Jø Nesbø - Hodejegerne Part 57
Løpet pekte rett på meg nå, og jeg så fingeren hans krumme seg rundt avtrekkeren. Han hadde ikke løftet pistolen, han skulle tydeligvis skyte fra hoften slik James Cagney med urealistisk treffsikkerhet hadde gjort i gangsterfilmene på 40- og 50-tallet. Dessverre var det noe som sa meg at også Clas Greve tilhørte de urealistisk skuddsikre.
«Jeg synes dette kvalifiserte,» sa Greve som alt hadde knepet øynene litt sammen i påvente av smellet. «Døden er tross alt en privatsak, eller hva?»
Jeg lukket øynene. Jeg hadde hatt rett hele tiden: Jeg var i himmelen.
«Beklager, doktor!»
Stemmen gjallet i rommet.
Jeg åpnet øynene. Og så at det sto tre menn bak Greve, rett innenfor døra som var i ferd med å gli igjen bak dem.
«Vi kommer fra politiet,» sa stemmen som tilhørte den sivilkledde av dem. «Det gjelder en drapssak, så vi måtte dessverre ignorere skiltet på døra.»
Jeg så at min reddende engel faktisk hadde en viss likhet med nevnte James Cagney. Men kanskje skyldtes det bare den grå støvfrakken. Eller medisinen de hadde gitt meg, for de to kollegene hans i politiets svarte uniformer med sjakkrutemønstrede refleksbånd (som brakte tankene hen på parkdresser) så minst like usannsynlige ut: Like som to dråper vann, feite som griser, høye som tårn.
Greve hadde stivnet til og stirret rasende på meg uten å snu seg. Pistolen, som var skjult for politimennene, pekte fortsatt rett på meg.
«Håper vi ikke forstyrrer med dette lille drapet, doktor?» sa den sivilkledde uten å skjule irritasjonen over at den hvitkledde syntes å ignorere ham fullstendig.
«Nei da,» sa Greve, fortsatt med ryggen mot dem. «Pasienten og jeg var akkurat ferdige.» Han dro legefrakken til side og stakk pistolen ned i bukselinningen foran.
«Jeg … jeg …,» begynte jeg, men ble avbrutt av Greve:
«Ta det med ro nå. Jeg vil holde din kone Diana informert om tilstanden. Så henne kan du trygt overlate til oss. Skjønner?»
Jeg blunket og blunket. Greve bøyde seg fram over senga og klappet kneet mitt utenpå dyna.
«Vi skal gjøre det varsomt. Skjønner?»
Jeg nikket stumt. Det måtte definitivt være medisinen, dette skjedde bare ikke.
Greve rettet seg opp og smilte: «Diana har forresten rett. Du har virkelig flott hår.»
Greve snudde seg, senket hodet med blikket festet på arket på skriveunderlaget og sa lavt idet han passerte politimennene: «Han er deres. Inntil videre.»
Da døra var glidd igjen bak Greve, trådte James Cagney frem:
«Jeg er Sunded.»
Jeg nikket langsomt og kjente bandasjen skjære seg inn i halshuden: «Dere kom i grevens tid, Sundet.»
«Sunded,» gjentok han alvorlig. «'Ded' på slutten. Jeg er drapsetterforsker og er hentet hit fra KRIPOS i Oslo. KRIPOS er …»
«Jeg vet hva KRIPOS er,» sa jeg.
«Godt. Dette er Endride og Eskild Monsen fra Elverum-politiet.»
Jeg mønstret dem imponert. To tvillinghvalrosser iført identiske uniformer og identiske snurrebarter. Det var rett og slett mye politi for pengene.
«Jeg vil først forklare deg hvilke rettigheter du har,» begynte Sunded.
«Vent!» utbrøt jeg. «Hva vil dette si?»
Sunded smilte trett. «Dette, herr Kjikerud, vil si at du er arrestert.»
«Kji...» Jeg bet meg i tunga. Sunded viftet med noe jeg gjenkjente som et kredittkort. Et blått kredittkort. Oves kort. Fra min lomme. Sunded løftet et spørrende øyebryn.
«Kjipt,» sa jeg. «Hva arresterer dere meg for?»
«For drapet på Sindre Aa.»
Jeg stirret på Sunded mens han med dagligdagse og selvvalgte ord – i stedet for den fadervår-aktige Miranda-leksen fra amerikanske filmer – forklarte meg om retten til advokat og å holde kjeft. Han avsluttet med å forklare at overlegen hadde gitt grønt lys for å ta meg med så snart jeg våknet. Jeg hadde tross alt bare sydd noen sting i nakken.
«Det er greit,» sa jeg før han var ferdig med å forklare. «Jeg blir mer enn gjerne med.»
