Jø Nesbø - Hodejegerne Part 34
Diana hadde sittet i stua og sett på TV-nyhetene da jeg kom hjem på kvelden etter innbruddet hos Greve. Det var fra en pressekonferanse med førstebetjent Brede Sperre bak en masse mikrofoner. Han snakket om et drap. Et oppklart drap. Et drap han alene hadde oppklart, hørtes det ut som. Sperres stemme hadde en maskulin skurring, som en radio med sfærisk støy, korn av drop-outs, en skrivemaskin med en nedslitt bokstav som bare antydes på papiret. «Gjeningsmannen vil bli fremsilt i morgen. Andre spørsmål?» Alle spor av østkant var fjernet i språket hans nå, men han hadde ifølge Google spilt basketball for Ammerud i åtte år. Han hadde gått ut av Politihøyskolen som nest beste på sitt kull. I et portrettintervju i et dameblad hadde han avslått å svare på om han hadde kjæreste på profesjonelt grunnlag. En eventuell kjæreste ville nemlig kunne få uønsket fokus både fra media og de elementene han jaktet på, sa han. Men ingenting ved pin-up-bildene i samme blad – halvt oppkneppet skjorte, halvt lukkede øyne, halvt antydende smil – signaliserte kjæreste.
Jeg hadde stilt meg opp bak stolen til Diana.
«Han har begynt i KRIPOS nå,» sa hun. «Drap og sånn.»
Det visste jeg selvfølgelig, jeg googlet Brede Sperre ukentlig for å se hva han gjorde, om han uttalte noe til avisene om jakten på kunsttyvligaen. Dessuten forhørte jeg meg om Sperre når det falt seg slik, Oslo er ikke noen stor by. Jeg visste ting.
«Synd for deg,» sa jeg lett. «Da får du ikke flere besøk av ham i galleriet.»
Hun hadde ledd og sett opp på meg, og jeg hadde kikket ned på henne, smilt og ansiktene våre hadde vært opp ned i forhold til hverandre. Og et øyeblikk hadde jeg tenkt at det med Greve ikke hadde skjedd, at det bare hadde vært noe jeg hadde malt for meg selv med litt for livaktige farger, slik de fleste med jevne mellomrom prøver å forestille seg hva som er det verste som kan skje, om ikke annet så for å kjenne på hvordan det føles, om det ville vært til å leve med. Og som for å få bekreftet at det bare var en drøm, hadde jeg sagt at jeg hadde ombestemt meg, at hun hadde rett, at vi virkelig burde bestille den turen til Tokyo i desember. Men hun hadde sett overrasket på meg og sagt at hun kunne da ikke stenge galleriet rett før jul, det var jo høysesong. Og ingen dro til Tokyo i desember, det var iskaldt der da. Jeg spurte bare hva med til våren, at jeg kunne bestille billetter. Og hun hadde svart at det ble litt vel mye langtidsplanlegging, kunne vi ikke bare vente og se det an? Jo da, hadde jeg svart og sagt at jeg gikk og la meg, at jeg var veldig trett.
Og da jeg kom nedenunder, hadde jeg gått inn på barneværelset, bort til mizuko jizo-figuren og knelt. Alteret var fortsatt urørt. For mye langtidsplanlegging. Se det an. Så hadde jeg tatt den lille, røde esken ut av lomma, strøket fingertuppene over den glatte overflaten og plassert den ved siden av den lille steinbuddhaen som passet på vårt vannbarn.
«To dager senere hadde vi funnet narkotikasmugleren i en liten landsby. Han ble holdt skjult av en pur ung, utenlandsk jente, som senere viste seg å være kjæresten hans. De pleier å skaffe seg slike uskyldig utseende jenter og så bruke dem som kurerer. Til jenta blir tatt i tollen og får livsvarig. Det hadde gått sekstifem dager siden jakten hadde startet.» Clas Greve trakk pusten. «For min del kunne den gjerne vart sekstifem til.»
Til slutt var det informasjonssjefen som brøt stillheten som fulgte: «Og dere arresterte mannen?»
«Ikke bare ham. Han og kjæresten ga oss opplysninger nok til at vi senere kunne arrestere tjuetre av kollegene hans.»
«Hvordan …,» begynte styreformannen. «Hvordan pågriper man en slik … eh, desperado?»
«I dette tilfellet var det udramatisk,» sa Clas Greve og la hendene bak hodet. «Likestillingen er kommet til Surinam. Da vi stormet huset, hadde han lagt fra seg våpnene på kjøkkenbordet og sto og hjalp kjæresten sin med en kjøttkvern.»
Styreformannen slo opp latterdøra og så bort på informasjonssjefen som lydig istemte med en støtende, om enn mer forsiktig latter. Koret ble trestemt da Ferdinands lyse latterkvin la seg på toppen. Jeg studerte de fire blanke ansiktene mens jeg tenkte på hvor inderlig gjerne jeg skulle hatt en håndgranat akkurat nå.
