt hadde jobb.
«Det er ikke den siste,» sa Katrine. «Det er den første.»
«Det der er en av læresetningene fra AA.» Harry kikket opp på henne. De intense blå øynene, de tynne nesevingene, de blodfulle leppene. Herregud så deilig hun så ut. «Er du alkoholiker, Katrine Bratt?»
«Jeg hadde en far som var det.»
«Mm. Var det derfor du ikke ville besøke dem i Bergen?»
«Besøker man ikke folk fordi de har en sykdom?»
«Jeg veit ikke. Kanskje han ga deg en ulykkelig barndom eller noe sånt.»
«Han var for sent ute til å gjøre meg ulykkelig. Jeg ble født sånn.»
«Ulykkelig?»
«Kanskje. Hva med deg?»
Harry trakk på skuldrene. «Selvfølgelig.»
Katrine nippet til sin egen drink, en blank greie. Vodkablank, ikke gingrå, slo han fast.
«Og hva skyldes din ulykke, Harry?»
Ordene kom før han fikk tenkt seg om: «At jeg elsker noen som elsker meg.»
Katrine lo. «Stakkar. Var du født harmonisk, med et lett sinn som ble ødelagt? Eller var veien allerede staket ut?»
Harry stirret på den brune, gylne væsken i sitt eget glass. «Det hender jeg lurer på det. Men ikke ofte. Jeg prøver å tenke på andre ting.»
«Som hva da?»
«Andre ting.»
«Hender det at du tenker på meg?»
Noen skumpet borti henne og hun kom nærmere. Han kjente hennes og Jim Beams parfymer blande seg.
«Aldri,» sa han, grep glasset og hylte ned innholdet. Han stirret rett fram, inn i speilveggen bak flaskene, hvor han så Katrine Bratt og Harry Hole stå altfor tett. Hun lente seg fram.
«Harry, du lyver.»
Han snudde seg mot henne. Blikket hennes syntes å ulme gult og uklart som tåkelys på en møtende bil. Nesevingene var spilt ut, og hun pustet hardt. Det kjentes som hun brukte lime i vodkaen.
«Fortell meg nøyaktig og detaljert hva du har lyst til å gjøre nå, Harry.» Det var grus i stemmen hennes. «Alt. Og ikke lyv denne gangen.»
Han kom på ryktet Espen Lepsvik hadde referert til, om Katrine Bratt og ektemannens preferanser. Bullshit, han kom ikke på det, det hadde ligget altfor langt fremme i hjernebarken hele tiden. Han trakk pusten. «OK, Katrine. Jeg er en enkel mann med enkle behov.»
Hun hadde lent hodet bakover, slik enkelte dyrearter gjør for å vise underkastelse. Han løftet glasset: «Jeg har lyst til å drikke.»
Katrine fikk en kraftig dult av en ustø kollega og vaklet mot Harry. Harry hindret henne i å falle ved å gripe henne i venstre side med den ledige hånden. Et smertefylt ansiktsuttrykk jog over ansiktet hennes.
«Unnskyld,» sa han. «En skade?»
Hun tok seg til siden. «Fekting. Det er ingenting. Unnskyld.»
Hun snudde ryggen mot ham og banet seg vei mellom kollegene. Han så flere av guttene snu seg etter henne. Hun forsvant inn på toalettet. Harry skannet lokalet, så Lepsvik trekke til seg blikket da det møtte hans. Han kunne ikke bli her. Det var andre steder han og Jim kunne snakkes. Han betalte og skulle til å gå. Det var fremdeles en slant igjen i glasset foran ham. Men Lepsvik og to kolleger betraktet ham fra den andre siden av baren. Det var bare snakk om en smule selvbeherskelse. Harry ville løfte beina, men de var limt fast til gulvet. Han grep glasset, satte det mot leppene og tømte innholdet ned.
Den kalde kveldslufta utenfor var deilig mot den brennende huden hans. Han kunne kysse denne byen.
Da Harry kom hjem, prøvde han å onanere i kjøkkenvasken, men spydde i stedet og så opp på kalenderen som hang på spikeren under overskapet. Han hadde fått den av Rakel til jul for to år siden. Den hadde bilder av dem alle tre. Ett bilde fra hver av de tolv månedene de hadde hatt sammen. November. Rakel og Oleg lo mot ham mot en bakgrunn av gult høstløv og blek, blå himmel. Like blå som kjolen Rakel hadde på seg, den med små, hvite blomster. Kjolen hun hadde hatt på seg den første gangen. Og han bestemte seg for at i natt skulle han drømme seg til den himmelen. Så han åpnet benkeskapet, feide unna de tomme colaflaskene som skramlet over ende, og der – helt bakerst – sto den. Den urørte helflasken med Jim Beam. Harry hadde aldri tatt sjansen på ikke å ha sprit i huset, selv ikke i sine mest nyktre perioder. Fordi han visste hva han kunne finne på for å få tak i stoffet når han først gikk på en sprekk. Som for å utsette noe uunngåelig strøk Harry hånden over etiketten. Så åpnet han flasken. Hvor mye var nok? Sprøyten Vetlesen hadde brukt, hadde hatt et rødt belegg etter giften som hadde vist at den hadde vært full. Rød som Cochenille. Min elskede, Cochenille.
Han trakk pusten og løftet flasken. Satte den til munnen, kjente kroppen spenne seg, stålsette seg før sjokket. Og så drakk han. Grådig og desperat som for å få det overstått. Lyden som kom fra strupen hans mellom hver klunk, hørtes ut som hulking.
Kapittel 17
Dag 14. Gode nyheter
Gunnar Hagen gikk gjennom korridoren med raske skritt.
Det var mandag og fire dager siden Snømann-saken ble løst. Det burde ha vært fire behagelige dager. Og det hadde ganske riktig vært gratulasjoner, smilende sjefer, positiv presseomtale og til og med henvendelser fra utenlandsk presse om å få hele bakgrunnshistorien, etterforskningen fra start til mål. Og det var der problemet hadde startet: Han som kunne gitt Hagen detaljene til suksesshistorien, hadde ikke vært der. For det var også gått fire dager siden noen hadde sett eller hørt fra Harry Hole. Og årsaken var åpenbar. Kolleger hadde sett ham drikke på Fenris Bar. Hagen hadde holdt dette for seg selv, men ryktene hadde nådd Kriminalsjefen. Og Hagen var blitt kalt inn på kontoret hans i dag morges.
«Gunnar, dette går ikke lenger.»
Gunnar Hagen hadde sagt at det kunne finnes andre forklaringer, at Harry ikke alltid var så flink til å melde fra om at han jobbet utenfor kontoret. Det var jo mye etterforskning som gjensto i Snømann-saken selv om de hadde funnet gjerningsmannen.
Men Kriminalsjefen hadde bestemt seg: «Gunnar, vi har kommet til veis ende når det gjelder Hole.»
«Han er vår beste etterforsker, Torleif.»
«Og vår verste representant. Vil du ha en slik rollemodell for våre unge etterforskere, Gunnar? Mannen er alkoholiker. Alle på huset vet at han drakk på Fenris, og at han ikke har møtt på jobb siden. Aksepterer vi dette, har vi satt en så lav standard at skadevirkningene knapt vil kunne repareres.»
«Men oppsigelse? Kan vi ikke …»
«Advarslene er brukt opp. Reglementet for offentlig tjenestemenn og alkoholmisbruk er klinkende klart.»
Det var denne samtalen som fremdeles ringlet i POB-ens ører da han banket på og ble ropt inn til Kriminalsjefen.
«Han er blitt sett,» sa Hagen.
«Hvem?»
«Hole. Li ringte meg og sa at hun hadde sett ham gå inn på kontoret sitt og lukke døra bak seg.»
«Nuvel,» sa Kriminalsjefen og reiste seg. «Så får vi gå og ta samtalen først som sist.»
De trampet gjennom korridorene på rød seksjon på Voldsavsnittet i sjette etasje på Politihuset. Og som om folk været hva som var i ferd med å skje, kom de til døråpningene på kontorene sine, stakk hodene ut og kikket etter de to mennene som gikk side om side med bistre, lukkede ansikter.
Da de hadde kommet fram til døra med 616 på, stoppet de. Hagen trakk pusten.
«Torleif …,» begynte han, men Kriminalsjefen hadde alt lagt hånden på døra og rev den opp.
De ble stående på dørterskelen og stirre vantro.
«Gode gud,» hvisket Kriminalsjefen.
Bak pulten satt Harry Hole i T-skjorte med et gummibånd strammet rundt underarmen og hodet bøyd fram over pulten. Fra huden rett under gummibåndet dinglet en sprøyte. Innholdet var blankt og selv fra døra kunne de se flere røde merker etter nålestikk i den melkebleke underarmen.
«Hva i helvete er det du gjør, menneske?» hveste Kriminalsjefen, dyttet Hagen inn foran seg og smelte igjen døra bak dem.
Harrys hode vippet opp, og han så fraværende på dem. Hagen oppdaget at Harry holdt en stoppeklokke. Plutselig nappet Harry ut sprøyten, så på innholdet som var igjen, slengte bort sprøyten og noterte på et ark.
«Dett… dette gjør det faktisk lettere, Hole,» stammet Kriminalsjefen. «For vi har dårlige nyheter.»
«Jeg har dårlige nyheter, mine herrer,» sa Harry, rev løs en bomullsdott fra posen foran seg og dyttet mot underarmen. «Idar Vetlesen kan umulig ha tatt livet av seg selv. Og dere skjønner antageligvis hva det innebærer?»
Gunnar Hagen kjente en merkelig trang til å le. Hele situasjonen forekom ham så absurd at hjernen rett og slett ikke greide å komme opp med noen annen adekvat reaksjon. Og han så av Kriminalsjefens ansikt at heller ikke han visste hva han skulle gjøre.
Harry så på klokka og reiste seg. «Kom til møterommet om nøyaktig én time, så skal dere få vite hvorfor,» sa han. «Akkurat nå har jeg et par andre ting som må ordnes.»
Førstebetjenten strente forbi sine to forbløffede overordnede, åpnet døra og forsvant nedover korridoren med lange, seige steg.
En time og fire minutter senere kom Gunnar Hagen i følge med Kriminalsjefen og Politisjefen inn på et musestille K1. Rommet var fylt til randen med folkene fra Lepsviks og Holes etterforskningsgrupper, og alt som hørtes var Harry Holes stemme. De fant ståplasser bakerst i lokalet. På et lerret var det projisert bilder av Idar Vetlesen slik han var blitt funnet i curlinghallen.
«Vetlesen har som dere ser sprøyten i høyre hånd,» sa Harry Hole. «Ikke unaturlig siden han var høyrehendt. Men jeg stusset på støvlene hans. Se her.»
Et nytt bilde viste nærbilde av støvlene.
«Disse støvlene er det eneste egentlige tekniske beviset vi har. Men det er nok. Fordi avtrykket stemmer med dem vi fant i snøen på Sollihøgda. Men se på lissene her.» Hole viste med en pekestokk. «Jeg testet med mine egne støvler i går. For at knuten skulle ligge sånn, måtte jeg knyte omvendt av det jeg pleier. Som om jeg var keivhendt. Alternativet var å stille meg foran støvelen som om jeg knøt for noen andre.»
Det gikk en urolig summing gjennom salen.
«Jeg er høyrehendt.» Det var Espen Lepsviks stemme. «Og jeg knyter lissene mine slik.»
«Vel, du kan ha rett, det er kanskje bare en pussighet. Men det er slikt som vekker en viss …» Hole så ut som han smakte på ordet før han valgte det: «Uro. Uro som gjør at en stiller andre spørsmål. Er det virkelig Idar Vetlesens støvler? Disse støvlene er av et billig merke. Jeg besøkte Idar Vetlesens mor i går og fikk se på skosamlingen hans. Skoene er uten unntak dyre. Og som jeg tenkte var han som oss andre, han sparket av og til av seg sko uten å løsne lissene. Det er derfor jeg kan si …» Hole slo pekestokken forsiktig mot bildet. «At jeg veit at Idar Vetlesen ikke knøt skolissene sine slik.»
Hagen kikket bort på Kriminalsjefen, som hadde fått en dyp rynke i pannen.
«Spørsmålet som melder seg,» sa Hole, «er om noen kan ha satt støvlene på Idar Vetlesen. Det samme paret som vedkommende brukte på Sollihøgda. Motivet ville selvsagt være at det skulle se ut som Vetlesen var Snømannen.»
«En skolisse og billige støvler?» ropte en førstebetjent fra Lepsviks gruppe. «Vi har en syk fyr som vil kjøpe barnesex og som vi kan plassere på åstedet og som kjente begge ofrene her i Oslo. Alt du har, er spekulasjoner.»
Den store politimannen hadde bøyd sitt kortklipte hode. «Det er for så vidt riktig. Men det er nå jeg kommer til de harde fakta. Idar Vetlesen tok tilsynelatende livet av seg selv med carnadrioxid i en sprøyte med svært tynn sprøytespiss som han satte i en blodåre. Ifølge obduksjonsrapporten var verdiene av carnadrioxid såpass store at han må ha injisert tjue milliliter i armen sin. Det stemmer også med avsetningene på innsiden av sprøyten som viste at den hadde vært helt full. Carnadrioxid er som vi nå veit et stoff som virker paralyserende, og selv små doser er dødelige ettersom hjertet og åndedrettsorganene lammes øyeblikkelig. Ifølge rettsmedisineren ville det ta maksimum tre sekunder på en voksen person dersom det settes i en blodåre som var tilfellet med Idar Vetlesen. Og det stemmer rett og slett ikke.»
Hole viftet med et ark hvor Hagen kunne se at han hadde notert små tall med blyant.
«Jeg har sjekket på meg selv med samme type sprøyte og sprøytespiss som Vetlesen. Jeg brukte en saltvannsløsning som er det samme som carnadrioxid, siden alle slike oppløsninger er minst nittifem prosent vann. Og jeg har notert ned tallene. Uansett hvor hardt jeg trykket, gjør den trange sprøytespissen at du ikke klarer å presse inn tjue milliliter på kortere tid enn åtte sekunder. Ergo …»
Førstebetjenten ventet som for at den uunngåelige konklusjonen skulle synke inn før han fortsatte:
«Vetlesen ville ha vært lammet før han hadde injisert en tredjedel av innholdet. Han kunne kort sagt umulig ha injisert alt. Ikke uten hjelp.»
Hagen svelget. Denne dagen var i ferd med å bli enda verre enn han hadde forestilt seg.
Da møtet var over, hadde Hagen sett Politisjefen hviske noe i Kriminalsjefens øre, og Kriminalsjefen hadde lent seg over mot Hagen:
«Be Hole og gruppa hans møte på mitt kontor nå. Og sett munnkurv på Lepsvik og folkene hans. Ikke ett ord om dette må ut. Forstått?»
Og Hagen forsto. Fem minutter senere satt de på Kriminalsjefens store, ukoselige kontor.
Katrine Bratt lukket døra og satte seg som sistemann. Harry Hole hadde sklidd ned i sin stol, og de utstrakte beina hvilte rett foran Kriminalsjefens pult.
«La meg si det kort,» sa Kriminalsjefen og trakk en hånd over ansiktet, som om han ville gni bort det hans så; en etterforskningsgruppe som var tilbake på Start. «Har du noen gode nyheter, Hole? Som kan sukre det bitre faktum at vi i ditt mystiske fravær har fortalt pressen at Snømannen er død som resultat av vårt utrettelige arbeid.»
«Vel. Vi kan jo anta at Idar Vetlesen har visst noe han ikke burde vite, og at drapsmannen oppdaget at vi hadde kommet på sporet av det og derfor eliminerte muligheten for å bli avslørt. Hvis det er riktig, er det fortsatt sant at Vetlesen døde på grunn av vårt utrettelige arbeid.»
Kriminalsjefen hadde fått hektiske roser i kinnene: «Det er ikke det jeg mener med gode nyheter, Hole.»
«Nei, den gode nyheten er at tampen brenner. Hvis ikke hadde ikke Snømannen tatt seg bryet med å få det til å se ut som Vetlesen var mannen vi jaktet på. Han vil at vi skal avslutte etterforskningen, tro vi har løst saken. Kort sagt; han føler seg presset. Og det er da drapsmenn som Snømannen begynner å gjøre feil. I tillegg betyr det forhåpentligvis at han ikke tør å fortsette blodbadet.»
Kriminalsjefen sugde seg tenksomt i tennene. «Så det tror du, Hole. Eller er det bare noe du håper?»
«Vel,» sa Harry Hole og klødde seg på kneet gjennom hullet i olabuksa. «Det var du som ba om gode nyheter, sjef.»
Hagen stønnet. Han så mot vinduet. Det hadde skyet over. Det var meldt snø.
Filip Becker så ned på Jonas som satt på stuegulvet og stirret ufravendt på TV-skjermen. Siden Birte ble meldt savnet, hadde guttungen sittet slik i timevis hver eneste ettermiddag. Som om det var et vindu inn til en bedre verden. En verden hvor han kunne finne henne bare han så godt nok etter.
«Jonas.»
Gutten så lydig, men uinteressert opp på ham. Men ansiktet stivnet i skrekk da han fikk øye på kniven.
«Skal du skjære i meg?» spurte gutten.
Ansiktsuttrykket og den tynne stemmen var så komisk at Filip Becker holdt på å begynne å le. Lyset fra lampen over salongbordet glimtet i stålet. Han hadde kjøpt kniven i en jernvarehandel på Storosenteret. Rett etter at han hadde ringt Idar Vetlesen.
«Bare litt, Jonas. Bare litt.»
Så skar han.
Kapittel 18
Dag 15. Utsikt
Klokka to kom Camilla Lossius kjørende hjem fra trening. Hun hadde som vanlig kjørt tvers over byen, til vestkanten og Colosseum Park treningssenter. Ikke fordi de hadde andre treningsapparater der enn på senteret rett nedenfor huset deres på Tveita, men fordi menneskene på Colosseum var mer lik henne. De var vestkantmennesker. Å flytte til Tveita hadde vært en del av ektepakten med Erik. Og hun hadde måttet se på helheten. Hun svingte inn gata de bodde i. Så lysene i vinduene hos naboene hun hadde hilst på, men aldri snakket med. De var Eriks mennesker. Hun bremset ned. De hadde ikke den eneste dobbeltgarasjen i denne gata på Tveita, men den eneste med elektrisk port. Erik var opptatt av sånne ting, selv ga hun blaffen. Hun trykket på åpneren, porten vippet opp og hun trykket inn clutchen og gled inn. Som forventet var ikke Eriks bil der, han var på jobb. Hun lente seg mot passasjersetet, grep treningsbagen og posen med matvarer fra ICA og kastet av vane et blikk på seg selv i sladrespeilet før hun gikk ut. Hun så godt ut, sa venninnene hennes. Ennå ikke tretti, og villa, konebil og landsted utenfor Nice, sa de. Og spurte hvordan det var å bo på østkanten. Og hvordan det gikk med foreldrene hennes etter konkursen. Merkelig hvordan hjernene deres automatisk koblet de to spørsmålene sammen.
Camilla så i speilet. De hadde rett. Hun så godt ut. Hun syntes hun så noe annet, en bevegelse ute i kanten av speilet. Nei, det var bare garasjedøra som vippet igjen. Hun steg ut av bilen og lette på knippet etter nøkkelen til døra som ledet rett fra garasjen og inn i huset da hun kom på at mobiltelefonen fremdeles sto i handsfreeholderen i bilen.
Camilla snudde seg og skrek kort.
Mannen hadde stått rett bak henne. Hun rygget forskrekket og holdt en hånd for munnen. Skulle leende til å be om unnskyldning, ikke fordi det var noe å be om unnskyldning for, men fordi han slett ikke så farlig ut. Men så fikk hun øye på pistolen i hånden hans. Den pekte på henne. Det første hun tenkte, var at den så ut som en lekepistol.
«Mitt navn er Filip Becker,» sa han. «Jeg ringte på. Det var ingen hjemme.»
«Hva vil du?» spurte hun og prøvde å kontrollere skjelvingen i stemmen ettersom instinktet sa at hun ikke måtte blottlegge frykten. «Hva gjelder det?»
Han smilte kort: «Horing.»
Harry så taust på Hagen som hadde avbrutt gruppemøtet på Harrys kontor for å gjenta Kriminalsjefens pålegg om at «teorien» om drapet på Vetlesen ikke måtte lekkes noe sted, ikke engang til ektefeller og kjærester. Hagen oppdaget omsider Harrys blikk.
«Ja, det var alt,» sa han fort og forlot dem.
«Fortsett,» sa Harry til Bjørn Holm, som hadde vært i gang med å redegjøre for spor fra åstedet på curlingklubben. Eller rettere sagt; mangelen på spor:
«Vi hadde bare så vidt kommi i gang der ute da det ble slått fast at det var sjølmord. Vi sikra ingen tekniske spor da, og åstedet er ekstremt forurensa nå som det er tatt i bruk att. Je tok en kikk i formiddag og det er itte mye å hente, er je redd.»
«Mm,» sa Harry. «Katrine?»
Katrine så ned på notatene sine. «Ja, din teori er altså at Vetlesen og drapsmannen møttes på curlingklubben, og at da måtte de ha avtalt dette på forhånd. Det mest nærliggende er å anta at de hadde telefonisk kontakt. Du ba meg sjekke samtalelistene.»
«Ja,» sa Harry og kvalte en gjesp.
Hun bladde om. «Jeg fikk lister fra Telenor både over mobiltelefonen og kontortelefonen til Vetlesen. Jeg tok dem med hjem til Borghild.»
«Hjem?» spurte Skarre.
«Selvfølgelig, hun har ikke noen jobb å gå til lenger. Hun fortalte at Idar Vetlesen ikke hadde besøk av andre enn pasienter de to siste dagene. Her er listen over dem.»
Hun tok et ark ut av en mappe og la på bordet mellom dem.
«Som jeg antok, har Borghild god oversikt over både Vetlesens profesjonelle og sosiale kontakter. Hun hjalp meg å identifisere praktisk talt alle personene på samtalelisten. Her er to lister, en over profesjonelle kontakter og en over sosiale. Begge viser telefonnummer, klokkeslett og dato for samtalen, om den var inngående eller utgående og hvor lenge den varte.»
De tre andre stakk hodene sammen og studerte listene. Katrines hånd kom borti Harrys. Han hadde ikke sett noe tegn til forlegenhet hos henne. Kanskje hadde det bare vært noe han hadde drømt, det forslaget hun hadde kommet med på Fenris Bar. Det var bare det at Harry ikke drømte når han drakk. Det var det som var vitsen med å drikke. Like fullt hadde han våknet morgenen etter med en idé som måtte ha blitt unnfanget et sted mellom den systematiske tømmingen av whiskyflaska og den nådeløse oppvåkningen. Ideen om cochenille og om Vetlesens fulle sprøyte. Og det var den ideen som hadde reddet ham fra å løpe rett opp til Vinmonopolet i Thereses gate, og i stedet kastet ham rett inn i arbeidet igjen. Dop mot dop.
«Hvem er det sitt nummer?» spurte Harry.
«Hvilket?» spurte Katrine og lente seg fram.
Harry pekte på et nummer i listen over sosiale kontakter.
«Hvorfor lurer du på akkurat det nummeret?» spurte Katrine og kikket nysgjerrig opp på ham.
«Fordi det er den sosiale kontakten som har ringt til Vetlesen og ikke omvendt. Vi må jo tro at det er drapsmannen som har hatt regien her, ergo er det han som har tatt kontakt.»
Katrine sjekket nummeret mot navnelisten sin. «Sorry, men akkurat den innringeren står på begge listene, han var pasient også.»
«OK, men vi må starte et sted. Hvem er det? Kvinne eller mann?»
Katrine smilte skjevt. «Definitivt en mann.»
«Hva mener du?»
«Mandig. Som i macho. Arve Støp.»
«Arve Støp?» utbrøt Holm. «Den Arve Støp?»
«Sett ham opp på lista over folk som skal besøkes,» sa Harry.
Da de var ferdige, hadde de en liste med sju samtaler. De hadde navn til alle sju numrene bortsett fra ett; en telefonautomat på Storosenteret på formiddagen samme dag som Idar ble drept.
«Vi har nøyaktig klokkeslett,» sa Harry. «Finnes det et overvåkningskamera som teiper i nærheten av telefonautomaten?»
«Jeg tror ikke det,» sa Skarre. «Men jeg vet at det er kamera ved alle inngangene. Jeg kan sjekke med vaktselskapet om de har opptak.»
«Sjekk alle ansikter en halv time før og etter,» sa Harry.
«Det er en svær jobb,» sa Skarre.
«Gjett hvem du skal spørre,» sa Harry.
«Beate Lønn,» sa Holm.
«Korrekt. Hils.»
Holm nikket, og Harry kjente et stikk av dårlig samvittighet.
Skarres telefon ringte med The Las' «There She Goes» som ringetone.
«Savnetgruppa,» sa Skarre og tok den.
De så på mens Skarre lyttet. Harry tenkte at han hadde unngått å ringe Beate lenge nå. Og han hadde ikke besøkt henne etter den ene visitten i sommer, etter fødselen. Han visste at hun ikke ga ham skylden for at Halvorsen ble drept i tjeneste. Men det hadde vært litt mye: å se barnet til Halvorsen, barnet den unge betjenten ikke selv rakk å se, og vite innerst inne at Beate tok feil. Han kunne – han burde – ha reddet Halvorsen.
Skarre la på.
«En kvinne oppe på Tveita er meldt savnet av mannen sin. Camilla Lossius, tjueni år, gift, ingen barn. Det er bare noen timer siden, men det er et par ting som gjør dem urolige. Det ligger en handlepose på kjøkkenbenken, ingenting satt inn i kjøleskapet. Mobiltelefonen er etterlatt i bilen, og ifølge ektemannen går hun ingen steder uten. Og en av naboene har fortalt ektemannen at hun så en mannsperson snike rundt på eiendommen og garasjen som om han ventet på noen. Ektemannen greier ikke bestemme om noe er borte, ikke engang toalettsaker eller kofferter. Dette er visst folk med eget hus utenfor Nice, som har så mye støff at de ikke merker om noe blir borte, skjønner?»
«Mm,» sa Harry. «Hva tror de?»
«At hun kommer til å dukke opp. De ville bare si fra.»
«OK,» sa Harry. «Da fortsetter vi.»
Ingen kommenterte denne savnetmeldingen under resten av møtet. Men Harry kunne kjenne at den lå i lufta, som fjern torden fra skyer som kanskje – eller kanskje ikke – var på vei hitover. Etter å ha fordelt navnene fra telefonlisten som de skulle kontakte, forlot gruppa Harrys kontor.
Harry gikk bort til vinduet igjen og kikket ned i parken. Mørket kom stadig tidligere, man kunne nesten merke det for hver dag som gikk. Han tenkte på moren til Idar Vetlesen da han hadde fortalt henne at sønnen hadde gitt gratis legehjelp til prostituerte kvinner fra Afrika om kveldene. Og hun for første gang hadde mistet masken – ikke i sorg, men i raseri – og skreket at det var løgn, at hennes sønn ikke stelte med negerhorer. Kanskje var det bedre å juge. Harry tenkte på det han hadde sagt til Kriminalsjefen dagen før, om at blodbadet var over i denne omgang. I mørket under seg kunne han bare skimte den der rett nedenfor vinduet hans. Barnehagene pleide å komme hit til parken og leke, særlig hvis det hadde kommet snø som det hadde gjort i natt. Det var i alle fall det han hadde tenkt da han hadde sett den da han kom på jobben i dag morges. Det var en stor, gråhvit snømann.
Over redaksjonslokalene til Liberal på Aker Brygge, i toppetasjen og med utsikt mot Oslofjorden, Akershus festning og Nesoddtangen, lå to hundre og tretti av Oslos dyreste privateide kvadratmetre. De tilhørte Liberals eier og redaktør Arve Støp. Eller bare Arve som det sto på døra Harry ringte på. Oppgangen var holdt i en funksjonell og minimalistisk stil, men det sto to håndmalte krukker på hver side av eikedøra, og Harry tok seg i å lure på hva nettogevinsten med å stikke av med en av dem ville ligge på.
Han hadde ringt på en gang og nå hørte han omsider stemmer på innsiden. Én lys, kvitrende og en dyp, rolig. Døra gikk opp og kvinnelatter sildret ut. Hun hadde på seg en hvit pelslue – syntetisk fremstilt gikk Harry ut fra – som det lange lyse håret strømmet ut fra.
«Jeg gleder meg!» sa hun, snudde seg og fikk først da øye på Harry.
«Hei,» sa hun nøytralt før gjenkjennelsen fikk henne til å erstatte det med et entusiastisk: «Næmmen hei!»
«Hei,» sa Harry.
«Hvordan er det med deg?» spurte hun, og Harry kunne se at hun akkurat hadde kommet på deres siste samtale. Den som endte i veggen på Leon.
«Så du og Oda kjenner hverandre?» Arve Støp sto i entreen med armene i kors. Han var barbeint og hadde på seg en T-skjorte med et nesten usynlig Louis Vuitton-merke og grønne linbukser som ville sett feminine ut på en annen mann. For Arve Støp var nesten like høy og bred som Harry og hadde et ansikt en amerikansk presidentkandidat ville drept for; bestemt hake, et gutteaktig blått blikk med smilerynker rundt og grått, tettvoksende hår.
«Vi har bare hilst,» sa Harry. «Jeg var med i det talkshowet deres en gang.»
«Jeg må løpe, dere,» sa Oda, delte ut slengkyss og løp. Skrittene hennes trommet mot trappetrinnene som om det hun skulle rekke gjaldt livet.
«Ja, det gjaldt dette jævlige talkshowet deres dette også,» sa Støp, vinket Harry inn og grep hånden hans. «Min ekshibisjonisme nærmer seg det patetiske, er jeg redd. Denne gangen spurte jeg ikke engang hva temaet var før jeg takket ja til å bli med. Oda var her for å gjøre research. Ja, du har jo vært med på det, så du vet hvordan de jobber.»
«Med meg tok de det bare på telefonen,» sa Harry og kjente varmen fra Arve Støps hånd fortsatt sitte i huden.
«Du hørtes svært alvorlig ut på telefonen, Hole. Hva kan en skarve journalist hjelpe deg med?»
«Det gjelder din lege og curlingkollega. Idar Vetlesen.»
«Aha, Vetlesen! Selvfølgelig. Skal vi gå inn?»
Harry vred av seg støvlene og fulgte Støp innover korridoren til en stue som lå to trappetrinn lavere enn resten av leiligheten. Et blikk var nok til å skjønne hvor Idar hadde hentet inspirasjonen til sitt venterom fra. Måneskinnet blinket i fjorden utenfor vinduene.
«Dere bedriver nå en slags a priori etterforskning altså?» sa Støp og slengte seg ned på det minste møbelet, en enkel formstøpt stol.
«Unnskyld?» sa Harry og satte seg på sofaen.
