Jø Nesbø - Hodejegerne Part 19
Han løftet kaffekoppen som til en skål. Jeg grep muligheten til en time-out og løftet min egen kopp.
«Du virker litt stresset, Roger. Har dere konkurrenter på dette oppdraget?»
Strupehoderefleksen min har en tendens til å kicke inn når jeg blir overrumplet. Jeg måtte svelge fort for ikke å hoste kaffe på «Sara gets undressed».
«Jeg skjønner godt at du må kjøre hardt, Roger,» smilte Greve og lente seg nærmere meg.
Jeg kunne kjenne kroppsvarmen hans og en svak duft som fikk meg til å tenke på sedertre, russisk lær og citrus. Cartiers' «Declaration»? Eller noe annet i samme prisklasse.
«Jeg er overhodet ikke fornærmet, Roger. Du er proff, og det er jeg også. Du vil naturligvis bare gjøre en god jobb for kunden, det er tross alt det de betaler deg for. Og jo mer interessant kandidaten er, desto viktigere er det å teste vedkommende ordentlig. Den påstanden om at aksjeeierne i HOTE ikke var fornøyde, er ikke dum, jeg ville nok også prøvd noe sånt om jeg var deg.»
Jeg trodde ikke mine egne ører. Først hadde han pælmet trinn én rett tilbake i fleisen på meg ved å slå fast at jeg var avslørt, at vi skulle hoppe over skuespillet. Og nå kjørte han trinn to, det Inbaud, Reid og Bucley kaller «sympatisere med mistenkte gjennom å normalisere handlingen». Og det mest utrolige var at selv om jeg visste nøyaktig hva det var Greve gjorde, bygget den seg opp, denne følelsen jeg hadde lest så mye om: den mistenktes trang til å kaste kortene. Det var nesten så jeg fikk lyst til å le høyt.
«Jeg skjønner ikke helt hva du mener nå, Clas.» Selv om jeg prøvde å virke avslappet, hørte jeg at stemmen min hadde en metallisk klang og kjente at tankene vasset i sirup. Jeg rakk ikke å mobilisere til motangrep før det neste spørsmålet kom:
«Penger er egentlig ikke motivasjonen min, Roger. Men om du ønsker, kan vi godt prøve å presse opp lønnen. En tredjedel av mer …»
… er mer. Han hadde overtatt avhøret helt nå og gått rett fra trinn to til sju: Presentere alternativ. I dette tilfellet: gi mistenkte en alternativ motivasjon til å tilstå. Det var perfekt utført. Han kunne selvfølgelig ha brakt familien min på banen, sagt noe om hvor stolte mine avdøde foreldre eller min kone ville bli når de hørte hvordan jeg hadde fått presset opp lønnen, provisjonen vår, mitt eget bonusgrunnlag. Men Clas Greve visste at det ville være å gå for langt, selvfølgelig visste han det. For jeg hadde ganske enkelt møtt min overmann.
«OK, Clas,» hørte jeg meg selv si. «Jeg gir meg. Det er akkurat som du sier.»
Greve lente seg tilbake igjen i stolen. Han hadde vunnet, og nå pustet han ut og smilte. Ikke triumferende, bare fornøyd med at det var overstått. SEIERSVANT, noterte jeg på arket som jeg alt visste jeg kom til å hive etterpå.
Det merkeligste var at det slett ikke føltes som et nederlag, men som en lettelse. Ja, jeg følte meg rett og slett oppstemt.
«Kunden trenger likevel de faste opplysningene,» sa jeg. «Har du noe imot at vi fortsetter?»
Clas Greve lukket øynene, satte fingertuppene mot hverandre og ristet på hodet.
«Fint,» sa jeg. «Da vil jeg at du forteller meg om livet ditt.»
Jeg noterte mens Clas Greve fortalte. Han hadde vokst opp som yngstemann av tre. I Rotterdam. Det var en røff havneby, men familien hadde tilhørt de privilegerte, faren hadde en høy stilling i Phillips. Norsk hadde Clas og de to søstrene lært seg i løpet av de lange somrene hos besteforeldrene på hytta i Son. Han hadde hatt et anstrengt forhold til faren som mente at yngstemann var bortskjemt og manglet disiplin.
«Han hadde rett,» smilte Greve. «Jeg var vant til å oppnå resultater både på skolen og idrettsbanen uten å jobbe for det. Men da jeg var rundt seksten, kjedet alt meg og jeg begynte å oppsøke såkalt tvilsomme miljøer, de er ikke vanskelige å finne i Rotterdam. Jeg hadde ingen venner der, og fikk ingen nye heller. Men jeg hadde penger. Så jeg begynte en systematisk uttesting av alt som var forbudt; alkohol, hasj, prostitusjon, småbrekk og etter hvert noe hardere stoffer. Hjemme trodde far på meg, at jeg drev med boksetrening, at det var derfor jeg kom hjem med oppblåst ansikt, rennende nese og blodskutte øyne. Og jeg tilbrakte stadig mer tid på disse stedene hvor folk lot meg holde på, men fremfor alt lot meg være i fred. Jeg vet ikke om jeg likte det nye livet mitt, folk rundt meg så på meg som en særling, en ensom sekstenåring de ikke visste hvor de hadde. Og akkurat det likte jeg. Etter hvert begynte livsførselen min å vises på skoleresultatene, men jeg ga blaffen. Men far våknet omsider. Og kanskje syntes jeg at jeg endelig fikk det jeg hadde villet ha hele tiden; min fars oppmerksomhet. Han snakket rolig og alvorlig til meg, jeg brølte tilbake. Noen ganger kunne jeg se at det var like før han mistet beherskelsen. Jeg elsket det. Han sendte meg til besteforeldrene mine i Oslo, hvor jeg tok de to siste årene på videregående. Hvordan hadde du det med din far, Roger?»
