Jø Nesbø - Hodejegerne Part 45
«Han? Hvem han?»
«Clas Greve.»
Oves hode dumpet ned igjen på puta. «Hælvete! Ikke si at du har føkka opp! Har du avslørt oss, Brown?»
«Slett ikke,» sa jeg og dro en stol bort til fotenden av senga. «Den sprøyten i bilsetet handlet om … noe annet.»
«Noe annet enn at vi har rundstjært fyren? Hva faen skulle det være?»
«Jeg vil helst ikke snakke om det. Men det var altså meg han var ute etter.»
Ove remjet. «Curacit! Jeg må på sjukehus, Brown, jeg dauer! Hvorfor i helvete tok du meg med hit? Ring 113 nå!» Han nikket mot noe på nattbordet som jeg først hadde trodd bare var en plastskulptur som forestilte to nakne kvinner i den såkalte 69-stillingen, men som jeg nå skjønte også var en telefon.
Jeg svelget. «Du kan ikke dra til sykehuset, Ove.»
«Kan ikke? Jeg må! Hører du ikke at jeg dauer, kjøtthue? Dør! Kreperer!»
«Hør på meg. Når de oppdager at du har fått i deg curacit, kommer de til å ringe politiet sporenstreks. Curacit er ikke noe du får på blå resept, vi snakker verdens dødeligste gift, i liga med blåsyre og anthrax. Du kommer til å havne rett i avhørsstolen hos KRIPOS.»
«Hva så? Jeg holder kjeft, jeg.»
«Og hvordan skal du forklare det, da?»
«Jeg finner på noe.»
Jeg ristet på hodet. «Du har ikke en sjanse, Ove. Ikke når de setter i gang med Inbaud, Reid og Buckley.»
«Hæ?»
«Du kommer til å bryte sammen. Du må bli her, skjønner du? Du er jo bedre allerede.»
«Hva faen veit du om det, Brown? Er du lege, kanskje? Nei, du er en jævla headhunter, og lungene mine holder på å brenne opp akkurat nå. Det er høl på milten og om en time streiker nyrene. Jeg må på et føkkings hospital NÅ!»
Han hadde reist seg halvt opp i senga, men jeg spratt opp og presset ham ned igjen.
«Hør, jeg går og finner noe melk i kjøleskapet. Melk nøytraliserer gift. De ville ikke kunne gjøre noe annet for deg på sykehuset.»
«Enn å helle i meg melk?»
Han prøvde å reise seg igjen, men jeg dyttet ham hardt tilbake, og plutselig var det som om pusten gikk ut av ham. Pupillene gled opp i skallen, munnen halvt opp og hodet ned på puta. Jeg bøyde meg ned mot ansiktet hans og konstaterte at han pustet stinkende tobakksånde på meg. Så begynte jeg å gå rundt i leiligheten for å lete etter noe som kunne tenkes å hjelpe ham mot smertene.
Det jeg fant var kuler og krutt. Bokstavelig talt. Medisinskapet, forskriftsmessig prydet med et rødt kors, var fullt av esker som ifølge deklamasjonen inneholdt patroner med kuler av kaliber ni millimeter. I skuffene på kjøkkenet var det flere ammunisjonsesker, noen av dem merket «blanks», det vi på sersjantkurset hadde kalt rødfis; løspatroner. Det måtte være disse Ove brukte til å skyte på TV-programmer han ikke likte. Syke mannen. Jeg åpnet kjøleskapet og der – på samme hylle som kartongen med Tine lettmelk – lå en sølvblank pistol. Jeg løftet den ut. Skjeftet var iskaldt. Merket – Glock 17 – var gravert inn i stålet. Jeg veide våpenet i hånda. Den hadde tydeligvis ingen sikring, like fullt hadde den en kule i kammeret. Pistolen kunne med andre ord bare gripes og avfyres med én gang, for eksempel hvis du var på kjøkkenet og fikk uventet, uønsket besøk. Jeg så opp på overvåkningskameraene i taket. Det gikk opp for meg at Ove Kjikerud var langt mer paranoid enn jeg til da hadde ant, at vi kanskje snakket diagnose.
Jeg tok med meg pistolen sammen med melkekartongen. Om ikke annet kunne jeg bruke våpenet til å holde ham i sjakk om han ble uregjerlig igjen.
Jeg rundet hjørnet på stua og oppdaget at han hadde satt seg opp i senga. Besvimelsen hans hadde bare vært skuespill. I hånda holdt han en krumbøyd, slikkende kvinne i plast.
«Dere må sende en sykebil,» sa han høyt og tydelig inn i røret og stirret trassig på meg. Det syntes han åpenbart at han kunne tillate seg siden han i den andre hånda holdt et våpen som jeg dro kjensel på fra film. Jeg tenkte «the hood», gjengoppgjør, black-on-black-kriminalitet. Kort sagt: en Uzi. En maskinpistol som er så liten og hendig, stygg og effektivt dødelig at det ikke er morsomt engang. Og den var rettet mot meg.
«Nei!» skrek jeg. «Ikke gjør det, Ove! De ringer bare polit…»
Han fyrte av.
Det hørtes ut som popcorn i en kasserolle. Jeg rakk å tenke det, rakk å tenke at dette var musikken jeg skulle dø til. Jeg kjente noe mot magen og så nedover meg selv. Så strålen av blod som sprutet ut fra siden min og traff melkekartongen jeg holdt i hånda. Hvitt blod? Det gikk opp for meg at det var omvendt, at det var melkekartongen det var skutt hull i. Automatisk og i en slags resignasjon løftet jeg pistolen, mildt forbauset over at jeg fremdeles kunne, og trakk av. Lyden kickstartet raseriet mitt: Smellet var i hvert fall mer potent enn den helvetes Uzien. Og den israelske homopistolen stilnet da også brått. Jeg senket pistolen, tidsnok til å se Ove stirre på meg med en rynke i pannen. Og der, rett over rynken, var et fint, svart, lite hull. Så falt hodet hans lydløst bakover og traff puta med et bløtt dunk. Raseriet var som strøket av meg, jeg blunket og blunket, det var som å ha et rullende TV-bilde på netthinnen. Noe sa meg at Ove Kjikerud ikke kom til å gjøre flere comeback.
